Noen opplevelser, observasjoner, tanker og bilder fra Høsten. Vi skriver oktober 2019.
Og klikk gjerne på bildene for å se de i større utgave.
Nedkjøringsuke. Vi pleide å kalle siste skiftet på jobb, før hjemreisen, for rundown-shift. Det føles litt slik. Tenke igjennom hva vi har fått gjort, og hva vi ikke rakk. Sjekke to-do-lista. Kanskje handle noen gaver.
Ut å spise lunch, eller lunch hjemme. Rusle litt i byen, ordne ting.
En av de fine tingene vi har fått gjort, er at vi har fått startet maling av blokka vår. Det er nå 13-14 år siden den ble malt, og ganske slitt. Nå vil den igjen lyse som en juvel blant all gråsteinen, og folk vil være enda mer stolt av å bo her.
En liten handletur ender på Caci. Det er stille her nå, Turistene har reist hjem. Det kommer en og annen cruisebåt fremdeles, men det er max et par båter i uka. Resten av uka er det velsignet fredelig. Men termometeret står fremdeles på 27 grader, og badevannet er fortsatt varmt.
Men kriko (fatøl) er slutt de fleste plassene, og vi får ta til takke med flaske. Helt innafor det også. Prisen på en halvliter flaskeøl varierer mellom 140 og 250 lek. (NOK 11,50 - 20,50)
Plutselig kommer Gezim. Eller Jim, som han liker å kalle seg. Han må ha seg en suppe, han skal snart reise. Han skal til Tirana og derfra med direktefly til Amsterdam for å treffe datteren. Kanskje han reiser videre til Oslo for å treffe sønnen som driver restaurant der, men han er litt bekymret om han har nok klær for det. Vi ønsker ham rruge te mbar (god tur) og lykke på reisa.
På vår vei blir vi var en nyåpnet pub, eller kanskje det er mer klubb? City Dawn er navnet. Og i etasjen over er det kirke. Er det så nøye, da? Ikke i Albania.
Vi går fra måltid til måltid. Mat og drikke, drikke og mat. Vi blit minnet på at på Demi har de mye godt som de ikke har andre plasser, for eksempel kyllingsnitzel som er små biter av kylling, panert og fritert og servert med dip av sweet soya saus. Nydelig. Og masse annet godt, til stort sett solide priser. (Men så dyrt som i Norge blir det nok aldri.)
Neste dag kommer vår venn og nabo til unnsetning og redder feriebudsjettet, han inviterer på nydelig lunch på verandaen. Det er ikke farlig med hjemmekontor når man også har hjemmeservering.
Vi har lyst til å besøke Meat House igjen, og våre venner der. Det er koselig å sitte i åpent vindu, ute men inne, kjenne varm bris, og spise de lekreste retter. Og for en gangs skyld klarer vi det umulige, nemlig å bestille sånn omtrent det vi klarer å spise opp. Og hvordan gjorde vi det? Enkelt, bare å bestille halvparten av det du tror du klarer å spise.
Orjola og Limi disker opp.
og vi nyter.
"Noen" har tatt med seg slintrer og bein hjem, gjett hvem det er. Villhundene er i alle fall ikke i tvil. Og de er snille og godlynte, og selv om vi har hørt at noen kan være sinte, så har vi aldri opplevd det.
Neste morgen kommer Saranda Express sigende. Den går så sakte at den nesten ikke lager kjølstripe, og er den desidert tregeste båten som går mellom Saranda og Corfu. Til tross for navnet. Men de spiller fin musikk ombord.
Når kjerringa er på jobb og mannfolka skal ut og gjøre ærend, har det lett for å ende med en pils eller to underveis. Her tar vi en Ankerpils, det er en pils på Anchor Bar. Et koselig sted med god utsikt og god pils.
Så er det siste kvelden, og også denne gangen blir det på Paradis. Der får vi førsteklasses servering som vanlig, og god dessert "på huset". Og de ønsker oss så velkommen tilbake og alt er både fint og trist på en gang. Men vi gleder oss jo alltid til neste gang.
Takk til alle trofaste følgere for denne gangen, kanskje det kommer flere bildebrev en annen gang. Den som har lever, får se.
Det er så greit, så!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar