Påskebrev 2022 #5

Dette er ikke bare det siste brevet for denne gang, det er garantert absolutt ett hundre prosent sikkert  at dette er absolutt nesten helt sikkert det siste brevet denne gangen. Med mindre det skulle dukke opp noe spesielt, da, som jeg absolutt må ha med i minneboka. Eller huskeboka, om du vil, som er det motsatte av glemmeboka. Glemmeboka er der vi noterer ting vi absolutt ikke må glemme, med det resultat at vi husker det garantert ikke. Menneskesinnets irrganger er mangslungne. (Jeg er ikke helt sikker på hva mangslungen er, men det føles bra, og høres fint ut på papiret.)

Vi fikk for oss at vi skulle prøve å få orden på papirene våre her nede, en gang for alle. Og det var da det startet. Kanossagangen som endte i polsk riksdag. (Kanossagang betyr egentlig botsreise, noe som er ganske betegnende for situasjonen. Og Polsk riksdag er en betegnelse på en støyende og kaotisk forsamling, noe som absolutt er dekkende for opplevelsen.) Å fly som en strikkball mellom arkitekt, notar, bank, heim, hipoteket, ikke bare en gang men gang på gang, er en gymnastisk øvelse på olympisk nivå. Tusenvis av skritt ble det i alle fall på skrittelleren, selv om det var mitt skritt som ble telt hele tiden. Og så hipoteket, da.... tenk deg et lite rom på 2x4 meter, fylt opp med 20-30 hissige middelaldrende menn med mye testosteron og høyt lydvolum, og alle prøve å rope høyest. Legg til hvitløksånde og gammel svette og absolutt mangel på køkultur og dannelse. Da har du opplevelsen av et besøk der. Jeg hadde 3 besøk der i dag, alle på mellom en halv og en hel time hver. Dette er for folk med utpreget interesse for selvpining, SM- typer som har abstinens, og for øvrig spesielt interesserte. Ikke noe for en sindig sørlending. Jeg takker alle gode guder for sørlendingens tålmodighet og sindighet, sier jeg bare. Nå gjenstår det bare å se om disse dagens krumspring og økonomiske c-momenter gir den ønskede effekt, og om vi får korrekt sertifikat og nødvendige papirer når vi kommer tilbake neste gang. Husket jeg å nevne at jeg nå heter Jon Jensen Emanuel her nede? Selvfølgelig skal de ha fars navn, og det skal på papiret. Det spiller ingen rolle at han døde forrige årtusen. Og jeg måtte oppgi hvor jeg jobbet, og med hva. Vær så god bli gal!

Hos arkitekten.

Det er jo koselig å rusle rundt i byen eller ta seg en kaffe og se på trafikken som siger forbi. Her er dobbeltparkering gjort til en livsstil. Så lenge du står parkert midt i gata med nødblinken på, så er det greit, men hvis du vrenger Audien inn på en fotgangerovergjeng og forlater den der så kommer politiet med bøteblokka. Og da nytter det lite om du kommer springende med tusen unnskyldninger på lager, bot og bedring vanker uansett om du kjører Audi eller noe annet fancy. Det virker som at der er her som det er hjemme; at Audier og BMW'er skiller seg ut negativt i trafikken.  Men vi legger jo merke til en noe minkende grad av manglende trafikkultur, tross alt. 

Enkel, dobbel og trippel-parkering.

Da er det deilig å rusle bakgatene til vår mest albanske restaurant i nærområdet. Den er godt gjemt i en skog av palmer og trær, og har hittil vært besøkt hovedsakelig av albanere. Det viser både maten og prisene. Det er ikke mange plasser som kan levere så høy kvalitet på pris og hygge til så lav pris. Derfor sier jeg ikke noe om navn eller lokasjon, noe må vi jo holde for oss selv. 

Pus er klar til sprang.

Seafood- mix fra frityren. Med sur-søt chilli.

Albanske kjøttkaker med smeltet ost i midten.

Nydelig laksekotelett.

Det er ikke så mye mer å si denne gangen, det meste er sagt. Nå blir det snart ut på Laberia for turens siste middag. Koffertene er pakket og skittentøysdunken er tømt. Det er bare å begynne å glede seg til neste tur.

Påskebrev 2022 #4

 Saranda er stedet der vi møter gamle venner, og får noen nye. Verden er jo tross alt full av venner du ikke har truffet enda. Fascinerende er det at de alle har sin egen historie. Noen historier er mer spennende enn andre, og noen er triste. Noen er morsomme og noen spennende.  Men det vet du jo ikke før du har snakket med dem, og da er du plutselig blitt en del av deres historie, og de er en del av din. Det er dette som er livet, men man hadde vel blitt smårar om man skulle tenke for mye på det. Derfor tør jeg ikke det, jeg sier heller som Narum synger: "Sitter nå og undres åssen væg alt tok." 

Det er morsomt når det dukker opp nye landsmenn i byen, og vi får kontakt. En hyggelig prat etter maten på en restaurant blir til et enda hyggeligere treff, og det er bare fordi noen gjør alvor av det man ofte sier om å ta kontakt, etter et flyktig møte. Det er kanskje Ikke særlig norsk å snakke med fremmede, men terskelen er mye lavere når man er i utlendighet: Og så kan det jo bli desto mer hyggelig når det klaffer. Jo da, det går an.

Og som nevnt; et hyggelig møte ble det. Midt mellom byen og himmelen. Tankene går raskt til Solan og Ludvig, for utsikten fra toppen av 5te gate er minst like god som den de to har i filmen. Og uteplass har de her, minst like stor som tunet til han Reodor. Her blir vi servert både tått og vørt, og praten går lett. Vi utveksler erfaringer og ideer, og lærer litt av hverandre. Og vi koser oss til vi har inntatt nok mot til å ta fatt på hjemveien, som jo heldigvis er stort sett nedoverbakke. Og når dette er sagt, det ble en kveld vi kommer til å huske med glede.

Nå er det 2-300 skandinaviske familier bosatt i byen. Man kan vel snart si om oss som sørlendingene sa om rogalendingene på Lindesnes: de er som pissemaur, de kommer i flokk og er ganske plagsomme. Vi håper og tror at vi er mer populære her nede enn rogalendingene var, vi legger i alle fall igjen mer penger etter oss her enn det de gjorde. Og er det noe de trenger her nå, så er det turistpenger. For det meste har doblet seg i pris, uten at lønninger har gått opp. Så om det var dårlig stelt før, så er det ikke bedre nå.

Men parkeringen er ikke blitt noe bedre de siste årene, her er det vel mulig å gi ut et ti-binds leksikon om dårlige parkeringer og ditto trafikkultur. Er det plass til å parkere en bil, så er det definert som parkeringsplass, det spiller ingen rolle om det er på fortau eller inngangsparti. Men det er jo en del av helheten det også.

Så litt matprat igjen: vi kommer ikke utenom å nevne de små og koselige spiseplassene nok en gang, det er noe av det vi setter stor pris på. De samme menneskene som møter oss i døra år etter år og gang etter gang, stort sett den samme menyen, og nesten den samme prisen. Deilig og forutsigbart.

Her representert ved La Banana.

Nydelig snitzel her

Til dessert: sukkersyltet appelsinskall.

Og igjen på Laberia som er vår nærmeste Taverna:

Vi ba om en liten porsjon tatziki, og det fikk vi!

For noen er ovnsbakt fetaost et must til middagen.

Pancetta- porsjon til 4.

Dessert: gresk yoghurt med honning,  og raki "on the house"

Men mennesket lever ikke av mat alene, var det en klok mann som sa en gang. Eller vin, for den saks skyld. Opplevelser er føde for sjelen. Og i dag har vi opplevd. Vi gikk og trasket langt og lenger enn langt, men ikke for langt, akkurat passe. Ca 8 km ble det, i fjellet og heia opp forbi det som kalles for 5te gate (sikkert fordi det er den femte gaten fra sjøen, og den nedenfor kalles fjerde gate). Det er synd det ikke går an å ta bilder av lukt, duftsjasmin og andre velluktende planter bugnet i skråningen. Og det er synd at bilder aldri yter virkeligheten rettferdighet, men her er i alle fall et lite knippe utvalgte:

Fiskehavna

På veg oppover i høyden.

Ikke mye asfalt her, nei. Stort sett fin grusvei, men noen steder hadde buskene overtatt.

Idyllisk middelhavssjarm, drueranker, appelsiner og sitroner langs veien.

Glimt mellom blokkene.

Hjemme igjen, det var deilig med et fotbad og en G/T.

Vi kan vel konkludere med at det å være her i sydligere strøk er så oppsiktsvekkende og avslappende og deilig at det blir lite tid til noe annet enn å leve.

Påskebrev 2022 #3

 Med så mange hyggelig tilbakemeldinger på det lille reisebrevet mitt er det lett å dyppe tastaturet i blekkhuset igjen, og tenke ut nye høyde- og lav- punkter. Det første som slår meg her jeg sitter er følelsen av takknemmelighet. Vi har så mye å være takknemlige for, tenker jeg. Penger og helse så vi klarer oss. Og når så beskjeden kommer om at en god venn og kollega gjennom mange år gikk ut av tiden nylig, (fred over hans minne), da blir det naturlig at man reflekterer litt over livet og døden. Jeg er så glad for at vi, min bedre halvdel og jeg, har evnen til å gjøre ting vi begge har lyst til, og at vi ikke bare tenker på å gjøre det, eller bare sitter der og har lyst til å gjøre det. Vi sier som Nike: "Just do it!" Dette er jo faktisk grunnen til at vi er akkurat her akkurat nå. Og for det føler jeg en stor takknemlighet, både til universet og til de genene som vi har fått i arv og som har gjort oss som vi er på dette området. Og så skal vi ikke legge skjul på at vi har tatt grep, og bestemt oss for å gripe dagen og øyeblikket. Og  takknemligheten strekker seg selvfølgelig mye lenger; jeg kan holde på med oppramsing i lang tid, vi kan nevne mye om barn og barnebarn, hus og heim, gode jobber og ditto venner. Men det kan lett bli for seriøst, Gud forby. 

Så hva snakker man om når man ikke har noe konkret og spennende å snakke om? Selvfølgelig været. Vi har hatt alt fra klar blå himmel og flereogtyve grader, vi har hatt bommulssauer på himmelen, vi har hatt grått og sort, vi har hatt øs pøs regn og sannelig har vi hatt haglebyger. Men nå ser det ut til at sommeren har kommet hit, i dag er det godt over 20 grader i skyggen, men bare ca. 3 cm i vanntemperatur. Værguden har med andre ord levert godt over 100% til nå. Og nå har Yr lovet sol og 27 grader neste uke, og vi gleder oss til terrasseliv igjen.

Saranda-frokost på terrassen.

Hellstrøm rydder opp! Et populært konsept hjemme, det spørs om det hadde vært like enkelt her. Men i dag fikk vi en aldeles nydelig brun saus, kalt peppersaus men uten peppersmak, på kalvekjøttet som nok var en godt voksen stutekalv.  Men kjøttet var velsmakende og ikke minst med saus på, så godt at vi ba om å få samme sausen på svinekjøttet også. Og etter måltidet anbefalte vi å servere denne sausen til alle kjøttretter i fremtiden. Det kan heve opplevelsen og omsetningen, tenker vi. De takket, og lovet å vurdere forslaget. Andre plasser har de nok å gjøre allerede, men leverer topp, både på volum og kvalitet. De fleste steder får vi både raki og dessert på huset, andre plasser er det enten eller. Men alltid hyggelig, velsmakende og rimelig.

Dette er, tro det eller ei, menyen til to personer. De koste seg lenge og vel før de fikk med restene i en liten aluminiumsbakke.

Vår middag blir liten i forhold til enkelte andre.

Super hyggelig vertskap på Restaurant Laberia.

På en spiseplass ble vi "venner" med 4 amerikanere, de bodde fast i Saranda og trives også godt der, tydeligvis. To av dem driver en koselig liten pub i "vårt" område, "The Place". Og den måtte jo selvfølgelig testes. Det kan nok bli noen luncher her etter hvert, det var veldig hyggelige folk, både Eric og Jamie. Som vi vel har sagt før: verden er ikke større enn vi gjør den. Vi må også nevne at litt lenger oppe i gata finne men en nyetablering til, nemlig "American Bar". Det ser ut til at amerikanerne har startet en invasjon. Kan det være at de rømmer hjemmefra?

Jamie.

  

Mer enn 14 år har vi vært her, rundt 30 ganger har vi besøkt denne flotte byen, og enda har vi ikke besøkt stedet som er bakgrunnen for navnet Saranda. Det måtte vi gjøre noe med, fant vi ut. På tide med topptur! Og vi hadde en flott tur. Varmt og bratt, men mye fint å se på veien, og hyggelige folk som hilste og nikket. En tur vi anbefaler.

I gatene vokser det både appelsin og sitrontrær.

Nydelig blomstring i gatene.

Fantastisk utsikt er en av belønningene vi får når vi kommer opp til toppen.

Spennende ruiner og mye større enn vi hadde innbilt oss.

Monastery of the Forty Saint Martyrs er et ødelagt øst -ortodoks kloster med utsikt over kystbyen Sarandë i Sør -Albania. Klosteret ble reist i løpet av 600 -tallet e.Kr. og ble muligens i minst ett årtusen det viktigste pilegrimsstedet i Det joniske hav. Wikipedia (engelsk)

Nå er vi snart ferdig med siste helgen i Saranda for denne gang, neste helg går med til å reise hjem. Men fremdeles ligger det mye spennende foran oss, og vi ser med stor glede framover mot fortsettelsen.

Påskebrev 2022 #2

Jeg har mange ganger tidligere dvelt ved at tiden går så fort, og særlig her vi er nå. Og det på tross av at det ikke skjer så veldig mye spennende. Nå skal det sies at i blokka "vår" har vi hatt besøk av både møbelsnekker og rørlegger, og det kan jo være spennende nok. Og det må også sies at det blir jo nesten moro når en håndverker skal ha 1500 kroner for to dagers arbeid, med hjelpemann. Her blir toaletter og vaskeservanter skiftet ut over en lav sko, og salongmøblement blir høydejustert etter alle kunstens regler. Alt for at vi skal ha det så greit som mulig. Og det er jo mer enn kjærkommet arbeid blant folk som knapt nok har til salt i såret og ikke har verken ledighetstrygd eller koronatiltakspenger.

Det sies jo at uten mat og drikke duger ikke heltene. Slik er det også her. Og når det kommer oss anbefalinger om gode spisesteder for øret, så må jo disse sjekkes ut. Et av stedene som har blitt sjekket ut disse siste dagene er Haxhi. En restaurant som startet med 4-5 små bord på fortauet i  5-te gate, og som nå har en flott restaurant i enden av promenaden. Noen vil nok mene i feil ende av promenaden, men den diskusjonen lar vi ligge. For her finner du far, mor og barn i en herlig familiebedrift, og dette er folk som vet hva de gjør. Fantastisk mat og topp service. Og naboen som anbefalte og tok oss med, fikk selvfølgelig en flaske snaps i gave da vi forlot stedet, gode og mette. Ja, tenker vi, her må vi tilbake.

Telefonen ringer, det er vår gode venn Fatos. Han har lyst til å invitere alle sine norske vennene i "the blue building" på en påskelunch i "Huset i Skogen", restaurant Foinike. Og så må jo selvfølgelig Steinar være med, han er jo alene her nede og er god venn av både oss og Fatos. Selvfølgelig sier man ikke nei til en hyggelig invitasjon, det sosiale er jo nettopp litt av det vi liker best ved å være her. Vi blir hentet av minibuss og fraktet trygt og greit til Foinike, der det er dekket opp til langbord. Og her det ble en servering som mest av alt minner om maten vi fikk servert i "gamle dager", det vil si rett etter rett kommer på bordet, det er salater og diverse smeltede oster, bakte paprika med fyll og forskjellige kjøttkaker, og mye mer. Og klimaks er selvfølgelig når påskelammet bæres inn, i år erstattet av geitekilling, som etter manges (og min) mening er langt bedre enn sau. Men smak og behag kan som kjent ikke forenes. At det ble et "herremåltid" er imidlertid hevet over en hver tvil.

Påskelammet som ble til geitekilling.

Det var pyntet og gjort klar til en ett-årsdag i lokalet. Her skal det vist ikke spares på noe.

Plutselig en morgen var det en hel armada av små, helt like båter, hver med 2 store motorer bak. Vi kunne ikke se noen merking på båtene, men regner med at det enten er hæren/marinen eller tollvesen. Det var minst 6 små og en større båt samtidig. Heldigvis var de på vei ut og bort, så vi senket skuldrene ganske raskt, faren for russisk invasjon var over.

Steinar hadde en liten utfordring som kunne blitt et problem, nemlig en plombe i en tann som hadde løsnet. For øvrig en tann som han, etter sigende, har fått reparert mange ganger tidligere, gjennom et langt liv. Siste gangen han fikk ordnet den, fortalte han, var her i Saranda for ca 6 år siden, og reparasjonen har aldri holdt så lenge før, uansett hvor han har fått utført behandlingen. Så da var det bare en ting å gjøre, stikke innom tannlegen og spør om de hadde en time. Noe han selvfølgelig fikk samme dag, klokken halv fem. Han stilte opp til avtalt tid, og etter en halvtimes tid i stolen var plomben ute og erstattet med ny flott fylling. Og så var det oppgjørets time, da. Vel, sa tannlegen, denne fyllingen har du jo betalt for før, så det går på garantien. Men, sa Steinar, det er jo minst 6 år siden? Spiller ingen rolle, fikk han beskjed om, arbeider som blir gjort her skal vare, og dermed basta. Så hvis fornøyde pasienter er den beste reklamen, så er Steinar nå verdt en formue.

Jeg kan ikke helt slippe taket i bordets gleder. En ny favoritt er Fishrestaurant Filipi. Ikke at restauranten er spesielt ny, det har vært fiskebutikk der i mange, mange år, og det har også  vært restaurant der i en del år, er vi blitt fortalt. Men ganske nyoppdaget av oss, vi var der for første gang i fjor. Aldeles nydelig mat, hyggelig atmosfære og albanske priser. Det kan bety ca 80-90 kroner pr. person for en middag, inkludert øl eller vin. Og best av alt er at den ligger kort veg fra heimen. Noe som kan være greit når man som vanlig har spist litt for mye.

 

Sjømattallerken.

Nydelig stekt filet av laks.

Selvfølgelig dessert og raki "på huset", det er ganske vanlig de fleste plasser.

Og ikke å forglemme Rustemi, en koselig liten lunchrestaurant som ligger så bortgjemt at vi nesten må ha hvit stokk for å finne den. En lunch bestående av en nydelig omelett og brød, og en stor øl kostet 450 Lek (ca. 35 NOK). Da kan det ikke bli stort bedre.