På tur igjen - vinter/vår 2023 - 5

 Hva gjør du som pensjonist, var det en som spurte meg en gang. Vel, svarte jeg etter noen sekunder. Noen ganger sitter jeg i godstolen min og tenker. Og andre ganger bare sitter jeg. Men når jeg tenker, så tenker jeg av og til på tilfeldighetene i livet. Hva om jeg hadde valgt å ta et annet valg den gangen. Om jeg hadde gått til venstre i stedet for til høyre i det valget, hvor i livet hadde jeg vært da? Hver eneste dag foretar vi valg, mer eller mindre viktige for fremtiden. Og hva skjuler seg bak neste sving? Jeg har ikke noe tro på at det er en bestemt mening med livet, jeg tror at det er livet som er meningen med livet. Vi har ikke bedt om å bli født, for hvem har vel det? Er ikke det en umulighet da? Noen mennesker er et resultat av kjærligheten mellom to mennesker, andre igjen er unnfanget ved en tilfeldighet. Andre skulle bare vært en våt flekk på lakenet. Og alvorlig talt, hva som venter deg rundt neste sving oppdager du bare om du går videre. Dette var dagens lille filosofering. Man tenker på så mangt her i verdens største land. Utlandet.

Auguste Rodin: "Tenkeren"

Veien blir til mens du går, heter det så fint. Det samme kan jeg si om dette reisebrevet. Uten mål og mening hopper jeg fra den ene grøftekanten til den andre. Det er alltid noe å se, noe å oppdage, noe å kommentere, noe å tenke over. Plutselig så er det bare der, et veggmaleri for eksempel. Hva er historien bak det?

Tagging/graffiti (jeg vet ikke helt forskjellen) kan vært hærverk men også kunst.

Her er et supert eksempel på det siste, et skikkelig tøft veggmaleri på en ellers stygg vegg.

Noen byer har en "Hard Rock Cafe", her er det meglerne som er harde og rocka.

Hva med et lite glass hvitt på turen, det må vel være greit, vel?

På kokteilbar, ca. 25 kr. for et glass. Og god var den også.

Til og med månen er så trett her at den legger seg på rygg når kvelden kommer.

Når det blir slik at alle kameratene mine reiser tilbake til frost og kulde, og fruen jobber så det ryker fra tastaturet, da er det bare å brette opp ermene og gå i gang med egne prosjekter. Jeg begynner litt i det små, montering av et brannteppe, en svært velkommen julegave. Dette er ikke så enkelt som mange vil tro, det er viktige avgjørelser som må tas: hvor skal det henges og hvor høyt, hvor lang skrue skal jeg bruke; slike store og viktige avgjørelser skal tas. Deretter, når dette endelig er bestemt og jobben er utført er det redningslina som skal monteres, dvs krokene til denne. Her må det vurderes nøye, og her er det enda flere avgjørelser som må tas, det handler om liv, det handler om sikkerhet. Og  for en som kommer fra et sikkerhetsmiljø i særklasse er ikke dette noe å ta lett på, selv om mange gjør akkurat det. Jeg får bare håpe at det ikke blir meg som ler sist og best.

Dette med sikkerhetsline er selvfølgelig en jobb som tar tid, den går over flere dager, det skal tenkes og re-tenkes, høyder og utspring skal vurderes, bolter og forankring likeså. Men jeg kommer i mål til slutt. For å feire det hele tar jeg like godt å baker et glutenfritt brød. Når haremester Bakerpus kan bake så kan vel jeg også, tenker jeg og gyver på med krum hals. Heldigvis blir resultatet brukbart både i utseende og smak.

Vi spiser ikke hjemme hver dag, av og til går vi ut for å få litt middag. Da er det greit at vi har gode tavernaer og restauranter i nærheten. Her har vi for anledningen bestilt oss en liten porsjon pancetta, grillskiver, og noen få stekte grønnsaker. Og så ville vi ha en liten klatt tsasiki ved siden av. Vi synes det kan bli litt mye når vi bestiller en normal porsjon.

Middag for to!

Og øl fra Kosovo, nydelig godt øl

Det va ikke e som fes, de va øllet!

Det har blitt fredag morgen, sola holder på å stå opp, det samme gjør vi. Ute blinker de første solstrålene i havet, over en ensom fisker som trekker sine garn. Ble det noe fisk, tro? Det vet ikke vi, men vi vet at han er tålmodig og standhaftig; drar ut med båten sin hver kveld og setter garnene, og så ut i solrenninga hver morgen og trekker de igjen. Hva han gjør resten av dagen aner vi ikke, men håper han har et greit liv. Å sånn går no' dagan.

Når kvelden kommer så setter vi oss i de nye godstolene våre. Nå er det TV-tid. Og vi har selvfølgelig norsk TV. Altså ikke norsk TV, det er en Samsung, så der er det sikkert en japansk TV, eller koreansk, og den er kjøpt i Tirana. Men vi ser på norske kanaler og programmer. Det meste funker greit, når vi bare finner ut av hvordan vi må gjøre det. Det eneste som hakker og skaper problem er TV Norge. Der har jeg enda en liten jobb å gjøre, er det mulig å få det til å funke like bra som NRK og TV2? Det er von i hengjande snøre, sa de gamle før i tida. Eller kanskje de ikke var så gamle, men de sa det i alle fall før i tida.

På tur igjen - vinter/vår 2023 - 4

Over alt, i alle fall på alle de plasser jeg har vært, og det begynner å bli noen stykker, så har de hatt et system for søppel. Og de senere år har det blitt mer og mer vanlig med resirkulering. "Det grønne skiftet"  har vi jo alle hørt om til det kjedsommelige. I Albania kalles det ikke for miljøvern eller grønt skifte, her heter det sigøyner. Her er det virkelig gøy å si gøyner, og det er lett å se dem nå på denne tiden. De gjør en fantastisk jobb. Tidlig morgen og sent på kveld går de og soper i gatene med sine hjemmelagede koster, sopelimer. Vi møter dem med hjemmelagde traller og vogner, lastet opp med metallskrap og tomme plastdunker. Av og til sitter de inne i de store grønne boksene som er satt ut for å ta imot plast og metall, og der sorterer de. Ingen vet hvordan de kommer inn der, og om de kommer ut igjen. De er over alt, og tar med seg alt mulig som ikke er sveiset fast, særlig metall. Så når det nå plutselig ligger mange hundre meter armeringsjern i en hotellruin så er det klart at de endevender ruinhaugen på jakt etter både metall og andre skatter. 

Her transporteres metall og andre gjenstander

Ruinene blir endevendt etter skatter

Her sto det et hotell på 2-3 etasjer

Det er siste Wintherdag denne våren, nå gjelder det som det aldri før har gjollet, han og jeg skal ut på byen på oppdagelses- og handletur. Vi skal prøve å finne noen forskjellige taklamper av rett fasong, farge og pris, vi skal kjøpe maling til rekkverket til Winther, vi skal se etter barnestol og TV-bord og kanskje en spisestue om det skulle slumpe, dette blir gutta-på-tur tur. Kanskje det kan bli muligheter for en bitte liten øl også underveis, hvem vet. Vi trasker og går, fra Halo og til brattbakken opp til skaret. Inn og ut av butikker. Vi kjøper grovt brød som er aldeles nydelig for oss som er vant til Fjellbrød og Juliusbrød, og vi finner tysk maling av beste sort. Jeg kan nevne at 1 liter grunning, 2 liter maling, pensel, stålbørste, rullebrett og rulle kom seg på hele 225 kroner! Så var det pilsen da, det ble tid til et par av den sorten også. Den ene med sang og musikk til, den andre med utsikt på "bokkafeen" til Wintern. Men bortsett fra brød og maling, og litt sirkus, ble det mange skritt og lite utbytte i handleposen, men med et stort utbytte i sjela. 

På Rustemi (video, trykk på bildet for å spille av)

Nå blir det litt matprat igjen, jeg kommer vist aldri utenom det, men kom igjen; mat er jo en viktig del av næringsinntaket. Man lever ikke av øl alene, som en eller annen klok mann kunne ha sagt. Vi har besøkt Haxhi og vi har besøkt Bledi på Paradise. (Nå heter det jo ikke Paradise lenger, men for oss kommer det nok alltid til å hete det.) Og mat og drikke var utsøkt på begge plasser, på Paradise var maten bedre enn på lenge. Vi har også rukket en lunch på La Banana, en aldeles deilig kebab-rett som vi kommer til å be om igjen. Og på toppen av det hele, etter at vi ble "alene" norske i vår bydel har vi også hatt hjemme-middag, veldig vellykket det også. Vi koser vårs. 

På Haxhi havnet vi i et fødselsdagsselskap, og fikk til og med smake på kaka.

(video, trykk på bildet for å spille av)

Koselig på Haxhi

Her tar vi alt for god fisk...

Kyllingfillet med sennepssaus på Haxhi

Kebab på La Banana

Spagetti fruta Detti på "Paradiso" Kristiano

Bledi Speciale: karamellpudding

Når vi sammenligner Norge og Albania er det ikke tvil om at det er mye som er likt, men kanskje enda mer som er ulikt. Og vi er like glad i begge deler, det optimale er å kunne skifte miljø og nyte det beste begge plasser har å by på. Å være her alene nordmann, i alle fall for oss som er to, er ikke noe problem. Hjemmekontoret funker greit, og jeg har foreløpig nok å holde på med, selv når jeg ikke skriver reisebrev. Selvfølgelig skal det bli godt å komme hjem til venner og familie, og tur i skauen, men vi savner verken temperaturen eller maten.

Vegetar-risotto og Spagetti Fruta Deti på Limani.

På tur igjen - vinter/vår 2023 - 3

Mange har spurt og lurt og undret på hvordan det er å være i Saranda i februar, og det skal jeg prøve å gi et slags svar på her og nå. Vi har gjort det før, altså vært her i februar, og vi kommer helt sikkert til å gjøre det igjen. Først og fremst er det deilig å være her - da også. Det er stille og rolig og lite bråk og støy, når man ser bort fra en eksplosjon i ny og ne. Men det angår jo ikke oss. Kanskje er 35% av kafeer og restauranter åpne, og de fleste butikker er åpne, men ikke på kveldstid som om sommeren. Folk har bedre tid nå, det er mindre mas og kjas. Men på fredag og lørdag kveld er det dans på giroen, folk hopper og spretter med topplue og skjerf og dynejakker. 

Temperaturen varierer veldig; uka før vi kom hit var kald, rundt null grader om kvelden, ned til minus 3 om natta. Den første uka vår har vi hatt morgentemperaturer fra +3 til 13 grader. Dagtemperaturene har ligget på 10 til 18 grader, i sola blir det fort 25. I dag, 19 februar, er det 18 grader i skyggen ute klokka 12, og temperaturen øker for hver dag nå. Når vi da hører om snøbyger og vind med orkan i kastene, oransje  farevarsler og kolonnekjøring så er det ikke vanskelig å svare på hvor vi helst vil være. Pluss ti grader her nede og minus ti grader i Norge, det er tross alt tjue graders forskjell. Vi er klimaflyktninger som lever det gode liv. 

Nei, det regner ikke, det er bare værstasjonen som tror det. 

Her om dagen ble vi invitert av en god albansk venn på middag på Limani. Det er en grei plass midt i byen, med god mat og veldig god pizza. Det ble pizza på oss alle 5. Og mens vi satt der og koste oss og snakket om løst og fast så kom vi på at akkurat denne dagen hadde vi jubileum. Det var på dagen 15 år siden vi kastet oss ut i det ukjente og investerte i fremtiden. Det var mange som mente at dette var et sjansespill uten like, men vi aldri har angret på det, ikke et sekund. Av og til må man bare ta en risk, uten å se seg tilbake.

Winther har satset på leiebil denne gangen, det kostet ham den nette sum av 988 kroner for 9 dager. Utenfor sesong har prisene tydeligvis kommet ned på samme nivå som det var før pandemien - også kalt B.C. (Before Covid). Og med bil tilgjengelig sier det seg selv at vi må finne på noe i løpet av helga. Hvorfor ikke ta en kjøretur til Himare, tenker vi, der har ingen av oss vært på ordentlig, vi har bare så vidt kjørt innom byen den tiden hovedveien gikk gjennom. Nå går veien utenom, og da blir byen enda sjeldnere besøkt. Og som tenkt så gjort, vi 4 stablet oss inn i en splitter ny Fiat, og med Winthern bak rattet bar det av gårde. 

En liten landsby, Qeparo, der vi stoppet for en do-tur og en forfriskning.

Byen Himare ligger ved kysten, 55 km nord for Saranda, og har 28.000 innbyggere i kommunen hvorav ca 7.000 i sentrum. Vi brukte godt en og en halv time på turen, det er ganske fin vei men masse svinger og bakker, og massevis av sauer, geiter, kyr og hunder i veien. Vel fremme stoppet vi først ved en stor møbelbutikk som vi måtte inspisere, her var det mye fint og mye ikke like fint, men handel ble det ikke. 

Så var det videre til Himare "down town". Himare er en søvnig liten by på denne tiden av året. Det var opprinnelig mye gresk bosetning her, så Himare er tospråklig; gresk og albansk. Historien til Himare strekker seg tilbake til oldtiden, og i 1482 forlot noen familier byen og reiste til Sicilia der de fikk land i nærheten av byen Palermo. Denne bosetningen ble en landsby som ble gitt navnet Hora e Arbëreshëvet (Albanernes by) og der snakker folk det albanske språk (Arbëreshë) den dag i dag, og de opprettholder skikker, klær og den ortodokse tro. Så da vi skulle finne oss en plass å spise lunch falt valget helt naturlig på en gresk restaurant, vakkert beliggende i sjøkanten.

Maten var velsmakende og god, og etter å ha kost litt med noen lokale katter og fortært rikelig av både vått og tørt, tok vi oss en god spasertur rundt i byen. Først opp og ned giroen (strandpromenaden), deretter inn i selve byen. Hele byen og turen var unnagjort på en liten times tid, og da hadde vi gått deler av den samme strekningen opptil et par ganger.

Flott strand og strandpromenade i Himare

Skolen midt i byen

En litt sliten blokk, og et solid vedlager.

Hotell midt i byen, veldig fint og velstelt.

Så hva er konklusjonen når det gjelder Himare? Veldig fin bystrand med til dels fin puddersand på stranda. Koselige små tavernaer og kafeer. Og det var det. Det finnes riktignok noen kirker, ruiner og diverse annet spennende som det går an å besøke i nærheten, men dette er ikke en by vi kunne bodd i, verken for kortere eller lenger tid. Ferdig snakka.

Vi satt i bilen på vei hjem og diskuterte hvor vi skulle spise middag på kvelden, og hadde vel egentlig landet på Rustemi. Så plutselig tikket det inn en melding på telefonen: I dag har jeg fått inn kyllingvinger, veldig ferske og gode. Hilsen Limi på Meathouse. Og siden det var siste kvelden for Jan-Erik fikk han bestemme hvor vi skulle spise, det er ofte slik det blir her. Han nølte ikke et sekund: Meathouse. Så da ble det store mengder grilla kyllingvinger til middag, helt i i verdensklasse. Og det ble en biff på over 700 gram på meg. Heldigvis fikk jeg litt hjelp med å spise opp. Men bare det å få melding om at "nå har jeg fått inn det dere spurte etter sist dere var her", det synes vi er rett og slett enestående. Akkurat som smaken var det.

Sjefen sjøl: Limi Liro Cako

Grei biff, godt og vel 700 gram

Dette er én porsjon kyllingvinger

En skikkelig gnager dette her

På tur igjen - vinter/vår 2023 - 2

I dette brevet skal jeg prøve å trappe litt ned på matpraten og heller skrive litt om de nære ting i livet. Viktige ting, som vennskap, nærhet, god mat og vin, raki, kjærlighet og vennskap. Nevnte jeg raki og kjærlighet? Eller kjærlighet til raki?

Raki er kultur. Raki er stolthet og ære. Raki er, om du har vendt deg til det, godt. Enkelte, noen få, som ikke har lært seg å like det, synes det er grusomt. Det kalles for Gudenes drikke her i området. Ikke alle er enig i det, men mange er. Og du sier ikke nei hvis du blir budt på en raki. Det er ofte mamma eller bestefar eller pappa eller en onkel som er produsenten. Alle i Albania har et forhold til raki, og alle har en i familien som produserer. Og alle har den absolutt desidert og udiskuterbart beste rakien. Det er ikke uvanlig at det blir satt en krukke eller flaske raki på bordet på restauranten, den er ofte  "på huset". Et tegn på respekt og kjærlighet. Men kanskje også fordi de er dyktige forretningsfolk som vet å smøre kundene og lommebøkene deres. Men vi velger å tro det første. Jeg kunnet ha skrevet mange og lange avsnitt om raki, men jeg kommer kanskje tilbake til det senere. 

Litt matprat må det jo bli allikevel: en av våre stamrestauranter hadde stengte dører, det er ikke så uvanlig på denne tiden av året. Etter å ha gått forbi der flere ganger og sett den stengte døra, var det på tide å sende en melding på Facebook. Når skal du åpne igjen, spør vi pent? Når vil dere komme, svarer han. I morgen, foreslår vi? Helt greit, svarer han, da er vi åpen i morgen. Slik er det her, "open on request". Og la meg legge til: vi var de eneste kundene den kvelden, så lenge vi var der.

En og en halv fisk pr. person.

Vi har, for ikke så lenge siden opplevd et kraftig smell i nabolaget, da var det et par dynamittgubber som ble blåst av inntil en kjøreport. Nærmest en nyttårssalutt å regne, men det smalt godt rundt midnatt. Det var en klar og tydelig beskjed, kan man si. Nå har vi fått litt perspektiv på det hele, etter at en misfornøyd sønn blåste bort i mot 40 kg dynamitt under et hotell i sentrum. Men kan nok godt si at dette var et "Big bang". Vinduene klirret, murpussen drysset og hele byen våknet. Det slo ut på Richters skala. Like før klokken 6 om morgenen smalt det, og hele hotellet ble jevnet med jorden. Slik kan det gå når man ikke blir enig og rettsapparatet ikke arbeider fort nok. Etter at en rettsak har pågått i over 25 år syntes sønnen i huset det var på tide å ta loven i egne hender, og resultatet var brutalt. Heldigvis gikk det ikke liv til spille, og glassmestrene i byen ble travelt opptatt noen dager.

Det er alltid hyggelig å bli kjent med trivelige mennesker. En klok mann som het Samuel Pepys sa en gang: "Det finnes ingen fremmede, bare venner vi ikke kjenner." Så når nordmenn tar kontakt og ønsker litt sosialt fellesskap så hender det at vi takker ja, og møter opp eller avtaler ett eller annet. Denne gangen ble det middag på Meathouse, og det ble et veldig hyggelig treff. Praten gikk lett, ikke på grunn av rakien, men den var vel med på å skape stemning. Mye god mat og drikke, og hyggelig selskap, da skal vi ikke be om så mye mer. Det er hyggelig å treffe fine folk når man er i utlendighet.

Infeksjoner og betennelser skal man ikke spøke med, og det gjør jeg heller ikke. Og det er ikke helt enkelt å gå den rette veien i helsevesenet her i landet, eller å få den rette medisinen, når slikt inntreffer. Det virker også som at de har endret litt på regimet her nede, nå må alle ha med seg et albansk personnummer på sykehuset for å få utført enkelte oppgaver, som for eksempel urin-analyse. Heldigvis finnes det et privat laboratorium rett over gata, de utførte analysen på 2 timer og til den nette sum av kun 200 lek. (Litt under 20 nok.) Men vi begynte vår maraton i resepsjonen på poliklinikken som sa at vi måtte snakke med vår fastlege. Og han var ikke lett å finne. Etter å ha henvendt oss til flere og blitt pekt i riktig retning,  travet ganger og trapper opp og ned, og ventet en times tid, kom vi så inn til vår "fastlege" som selvfølgelig ikke husket oss lenger, det er tross alt 6 år siden vi møtte ham sist. Han sendte oss til en kvinnelig lege som var nevrolog, og hun sendte oss til Intermedica for å få tatt analysen. Etter et par timer og en tur på en kafe var det tilbake og hente resultatet, for så å finne den hyggelige damelegen igjen. Da kunne hun greit skrive ut en bråte tabletter; antibiotika, infeksjonsdemper og magestabilisator. En skikkelig hestekur som skal ta knekken på det meste. Resepten ble selvfølgelig betjent prompte på apoteket, som det finnes en bråte av rundt sykehuset. Så var det bare å gå hjem og starte kuren. Så, som sagt mange ganger før, alt lar seg ordne her i landet og byen, om man bare er litt fleksibel og tålmodig. 

Gamle metalldører til alle rom, og papirskilt funker greit.

På tur igjen - vinter/vår 2023 - 1

Da var det visst på'n igjen. Så snart jeg kommer utenfor landets grenser, og knoklene starter den møysommelig opptiningsprosessen, da kommer skrivekløa. Den kommer like sikkert som selvangivelsen, og like overraskende som julenissen på kjerringa.

Så hva har pensjonister i Norge til felles med trekkfuglene? Og hva med meg, hva har jeg til felles med mange andre pensjonister i Norge? Hvis du har svart noe med varme og sydover og Middelhavet så er du på rett spor. Jeg sier ikke mer om den saken, men lar heller reisebrevet tale for seg. Vær så god, bli med på tur.

Reisen "nedover" gikk som smurt, alt klaffet, og både vi og bagasje kom frem hele og i god behold, alt med litt flere skraper og bulker en da vi startet. Og heldigvis fikk vi oss en god lunch-burger i Oslo, så vi slapp å sulte på vei sørover. 

En liten kommentar om flyplassen i Frankfurt, terminal B: her er det alt for få sitteplasser, alt for få serveringssteder og ikke en eneste bagasjetralle. Traller finnes bare ikke. Når vi skulle inn på en restaurant og få en liten forfriskning måtte vi stå i kø; det var kø ved hvert eneste serveringssted, med til dels lang ventetid noen plasser. Heldigvis var servitøren hyggelig, selv om han tydeligvis var veldig travelt opptatt. 

På flyplassen i Tirana sto hotellsjåføren Genti og ventet tålmodig på oss, og en barnefamilie, og fikk transportert oss alle de få hundre meterne til hotellet. Og selvfølgelig fikk vi det rommet vi pleier å få, så nå vi følte oss litt hjemme. Og enda bedre ble det da vi fikk en halvliter rødvin levert på døren. Roen begynte å senke seg, det samme gjorde skuldrene i takt med temperaturen ute. Vi fikk høre at det hadde vært kaldt i Tirana den siste tiden, helt ned i minus 11 visstnok, og det er kaldt når det er høy luftfuktighet og man ikke bruker penger på unødvendigheter som oppvarming. Der tar de heller på seg litt mer klær. Men det verste av kulde var heldigvis over nå.

Neste morgen ble vi hentet på hotellet av sjåføren Erjon, akkurat  som avtalt, og dro derfra direkte til Megatek. For de som skulle lure så er Megatek et megastort handlemarked; som IKEA, Biltema, Clas Ohlson, Jula, Rusta og Jysk under ett tak. En skikkelig snopebutikk for både far og mor. Og der er det åpent hver dag, fra 06:30 til 21:30. Også på søndager. Jobb er jobb! Vi hadde jo laget en solid handleliste, og vi fikk handlet med oss en del av det som sto på den. Det er morsomt å se at landet som var minst 20 år etter oss i alt nå er fult sammenlignbart med de fleste andre vestlige land. Og her, på Megatek, kan du få absolutt alt det du ikke trenger, og mye av det.

Vi ble ikke lenge på Megatek, etter en god halvtime så var det meste gjort. Og vi satte kursen mot den forjettede by, nok en gang. Veien har jo blitt betydelig kortere med årene. Det vi før brukte 5 - 6 timer på, går nå unna på 3,5. På natta kjøres det, uten uforsvarlig råkjøring, på 2t 45 min. 

Men vi kjører om dagen, så det blir jo til at man sitter der og glaner ut av vinduet og prøver å ta inn over seg skjønnheten og landskapet, og alt det rare som er å se av livet i Albania. I en rundkjøring kommer det en gjeter med ei ku og en liten flokk geiter. Plutselig må vi bremse ned, der tar vi igjen et esel som går og trekker på et høylass, midt på motorveien. Lokale bønder har lokale utsalg av lokale produkter, det være seg appelsiner, kål, oliven eller jordbær. Og de sistnevnte må vi holde oss unna, sier Erjon, de er fulle av sprøytemidler og smaker ingen ting. 

Erjon tier stort sett, men av og til kommer det litt informasjon eller en kommentar. Han forteller at der borte, og peker, der er det veldig god jord og gode grønnsaker. Og han viser oss landsbyer som er så godt som forlatt, der alle innbyggerne har emigrert. Et sted stopper han og går ut av bilen, "five minutes", sier han. Det sier de alltid, selv om det tar en halvtime. Han kommer tilbake med en stor bærepose epler og forteller at akkurat her på denne butikken er det billig og de har veldig god kvalitet på varene. Her koster eplene "fifty cents less" pr. kilo enn i Saranda. Saranda er dyr, sier han, dyreste byen i Albania, på det meste. Man bør alltid handle andre plasser, mener han. Vi nikker og sier ingenting om at vi synes det er billig allikevel, samme hva det koster.

Det er på denne turen vi lærer at ordet "village", som jeg trodde var en fellesbetegnelse for småbyer og landsbyer, omfatter mye med enn det. Det kan nemlig også være landlige områder med gårder, og andre grisgrendte strøk, samt dalstroka innafor. Underveis kommenterer han også dieselprisen; han forteller at den nå er på 180 lek/ liter, sist sommer var det 260. (fra ca. 17 kr. til ca. 25 kr. i norsk valuta). Med en snitt månedslønn på 450 euro sier det seg selv at man må være prisbevisst. 

Vi ser majestetiske fjelltopper på over 2500 meter, dekket av snø, og vi ser åker og eng som strekker seg så langt at øyet blir stort og vått, til og med med briller på. I veikanten gresser sauene og geitene, og av og til kommer en flokk kuer. En hjemmelaget trehjulsmoped med lasteplan foran kryper sakte opp en bratt bakke, og over alt står det folk og haiker. Jo da, vi er tilbake i Albania, og alt har ikke endret seg enda.

Å komme hjem til Saranda og plassen vår er alltid en spesiell opplevelse. Det blir alltid mange stopp og mye klemming på de første gåturene rundt i byen. Folk vi møter spør interessert om hvordan vi har det, hvordan været er i Norge, og om familien er friske og har det bra. Og best av alt: vi føler at de mener det. En  genuin interesse for vennene sine, ikke bare overfladisk prat. Er det rart at vi føler oss hjemme her?

Det skal handles inn mat og drikke, skap og skuffer skal fylles igjen, her skal vi så visst ikke sulte. Men aller først må det varmes opp. Et uisolert murhus som har stått ute om natten, alene i 8 - 10 kuldegrader trenger mye varme for å bli lunt igjen. Vi kjører på med varmepumpene på 26 grader, og sakte men sikkert merker vi at kulda slipper og varmen overtar. Og så hjelper det selvfølgelig godt når sola kommer opp om dagen og nordavinden snur på sørlig retning, og det blir 25 grader i den lune solkroken på terrassen. Og så, med varme i veggene, koffertene pakket opp og klærne lagt på plass, og nok av mat og drikke i skuffer og skap, er vi på plass. Vi er tilbake. Nok en gang. Det er tid for lave skuldre og kaffe.