Saranda mai 2023 - 3

Jeg har nok sagt det før, og nå sier jeg det igjen: Saranda er ikke en by for syklister. Jeg er sikker på at hver Sarander har minst 3 biler hver. Og en halv parkeringsplass på hver familie. Som gående er det noe lettere å komme fram, da kan man jo til en viss grad holde seg på fortauet, i alle fall når man innimellom finner et fortau som ikke blir brukt til parkering eller annet. Syklistene, stakkar, de få som er her, de tråkler seg etter beste evne mellom biler og busser som kjører eller står parkert, det være seg dobbeltparkeringer og sågar trippelparkeringer. Det er søppeldunker og søppel uten dunker, og av og til dunker uten søppel, men det er sjeldent. Det er flust opp av palmer og andre trær, av blomsterurner, salgsplakater og stativer, skilt og selvfølgelig fotgjengere. Så om du er fast bestemt på å reise til Albania som sykkelturist; velg heller Nederland.

Godt døme på vanlig parkering i Saranda...

Nå noen ord om hådtverkere, spesialister og service, og om deres holdninger her i Saranda. Vi observerte noe vann på gulvet på toalettet i leiligheten vår, og snakket med vår gode venn, han som ordner alt for oss. Og han meldte raskt tilbake at rørleggeren kommer i morgen klokken 10! I morgen, sa vi, på en søndag??? Ja selvfølgelig, var svaret, er det et problem, da? Nei ikke for oss.... Rørleggeren kom, ganske presis også,  og han så raskt hva problemet var; det var stanga på flotøren som hadde korrodert i stykker, så sisternen ble overfyllt. Han skulle skaffe deler, og kom tilbake etter en liten time og beklaget at det hadde tatt så lang tid, det var ikke alle som hadde åpent på søndag, kunne han fortelle. Vi holdt klokelig kjeft om hvordan det er der vi bor til vanlig. Lekkasjen ble fikset. En annen dag kontaktet vi snekkervennen vår, han kom, som han ofte gjør, på dagen og tok mål av det vi skulle ha, og lovet det ferdig før vi drar hjem, noe som jo er ganske snart nå. Og markisemannen kom også prompte når vi sendte en melding til ham, det var lørdag formiddag og han hadde med både hjelpemann og utstyr, og han utførte oppdraget vi hadde til ham på en liten time - og skulle ikke ha et øre. Eller en leke. Dette var bare litt service, mente han, og beklaget at han ikke kunne komme i fjor sommer når vi snakket med ham forrige gang, da var han opptatt med restauranten han driver. En bagatell for oss, tross alt en time for ham og hjelperen. Det jeg vil ha frem er at her i landet, i byen, blant folkene her, er holdningen og innstillingen til å hjelpe oss utlendinger helt fantastisk. Servicen er på et nivå som bare vi som er gamle nok til å huske hvordan det var på en bensinstasjon på 60 - 70 - tallet var. Jeg kan nevne eksempler i fleng, men skal ikke trøtte ut en eventuell leser med flere detaljer, bare fastslå at dette li'er vi. Er det noe rart, da?

Xhevit i aksjon.

På vår vandring gjennom byen slår det oss hvor mye bygging som pågår for tiden. Hoteller, hus, butikker, det spretter opp som paddehatter. Og det som var butikk i fjor dukker gjerne opp som kafé eller frisørsalong i år. Som Fugl Phoeniks av asken. Utleie av mopeder, scootere og biler i ymse forfatning leies ut på hvert hjørne. Dette tyder jo på at det er penger i omløp, og at noen er interessert i å investere. Mulig at det finnes en skjult økonomi her og at det er en del svarte penger som settes i omløp, det er i alle fall det EU mener. Resultatet er i alle fall ofte bra. Og av og til litt merkelig. Vi har den siste uke observert minst 3 spesialbutikker for vin og brennevin.

Mr. Liquer.

Vi legger også merke til at det går fremover med den nye havna, den som skal gå fra den gamle fiskehavna og gå nesten helt til oss, det blir et stort og flott, topp moderne anlegg for fiske og frakteflåten. Et anlegg til mange millioner €uro, delvis betalt av EU etter hva vi har hørt.

En fordel med all denne nyetableringen er selvfølgelig at det også dukker opp nye spisesteder. I løpet av de siste to -tre dagene har vi testet ut ikke mindre en 3 nye eller nyrenoverte steder, som alle sammen har fått en tommel opp av oss. Det ene er Taverna JoAn, som tidligere var Fastfood JoAn, den ligger helt i starten av gata "vår", de har tatt skrittet opp fra hurtigmat til restaurantmat. Her finner du hyggelig betjening som snakker bra engelsk og har deilig mat, de klarte til og med å servere saftig grillet kylling. JoAn hadde også klart de beste stolene og sittekomforten av disse nye plassene, mens vinen var heller skral. Det lovet de imidlertid å endre til neste besøk.

Saftig og pent dandert kylling.

Så vi jeg nevne Summer Restaurant. Den som før het Viljani, og lå ved trappen opp fra giroen. Den har nå flyttet 2-300 meter mot sør, nærmere Paradis, fremdeles på Giroen. Men det er de samme hyggelige menneskene der, og den samme gode maten som kanskje er et lite hakk bedre enn før. Og interiøret er litt mer stylet og fint, og ikke minst er servicen på topp. Og her fikk vi ukas beste dessert, "på huset". 

Nydelig pannakotta og frukt til dessert.

Den siste av disse tre er Restaurant Guma, som ligger der Summer Restaurant lå tidligere. Her er det nye eiere, og de av dere som har vært en stund i Saranda vil nok kjenne igjen eieren som en tidligere servitør fra Limani. Lekkert interiør her også, og veldig hyggelig stemning. Her har de litt anderledes meny, vi hadde grillet laksefilet og kyllingruller, begge deler var nydelig og fortjener positiv omtale. 

Grillet laks med sennepssaus.

Til slutt vil jeg nevne at Caci som ligger ved den nye stranden har oppgradert og pusset opp. Her er det gjort mye for å få en trivelig atmosfære, vi håper bare at maten svarer til resten. Og der åpner de når som helst nå, menyen er allerede på plass på utsiden. At de har fjernet hekken mot Giroen gjør at det blir mindre med insekter og kløende stikk, samt at de får en mer utadvent profil. Har har de gjort en kjempejobb med eksteriøret.

Det snekres og males, det mures og bygges, nå er det full fart for å bli ferdig til turistene kommer. Sesongen er så smått i gang, og vi har vel aldri hørt så mye norsk på så kort tid her nede før. Så vi passer på å holde tann for tunge, og ikke si noe mindre flaterende om noe eller noen. Det kunne jo fort blitt pinlig. Men det er morsomt å se på alt som skapes. Vi håper bare at sommeren blir fin, og at vi får en flott tur hit i juli.

Saranda mai 2023 - 2

Å komme "hjem" til Saranda er alltid deilig, om det er en måned eller et år siden sist vi var der. Det gir en ro i sjelen, og det er til og med slik at enkelte kroppslige plager letner eller forsvinner. Å sitte på terrassen og høre bølgeskvulp, å rusle rundt i små trange bakgater eller å handle ferskt brød på bakeriet, det bringer alt fram den gode følelsen i oss. I tillegg føler vi på en takknemlighet for å ha funnet dette stedet, og en stor glede over å ha tatt enkelte riktige og gode valg i livet.

Jeg satt og sjilla (det er vistnok noe vi unge gjør av og til) på Rustemi, en tavarna som er godt gjemt i bakgatene. Jeg skulle egentlig ut for å få klippet håret, men frisøren var opptatt en times tid til, og noe måtte jeg jo finne på. Så da ble det å stikke innom der for en vente-pils.Det ble en særdeles hyggelig time, i fred og ro, bare meg selv og tankene mine. (Så det ble jo ganske ensomt også da, vil noen hevde.) Sjefen sjøl tøflet jo rundt på tøflene sine som han pleier, og det dyret de eier, som ligner på en hund, bare mye mindre, lå og gnagde på et bein. Folk kom og gikk, og de smilte og nikket. Og jeg satt og nøt lydene, luktene, synsinntrykkene og pilsen.

Det blir jo som alltid litt matprat her i reisebrevene mine, det er ikke til å komme utenom. Også denne gangen har vi startet på runden blant favorittene våre; vi har vært på La Banana, Meathouse og Laberia, vi har besøkt Limani, Klironomi og Rrapo. Og alle fryder seg over at vi er tilbake, og det blir gode klemmer og takk for sist, og hvordan går det med deg og familien. Og så må jeg jo ikke glemme det nyere stjerneskuddet på Sarandas restauranthimmel, nemlig den italienske pastarestauranten MoMa. Dette ble en udelt positiv opplevelse, og for dem som elsker fersk og nylaget pasta er dette en sikker vinner. Med et svært hyggelig interiør og svært god mat og drikke, har nok denne restauranten en lysende fremtid. Bare ikke gjør som oss, vi spiste for mye og måtte rett hjem og i seng. 

Nå er det jo ikke akkurat slik at vi reiser til Albania for vinens skyld, men det er et faktum at det finnes mye god vin i Albania også etter hvert. Det brukes en del kjente vindruer som Merlot og Cabernet, men også en del vindruer som er spesielle for landet. Og for oss som er mer opptatt av smak enn av jålefaktor blir det ofte en spennende reise i vinens verden. Den nyeste oppdagelsen for oss er vinmakeriet "Lundra" (https://www.lundrawine.com/en/), de leverer velsmakende viner av både rød og hvit type. Og det var denne vinen vi fikk servert på MoMa. Den smakte så godt at vi like godt tok med oss en femliter når vi gikk hjem om kvelden. Hadde vi ikke vist bedre hadde vi gjettet på at det var italiensk vin. Men det kan jo skyldes at restauranten er italiensk, akkurat som eierne Monica og Marco er det. Bjørnstjerne Bjørnson sa det så fint, han sa: "en av fordelene med å reise er at vi lærer å velge vin." 

Dessert ble det jo også; pannacotta med friske jordbær

Det er ikke alle steder de setter rakien på bordet, for selvbetjening. 

To typer for sikkerhets skyld. Og vi måtte jo smake begge...

Noe som kan diskuteres til det kjedsommelige er om når det er best å være i Albania. Selv elsker vi jo våren i Norge, men våren og forsommeren her til lands er heller ikke å forakte, og står ikke på noen måte tilbake for den norske. Våre personlige favorittmåneder i Albania er april, mai og juni, samt september og oktober. Men det er mye bra med å være her ellers også, vi har prøvd alle månedene og det vi har likt dårligst er august som ofte er alt for varm for oss. Når kvikksølvet koker og asfalten smelter, da liker vi oss dårlig. Men april og mai er en fantastisk tid. Mandeltrær og kirsebærtrær i full blomst, duftsjasmin og jegvetikkehva sprer sine nydelige farger og dufter. Temperaturen holder seg ofte rundt 20 på dagen og det blir sesong for stadig nye frukt og bær. Det er bare å nyte.

Vi opplevde et pussig værfenomen en av dagene. På ettermiddagen/kvelden steg temperaturen plutselig raskt, til den til slutt stoppet på 28 grader. Deretter begynte den å synke igjen, på en halv time ramlet den ned 5 grader og videre ned til 21 grader. Kraftig vind var det også. Da vi skulle se neste dag, var hele verandaen dekket av lyserød puddersand. Heldigvis kom det regn dagen etter, som vasket mesteparten bort. Men det kan ikke være mye sand igjen i Sahara nå...

 

Å feire 17. mai i Saranda er koselig. Det blir jo ikke tog, selvfølgelig, men det er fullt mulig med buss for tog. Men vi så masse barnetog på NRK TV, og koser oss med litt sjampis for tørsten. Dagen startet med regn, men det gikk snart over, og før klokken var klar for lunch hadde solen overtatt himmelen. Så da møtes vi noen stykker av oss og koste oss og mimret, slik vi ofte gjør, før vi samlet oss for en bedre fellesmiddag i kveldningen. I alle fall de av oss som hadde lyst, noen norske valgte annet selskap. Denne gangen samlet vi 6 stykker i VIP-rommet på "Paradis" der vi ble traktert etter alle kunstens regler. Fedrelandssangen ble behørig avsunget, og kvelden ble som vanlig avsluttet med hjemmelaget karamellpudding og raki.

18. mai var også fridag, og vi hadde på forhånd bestemt oss for å ta turen til "stedet der ferskvann møter saltvann", elven Bistritce. Denne gangen gikk vi den nye veien ut av byen og veien langs sjøen tilbake, en tur som fra oss er på godt over 10 km. Med innlagt lunch på Restaurant River View, en kjempegod og rimelig spiseplass som godt kan anbefales.Med både pasta, blåskjell og ellers det meste av gode saker og annet godt på menyen. Rakien der er spesielt god, så hvis du er i nærheten bør den prøves og testes. Trafikken er jo selvfølgelig best på den nye veien med brede fine fortau og fin asfalt, men det er ikke noe problem å ta gamle veien heller. Merk at på nye veien er det tilrettelagt for rullestoler!

Nydelig utsikt fra ny-veien.

Hyggelig servitør.

"Der ferskvann møter saltvann..."

Du blir ikke snytt på målet her, nei.

Flaskebørstebusker er det mange av her.

Elva Bistrice

Stor statue på vei hjemover.

Saranda mai 2023 - 1

Det kan sies at å leve er som å lese en bok. Jeg vil hevde at den som aldri reiser, leser bare første kapittel.

Vi elsker både å lese og å reise, både samtidig og hver for seg. Så nå er vi på tur igjen, også denne gangen til vårt lille Paradis; Saranda i sør-Albania. Og, som Matthias Claudius så fint sa det; Når man reiser, har man noe å fortelle. Og hvem vet, kanskje skjer det noe denne gangen også. Og det blir det blogg av.

Variasjon er alltid gøy, derfor valgte vi denne gangen en litt annen reiseløsning. Vi startet med egen bil hjemme, og kjørte til Porsgrunn, til en god venn som bor der, tidligere nevnte Winther. Det tok temmelig nøyaktig omtrent 2 timer. Og der, hos ham, skulle bilen vår få lov til å stå på vent, mens vi ble herskapelig fraktet videre til Torp flyplass i Sandefjord, ved hjelp av en flott elektrisk sjølgåande køyregreie. Vi liker å være ute i god tid, og det var vi også denne gang, vi fikk rikelig anledning til både å handle litt og få oss en bedre middag. Riktignok får maten litt bismak når 2 glass rød vin koster 350 kroner, da tenker vi at det er ikke rart at folk reiser ut og bort fra denne steinrøysa. Men vin er jo frivillig, vann er også godt. Bare ikke like godt som vin.

Wizz-air har forstått mye, de er flinke i jobben sin. De setter prisene opp og ned flere ganger daglig, alt etter etterspørsel i øyeblikket. Det stiller krav til den reisende, og en god porsjon is i magen, samt mye flaks for å finne de beste prisene. Men de sier selv at de har Europas nyeste flyflåte, og de er flinke til både til å fly, og til å være punktlige. Og når du kan komme tur-retur Tirana for eksempelvis kr. 350, eller til og med billigere, da er det ikke prisen som stopper folk fra å reise. Selvfølgelig er mange av de billige avgangene på ukurante tidspunkt, det er også litt av prisen. Og at du ikke kan ha med deg mer enn en liten sekk til den lave prisen, det er også noe man må vurdere. Men et alternativ til de andre, det er de så absolutt.

Illustrasjonsbilde

Litt av gleden for oss ved det å reise er å iaktta. Både landskap og natur, men også reisende medpassasjerer og folk vi ser på vår vei. Og det er ikke skygge av tvil i vår sjel; det er mye rart som går løs, fritt og uten tilsyn, i denne vårherres lekegrind. Ombord på flyet møter vi ofte noen av dem; en som drikker alkohol som det skulle være hans siste mulighet til å fli full i dette livet, en som spiller musikk og ser film på telefonen, UTEN headset, noen som snorker såpass at flymotoren overdøves, og noen som bare er på tur. Med andre ord et helt vanlig utvalg medmennesker. Turen vår gikk "på skinner" selv om vi brukte fly, både avgang og ankomst var litt før tiden, det var rolige og fine flyforhold og ikke noen unger som vrælte i vår umiddelbare nærhet. For det er vel, når sant skal sies, noe av det verste på et fly.

Illustrasjonsbilde

Så kom vi til Tirana. De automatiske passleserne var ikke i drift, men vi kom oss raskt til passkontrollen, og sjeldent har vi vel møtt på en så hyggelig passkontrollør. Bare et stort smil og god tur videre. Og i og med at vi hadde bare håndbaggasje denne gangen bar det raskt ut i ventehallen, der vi etter noen få minutter ble oppringt av drosjesjåføren. Vi hadde nemlig, for sikkerhet skyld, bestilt og betalt taxi til byen. For denne gangen skulle vi altså bo et annet sted enn vi pleier. Vi bor jo alltid på flyplasshotellet, det er absolutt det beste stedet å være, men siden vi skulle videre med buss neste dag så valgte vi en annen variant, nemlig å bo på et hotell i nærheten av bussterminalen. Sånn omtrent midt mellom flyplassen og byen ligger "vår" bussterminal. Det finnes vistnok flere bussterminaler i Tirana, men for sørgående busser er det vist kun denne ene. Der står da de sør-gående bussene oppstilt på rekke og rad. Skjønt det er ikke spesielt mye hverken rekke eller rad, ofte virker det som det rene kaos. Men vi har forstått at det er et slags system i kaoset. Som det meste i Albania. 

På "nettet" hadde vi funnet et hotell som fikk bra score; Hotel Terminal Tirana. Det skulle ligge nær bussterminalen, og hadde gode tilbakemelinger på Booking.Com. Og der hadde vi bestilt et dobbeltrom til den nette sum av €34. Det var jo med en viss grad av spenning vi dro dit med drosjen, men samtidig var vi ved godt mot. Det viste seg for øvrig neste dag at det finnes flere andre hoteller i samme området, men ingen ligger nærmere terminalen.

Taxien måtte ta to runder rundt forretningsbygget før vi fant den rette inngangen. Ikke fordi den var dårlig merket, heller fordi dette så veldig lite hotell-aktig ut, mer som et stort kontorbygg. Og når vi så kom inn i dette store forretningsbygget fant vi raskt en heis der det sto at hotellet befant seg i tredje etasje. Og ganske riktig, der var resepsjon og nattportier og nøkkel og alt bare velstand. Han kunne ikke noe utenlandsk bortsett fra Albansk, men det ordnet seg kjapt, han fulgte oss til rommet og viste oss hvordan lysbryteren virket, og ønsket oss pent en god natt. 

Vi fikk et kjempestort rom, det var kanskje litt enkelt men hadde alt det vi trengte; det var rent og pent med både stoler, bord og seng, lys og toalett, dusj og håndlær. Akkurat det vi ønsket. Og stille og rolig var det der, noe som var deilig klokken halv 2 på natta. Det er vel ikke nødvendig å si av vi sovnet som slukkede lys.

Vi sov godt på passe myk og god madrass i stor fin seng, men våknet allikevel tidlig - som vi pleier. Litt raskt morgenstell ble unnagjort, så var neste post på programmet å få handlet bussbilletter. En grunn til at vi ønsket å ligge nær bussterminalen var nemlig at vi ville være tidlig ute å kjøpe billetter, for på den måte å kunne påvirke hvor vi skulle sitte i bussen. Som tenkt, så gjort. Til bussterminalen var det maks ett minutt å gå, to hvis du fikk rødt lys, og billettkontoret var betjent som vi håpet på. Billett til bussen kl. 9:45 ble kjøpt og betalt, og vi fikk plass helt foran. Perfekt. Glade og fornøyde ruslet vi tilbake til hotellet for frokost, og klokken var enda bare halv ni.

Godt merket billettkontor

Frokosten ble ikke helt som vi hadde håpet på, men mer som vi hadde mistenkt. Hotellet hadde ikke egen frokostsal, det kan virke som om de har laget hotel av en hel etasje med kontorer i et kontorbygg, og prioritert å lage rom. Men som alltid i Albania finnes det løsninger, der er det kun utfordringer og aldri problemer, vi måtte bare ta heisen ned til "Nivå 0", der skulle det være en kafe som serverte frokost. Først fant vi bare en koselig liten kaffebar som stort sett bare serverte kaffe, der ble vi sendt ut og over et lite fortau og kom da vi inn i et restaurantlignende lokale. Vi var eneste gjester og fikk beskjed om at vi kunne sette oss hvor som helst. Og så var det spørsmål om hva vi ville ha. Utvalget de hadde å tilby viste seg å være ganske enkelt men velsmakende: vi fikk omelett, brød, vann og capucino. Ikke juice, ikke kaffe americano, ikke glutenfritt brød. Men stort smil, deilig omelett og god pris. Vi ble mette og glade og gikk på rommet for deretter å sjekke ut.

Vi ruslet bort til bussen i god tid, og fikk der beskjed om at den bussen som skulle gå 9:45 hadde problemer, og gikk ikke. Men så ble vi satt på en annen buss, som også gikk 9:45. Den var nok mindre enn den vi egentlig skulle ha reist med, men vi fikk fremdeles sitte foran. Det sto at den skulle til Delvine, men der kom vi ikke, den kjørte oss kun dit vi skulle. Og bussen stoppet underveis, slik de alltid gjør, og tar med varer, det være seg sekker med kunstgjødsel, pakker for private og bedrifter, reservedeler og ellers det som måtte dukke opp. For oss som er vokst opp med landpostbud og kombi-buss med melkerute er dette nostalgisk og sjarmerende, for albanerne er dette helt naturlig. 

Bussen hadde sitteplass til 19 + 5 ståplasser, ståplassene ble her brukt av personer som satt på plastkrakker i midtgangen. Og når vi innimellom kom i en politikontroll ble de som satt i midtgangen usynlige. Uansett så var det bare sjåføren som brukte setebelte, jeg så i alle fall ingen andre som benyttet den muligheten. Litt koselig var det jo også at Joanna fra Laberia var på samme bussen, hun skulle hjem og feire søsterens 15-årsdag og var i godt humør som alltid. 

Turen gikk uten de store viderverdigheter, selv om vi lurte veldig på om vi måtte ut og skyve i bakkene opp til den nye tunellen. Men det slapp vi, og vi kom frem til Saranda ca 14:15, da hadde vi hatt ca 25 minutter pause på en kafe underveis. Det blir en tur på totalt 4 ½ time, med privatbil går det unna på 3 ¼ time. Turen gikk som sagt veldig greit, vi var litt stive og støle av sittingen, og spesielt skyltes det at bevegelsesfriheten blir redusert, noe den gjør når du har folk sittende i midtgangen som gjør det litt vanskelig å strekke ut beina. Men prismessig er det jo gunstig; taxi fra Saranda koster ca. € 150-200 (ca 1.700- 2.300 kr) mens 2 bussbilletter kostet 3.500 Lek. ( ca.370kr.) Det blir mange middager i Saranda, det.

Dette var reisen vår denne gang. Noen anbefaling er det umulig å komme med, det blir for mange ting som skal i vektskålene. Men det vi uten tvil anbefaler er å prøve forskjellige ting, forskjellige ruter, bytte litt på hotell. Kanskje du ender med å bruke det du har gjort før, men da vet du i alle fall litt mer. Og husk, ikke minst, man må alltid prøve nye ting minst 3 ganger for å finne ut om man liker det eller ikke.