Sensommer 2022 - 6

 Jeg hadde ikke trodd at det skulle bli flere reisebrev denne gangen, men der tok jeg feil, gitt. Når det stadig skjer ting som må dokumenteres, jeg da blir det brev, da.

Noe som stadig forundrer og imponerer her nede er albanernes evne til å omstille og tilpasse seg. Ofte bommer de så det holder, men noen ganger blir det innertier. Lokaler på gateplan er et godt eksempel. Ene året er det en kafe der som serverer frokost og kaffe, neste år ligger det et vekslekontor og en souvernirsjappe der, før det året etter er utleie av mopeder. Hvis det ene ikke funker så prøver de bare noe annet. Og derfor vet vi aldri når vi kommer til byen hva som er hvor, og hva som ikke er. Det samme er det med kjøkkensjefer og kokker; det ene året får du himmelsk mat på en restaurant, når du går tilbake året etter er maten helt ordinær. Men det er slik det fungerer her, vi må bare lære oss å leve med det.

Det er fascinerende å iaktta livet i by og på strand. Fra å være en yrende maurtue den ene uka er det nesten som en middels stor kirkegård uka etter. Spisested etter spisested stenger, strendene blir øde og forlatt, bare en og annen standhaftig naturist ligger gjenglemt i fjæra. Det oser av fred og hygge. Og temperaturen om dagen er fremdeles godt over 25 grader.

På "Operataket" er solsengene borte

Shemo stenger søndag....

...men serverer fremdeles vegetar-risotto.

Nesten spøkelsesby på Giroen om kvelden nå

Det å feire fødselsdag i Saranda kan være en lykke. Noen ganger blir det planlagt selskap med mange gjester,  andre ganger kommer selskapet mer overraskende, men det er jo alltid koselig å bli feiret. Selv hadde jeg den glede å feire min dag her i år, sammen med gode venner og verdens beste naboer, og selvfølgelig ble det en kjempekoselig ettermiddag og kveld. Jeg fikk til og med velge hvor vi skulle spise, det ble Natyra i år, de har nydelig mat og hyggelig plass. Men først var det en koselig stund hos naboen, med noe godt i glassene og gaver til fødselsdagsbarnet. 

Jubilanten

Og hadde jeg ikke visst bedre så hadde jeg trodd at jeg hadde vært snill hele året som gikk, for en slik solnedgang har vi aldri før opplevd i Saranda.

Vakrere blir det ikke...

Det ble nydelig mat på Natyra. 

Plutselig kom det noen som dekket opp langt bord med ballonger og pynt.

Vi var nesten ferdig å spise, klokka nærmet seg 21:30 da fødselsdagsbarnet 

og gjestene kom, det viste seg å være en 5-årsdag.

Utsikten fra Natyra, på vei hjem.

Men det har skjedd mer denne uka, sant og si har det vært en skikkelig maratonuke. Men vi vet jo at det kan bli lenge til neste gang, og  det er jo tross alt dette vi elsker, så vi sier ikke nei til en innbydelse. Først fikk vi jo besøk av venner fra Vlore, som nevnt i forrige brev, med kos på terrasse og middag på Oxhaku, Så ble vi invitert til venner i  5te gate, eller "på loftet" som noen sa, til en av byens beste utsiktsleiligheter.  Det ble et kjempekoselig treff med både tidligere og nye venner.

Bare i Albania? Leilighet nr. 1.

Under pergolaen, "top of the world".

Corfu stikker opp av tåka

Solnedgang fra 5te gate.

Som vanlig må jeg ha med et ny spisested. Denne plassen ligger i 4de gate, sånn omtrent midt på kanskje. Hvis du vil spise enkel, god, rimelig albansk mat blant de lokale så er dette et godt alternativ. Et riktig koselig og enkelt lokale. Og her fikk vi en raki til maten, ikke etterpå som det er vanlig. 

På lørdagen er det greit å gå litt lenger tur, da er det ikke noe som haster på kontoret. Denne gangen gikk turen i ytterkant av byen, med et langt stopp på kirkegården og en lunch på La Banana. På kirkegården klarte vi endelig å lokalisere tre av de som dessverre har forlatt oss så alt for tidlig, og det var et både sterkt og godt gjensyn. Og man kan ikke la være å få respekt for albanerne som hedrer sine døde på en slik fantastisk måte.

Lunch på La Banana blir aldri feil

Jeg kan også nevne at vi hadde et liten avskjedsselskap for oss tre naboer som nå skal reise hver til vårt, det var jo som alltid koselig. Hjemmelaget mat er en god forandring, og forandring fryder, det vet vi jo fra før.

Heldigvis ble det nok mat, 

det ble til og med lunch til oss dagen derpå.

Albanske kjøttboller i tomatisert grønnsaksgryte

Nest siste kvelden ble det igjen middag på Agimi med gode naboer, vi gjorde det enkelt for kokken og tok det samme alle 4; kyllingfilet i avokadocreme. Stekte grønnsaker og nystekt brød til forrett, og frisk frukt ("på huset") til dessert. Et veldig hyggelig måltid og nydelig mat.

Dekorasjon på hotel Agimi

Dette artige navnet kom vi over på en bytur, 

med en skrivemåte som var helt ny og ukjent for oss.

Det er på tide å avslutte, både turen og dette reisebrevet. Vi takker for oss og drar hjem i morgen. Dette har vært en fantastisk flott måned med en mengde opplevelser. Vi har truffet mange nye, hyggelige mennesker og fått oppleve plasser vi ikke tidligere har vært. Vi har kost oss veldig sammen med venner og naboer fra nær og fjern. Og vi gleder oss allerede til neste tur.

Bilde tatt av Steinar Berglund.

Sensommer 2022 - 5

Snart gjør vi som trekkfuglene gjorde det i vår: vi flyr mot nord. Kalenderen jobber seg målbevisst mot  jul, gradestokken jobber like målbevisst mot det absolutte nullpunkt. Heldigvis blir det sjelden kaldere enn 8-10 grader her i sør, men det har faktisk vært snø her også, et døgns tid for 5-6 år siden. Barna ble elleville, trafikantene sure og sære. Folk som aldri har opplevd snø og sludd kan definitivt ikke kjøre bil på glatta, og spesielt ikke med dekk der mønsteret er tegnet på med tusj. Men enn så lenge holder temperaturen seg på tjue pluss om dagen, og femten pluss om natta. Stadig flere restauranter stenger dørene, mens møblene ofte blir stående igjen utenfor. Det går helt greit, heldigvis er det plenty av spisesteder som har helårsåpent, så vi kommer ikke til å lide noen nød.

Vesa har gått i vinteropplag

Og mens jeg sitter her og tenker på dette og hint, kommer jeg på noe en god venn sa til meg her om dagen. Det er dette med misunnelsen i dagens samfunn. Det kan se ut som om misnøye og misunnelse har blitt en moderne greie, eller har det alltid vært slik?. Og har vi glemt hvor ordene kommer fra, nemlig verbene å nøye og unne. Nøye betyr som vi vet å slå seg til tåls med eller være fornøyd med, og unne betyr enkelt sagt å være glad for at andre får noe eller har noe, være glad på andres vegne. Så hvis vi heller kunne lære oss å nøye og unne, kunne vi kanskje fått det bedre med oss selv og andre. Dette er også en viktig del av å gripe dagen og nyte øyeblikket.

Jeg har en kamerat som forteller at han i øyeblikket er på teambuildingstur meg kona, det er også viktig av og til. Han forteller at de har tatt ut masse læring fra turen. Nå har kona blitt mye flinkere til å mobbe ham, og han er blitt mye bedre til å høre mindre etter. Høres ut som at de har hatt en vellykket tur.

Av og til må vi en tur på apoteket. Paracet er jo nesten gratis her, og det gjelder for så vidt mange av de reseptfrie medisiner. Men så er det også slik at man kan få nesten alle typer medisiner her, om man har resept fra legen, om legen er her i landet eller hjemme i Norge er ikke så nøye. Ellers kan det være tilstrekkelig om man har med lapp hjemmefra, det funker som oftest også greit. Men en ting som er litt morsomt er at de alltid spør om hvor mange tabletter du ønsker, og skal du ha en hel pakke må de alltid sjekke og se at pakka er full. Enkeltsalg er helt normalt. Som da jeg i dag kjøpte reisesyketabletter. Det er for de som blir syke av å reise, ikke de som er syke etter å få reist. Da ble det spørsmål om hvor mange. Og når prisen er ca. 35 kr. for en tyvepakning, da er det ikke mye vits i å kjøpe 2 eller 4 tabletter. 

Sesongen er over, "Saranda Eye" pakker sammen og drar.

Skal det på lager, eller er det en ny by som får gleden av pariserhjulet?

En snill og veldig underdanig løshund kommer stadig bort til oss for å få litt kos.

Det er blitt hverdag i Saranda. Det merkes på så mange måter, ikke bare at det er færre folk i gater og butikker, men folk har bedre tid. Tid til å prate, tid til å servere, tid til å være hyggelige medmennesker. Det er jo dette som er ekte ferie, selv om enkelte må jobbe fra hjemmekontoret sitt. Og denne sommeren og høsten har vi truffet så mange nye hyggelige mennesker og hatt det så koselig at det kommer til å bli litt uvant å komme hjem til Norge igjen. Men også godt å kunne treffe gamle venner og familie igjen, det er jo også et savn. Og vi skjønner at det som er greia for oss er skifte av miljø. Vi sier som Ole Brum: ja takk, begge deler.

Det er slett ikke alle som følger flaggreglene, og særlig ikke ved kai.

Men dette var et skole-eksempel. Rødt flagg med splitt ved bunkring.

Her tørkes tøy, midt i hovedgata og den mest trafikkerte tiden.

Slik det alltid har blitt gjort.

Et høydepunkt er selvfølgelig når det kommer fintfolk til byen. Våre gode venner fra Nord-Norge og Vlore kommer for å vise sine naboer og venner Middelhavets perle. Og vi er jo glad for at de kommer på besøk både til byen vår og til oss. Vi har noen koselige timer sammen på terrassen og deretter ved middagsbord, og gode historier sitter løst. Latteren flyr på lette vinger her. Og Taverna Oxhaku leverer 100%

Typisk albansk middagsbord på Oxhaku.

Qofte, albanske kjøttkaker, nydelig.

Dessert på huset, ikke så ofte lenger, men noen plasser.

Så sitter vi og ser utover fjorden, eller Middelhavet som det vel også kalles. I stranda går det en måke og hakker, og så kommer plutselig morgenbåten med folk fra Corfu. Så blir havet stille igjen, måken letter og flyr sin vei. Av og til får vi se katten og kattungene som har funnet et hjem under parasoller som er tatt ned for året, og en sjelden gang kan vi se reven som lusker over kaia, på jakt etter noe spiselig. Roen har senket seg over Saranda, snart er det hjemreisetid, en liten uke til nå så er vi på vei.

Her bor en pus med sine små.

Roen har senket seg.

Sensommer 2022 - 4

Jeg har blitt spurt om det ikke er kjedelig å være pensjonist. Om det ikke blir lange dager og korte netter. Og særlig når kona jobber hver dag. Svaret er nei! Etter frokost tar jeg med en kaffekopp og setter jeg meg i gyngestolen, og der sitter jeg. Og hvis det etter hvert blir kjedelig, så bare gynger jeg litt. Og så tenker jeg litt, innimellom. Ikke at det er så store og kloke tanker, men allikevel. Jeg tenker blant annet en del på språket vårt, og bruken av det. 

Nå var du utrolig flink, kan mange finne på å si. Det var utrolig gøy, er heller ikke uvanlig. Utrolig ditt og utrolig datt. Men har du noen gang tenk på at hvis du, for eksempel, sier til en person at de er utrolig flinke, så sier du egentlig at du hadde absolutt ikke noen som helst tro på at han eller hun var flink. Det er jo helt utrolig at du er flink. Eller: dette var utrolig godt, kan man si når man får noe servert. Så, du trodde virkelig ikke at jeg kunne lage noe som var godt, er det så vanskelig å tro, altså? I mitt hode er utrolig noe som bør brukes om noe som - ja akkurat - man ikke ville trodd.

Og så har du ordet drit. Dritfin. Eller fin drit? Hva er så fint med drit, spør jeg. Hvis man har hatt forstoppelse i en ukes tid, kan jeg til nød forsvare bruken av dritgodt. Det var dritgodt å få tømt seg. Men at maten smakte dritgodt? Skjerp deg! 

Apropos drit, jeg synes tannlege er noe drit. Ikke tannlegen personlig, selvsagt, de er alltid kjempehyggelige, men det de av og til forårsaker av ubehag og vondt kan være være noe ordentlig drit. Allikevel hender det at jeg må oppsøke en av disse folkets hjelpere, om det være seg tannverk, eller som her og nå: en fylling som ramler ut. Heldigvis var det denne gang bare et skall over tannhalsen som løsnet og ramlet ut, og det medfører ikke noen vondter, bare litt ubehag. For tunga skal liksom alltid dit, av en eller annen merkelig grunn. Så da var det å ta den korteste veien til tannlegen.

Å få time er ikke noe stort problem, en tur innom min faste tannlegevenn Sergej og time var i boks, neste dag kl. 11. Så da er det bare å stålsette seg, bite tennene sammen, og  gape opp. Etter 45 minutter i stolen var jeg ferdig, med ny fylling, full rens og kontroll av perleraden og litt filing på en bitteliten skade. Det hele til den nette totalsum av kr. 411. Da er det lett å bli i godt humør.

Jeg har jo tidligere nevnt at vi er vært veldig fornøyd med restauranten Old Story, nå skulle den stenge ned for sesongen og sjefen skulle hjem til familien i Serbia. Så hva er da mer naturlig enn å besøke stedet siste kvelden og høre hva de hadde igjen av restemat på menyen. Og svaret var greit, de hadde alt av kjøttretter og ingen fiskeretter. Greit nok, vi nøyer oss godt med en god biff eller en kjøttgryte. Som alltid før smakte det utmerket, og det ble ikke mindre hyggelig da vi fikk vinen vi bestilte "på huset". Vi spiste og koste oss og hadde en slivovitz- raki. Og da vi nærmet oss punktet der vi skulle slikke resten av sausen av tallerkenene, kom sjefen og lurte på om vi muligens kunne være snille og ta en halvliter husets vin til, i gave, slik at han fikk tømt dunken. Det er vel ingen hemmelighet at når det gjelder vin, og særlig god vin, så er vi ikke vanskelige å be. Spesielt når den er gratis.

Kjøttgryte, biff i tomatsaus med grønnsaker.

Indrefilet i peppersaus med ekstra poteter.

Svinerull med ostefyll

Det er stadig mye morsomt å observere på våre turer rundt i byen, eller fra vårt vindu mot verden. Her kommer et lite knippe observasjoner:

Hva gjør man når ankerkjettingen krøller ser feil veg?

Bestiller kranbil for å få ut krøllen, selvfølgelig.

Kanskje det var slik dette gikk for seg: "Jeg vil gjerne bestille litt diesel til den lille båten min." "Trenger du mye?" "Nei, bare en liten skvett" "Greit, da sender vi den lille tankbilen. Den bitte lille tankbilen".

Det er her de selger billetter til tur med overvannsbåten.

"Ære til fedrelandets martyrer".

Det er jo litt stas, selv for en antifotballhelt som meg, 

når et kjent navn dukker opp i suvenirsjappa på kaia.

Innsamling av plast har blitt en greie her nå, 

og noen av sigøynerne har utviklet avanserte transportmetoder.

Av og til må vi innom Bledi på Paradise for en karamellpudding.

Den er overjordisk god.

Her hadde nok en elektriker kunnet kose seg en stund.

Noen steder vokser paprikaen i hekken, veldig praktisk.

Er det greit, sa sjefen på Rrapo, om jeg serverer maten på albansk?

Helt supert det, svarte vi, det er jo det vi ønsker.

Flott, sa han, og så kom rettene etter hvert som de var ferdig, fat etter fat, 

ingenting lagt opp på tallerkenen . Helt perfekt.

Her ser vi foran et fat med middagspølser og noen kjøttkaker. (Qofte)

Jeg avslutter denne gangen med et bilde av det gamle hurtigruteskipet Harald Jarl, det heter nå MS Serenissima og går i Middelhavet i cruisefart.  Harald Jarl ble bygget ved Trondhjems Mekaniske Værksted i 1960 med byggenummer 244, og seilte i fast rotasjon som hurtigrute fra 1960 til 2001. Den er 87 meter lang, kan ta opp til 118 passasjerer i 59 lugerer og har et mannskap på 50. Dette var et koselig gjensyn for noen.