Varme sommertanker, 2022 - 7

Ferien drar seg ubønnhørlig mot slutten, vi har kun noen få hete dager igjen. Heldigvis så er ferie å ha ingenting å gjøre, og hele dagen å gjøre det på, og vi tenker at har vi ikke gått glipp av noe viktig selv om vi har vært syke. Men kjedelig er det jo å være syk, uansett hvor du er syk. Og igjen tenker vi at dette er tross alt ikke det verste stedet, når det først skulle skje. Og så er vi forhåpentligvis ferdig med det for en stund, og kan nyte de neste turene så friske som bare det. For vi holder allerede på å planlegge neste tur. Og da skal vi gjøre alt det vi ikke fikk gjort denne gangen, hva nå det måtte være.

Det er jo spennende å være menneske, da. Og ikke alltid så lett, de kan prøve de som vil. Du møter de merkeligste mennesker på din vei, noen er energi-givere, andre er energi-sugere. Har du noen gang tenkt over at å være 3 minutter med feil person kan føles som en evighet, mens 3 timer med rett person kan føles som sekunder?  Det er noe å tenke over. Noen sier at det handler om kjemi, da er det i så fall bio-kjemi. Ingenting er vel bedre enn å tilbringe tid med hyggelige venner og folk som tilfører deg energi, og det er ikke mye som er mer slitsomt enn å måtte forholde seg til mennesker som du ikke føler noe for. Nei som sagt, livet er ikke for amatører. Heldigvis treffer vi mange energi-givere her i sør, og få energi-sugere. Som oftest kommer vi hjem med tilført glede og energi, og ser bare frem til neste gang.

Så rusler vi litt i strandkanten, lurer litt på om vi skal vasse eller ei. Det blir oftest ei. I stedet skriver vi brev i sanden som bølgene tar med seg. Og solen steker over oss. Det varsles hetebølge over Balkan, sikkert bra at vi skal hjemover snart, hetebølger i Norge er ikke helt det samme som her. Men fuglene flyr over oss med et smil om nebbet, de har enda ikke søkt dekning, men søker heller etter halvspiste burgere og rester av pommes frites. Moteordet "vibes" kommer til meg, ferie-vibes. Dette ble i alle fall en helt annerledes ferie.

Men folk, altså. Hva er det som får enkelte unge jenter og middelaldrende menn til å tro at de er rålekre, deilige og supersexy? Jo visst er det varmt her, og ja, vi er i Syden, men et minimum av anstendighet og sundt bondevett bør man vel kunne forlange. At en del jenter ønsker å gå rundt og se ut som Dolly Duck i fjeset får være deres egen sak, det samme med alle de som velger at kroppen skal se ut som en kladdeblokk fra barnehagen. Men jenter som flasher tittsa på biitsjen er altså ikke populært i muslimske land, det er faktisk grovt uhøflig. De eneste som kanskje synes det er spennende er småkåte, prepuberale bolegutter som går og flasher muskler og tror at de er like deilige. Det spiller ingen rolle hvor mye de har betalt for tittsa, eller hvor deilige de selv synes de er, det er dårlig oppførsel. Hvis de ønsker å oppføre seg slik, så er det nok av andre land de kan dra til, der dette er helt greit og akseptert. Men det er det altså ikke her. At politiet i noen tilfeller har bøtelagt uanstendig oppførsel anser vi som helt kurant og på sin plass. For det spiller ingen rolle hva du synes, og hva du mener, her er du gjest og forholder deg til vertskapets regler og kutyme. Og seriøst, når butikkene må gå til det skritt å sette opp skilt, da har det gått alt for langt, spør du meg. Har dere ikke lært noen ting hjemme, folkens? Dere er gjester her nå, og da gjør vi ikke noe som er uhøvisk. Skjærp dere! Ferdig snakka.

Vekslebutikk i byen.

De siste luncher og middager er planlagt. I går var det Meathouse-middag, helt fantastiske kyllingvinger og meget god og saftig pancetta. Meathouse leverte etter god gammel standard. Det er en stund siden sist vi var der, men det er alltid koselig stemning og god mat der.

Bra utsikt fra Meathouse

Deilig grillmat.

Onhezmi har jeg nevnt tidligere. Det var en veldig populær plass tidligere, så virket det som om populariteten dalte noe, og nå en den på vei opp igjen. Vi har nå hatt lunch flere ganger der den siste uken, og er meget godt fornøyd. Da har både moderne mat som hamburger, men også mange tradisjonsrike retter. Vi ser nok for oss flere besøk her i fremtiden, ikke minst på grunn av beliggenheten.

Omelett i verdensklasse.

First we take Manhattan, then we take.....

Det er alltid morsomt og spennende å rusle i bakgater og smug, og lure seg rundt i områder man aldri før har satt sin fot. Plutselig dukker det opp en butikk som du ikke har sett før, eller som her en spennende restaurant. Og jeg spør meg selv om denne kan være liv laga, kan de klare seg i mengden av etablissementer. Kafeer og restauranter popper jo opp som paddehatter og forsvinner ofte like fort. Dessverre er det ikke plass til alle, ikke her heller kan man leve av å klippe hverandre. Men noen får det jo til, og biter seg fast i fortauskanten. Her er dagens tilskudd i nærområdet, Restaurant Moma. De prøver  seg med hjemmelaget pasta og andre spennende spesialiteter, og vi ønsker dem velkommen og håper det går bra. Det står i alle fall ikke på lokalene, de er koselige nok.

Så gjør vi klar for siste middagen i Saranda på en stund, og det blir på Paradise igjen. For å være helt ærlig, det er ikke her vi får den ypperste maten i byen, men maten er alltid god. Men dette er definitivt den beste plassen å sitte å se solen gå ned, og det er så absolutt plassen med den beste betjening. Her kommer Bledi, vår alles favoritt, og vet ikke det beste han kan gjøre for oss. Vi hadde kommet hit helt uavhengig av hvordan maten smakte, bare fordi Bledi er den han er. Heldig at maten er god også, da. Og vi spiser og koser oss og har det på G, som de sa i gamle dager. Som alltid sitter vi for lenge og spiser og drikker litt for mye, da gjør det virkelig godt med en 20 minutters spasertur hjem.

Det er helt klart at vi norske har satt spor etter oss i byen, folk hilser og stopper for å slå av en prat. Like tydelig er det at svenskene har satt spor etter seg. Jeg vil ikke kommentere det ytterligere, men lar bildene tale for seg.

En tyskregistrert BMW med klar melding.

Svenske kustbevakningen stiller med MTB'en Hercules.

Så er det bare å pakke ferdig og få alt på stell, og kose seg de siste timene før vi blir hentet av bilen som skal kjøre oss til Tirana. Takk for oss for denne gangen, og takk til dere som har vært med på turen via de små reisebrevene mine i bloggen min. Og på gjensyn.

PS: Hvis du skriver en hilsen i bloggen så husk å også skrive navnet ditt, det er jo koselig for meg å vite hvem som har kommentert.

Varme sommertanker, 2022 - 6

 Har du hørt om Dale Carnegie? Han sa mye klokt, så han var nok en klok mann. En av tingene han sa var dette: "Husk at lykke ikke avhenger av hvem du er og hva du har; den avhenger kun av hva du tenker." Det er mange som har sagt noe lignende, kan det være at det er noe i det? Det er ikke hvordan du har det, det er hvordan du tar det, heter det også. Det var enda at klokt ord. Og "lykken er å legge seg nydusjet i rent sengetøy", det hørte jeg en gang og tenkte med meg selv; er det så lett og så vanskelig. Hverdagsfilosofi er folkevett, rett fra grasrota og ut til folket.

Jeg har vel muligens ved en og annen anledning nevnt ett og annet om trafikk og parkering her i byen. Det er et under at det i det hele tatt går an å kjøre bil og buss i denne byen, klarer du deg her så klarer du deg overalt, vil jeg tro. Men i dag så jeg en ny løsning på parkeringsproblematikken, en ganske permanent løsning vil jeg tro. Og her har du løsningen:

Her er ingen vei verken opp eller ned.

Kamuflasjenett eller fiskegarn, vi vet ikke.

Helt normalt å parkere slik som dette.

Det er alltid morro å se på når det kommer store, flotte yachter som har tenk å parkere på utsiden har. Noen kjører baug-truster og hekkaggregat som om de skulle være født med en joystick i neven, mens andre parkerer som om de er på oppkjøringstur med båttilsynet. I dag kom det en sværing, "M/Y Siren" på 74 meter. Vi måtte ut og sjekke om den hadde en stor "L" bakpå, men det hadde den heller ikke. Jeg vurderte veldig om jeg måtte gå ned og hjelpe til litt, jeg har da tross alt både båtmannssertifikat og båtførerbevis, og lang fartstid på fast installasjon. Men heldigvis så kom den til kai til slutt, etter ørten forsøk og med veldig god klaring på alle kanter. Ingen skadd, alle fornøyd. Og god underholdning for de som så på. Mulig at de tok ankerdrammen litt i tidligste laget denne dagen? Om kapteinen mønstrer av her eller ei, ja det får vi aldri svar på.

M/Y Siren bygget 2006

God medisin er gull verdt. Det vi fikk for ørebetennelsen var skikkelig bredspektret antibiotika som burde ta knekken på det meste. Vi la inn en kjapp forespørsel hos han Google for å finne ut hva dette er, og det ser ut til at denne kuren bør ta knekken på alt fra tåfis og inngrodde tånegler til flass. Øre- og hals-betennelse var "piece of cake", urinveisinfeksjon og lungebetennelser like så. Så med andre ord: miraculix-medisin. I tillegg fikk vi jo nesespray og øredråper med oss. Formen var bedre allerede en kort tid etter at vi kom tilbake fra legen, til og med før medisineringen startet. Og det skal sies, allerede nå etter bare godt 2 døgn er formen betraktelig bedre. Lysten på mat og drikke er nesten normal, hosten er nesten bare et minne, og ørene kan igjen brukes som normalt. I løpet av et par dager til er nok alt normalt igjen.

Her skrives det merkelapper for hånd eller rett på pakka, og du får det antall legen har foreskrevet.

Det går rykter om at vi har fått en aktiv flyplass i nærheten. Ikke bare rykter heller forresten, det er bekreftet. Flyplassen i Gjirokaster har endelig fått de nødvendige statlige godkjenninger til å kunne drive med kommersiell lufttransport. Og de har allerede hatt en landing fra Italia. Nå venter vi med stor spenning på om Norwegian eller kanskje Flyr ser sitt snitt. Skjønt det er vel mer nærliggende å tro at dette passer Apollo og Ving som hånd i hanske. Med lav landingsavgift og sentral beliggenhet kan dette bli en pengemaskin, både for Albania, for regionen, og for flyselskapene som våger å satse. Og med den nye tunellen mellom Gjirokaster og Saranda kan dette bli et reelt alternativ for alle kystbyene fra den greske grensen og opp til Vlore, samt dalstroka innafor.

Dagene begynner å normalisere seg, sakte men sikkert. Naboen et par etasjer under har også fått god medisin og kommer sakte men sikkert tilbake til samfunnet. Det beste for oss alle er at matlysten og interessen for det sosiale er på veg tilbake. Det resulterer i flere gode måltider, både lunch og middag, men vi holder oss i nærområdet, mest på grunn av varmen. Om dagen ligger det og vipper rundt 35°, morgen og kveld rundt 30°. Det er jo energitappende i seg selv, og særlig når man er rekonvalesent. Men det blir en deilig lunch på Onhezmi, der har vi ikke vært på en stund og der har de gjort det litt koseligere og litt mindre jungel. Det er aldri feil med en pizza på Maria Madelena, og å avslutte dagen med en is på Magic Blue er prikken over i-en denne dagen.

Varme sommertanker, 2022 - 5

Tre av fire ukers ferie er over. Og hva er nå egentlig ferie?  Noen mener at ferien er den korte tiden mellom planene og minnene. Og hva blir så minnene vi tar med oss i år? I alle fall ikke det vi hadde drømt om, og håpet og trodd, men det var det beste livet hadde å gi oss i år. Klager vi? Nei, ikke det spøtt. Det nytter så allikevel ikke, og som min kjære sa i går kveld da vi hadde lagt oss: Vi har da i hvert fall hverandre. Og når rett skal være rett så er det mye bedre å være småsyk her nede enn hjemme, her er livet enkelt selv når det går på tverke. Men vi kan vel være enig i at det er bedre å være frisk og rik enn fattig og syk.

En liten strandtur orker vi så vidt.

Dette er helt ute på odden, på Nëndetsja beach.

Det knytter seg alltid en viss spenning til å våkne opp om morgenen. Ikke bare om vi våkner opp eller når det skjer, ei heller er spenningen knyttet til været, som jo er ganske så forutsigbart, nei spenningen knytter seg i hovedsak til dagens utsikt. Er det kommet ny båt? Er det seil eller motor, stor eller liten, kaksete eller nøktern? Her får fantasien fritt spillerom. Og ikke bare ser vi på de som kommer inn om natten eller grytidlig, det er også stor spenning knyttet til båter som kommer tøffende i løpet av dagen. Vi har jo badebåtene som går ut hver morgen og kommer hjem hver ettermiddag, de kan man ikke unngå å høre. Om kvelden er de samme båtene omdøpt fra badebåt til partybåt, der du for bare € 20 får blåst ut trommehinnene både horisontalt og vertikalt i 4 timer. Har du hørsel igjen etter det, så får du sikkert en ny tur for halv pris. Men så har du alle de morsomme da. Alle sjø-scooterne med forskjellig kraft og tøffe farger. Du har hjemmelagede, importerte, tøffe og mindre tøffe, med en, to eller tre motorer, med og uten targa-bøyle.. Og så har du ubåten, da.

Nå er det jo slik at for den arbeidende delen av befolkningen så er det en del lover og regler å forholde seg til, og det er ikke alltid like lett. Vi har paragrafer opp og i mente, og vi har NAV, noe som visstnok ble oss til del da egypterne fikk velge først og de valgte ørken og kameler. Men i vår bestreben etter å gjøre det rette, fant vi ut at vi måtte prøve å få oss en lege-erklæring. Vel nok har vi et sertifikat som viser at vi har vært syke, men det sier jo ikke noe om hvor lenge vi var syke. Så vi gjør vi det eneste vi kan komme på, vi tar turen til sykehuset og prøver å få tak i "fastlegen" vår. Eller familielegen, som det heter her. Han ble vi kjent med fordi vi kjenner noen i Vlore som har en familielege der som kjente en lege i Saranda. På toppen av det hele er han obdusenten i byen, det er jo betryggende. Og det var ikke nei i hans munn, når vi spurte. Dette er gode 4-5 år siden, og vi vet ikke en gang om han husker oss igjen. På sykehuset blir det en kanossagang fra avdeling til avdeling, mellom syke folk og syke pleiere. Sykehuset fremstår rent, men slitt og utrolig rotete. Nå kan det være fordi vi ikke skjønte strukturen. Men etter diverse turer opp og ned og hit og dit så kom det for en dag at legen "vår" ikke var kommet på jobb enda, men "han kommer nok i løpet av dagen en gang". Nå er rådyra gode, vi ringer til en av våre gode venner med forbindelser, og blir henvist til en annen lege. Ut av hospitalet og rundt på andre siden og inn igjen, en helt annen avdeling. Sto det geriatri, tro? Vi får tak i legen og han får tak i verdens søteste tolk, og vi levere pcr-testdokumentet  og spør om det er mulig å få en bekreftelse fra legen om at dette er gode dokumenter. Og i løpet av ti-femten minutter så er bekreftelsen i boks, vi har hatt covid 19 i løpet av den tida vi har vært i Saranda. Stempla og signert og takk for det. Og når vi nevner betaling så bare smiler han og sier god bedring. Synd at jeg ikke fikk tak i navnet hans.

Litt eggemat er fin sykelunch.

Vi kan jo ikke bare sitte inne hele tiden, vi må ut og smitte noen andre mennesker også. Eller i alle fall se noen andre. Så vi tar oss en rusletur, har tenkt å se på en stålampe som absolutt ikke passer hos oss, og ellers bare rusle. Jeg har som vanlig med meg nettet mitt, der jeg har diverse; vifter, penger, handlenett. Ett av handlenetta er et flott nett fra OBS i Norge, stort og solid, veldig greit. Men så har sømmen i bunnen begynt å gå opp. Jeg vet jo at om jeg tar det med hjem, så får jeg nytt, og så blir det jeg har med meg kastet. Men er det så miljøvennlig da? Jeg stopper utenfor en av de mange systuene i byen, og sier blidt "persendetje". Det er Albansk og betyr God Dag eller noe lignende. Så tar jeg frem nettet og viser huller, og spør "you fix?" No problem får jeg til svar, hun slipper det hun holder på med og setter i gang. Legger i rett tråd i rett farge og syr frem og tilbake et par ganger. Og som om ikke det er nok, tar hun i bruk overlock-maskinen og kjører en omgang med den også. Hun som er kunde og minst 8 måneder på vei smiler og venter tålmodig og sier no problem. Til slutt er hun fornøyd, klipper løse tråder og gir meg nettet. Hele operasjonen tok ikke mer enn 7-8 minutter, så jeg tenker med meg selv at dette kommer vel på en hundre lek eller to. Og så spør vi da; hva skal du ha. Og hun ser på oss, nesten med vanntro i blikket og sier: nei dette koster da virkelig ingen ting. Da kan man ikke annet enn å ta hånden mot hjertet og si faleminderit shume, tusen takk. Og så får vi håpe at hun vet at hun har fått en kunde som kommer tilbake, gjerne med større oppdrag, en annen gang.

Lite folk på giroen midt på dagen.

Heldigvis så har jeg smart-telefon og smart-klokke. For hva hadde vel livet vært disse dager uten gadgets og apper, eller cool stuff som vi hippe og freshe pleier å si. Dette er noe jeg setter pris på, små ting, dupeditter og programmer som gjør en masse unyttige ting som du ikke trenger. Som for eksempel smart-klokka. Under den verste omgangen med covid fikk jeg virkelig glede av den. Jeg kunne da, med stor nøyaktighet, lese av når jeg har spydd, når jeg har sovet (om det skulle skjedd) og hvor lite hvile jeg har fått. Eller for eksempel om jeg skulle lure på hvorfor jeg har fått gnagsår på foten ser jeg jo raskt at det er på grunn av de12.432 skrittene jeg gikk i går, i for store sandaler. Om jeg en dag lurer jeg på hvorfor leggene protesterer så mye så kan jeg enkelt lese ut at jeg har forsert over 600 trappetrinn. Og ikke nok med det, jeg kan sjekke været uten å først å måtte trekke fra gardinene, tenk det. Jeg kan ligge i senga og se at €uroen har gått opp 0,01 cent i forhold til Yen, hvor nyttig er vel ikke det. Og så apper da. Om jeg skulle beskrevet bare et fåtall av de flotte appene jeg har, ville det tatt for lang plass og for mye tid. Jeg nøyer meg med å si at det finnes en app for alt, og om den ikke finnes så har du ikke lett grundig nok. Så, for de av dere som ikke har smart-telefon og smart klokke: verst for dere!

Er det ikke det ene, sa jenta, så er det sannelig det andre. Og det ble det. Enda ikke restituert fra koronaens klamme grep, før min kjære ble offer for en ondsinnet og ytterst plagsom ørebetennelse. Hvis det er noe som ikke er godt å ha med i senga, så er det øreverk. Her var det bare en ting å gjøre: sadle apostlenes hester og sette kursen mot sykehuset og "Urgjenca". Etter å ha spurt oss hit og dit, ble vi henvist til øre-nese-hals-spesialisten, vegg i vegg med likhuset i kjelleren. Nå lar ikke vi oss skremme av et lik eller to, det ene er jo ganske lik det andre, og i gangen utenfor legekontoret var det kø. En hyggelig kar som var der med dattera forklarte oss køsystemet som var helt fraværende, og så var det bare å vente. Vi var nr. 4 i køen, og det tok ikke mer enn maks et kvarter før vi var inne. Og her var det full effektivitet, legen tittet og testet og lyste og forklarte og var veldig hyggelig. Her ble det ikke brukt mye tid på administrasjon, jeg er ikke en gang sikker på om han hadde pc på kontoret. Og konsultasjonen kostet det vi hadde lyst til å betale, verken mer elle mindre! Så var det over gata med resepten i handa, og her plukket de fram det legen hadde skrevet ned. Her får du alt i løsvekt, det er for eksempel helt normalt å kjøpe en eller to paracet. Og så var det hjem igjen. Hele turen tok under en time, nå blir det spennende å teste ut medisinen og håpe på en rask helbredelse.

Fødeklinikken og legevakten vegg i vegg.

Varme sommertanker, 2022 - "Covid edition"

 Det var en klok person som en gang sa at om du ser ut som passbildet ditt, så er du for syk til å reise.

Vi kan fremdeles ikke klage på utsikten.

Allerede som ganske liten lærte jeg av min kjære mor at når man er syk jobber kroppen med alle resurser for å bli frisk, å komme i likevekt, equilibrium. Da, sa hun, trenger den mye vann og hvile. Senere i livet lærte jeg at om man er syk så skal man ikke utsette den samme kroppen for ytterligere belastninger ved å tilføre kroppen gifter som kaffe, nikotin og alkohol. Det vil bare forsinke legingen. Dette er råd jeg har prøvd å følge gjennom livet, og som fremdeles har god relevans hos meg. Selv i tiden jeg røyket var det ikke så vanskelig å motivere seg selv til å ta en liten røykepause, man ønsker jo å bli frisk så raskt som mulig.

Vi aner ikke når det skjedde, hvordan det skjedde, hvor det skjedde, men vi vet hva som skjedde. Vi var blitt smittet! O skrekk og gru.

Nå har jeg alltid hevdet at om du drikker nok raki, og spiser nok honning og hvitløk så klarer ikke koronaen å få fotfeste i kroppen, og blir du smittet da, så kommer koronaen bare ut med avføringen. Vel; avføringen kom ut i, en fart, men koronaen ble tydeligvis igjen. Og det skyldes ikke for lite raki, det er garantert.

Heldigvis hadde vi med oss 3 test-kit hjemmefra, vi tenkte jo at muligheten for covidsmitte er jo til stede, og som gammel speider må man være alltid beredt, det har jeg lært. Så, på torsdag 7. juli, begynte fruen å føle seg litt urven og tufs, og vi spanderte den første testen. Den viste negativt, noe som jo var positivt, siden vi var invitert på travløp på lørdag. Det ble en lett eggemiddag hjemme på torsdagen, og på fredagen holdt vi oss også mest inne, men formen var såpass at vi dro en tur på Allegro til middag. Men jeg tror det ble mest suppemiddager på gjengen, formen var liksom ikke helt der på mange av oss.

På lørdag skulle vi altså opp i 5te gate for å se på "Moen Thor" springe inn noen saftige summer til eierne sine. Vel, slik gikk det ikke, det stakkars dyret klarte ikke å holde seg på bena lenge nok til å komme til startstreken engang, og fikk ikke bli med på løpet. Jeg er usikker på hvem det er mest synd på, eller hvem som hadde høyest puls, men jeg har en mistanke. Så, i mangel av noe bedre å ta oss til, shampersen ble jo liggende på kjøl og risikerer vel å bli årgangsvin, så satte vi i gang med å spille brettspillet "Politisk Ukorrekt". Dette er garantert ikke noe spill for de som er snerpete eller fisefine, eller de som tror at de kan (og skal) redde verden. Eller føler seg krenket ved bruk av diverse "ukorrekte" ord. Men for oss vanlige sunne, relativt normale og oppegående mennesker som er trygge på oss selv så var dette midt i blinken. At det kan bli så mye latter av så lite er jo utrolig. Men du, det gjør godt.

Vi skulle spise middag på Casa Nostra, den ligger vegg i vegg med Winther-leiligheten, sånn sett kunne det ikke passet bedre. Og, under middagen, følte jeg at det var noe på gang som jeg ikke likte. Sikkert litt for mye spilleraki eller G&T, tenkte jeg, og tok det rolig med både mat og drikke. Grønnsakssuppe og vann. Eller kanskje øl. I alle fall tenkte jeg ikke mer på det, og vi fortsatte å spille en god stund til før vi bestilte en firmabil hjemover.

"Morroa" for min del begynte i 4-tiden om morgenen, med oppkast. Selvfølgelig bare grønn galle og rester av G&T. Etter å ha svelget den 3 ganger, og det garantert ikke var mer G&T igjen, deponerte jeg resten i WC og gikk og la meg igjen.  Der fikk jeg vel ca 30 sekunder, før det var opp, og på'n igjen. Etter 3 runder med dette, med en tur i senga mellom hver omgang, kom det andre veien. Og etter et par runder med det også, kom det begge veien, samtidig. Dette nevner jeg bare sånn i forbifarten for at jeg selv skal huske det, og eventuelle lesere som har lest helt hit, skal få med seg hvordan det kan være å få korona. Heldigvis, sier jeg, så har jeg 3 solide Pfeizer- vaksiner under vesten, jeg tør ikke tenke på hvordan det hadde gått ellers. Da hadde jeg nok aldri overlevd morgendagen.

Sannhetens øyeblikk.

 Neste dag skulle vi møtes på Meat House for avskjedsmiddag, men hadde jeg trasset meg dit så hadde det vært min avskjed som hadde blitt feiret, da som gravøl. Dagen min forløp i en dis av utydelige og uryddige minner; meg som døser, meg som sover, meg som prøver å drikke vann og brekker meg; alt dette satt på repeat. Dette ble en dag jeg ikke kommer til å minnes med noen som helst form for glede, og går derfor raskt videre uten ytterlige kommentarer.

Mandag 11.juli kom, og formen var atskillig bedre. Da var det på tide å kjøre test-kit nr 2, for å få et svar. Møysommelig pirking og skraping langt ned i svelg og enda lenger opp i bihuler, alt gjort med analytisk nøyaktighet, her skulle ingenting overlates til tilfeldighetene. Og svaret var jo som ventet positivt, noe som vi synes var negativt. Det ble ikke noe høyere stemning når min kjære tok siste testen og kom til samme nedslående positive resultat. Da var det å sette seg på hver sin tue, og tenke over sine hyss. Hva gjør vi videre, og hvorfor.

På noen måter var mandag en deilig dag, i alle fall værmessig. Men igjen, det er jo over 90% av alle dager her. Når det gjaldt appetitten på mat, derimot,  så var den ganske laber hos oss begge to, vi satt bare og pirket i maten. Det minnet veldig om den aller første gangen vi skulle lage noe god mat sammen, tilbake på 2000- tallet. Etter å ha stekt kylling og kokt ris, og laget tomatsalat, så satt vi den gangen også bare å pirket i maten. Det hele løste seg når jeg sa at "når jeg ser på deg, så mister jeg appetitten". Noe vi altså var to om den gangen også. 

En veldig positiv ting som må nevnes oppi alt dette, er den fantastiske hjelpsomheten og godheten vi har møtt fra enkelte. Naboen under oss leverte matvarer og sykepakke nesten før vi hadde bestilt, og en nabo som vi har truffet bare en gang og bor i 5te gate tok kontakt og lurte på om det var noe han kunne hjelpe med, før han reiste hjem på fredag. Folks hjertevarme er helt fantastisk, og vi fikk testet ut livet i utlandet når det går på tverke, og viktigheten ved å ha gode folk rundt seg. Bare å vite at du har noen der du kan stole på.

Sykepakke.

Så går dagene. Sakte, veldig sakte. Det skjønte jeg jo etter hvert når jeg oppdaget at vegguret var stoppet. Ikke det spor rart, sa fruen, at tida har gått sakte, den har jo faktisk stått stille. Så da skiftet jeg batteri bare for å se om det kunne få tiden til å gå litt fortere. Det hjelp litt, men allikevel så lite.

Vi merket jo en liten bedring fra dag til dag, og tirsdag var en god dag for testing, fant vi ut. Vi dopa oss med Paracetamol og Tylol og dro til Intermedica som er det laboratoriet som utfører dette her i byen, og her ble vi av med 612 nok for 2 stk PCR-tester. Etter to timer kom vi tilbake og fikk den offisielle dommen, med stempel av lege og QR- kode. Selvfølgelig var svaret like positiv som det vi hadde funnet ut hjemme. Men dette er offisielt, og nå kan vi reise nesten hvor vi vil. Vi må bare ha billett, og det er ikke like lett i disse streiketider. 

Onsdag gikk fruen på butikken, hun hadde ikke hatt symptomer som feber og nedsatt allmenntilstand de siste to dager. Og på torsdag hadde jeg hatt to dager uten symptomer, da gikk vi ut og spiste en lett lunch på en strandbar. Det var de to første dagene uten Paracetamol eller Tylol, en god følelse av å være på vei tilbake til normalmodus, eller til livet som det også kalles.

Jeg prøvde meg med å si at jeg synes kanskje at smakssansen min er blitt noe redusert, men den slo ikke inn. Det er vel ikke din gode smak du er mest kjent for, svarte fruen. Vel, forsvarte jeg meg, jeg valgte jo deg, da. Men som vi vet, det finnes alltid ett unntak som bekrefter regelen. Heldigvis snakker vi om en 10-20% reduksjon i smak, og personlig synes jeg umami er den smaken som har tapt seg mest. Og det sies at smakssansen kommer tilbake. Og heldigvis har jeg min venn "Nesehornet". Jeg ble anbefalt denne finurlige medisinske apparaturen av en god venn for mange år siden, og har gått til anskaffelse av en slik en både her og hjemme. Og i en tid der farge og konsistens på det som kommer ut av nese og svelg varierer mellom majones og guacamole, da e nesehornet min venn. Enkelt i bruk og utrolig effektivt.  

Min venn Nesehornet.

Så nå er det bare å vente, la dagene gå. Så ble det terrasseferie i år, da, og ikke noe å gjøre med det. Vi kan dunke hodet i veggen eller si alle de styggeste ordene vi kan, men hjelper det? Ikke lange stunden i alle fall. Det verste er egentlig at vi ikke har fått gjort noe. De første 8-10 dagene var det for varmt, så tok koronaen oss. Det var jo så mange flere steder vi skulle ha sjekket ut, så mange vaskeripils vi skulle ha drukket, så mange venner vi skulle ha besøkt og delt en kaffe eller en øl med. Men nye muligheter kommer. Kanskje til og med neste uke?

Gultime og supermåne samme dag, det blir ikke mye bedre enn dette.

Ikke med klær på i alle fall!

Etterord:

Alle oss norske her i Saranda er ved godt mot, det har ikke vært behov for lege eller innleggelser for noen. Vi er 8 stykker i samme gruppe som ble smittet, og det var det. Jeg har ikke hørt om andre norske som har blitt smittet her nede i år.

Varme sommertanker, 2022 - 4

Bjørnstjerne Bjørnson var en klok og bereist mann. Han sa en gang at en av de mange fordelene med å reise er at vi lærer å velge vin. 

Nå er det vel kanskje ikke så mye vi lærer om vin ved å reise i Albania, men vi har lært oss noe som er like viktig: alltid spørre om å få smake på husets vin, både hvit og rød, før vi bestemmer oss for å ta øl. Det blir i alle fall resultatet noen ganger. Smak og kvalitet på husets vin varierer nemlig fra plass til plass og fra år til år. I år virker det som at de fleste av de hvite vinene er gode, og at de røde vinene er litt mer varierende på smak, men stort sett innafor. Det kan faktisk variere litt med fatølet også, noen plasser kjører de på utenlandsk øl, men andre steder er det de kjente albanske merkene som selges. Selv så foretrekker vi Kaon når det er fatøl, og Korca når det er flaskeøl. Men det er også forbausende mye Amstel og Heineken som tilbys her, noe vi selvfølgelig skyr som pesten. Når vi har mulighet til å velge så blir det kortreist og naturlig framfor industrielt og langtransportert kjemikalieøl.

En kveld tar vi turen på Taverna Rrapo igjen, det er så nærme og greit for oss, og så får vi vist fram litt av restauranttilbudet i nærområdet vårt til våre venner som bor i fjernere himmelstrøk, eller femte gate som de liker å kalle det. Og der sitter vi og koser oss og ler og forteller skrøner, vi hever glassene og har det greit. Skål, blir det sagt. Bare vent litt, blir det svart, jeg må bare drikke opp først.

Enkel og dobbel ekspresso, som det heter her, med k.

Plutselig kommer et tordenskrall, et av de skikkelig kraftige. Og et til, og enda et. Lyn flerrer over takene og plutselig pøser det ned. Det høljer, som om alle himmelens porter åpner seg samtidig. Erjon kommer løpende, skalker alle luker, lukker hvert et vindu og hver glugge, her regner det seriøst og vannet spruter i alle retninger, både inne og utendørs. I løpet av bare et par minutter er gatene blitt til bekker og elver, og hadde vi hatt båt kunne vi nok greit ha rodd hjem. Men så, etter en halvtimes tid med syndeflod har det gitt seg og Tor reiser videre med Mjølne. Det er over for denne gang. Det er ikke ofte vi opplever dette værfenomenet her i Saranda, men det er til de grader spektakulært når det først skjer. Og vi har stor forståelse og sympati for Noah og hans byggeprosjekt.

Noe som alltid har potensialet i seg for enten suksess eller fiasko er Albansk aften. Om det blir det ene eller det andre avhenger i stor grad av mengden klarinettmusikk og atonal strupesang som presenteres i løpet av kvelden. Begge deler er spesialiteter i dette området. Det er jo fascinerende og morsomt i små doser, slitsomt i større mengder, og på grensen til tortur hvis du utsettes for dette over lenger tid uten å være tilvendt. Derfor var det med stor spenning vi la opp til en Albansk aften på et sted vi ikke har vært på 10 år, nemlig landsbyen Nivice Bubar. Den ligger bare 14 km eller 25 € fra Saranda, og består av 260 hus og 1600 innbyggere, ved foten av fjellet Shëndelli, i en høyde av 400 moh. Midt i byen står et enormt tre, det kalles tenke-treet, her kan man sette seg ned i ly under en enorm løvkrone der det er svalt selv på den varmeste sommerdag. Og her samlet vi 30 naboer, sultne på mat og opplevelser.

Dette ble en ubetinget suksess. Selv om det nok er litt lenger dit enn mange har tenkt, og litt brattere vei enn noen hadde håpet på, så kom alle frem med livet i behold. Med 2 minibusser som hver tok 2 turer gikk dette helt utmerket. Når vi kom fram så satt vi oss først under tenke-treet og prøvde å komme på noe lurt vi kunne tenke på, men det eneste vi tenkte på var mat, så da gikk vi inn på Taverna Muzhaqi og fant oss en ledig plass ved langbordet i stedet. 

Så bæres det inn mat, rett etter rett, albanske spesialiteter den ene mer lekker og velsmakende enn den andre. Først kommer brød og en grov masse laget av most oliven og hvitløk, og bakte paprika med fyll. Og så fortsetter det å komme noe for alle: smeltede oster, grillet lam og gris, smørbønner i tomatsaus, tre forskjellige typer bürek. Stekte grønnsaker, stekt potet, friske grønnsaker, kokt spinat med revet feta, og mye, mye mer. Hvitvin og rødvin på mugger, øl i flasker. Små nusselige flasker med veldig god raki. Dette ble et ete-gilde som savner sidestykke i årets saga, og som det nok kommer til å gå gjetord om i lang tid. Eller som det ble sagt med stor innlevelse: dette blir nok en kveld vi aldri kommer til å huske.

Etter at alle hadde kommet seg tilbake til sivilisasjonen ble det en spontansamling på den lokale kafeen, der den harde kjernen tok en kopp kaffe eller en øl for å avslutte dagen. Og da var det var bred enighet om at det bør bli en årlig sommertradisjon at vi norske samles til en middag ett eller annet sted. Så får vi se da, om det blir årlig eller 10-årlig.