Så var det hjemreisedag for "ungene", den kom brått og nådeløst. At 2 uker kan gå så fort. For noen kanskje litt kjærkomment, for andre mer trist. Det ble brått slutt på friheten med pol-utsalg på nærmeste Sparbutikk, med de gode matopplevelsene og med grilling av sideflesk både på stranda og på den lokale tavernaen, og ikke minst slutt på gode samtaler med hyggelige folk, både familie, naboer og andre. Nå er det hjem til skraping av is, stil-longs og topplue, men også norsk mat og senga si. Borte er bra, men det er ikke så verst hjemme heller. Vi vet jo at det dreier seg mest om hva man stiller seg inn på. Og for oss som blir igjen en stund til så er det jo alltid variasjon og skifte av miljø som er den store drivkraften og gulerota.
Første oktober var det som om noen skrudde over en bryter. Vi satt alene igjen i leiligheten, ute på byen var det lite folk, restaurantene stengte fortere enn du rakk å snu deg, og været slo om. Det ble en markant endring fra sol og fønvind, sommer og varme til sur vind fra nord, regn og gråvær. Og alle vet jo at nordavinden er kald, samme hvilken vei den kommer fra. Når det regner i Saranda, da regner det. Himmelen åpner seg, og vannet kommer ned i bøttevis. Det flommer i gatene, slukene har ikke sjanse til å ta unna, og vannet fosser nedover gatene i bekker og små elver. Heldigvis varer det aldri så lenge, men uttrykket "duskregn" får sin rette mening: det regner så hardt at regnet spruter opp i dusken på de som fremdeles går i skjørt! Strendene får hard medfart; alt av grus og sand forsvinner med bølgene, det som ligger igjen er vrakgods og litt søppel. Men dette har vi sett før, og vet at alt går over.
Torsdag 2 oktober skjedde så det som ikke burde skjedd. I løpet av ca ½ time, i åttetiden om morgenen, økte vinden plutselig til orkan styrke og kom over blokka og terrassen som en nyskilt kjerring; vill og hensynsløs tok den med seg alt, også det som var behørig stripset fast til betongen. Vår kjære paviljong ble brutalt røsket løs fra sine fester, stativet ble vridd til ugjenkjennelige metallrør og duken ble revet av festene sine og havnet på Vesa, pizzeriaet 150 meter bort, over veien. Heldigvis ble ingen truffet av verken stativ eller duk, det ble kun materielle skader. Men det blir ikke flere party i det party-teltet, det er garantert.
Heldigvis er det fremdeles mye oppholdsvær og tidvis sol, og nå som temperaturen er under 20-tallet er det ikke bare mulig, men bort i mot behagelig å rusle tur. Noe vi gjør både titt og rett som det er. Vi går 5te gate og promenaden, Halo- runden og Ksamil-veien. Og det er alltid koselig å gå tur her, både i tosomhet og med gode venner.
Og som vanlig kommer det litt matprat på slutten, særlig fordi det nærmer seg seg tid for middag. Etterpå blir det å kose seg i godstolen med litt norsk TV, og kanskje et lite glass Farris.
