Å reise er å leve!
Ja, så er vi her igjen, da. På tross av diverse flystreiker og trusselen om nye varianter av koronaen så sitter vi her. Ikke helt uten utfordringer da, men heldigvis er det bare småting som nesten er glemt allerede. Derfor er det best å notere det.
Opprinnelig skulle vi reist med SAS, først til Oslo, så København og derfra direkte til Corfu. En flott reiserute som skulle få oss til den greske øya i 7-tiden om kvelden. Men nei da! Det ville ikke SAS. Så de kansellerte like godt turen fra København til Corfu, og satte oss i stedet på et fly fra København 2 dager senere, via Hamburg til Corfu. Det er klart at 2 dager gratis på hotell i København var fristende, men Saranda fristet mer. Dessuten hadde vi ekstra mye bagasje med denne gang, og vi ventet gjester. Så vi kansellerte hele turen, og booket oss i stedet hos Norwegian, de hadde heldigvis noen ledige billetter samme dagen som vi egentlig skulle reise, bare om kvelden i stedet for om morgenen. Og der skal SAS ha litt skryt, allerede etter 2 dager fikk jeg beskjed om at hele beløpet for billetten var refundert.
Bare omtrent en halv time forsinket fra Kjevik ankom vi Gardermoen, glade og fornøyde. Like greit det, en kan tidsnok miste både mot og humør. Og det gjorde vi til gangs her på Norges hovedflyplass, vårt utstillingsvindu mot verden, vår portal til (og fra) det forjettede land. Det er her alle som kommer som gjester til landet vårt skal se hvordan vi har det. Og hvordan blir de tatt i mot, eller for den saks skyld ønsket adjø og god reise? Med stengte restauranter og priser som nok er nærmere gullprisen enn matprisen. Vi fant én eneste restaurant som var åpen etter kl. 20, og den stengte kl. 21:30. Og her fikk vi oss en burger, en fish'n'chips og 2 glass enkel rødvin. Dette til den nette sum av kr. 800,- Ja det var hvis vi hadde gitt en tier i driks, altså, eller ble det "bare" 790. Jeg vet ikke hva som er verst, ja, stengte restauranter eller sinnsyke priser. Det kan i alle fall avskrekke noen og hver.
O'Learys, Gardermoen utland.
Ellers er det vel bare å fastslå nok en gang at folk generelt, og flypassasjerer i særdeleshet, burde tatt første og beste fly til Muppetland. Hvis du får beskjed om å gå inn bak i flyet, hva gjør du da? Går inn foran, selvfølgelig. Og så presser du deg heller forbi alle de som ikke skal bak i flyet. Og når du bare har lov til å ta med deg en liten koffert inn i flyet, hva gjør du da? Jo, du tar med deg hele flyttelasset ditt inn, selvfølgelig, for det å sende bagasjen er farlig. Og når du får beskjed om at man må være over 12 år for å sitte ved nødutgangen, hva gjør du da? Selvfølgelig plasserer du alle smårollingene og de aller yngste akkurat der, og skjønner ikke hvorfor det er et problem. Men selvfølgelig, alle utfordringer blir løst over tid, og vi kom oss til slutt av gårde, bare 40 minutter forsinket. God tur!
Hotell Atlantis på Corfu har definitivt ikke brukt koroatiden på samme måte som en del andre har gjort; til oppussing. Her var alt som før, trygt og godt, og ganske slitent. Og med en ganske hard madrass i senga. (Vi glemte å bestille rom 305!). Men når man ikke kommer i seng før klokken er nærmere 4, så er ikke dette så kjempeviktig. Vi fikk aircondition til å virke, og etter bare et par timer hadde temperaturen kommet under 30 grader, og vi hadde for lengst sovnet. Eller besvimt. Og etter ca. 4,5 times søvn smakte det godt med frokost. Enkel og grei Atlantis-frokost.
Vi tok en taxi fra hotellet til havna. Ikke fordi vi har blitt så makelig anlagt, men i den varmen (30+) og med så mye bagasje som vi hadde denne gangen, så tillot vi oss denne lille utskeielsen. På terminalen er også alt som før, mange svette og varme mennesker som står i klynge og og lukter stramt og venter på båt. Noen skal på cruisebåt, andre til Albaniabåt. Og vi får igjen oppleve grekernes misnøye med Albaniaturismen. En dame i køen spør høflig og greit en av de stedlig ansatte om noe, og får et sint og høylytt svar: " Jeg svarer ikke på spørsmål om Albania. Det er en informasjonsdisk der, spør der. De vil forresten heller ikke svare på spørsmål om Albania." Det ble kastet hissige kommentarer begge veier, før det hele roet seg igjen. Og vi tenker med oss selv at det er dårlig reklame for Corfu og grekere, og mangel på både folkeskikk og fornuft. Turistene legger tross alt igjen en del penger på gjennomreisen.
Ombord på hydrofoilen "Stavros".
Ta Corfu, Hellas, Saranda, Albania og Det Ioniske hav og pluss på ordet sommer så blir det er lik varmt. Godt og varmt for noen, litt vel varmt for andre. Temperaturen svinger mellom noenogtyve til littovernoenogtredve. Men vi utstyrer oss med vifter og godt humør, og lar det stå til. For endelig er vi hjemme igjen.
Nabohotellet, Yacht Premium, er nesten klar for åpning nå.
Dagene går. En, to, tre dager rusler dovent ut av kalenderen. Vi trenger et par dager på å komme i orden. Snekkeren "vår" kommer med en overmadrass, og tar mål for nye oppdrag. Vi må handle inn, først i nærbutikken og deretter på den litt større Alfa. Den nye Spar-butikken på hjørnet er ikke åpnet enda, men hvem bryr seg vel om det, vi vet jo enda ikke hvordan den vil bli. Høydepunktene er å treffe igjen venner og kjente, både albanske og norske. Stoppe på gata opptil flere ganger bare fra ferga og hjem, for å klemme og hilse. Å bli invitert på GT og oppdateringer hos gode naboer. Gå ut og spise med gode venner, både gamle venner og nye venner. Å kjenne på at her er du noe og noen, og her lever du. Det er dette det handler om.
