Sensommertur 2021 - 6

 Siste kapittel, for denne gang....

Hjemreisen nærmer seg nå med stormskritt. Og heldigvis har vi et koselig hjem å komme til, så vi gruer oss ikke til å komme hjem. Men avstanden mellom Norge og Albania er stor, og kan ikke måles i kilometer eller mil. Det vet alle som har vært her. Og når vi snakker med albanere, og "nesten alle" av dem vil til Norge eller Skandinavia, skjønner vi enda bedre at avstanden og forskjellen er enorm. Her er ingen NAV, ingen sykelønn, staten har ikke penger til sosiale goder. Det er ikke uten grunn at Skandinavia er et populært mål for mange. Og EU- medlemskapet er fremdeles et godt stykke fram i tid. 

Her er noen vanlige, greie og velstelte albanske boliger.

Man kan jo tenke at menneskene her er vant til dette livet, og ja, det er riktig. Men de ser jo velstanden hos andre, på TV og ikke minst hos turistene, og de er blitt lei av å være fattige. Det fattigste land i Europa, het det for ti år siden. Og dette er sosialisme i praksis, vist og praktisert gjennom mange år. Kinas leder Mao Zedong kalte endatil Albania for sosialismens fyrtårn i Europa. Men fyrtårnet har sluknet. Her får de rikeste mer og mer, og de fattige forblir fattige. Det er dette styresettet som skaper en livsstil der alle hjelper hverandre, noe som jo er veldig bra, og at mest mulig av økonomien er "svart", noe som jo ikke er bra i det hele tatt. Det er fremdeles vanlig med håndskrevne regninger eller betaling uten kvitteringer. Du må forstå, sier den albanske naboen, at slik har det vært i over 50 år, det kan ikke endres over natta. Så da tar vi  en tur ut i byens bakgater og ser på virkelighetens verden. Her bor de fleste trangt, her lever de og her dør de. Her elsker de og føder de, og her går skolebarna hjem etter endt skoledag med en drøm om at de skal få det bedre enn foreldrene, få det slik som de har sett det på TV.

Det er alltid koselig, hyggelig, gøy og morsomt, samt litt spennende og interessant å finne nye steder. Det være seg kafeer, restauranter eller butikker. Plutselig bare dukker de opp i en bakgate vi ikke har gått før, eller et smug som har vært skjult i en blindgate. Og når vi går inn der så blir vi tatt imot med den rotekte albanske vennligheten og gjestfriheten, og får nesten ikke lov til å gå igjen. De elsker besøk og potensielle kunder. Sånn var det også på denne koselige kafeen vi fant på en rusletur, det kom et styrtregn og vi fikk beskjed om å komme inn og vente litt, det kom snart til å gi seg. Noe som viste seg å stemme bra.

Og regn, det er noe vi har sett en del av de siste par ukene. Heldigvis kommer det meste i "bulk"; pøsregn en kort eller litt lenger stund, og så opphold eller sol en stund. Helt greit vær, egentlig, for temperaturen er fin og der er mange kafeer der vi kan søke ly, på vår vei.

Så kommer tiden for de siste lunchene og de siste middagene. Det er alltid like vemodig, men også alltid veldig hyggelig. Noen av oss skal hjem, noen blir igjen en uke eller to til, sammen drar vi ut og spiser middag på favorittspisestedene våre. Og det har jo blitt noen slike steder etter hvert. Laberia, Paradis. Nytt av året er Oxhaku, fantastisk god grillmat og hyggelig vertskap til drømmepris. Lunch på Ørnevingen og Caci, og spagetti på La Banana. Vi ler og koser oss, praten går lett, vi mimrer om episoder som er blitt klassikere. Og alle tenker vi nok at "heldigvis er pandemien over, og vi skal snart møtes igjen." 

Men er den det?

Takk for oppmerksomheten for denne gang, håper vi sees igjen om ikke så lenge.

Sensommertur 2021 - 5

 Det har blitt høst. Sarandahjulet pakker sammen og gjør seg klar til å dra. Hvor det drar vites ikke, kanskje til Paris? Eller på et lokalt lager? Om det kommer tilbake for remontering neste år vet vi heller ikke, vi vet bare at det var ganske mange som tok turen opp i høyden for å se byen høyt ovenfra, båret oppe av noe som minner om spinkle stålrør, og gyngende korger som sikkert heller burde vært sveiset fast så de ikke gynget så mye. 

Selv så foretrekker vi å se byen fra Kalai Lekursit, som borgen heter, eller fra Kristiano Winebar. Dit trasker vi av og til, for å nyte utsikten og for å få mosjonen. Eller bare for å se på været og solen som går ned bak fjellene.

Det kanskje fineste med denne tiden, er at roen senker seg. Man kan rusle rundt i en by som er i et totalt annet tempo enn for bare få dager siden, man kan stoppe og ta inn over seg lyder og lukter som forsvinner i turiststanken om sommeren, nikke og hilse på folk og bare nyte. Støynivået går fra høyt og veldig høyt til normalt. Og er man heldig så kan det også dukke opp enkelte fine og koselige motiv.

Været har ubønnhørlig snudd, temperaturen ramlet med 10 grader og vel så det i løpet av et døgn, og så begynte høytrykksspylingen ovenfra. Naboen stakkar fikk vann inn i sin leilighet via naboleiligheten som ikke var befolket, og måtte moppe og tørke gulv halve natta, hos både seg selv og naboen. Sånn går det når slukene på verandaen går tett. Og så kom det ikke mindre enn 311,6 mm. nedbør i løpet av et døgn, heller! Det er jo nesten så jeg tviler på måleren, den er jo ikke kalibrert, men det bøttet ned, bokstavelig talt, i mange timer i strekk.

Det er ikke lett å skaffe seg alt føler man trenger i det daglige, i løpet av kort tid. Luksusartikler som sleiver av hardplast, steketermometer, grytekluter og duker en noe man plutselig trenger når man skal ha besøk i heimen. Men når det ikke er å oppdrive så improviserer man. Noen mennesker planlegger godt og tar med seg slikt utstyr hjemmefra, andre drar over grensen til IKEA og handler det de trenger for å holde stilen, mens andre igjen, slike som oss, kjøper helst lokalt og bruker det vi kan få tak i. Det kan gi seg både morsomme og spennende utslag, og hadde sikkert gitt mange søvnløse netter hos en stylist eller andre jålekopper, men vi liker det. Vi er jo i Albania nå!

+++

Etter regn kommer sol, og etter sol følger regn. "Morgen rød gjør aften blød, aften rød gjør morgen sød" sa de gamle som levde før både Tregde og Gislefoss, og derfor måtte ty til værtegn. Og disse værtegn skal man ikke kimse av, de virker ofte mye bedre enn både Yr  og Storm. Og uansett så blir det vakre solnedganger av og til. Og det er da virkelig ikke mye som kan måle seg med en solnedgang i Saranda. Eller i Paradis, som vi liker å kaller det.

Sensommertur 2021 - 4

 Gode naboer er godt å ha. Og her har vi de beste. Vi møtes ofte til en prat "over gjerdet", eller går ut for en middag sammen. Det hender også at vi spiser middag hos hverandre, det er gøy å lage mat i fremmed land, og med de råvarene som er tilgjengelig her så er det bare morro. Noen av naboene møtes på stranda også, men der er ikke vi de mest ivrige. Og det er jo i grunn og bunn litt merkelig, før i verden var vi jo i vannet og på stranda både ofte og titt, nå blir det liksom  nok med en tur i dusjen av og til. 

Som lykkelig pensjonist hender det av og til at jeg sitter på terrassen og tenker, men som oftest bare sitter jeg der. Men om det skulle slumpe at jeg tenker og funderer litt, så kan det skje at det er livets store og mindre store mysterier jeg filosoferer over. Som at det å bli pensjonist, og fremdeles har litt av helsa intakt, sannelig ikke er dumt. Eller jeg kan av og til tenke på tilfeldighetene som brakte oss til Saranda i Albania, av alle steder. Vi kunne jo for den saks skyld nesten like gjerne ha havnet i Albir i Spania, eller i Arles i Frankrike, eller kanskje en helt annen plass, Spangereid for eksempel. Men slik ble det altså ikke. Og jeg tenker at når sant skal sies, og det skal det jo helst, så er det ikke byens navn som er det viktigste, eller hvilket land det ligger i, det er helt andre ting som er viktig for meg. Som at folkene her er hyggelige og vennlige; både innbyggerne og andre gjester. Et godt vennskap og et nettverk rundt seg er veldig viktig, kanskje stadig viktigere som årene går. At jeg har folk som jeg har lyst til å bli eldre sammen med, i nærheten. Og jeg tenker også at greie priser heller ikke er noe minus, og at en sentral beliggenhet midt i Europa heller ikke er en ulempe når man vil farte litt, og se andre steder. Og med både T-We og NRK på glanekassa får vi dekket behovet for både nyheter og underholdning. Så tar jeg meg en bitteliten raki, eller en konjak med K, og tenker at livet er sannelig ikke det verste man har.

Når det gjelder bilparken her i Albania, kan mye sies. Her finner du det "feteste" og det verste som ruller på hjul. Det ble sagt at Albania er det land i verden der muligheten for å bli overkjørt av en Mercedes, er størst. Slik er det nok ikke lenger, men muligheten for å bli overkjørt er fremdeles til stede. Men når det gjelder biler, kunne jeg nok laget en egen blogg, det skal jeg ikke gjøre, men enkelte biler er allikevel så spesielle at de får "æren" av å bli nevnt her. Denne "Mærsja" er registrert i Hellas, og var, så vidt vi kunne se, 100% strøken. Et smykke.

Tenk at det skulle ta  så lang tid før vi spiste en skikkelig middag hjemme hos oss selv igjen. Men nå har det altså skjedd, vi har testet ut den nye komfyren, og den fungerte glimrende. Så nå har vi hatt hjemmelaget middag, med bakte poteter, tomatsalat og smeltet ost til karbonadene. Er det noen sak da.

Det blir fort 5 - 6.000 skritt når man skal en tur på Super'n og hjem igjen. Den desidert største og mest velassorterte butikken vi kjenner til i byen heter Halo, og ligger i vår bydel, som heter Koddra. Og dit går vi hvis vi skal ha noe annet enn fire melk og avisa for i går, det får vi nemlig rett over gata. Halo har det meste av det du måtte trenge, fra grytekluter til Limoncella og alt der i mellom. Og prisene er hyggelige. På vei til og fra Halo går vi forbi diverse vannhull, og det er jo litt av morroa, å sette seg ned litt og trekke pusten, og kanskje prøve en av de lokale spesialitetene. Ved ett tilfelle ble vi til og med invitert inn på smaksprøver av både vått og tørt, og det kan jo ikke bli feil. Og vi bruker helst lokale tjenester, også til ting vi godt kan gjøre selv. Vi bruker det lokale vaskeriet til vasking av håndklær og sengetøy, og den lokale frisøren til klipping av personlig hode. Og vi bestiller gjerne en god vask av leiligheten før vi kommer. På denne måten støtter vi lokalsamfunnet. Det gjør vi også ved å handle alt det vi får tak i av det vi trenger, i byen, selv om vi har IKEA rett over grensen til Hellas og muligheten til å dra med oss utstyr hjemmefra, slik enkelte gjør. Alle finner sine ting, og alt er like greit.

Så blir det kveld i Saranda, og sommersesongen er over. Den nye attraksjonen har slått av lysene, og albanerne har funnet fram boblejakker og joggebukser. "Ftot", sier de, det er kaldt. Det er bare "gale" turister som går rundt i shorts som skulle det være sommer. Det er kalenderen som rår her, ikke termometeret. Så får vi heller være litt gale, da, og tviholde på shortsen så lenge gradestokken viser godt over 20+.

Sensommertur 2021 - 3

Klikk gjerne på bildene så de blir i stort format.    

Albania kommer. De henger ikke lenger etter, slik de gjorde for 10 år siden. Det meste kommer her også, noe i en forrykende fart. Fra å være i den mørkeste middelalder for bare få år siden er de nå "i synk" med resten av den vestlige verden, i alle fall på en del områder. På andre områder har de langt igjen å gå. Vi har for eksempel supert bredbånd, selv om kablene til dels er hengt opp i trær og lyktestolper, på gjerder og husvegger. Strøm og vann er blitt ganske stabilt, og de har så smått begynt å samle inn plastflasker og metallbokser for gjenvinning. Men det er fremdeles like mange huller i veiene, og stadig korrupsjon i alle nivåer av administrasjonen. You're in Albania now! ; dette uttrykket går stadig igjen. Husprisene stiger, særlig i første linje. Men vi synes ikke at det har blitt merkbart dyrere å leve her. Kanskje litt, men overraskende lite. Heldigvis er frukt og grønt- markedene fremdeles på plass, og butikkene har åpent alle dager, de fleste til 23 når portforbudet pga koronaen trer i kraft.

Og så - var vi på tur igjen, denne gangen til Gjirokaster. Forhåpentligvis blir det ikke så mange flere turer dit før den nye veien er åpen, sikre kilder sier at den åpnes neste år. Vi får se. Foreløpig går veien som den alltid har gjort, i slynger og svinger, opp og ned. Det tar faktisk bare litt over en time med pen kjøring, men det kan være mer enn nok hvis man sitter og svelger og svelger. Men det gikk bra denne gangen også, ingen spyr og ingen ulykker. Hunder, sauer, geiter, kuer og masse hester på veien gjør at vi tar det pent og rolig rundt svingene, og det er mye å se på langs veien. Om det er en til tider langdryg vei for oss som har kjørt her ofte, husker vi godt hvor betatt vi var de første gangene. Så det er med delte følelser vi ønsker tunellen velkommen.

I Gjirokaster skal den store flotte borgen besees og besøkes, i tillegg til byen selv. Og så skal vi jo selvsagt besøke Murat og se den nye fine butikken hans. Vi har kjent ham i over 10 år nå, og vi møtes gjerne en gang eller to hvert år. Han er en multikunstner som både maler bilder, skjærer ut i stein og tre, både kunstverk og brukskunst. Dessuten spiller han de tradisjonelle Albanske fløytene i forskjellige sammenheng. I tillegg holder han bier og driver guesthouse i hjemmet sitt. Og han guider turister i fjellene og på fiske eller jakt. Og nå skal han begynne på universitetet, på historiestudie. Kanskje ikke rart at han fremdeles er ugift.

Murat og butikken hans.

Men Gjirokaster er så mye mer. Den kalles jo steinbyen, og det er ikke uten grunn. Her har de virkelig lagt stein på stein, og den gamle delen av byen er jo også fredet og står på Unescos verdensarvliste. Og nå har de virkelig tatt grep de siste to-tre årene, og gjort byen enda mer turistvennlig. Flott restaurering og dessverre også masse junk, "made in China". Men heldigvis er det fremdeles mulig å finne det lille pustehullet med den smilende servitøren og den hyggelige bondekona som står beskjedent og byr frem varene sine, helt uten å "pushe". Og ekte albanske varer som honning og raki, tepper og luer, og mye mer.

Det bygges stort sett over alt her i landet. Var det ikke en klok mann som en gang sa at det er i nedgangstider det går opp og fram? Her er det i alle fall mange som har benyttet koronatiden godt, og forberedt seg til oppgangstidene som de vet kommer, med nye flotte leiligheter, kafeer og butikker. Det er godt å se at de ikke bukker under for pandemien, men står på for å overleve. Og pandemien har vært snill her i sør. Noen liv har den tatt, men det har vært relativt lite smitte. Og det er ikke på grunn av munnbindbruk, den er nemlig sånn ymse. Det er nok heller honning og raki som skal ha æren, det sier i alle fall albanerne selv.

Personlig bilskilt er ikke så vanlig her i landet.

Langreist betong, eller savner de en bil i Levanger?

Albansk pynting på sitt beste:

Strendene er tomme for badegjester, fiskerne har overtatt. Gatene og giroen er tatt tilbake av albanere. Tempoet er satt ned og skuldrene senker seg. Sommeren er over. Har det vært en god sommer, spør vi. Svaret er et ubetinget ja. De sammenligner jo med året før, som var en katastrofe. Men de fleste har allikevel klart seg bra, de fleste butikker og restauranter er fremdeles på plass og mange har pusset opp og fornyet seg. Og albanerne er jo helt fantastisk flinke til å hjelpe hverandre. Og fiskerne spytter i havet og håper på storfisken, akkurat som de har gjort i alle år.