Påsken 2019 - Minner 8

Årets siste påskeminner kommer fra Tirana, fredag 26 april 2019

Torsdag morgen er det tidlig opp. Jeg skal pakke, mens Torild skal jobbe. Det er fremdeles en del ordre som må effektureres før vi kan dra. Men det passer greit, jeg pakker og rydder i rolig tempo uten stress, og vi får kjørt oppvaskmaskin og ryddet skikkelig.

I 11-tiden er vi klare til å dra, og sender en melding til Murat, om han har lyst til å spise lunch med oss i Girokaster? Det vil han gjerne. Og vi legger i vei. Veien over fjellet går greit, vi ser at vi bruker en halv time fra sentrum til avkjørselen til det Blå Øyet, og en time fra byen og over fjellet til motorveien fra Hellas. Og halvannen time til dit vi skal spise, Restorant Shirku Bahe. Det var der vi traff en hyggelig kar for bare noen dager siden, som inviterte oss til å låne huset hans i landsbyen gratis så lenge vi ville.

Han gjør store øyne når vi kommer inn, han hadde ikke regnet med å se oss så snart igjen. Og kommer og setter seg ved bordet vårt og prater villig vekk. Vi bestiller maten selv om ikke Murat har kommet, vi har hørt at det blir streik i alle storbyene i en time fra kl 18 i dag, og da er det best å være kommet frem, for der slipper ingen forbi. Og øynene hans blir enda større da Murat kommer, han vet jo at vi er gamle venner men ikke at han kommer hit i dag. Og disse to karene er fra samme landsby, og er også gode venner, så det blir en riktig trivelig lunch.

Men nå vi må komme oss avgårde. Men ikke før vi har fått overrekt en flaske god italiens hvitvin i gave fra kelneren Vasil. Dette er til hans norske venner fordi vi ville besøke hans restaurant to ganger. Slik er det her i landet. Vi bukker og takker og klemmer, og deretter er det ut i bilen som vi i mellomtiden har fått vasket. Den står låst og parkert utenfor restauranten, og morroa kostet den nette sum av 25 kroner. Så starter vi opp og legger inn cruisecontrollen.

Turen til flyplassen og utleiekontoret forløper uten overraskelser av noen art. At det plutselig kommer en saueflokk, noen kyr eller en moped med 2 på mot oss på motorveien er helt normalt, vi enser det knapt. Å kjøre i Albania er en egen kunst.  Her snakker bilene et annet språk med hverandre enn hjemme. Kjøring her er en kombinasjon av å være forsiktig, pågående, ydmyk, aggresiv og hensynsfyll samtidig. Og å tyde tutingen er en kunst, det er både hissig tuting, aggresiv tuting og her-kommer-jeg-tuting.  Men vi kommer altså frem i god behold. Vi fyller tanken på bilen og leverer den på kontoret, og den blir godkjent og alt er vel. Depositum tilbakebetalt og bare smil og glede. Et hyggelig og nyttig bekjentskap er gjort igjen.

Vi tar taxi til byen, for nok en kveld og natt på Gloria. Heldigvis kommer vi oss avgårde ca 17.30, og vi merker at det tetner til når vi nærmer oss byen. Vi skulle ikke kommet avgårde mange minuttene senere før vi hadde sittet fast i en time. Vi legger også merke til at dette taxiselskapet skal ha € 20 til Tirana fastpris, men bare € 11 tilbake. Litt merkelig, og dessverre glemmer vi å sjekke ut hvilket selskap dette er. Og vi kommer i alle frem frem til hotellet i siste liten.

Der blir vi sjekket inn igjen, denne gangen på suiten. Og vi bestemmer oss fort for at vi gidder ikke gå ut i byen i kveld, med protestaksjoner og demonstrasjoner mot regjeringen på gang. Vi satser på en bedre middag på hotellet og deretter fred og ro. Og denne gangen blir det det full klaff, vi er begge heldig med det vi bestiller, og kelneren er lutter smil og glede. Til dessert tar vi en drink som vi vil ta med ned på rommet og nyte der, men det får vi ikke lov til. Å bære den selv, altså. Den ble levert på døra 3 minutter etter av vi selv hadde kommet oss inn, av stivpyntet kelner. Så da var det bare å sette seg i senga og ni-kose seg resten av kvelden.

Så er det fredag og et aldeles nydelig vær. Det starter godt med frokost under delvis åpen himmel, for taket er i alle fall delvis fjernet. Og etter frokost og litt morgenstell er det utsjekk og tur på byen. Nå skal vi se litt av Tirana, litt mer enn tidligere. Og vi ble skikkelig positivt overrasket. Vi fant gågater og oaser, vannhull og ruiner, minnesmerker og kjøpesenter. Til og med en Jysk-butikk mitt i sentrum, her kan vi handle det meste og mye mer, til priser som er mer enn greie nok. Ellers var det alt av klær og sko i alle prisklasser. Og  vi fant også en koselig albansk restaurant med tradisosjonell mat, så Torild fikk sine fyllte auberginer og jeg fikk min tas kebab. Å lykke.

Vi fant også en by i byen, Kalaje e Tiranes. Dette er en by som ble bygget i fjor, med de flotteste små gater, butikker og først og fremst mat- og vannhull. Det er nok først og fremt et utstillingsvindu, men akk så flott, vi har ikke sett maken.  De hadde egen Cobo vinbar, og mye mer. Og prisene er selvfølgelig det doble av det de er ellers i byen, men spektakulært så det holder. Kan anbefale et besøk her, ja.

Men 28 grader er ganske hett, det blir behov for væskejustering et par ganger.  Men vi må jo videre. Tilbake på Gloria er det bare å bestille en bil. De bruker nok et annet selskap en vi kom med, her var det ikke fastpris, og vi betaler € 19 til flyplassen og flyplasshotellet.  Og her blir vi igjen tatt imot som konger, og får den råeste suiten, med sengeplass til 5. Dette er bare helt fantastisk. Så nå er det å spise middag her, og så prøve å ta en tidlig kveld, for vi må opp igjen i natt kl. 03.

Men det er en annen historie.

Til slutt takk til alle dere som har fulgt oss på tur og har lest minnene våre, og for mange koselige kommentarer underveis.

God sommer.

Påsken 2019 - Minner 7

Tirsdag 23. april 2019

Det er litt rart og uvant, men også litt godt å våkne opp bare oss to i leiligheten, det å kunne rusle rundt i bare nettingsstrømper og ingenting annet og ikke tenke på om det snart kommer et bustehode eller et stort glis ut fra gjesterommet eller ikke. Men også litt rart fordi det er alltid koselig med hyggelige gjester. Og neste gang er det andre gjester som kommer, det gleder vi oss også til.

Vi har avtale om å ringe elektrikeren, og vi avtaler at han skal komme i 10-11-tiden, noe han faktisk også gjør. Og han monterer opp varmeovner på 2 bad, nå skal det bli litt bedre å være her i den kalde sesongen. Han lurer på hvor vi har fått tak på  disse ovnene, han har aldri sett baderomsovner før, og vi må tilstå at disse har vi faktisk tatt med fra Norge.

Etter å ha sett på jobben, og beregnet hvor mye utstyr vi trenger, sier han at nå må vi gå på butikken og handle utstyr. Dette er heller ikke som hjemme, der håndtverkeren har påslag på alt utstyret, her kjøper kunden det rett fra lager til lavest mulig pris, og så monterer håndtverkeren det. Vi drar til et lite "hull i veggen" som viser seg å være en stor butikk og et lager. Her selges det både el-artikler og VVS. Den ligger ved fiskehavna og litt utenfor alfarvei, men elektrikeren forteller at det er her albanerene handler, det er halv pris og dobbel kvalitet av inne i byen, sier han. Vi får kabel og kanaler og ny bryter til lyset i gangen, og rasker med oss en utelanpe til 400 lek, den blir montert over inngangsdøra på blokka.

Elektrikeren holder på i ca 5 timer og forlanger 50.000 lek. Jeg stusser, det var dyrt. Mener du 400 €uro, spør jeg for sikkerhets skyld. Da holder han på å le seg ihjel, "det er jo nok til hele byen, det" sier han. Nei 40 euro skal han ha. Han får 50 for det er det jeg har, og han er sjeleglad, og vil gjerne komme tilbake å gjøre mer jobb. Dyktige håndtverkere er gode å ha. Heldigvis har vi lært at priser ofte kommer i gamle lek, som har en null ekstra. Derfor kontrollspør vi alltid i euro hvis vi er i tvil.

Lunchen i dag ble knekkebrød i heimen, men middag må vi jo ha. Men først venter vi på snekkeren som har laget skrivebord til oss, han leverer mellom 5 og 6. Vi får et veldig bra skrivebord, stødig og pent, hjemmekontoret er et faktum. Synkron Media har fått nytt underkontor i Saranda.

Nå er det tid for middag. Vi går først til The Garden, der har de stengt, men når vi har spist og går hjemover igjen er det åpent der også. Men vi går bare et lite stykke videre, og havner på Summer Restaurant. Her har de pusset opp og tatt skrittet fra taverna til restaurant. Skikkelig fint har det blitt, med ny glassvegg og nytt interiør. Men betjeningen er den samme, de ønsker oss hjertelig velkommen. Og serverer en kjempegod bruchetta på huset, litt spicy og med lite ost, midt i blinken for meg. Pancetta til hovedrett, vi bestillte 2 porsjoner men fikk 1 kg, så det var nok mat.

Og så rusler vi hjemover igjen, i 9-tiden. På veien hjem går vi innom møbelbutikken og bestiller en kontorstol, den vil bli levert når vi kommer ned igjen i mai. Vi håper den er god. Hjemme så er det koselig å sitte og nippe til en tynn drink og se 20 Spørsmål på NRK. Og Tidsbonanza fra påsken. Det er supert med NRK-arkiv, vi koser oss. 

Onsdag 25. april.

I dag har vi ingen planer. Torild skal fortsette å jobbe, jeg skal rydde og vaske etter monteringsjobben i går, og så skal vi ha et møte i husforeningen. Her utveksler vi ideer og erfaringer, vi 3 er jo som veteraner å regne nå, og pensjonister. Dette er trivelig. Kanskje vi kan få igangsatt litt arbeid på blokka også  men det er ikke lett å få alle beboerne til å trekke i samme retning, men vi gjør så godt vi kan. Vi får ta en offensiv og se hva vi kan få utrettet. Og sannelig får vi ikke besøk av en luksusyacht på kaia også, den skal nok inn og bunkre billig drivstoff.

Dagen går som en røyk, og fruen ligger godt an i ordrebunken. Og mat må vi ha, og vi tar en aldri så liten tur til Freddi. Men han er stengt, så vi går videre til Caci, der er det åpent, og vi setter oss i solen på terassen, sola steiker og himmelen er skyfri, kan man bedre ha det. Vi erkjenner at vi er utrolig heldig som kan ha det slik.

Hjem, og på jobb igjen for Torild, nye ordre og korrekturer har kommet, det er bare å gi gass. Jeg rydder og pusser avskallet maling, neste gang vi kommer blir det å klatte litt hvitmaling hist og her. Koselig pensjonistjobb. Snekkeren kommer innom med et hull til en ledning, dette hullet blir plassert inni skrivebordet og passer til en ledning, og printeren blir montert. Nå er alt på stell. Og snart tar vi middag på Hashtag.

Så hva med Hashtag? Utenom oss er det et par gjester. Og vi kommer inn og får velge bord. Og bestiller. Det er koselig stemning.  Og vi venter. Og venter. Og venter. Vi venter nesten en time på en stekt fisk og en biff. Riktignok får vi pommes frites et kvarter før resten av maten, så vi holder sulten borte. Men nesten en time? Maten er god når den først kommer, og nydelig dandert. Men allikevel. Vi gir ikke veldig mye driks her, i kveld.

Nå er det hjem til kosekroken, til TV'en. Nå er det siste kvelden for denne gangen, men vi tenker bare på at det er ikke lenge til neste gang. Det er en god trøst.

'

Påsken 2019 - Minner 6

Minner fra påskeaften, lørdag 20. april 2019

I dag er det siste kveld med gjengen. Det vil si at Jan-Erik og Gro skal over til Corfu i morgen, og vi skal kjøre Arly og Kirsti til Tirana. Så i kveld er det farvel og takk for denne gang.

Men først er det en hel dag og et hav av tid. Gjestene tar en tur ut i byen og handler inn kvoten, eller noe lignende, mens vi steller og vasker i heimen. Etterpå skal vi ha lunch, det er sommervarmt og vi havner på terrassen til Caci. Og drikken var meget god, mens pizzaen var av varierende smak. Når det smaker sau eller geit av pizzaen så blir det litt sært for de fleste norske ganer. Men den vanlige "Prosiuto" var deilig. Og noen kaster seg over en liten skalldyrstallerken som vanlig.

Etter lunch rusler vi hjem, vi skal ha et nytt møte med noen av medbeboerne, mens andre benytter anledningen til en god strekk.

Middagen tar vi på Paradis, det er enstemmig. Miri kjører de som ikke vil slite ut sålene på skoa, mens de sprekeste går. Og Bledi varter opp, som alltid smilende blid. For en glede det er. Nydelig mat og drikke, og sannelig får vi både vin og dessert på huset. Desserten er syltet fiken i honning, skikkelig snadder for søtmonser. De viser at de setter pris på oss faste gjester. Det blir en kveld med mye latter og glede, før vi begir oss hjemover igjen.

Det er stille på kaia en stund, men plutselig durer og brummer det noe veldig, og 7 store tankbiler ruller opp og parkerer. Vi aner at det er storbesøk i vente, noe som viser seg å være riktig. Men de kommer ikke før det er dag igjen. Det er yachten Andromeda som kommer til havn. Den er ca. 107 meter lang og kostet ny US$ 250 millioner.

Første påskedag, søndag 21. april.
Etter en lett frokost - for noen helt uten frokost - og litt pakking, og et grundig farvel med de som skal til Corfu, setter vi kursen mot Tirana. Gjestene våre er betatt av den fantastisk storslagne naturen over fjellet, og vi koser oss ivei. Når vi nærmer oss Girokaster kommer sulten snikende som en ulv i mørket, og vi svinger innom byen for å finne en kafe og en parkeringsplass, noe som ikke er så enkelt, og vi kjører videre mot Tirana. En kilometer etter Girokaster svinger vi inn på en veikro, og der får vi det deiligste måltid: omelett, stekt ost og mer. Og ikke nok med det, vi blir Facebookvenn med sjefskelneren, og blir tilbudt gratis overnatting så lenge vi vil, i landsbyen han kommer fra. Huset står bare tomt alikevel. Og vi finner Arly på You Tube og forlater Tavernaen til tonene av "The Gambler" rungende utover slettene i dalen.

Veien går videre, og halvveis slår vi på GPS'en. Og den tar oss på en skikkelig tur utenfor alfarvei. Det skal vistnok være snareste vei, men det tror vi ikke noe på, særlig fordi vi stopper på toppen av fjellet vi kjørte på. Vi kjørte faktisk på toppen, med stup på begge sider. Området heter Kreshpan, og restauranten vi stoppet på heter Akropoli. En fantastisk flott restaurant med en utsikt som strekker seg over minst 7 prestesogn, og som kan ta pusten fra hvem som helst. Her hadde vi en god drikke- og do-stopp før vi la ivei videre. Og selv om veien ble lenger, eller i alle fall tok lenger tid, var vi alle enig om at dette var et høydepunkt på flere måter. Vi anbefaler alle å kjøre over der og nyte utsikten.

Jeg hadde gruet meg til å kjøre i Tirana, men det gikk forbausende greit. Litt skyldtes nok det at det var føste påskedag, og "lite" trafikk og litt fordi vi hadde GPS som loste oss trygt gjennom byen. Utfordringene sto i kø, særlig i alle kryss og rundkjøringer, men det gikk heldigvis greit. Og vi fant hotellet også greit, akkurat der det lå sist vi var der.

En trapp opp, og en liten beskjeden resepsjon. Men et stort smil og en varm velkomst. Vi lot nykommerne få suiten, og tok selv det "lille" superiorrommet. Ikke at noen av rommene er spesielt store, men med bare 6 rom på hotellet er alle rommene superflotte, og på suiten føler du deg nesten kongelig.

Arly og jeg gikk ut en times tid, vi skulle finne en butikk for e-sig og tilbehør, det gikk greit, og Arly fikk et utvalg han aldri hadde sett maken til, og priser han bare hadde drømt om. Røykmaskiner koster omtrent det samme som i Norge, men olja kostet ca en tredel. Og med bedre kvalitet, ifølge spesialisten. Han slo seg løs, og handlet opp hele ukelønna, og da vi vandret tilbake til hotellet var han mer enn veldig fornøyd.

Fornøyd ble også Kirsti når vi kom opp i restauranten, og kelneren danderte servietten på fanget hennes. Og igjen når han skviste sitron i suppa vi bestilte som forrett. En og en, mens han vernet det omkringliggende for uønsket sitronsprut. Rett for rett, superb mat og vin, en klasse helt for seg selv, her kan du få følelsen av å spise med "fiffen". Fordrink, forrett, hovedrett, dessert, vann, vin og etterdrink, og selvsagt noen retter på huset, alt kom seg på ca kr 1000 - for 4 stk. Men det er ikke prisen som er mest fantastisk, det er hvordan de får oss til å føle oss vel og velkommen. Bare den følelsen!!!

Du kan vel trygt si at vi var godt forsynt når vi krøp til køys.


Mandag 22. april.
Opp og hopp.
Frokosten er like så unik, og spennende. Ingen av oss har opplevd lignende andre steder, og vi spiser og koser oss lenge. Og etter frokost og pakking tar vi en rusletur på byen. De nye hallene rett ved hotellet er spennende. Der selger de hjelmer fra krigen og tobakk i kilosvis. Etterpå drar vi til Skanderbeg plass. Den er nyoppusset og kjempefin. Og med vannspeil som sildrer over flisene på kryss og tvers. Etter en kjapp bytur drar vi tilbake til hotellet for en avkjedsdrikk og et - nesten -  tårevått farvel. Så setter vi nesa mot Saranda igjen, mens de har et fly å rekke. Men lite viste de at de tar bare kontanter innenfor sikkerhetskontrollen på flyplassen.

Hjemover følger vi GPS'en igjen, og tenker ikke over at den ser motorveien som "ikke asfaltert grusvei", så vi havner på en gammel vei som tar oss gjennom skog og hei. Delvis helt fin, andre plasser verre enn et uttørket elveleie. Men rett etter Dürres finner vi motorveien igjen, og peiser ivei sørover. Med bare et par tissepauser og innkjøp av litt chips og vann går turen unna i ett, og vi er fremme på ca 5 timer. Og alt var koselig og fint, ingen uønskede hendelse. Men det blir nok siste gang på lenge at vi kjører til Tirana med gjester. Og vi skal tross alt tilbake til Tirana om bare få dager.

Litt trist når alle reiser på en gang, og litt deilig  å kunne surre rundt i leiligheten i bare "unnikken". Er det det som kalles blandede følelser tro? Noen hevder at blandede følelser er å se svigermor kjøre utfor et stup med din nye bil, men der er ikke jeg, jeg savner bare vennene mine. Men det er helt ok å savne de på avstand også. Vi tar med oss paraply ut for sikkerhets skyld, det ser litt uttrygt ut, og rusler til Ørnevingen. Der får vi oss et måltid, enkelt men godt, og rusler deretter hjem igjen til en rolig kveld.

Påsken 2019 - Minner 5

Langfredag 19. april 2019

Påske ved sjøen er helt perfekt, særlig når man rekonvaleserer fra et ankelbrudd. Og med nok av påskesol, påskemat og påskevin nyter vi dagene som kommer og går.

Vi starter dagen med en tur på "jallamarkedet". Skjorter og bukser til Arly er det som står på handlelista i dag. Men det er ikke lett å finne noe som passer og samtidig er fint. Vi rusler avgårde mellom tonnevis av klær, parfymer, sko og annet mer eller mindre spennende handelsvarer da det kommer en dame i rask gange bak oss, "sorry mister, sorry". Hun har en bukse over armen, jeans. Proba, proba! Arly prøver, buksa sitter som et skudd, kr. 160. Arly er glad og fornøyd, som vanlig.

Vi har planer om en utflukt til Syri i Kalter, Det Blå Øyet, i dag. Det er bare en drøy halvtimes biltur, passelig tur før lunch. På veien dit blir vi innhentet av en politibil med blålyset på, og kort tid etter ser vi den igjen. Det står flere biler som har stanset i veien, det har vært en ulykke og en bil ligger nede i grøfta med hjulene i været. På veien står det 6-8 svartkledde menn, tydeligvis prester, vi tror at de har sittet i bilen. Men vi ser ingen som ser skadet ut, så muligens de har hatt englevakt. Det er tross alt flere meter ned til der bilen ligger. Og hvem skulle vel ikke ha englevakt om ikke en bunke prester?

Ved Det Blå Øye får vi ved selvsyn bekreftet det vi har lest på nett tidligere; alle bygninger er revet. Med unntak av de 3 gamle hyttene som ligger helt innerst, er alt fjernet, både restauranten som hang over elva, kiosken, flåtene som vi satt og spiste på uti elva, alt er borte, rubb og rake.Sånn går det i Albania når ting blir gjort uten først å være godkjent og alle papirer i orden. Vi håper bare at det kommer ett eller annet nytt der etter hvert.

Men nå begynner vi å bli sultne på lunch, og siden det ikke er mulig å få noe å bite i her, drar vi tilbake mot byen og heimen. Vi finner ut at vi vil prøve "Mama's Kitchen", vi har hørt at de har god mat. Og det stemmer, maten var deilig og stedet stilfult og flott. Vi bestillte selvfølgelig også vin til maten. De hadde ikke husets vin, kun flasker, så da tok vi en flaske albansk. Det var nok en tabbe å ikke spør om prisen, den skulle de nemlig ha 3500 lek for, dyreste vinen vi har drukket i Albania. 

Note to myself: husk å alltid spørre om prisen på vin i flasker! 

En erfaring rikere og noen lek fattigere kom vi oss hjem.

På vei hjem hadde vi en stopp for å kjøpe litt frukt til Sarandafrokosten neste dag. Mens vi står der blir vi praiet av kelneren fra Mama's Kitchen. Det viser seg at han har fulgt etter oss fra restauranten. Han viser oss en 5000-lapp som han sier vi betalte med, og sier at den er falsk. Den så litt rar ut, men Arly hadde fått den i en minibank, så det hele virker litt merkelig. Men vi bytter ut denne i en annen seddel, og kelneren takker og beklager og takker igjen før han går. Vi står igjen med en seddel som vi vil få undersøkt nærmere, den har jo både vannmerke og gullstempel, og vi er slett ikke sikre på om den virkelig er falsk. Når vi viser den til Fatos så mener han bestemt at den er ekte, bare skadet. Vi får sjekke i banken etter påske.

Dette er nest siste kveld der alle er samlet, vi har bestillt tur til Foinike, "Huset i skogen" for alle de norske i blåblokka som har anledning. Vi blir 9 stykker, og det er full albansk bespisning med alle retter, det eneste som mangler er froskelår, kanskje det ikke er sesong? Men det er mer enn nok av både mat og drikke, og til avslutning får vi en minikonsert av Arly uten sons, men med frue. Og det manglet heller ikke på sanger med høy allsangfaktor, der alle sang med og koste seg. Det ble i det hele tatt en fantastisk trivelig kveld, igjen.

Vi avslutter kvelden med hele gjengen oppe hos oss, og kjaser og koser oss en time eller to, før alle finner sine respektive senger og sovner. Sikkert med et smil om munnen.