Høst-tanker 7

Noen opplevelser, observasjoner, tanker og bilder fra Høsten. Vi skriver oktober 2019.

Og klikk gjerne på bildene for å se de i større utgave.

Siste uka for denne gang.

Nedkjøringsuke. Vi pleide å kalle siste skiftet på jobb, før hjemreisen, for rundown-shift. Det føles litt slik. Tenke igjennom hva vi har fått gjort, og hva vi ikke rakk. Sjekke to-do-lista. Kanskje handle noen gaver.
Ut å spise lunch, eller lunch hjemme. Rusle litt i byen, ordne ting.

En av de fine tingene vi har fått gjort, er at vi har fått startet maling av blokka vår. Det er nå 13-14 år siden den ble malt, og ganske slitt. Nå vil den igjen lyse som en juvel blant all gråsteinen, og folk vil være enda mer stolt av å bo her.

En liten handletur ender på Caci. Det er stille her nå, Turistene har reist hjem. Det kommer en og annen cruisebåt fremdeles, men det er max et par båter i uka. Resten av uka er det velsignet fredelig. Men termometeret står fremdeles på 27 grader, og badevannet er fortsatt varmt. 

Men kriko (fatøl) er slutt de fleste plassene, og vi får ta til takke med flaske. Helt innafor det også. Prisen på en halvliter flaskeøl varierer mellom 140 og 250 lek. (NOK 11,50 - 20,50)

Plutselig kommer Gezim. Eller Jim, som han liker å kalle seg. Han må ha seg en suppe, han skal snart reise. Han skal til Tirana og derfra med direktefly til Amsterdam for å treffe datteren. Kanskje han reiser videre til Oslo for å treffe sønnen som driver restaurant der, men han er litt bekymret om han har nok klær for det. Vi ønsker ham rruge te mbar (god tur) og lykke på reisa.

På vår vei blir vi var en nyåpnet pub, eller kanskje det er mer klubb? City Dawn er navnet. Og i etasjen over er det kirke. Er det så nøye, da? Ikke i Albania.

Vi går fra måltid til måltid. Mat og drikke, drikke og mat. Vi blit minnet på at på Demi har de mye godt som de ikke har andre plasser, for eksempel kyllingsnitzel som er små biter av kylling, panert og fritert  og servert med dip av sweet soya saus. Nydelig.  Og masse annet godt, til stort sett solide priser. (Men så dyrt som i Norge blir det nok aldri.)

Neste dag kommer vår venn og nabo til unnsetning og redder feriebudsjettet, han inviterer på nydelig lunch på verandaen. Det er ikke farlig med hjemmekontor når man også har hjemmeservering.

Vi har lyst til å besøke Meat House igjen, og våre venner der. Det er koselig å sitte i åpent vindu, ute men inne, kjenne varm bris, og spise de lekreste retter. Og for en gangs skyld klarer vi det umulige, nemlig å bestille sånn omtrent det vi klarer å spise opp. Og hvordan gjorde vi det? Enkelt, bare å bestille halvparten av det du tror du klarer å spise.

Orjola og Limi disker opp.

og vi nyter.

"Noen" har tatt med seg slintrer og bein hjem, gjett hvem det er. Villhundene er i alle fall ikke i tvil. Og de er snille og godlynte, og selv om vi har hørt at noen kan være sinte, så har vi aldri opplevd det.

Neste morgen kommer Saranda Express sigende. Den går så sakte at den nesten ikke lager kjølstripe, og er den desidert tregeste båten som går mellom Saranda og Corfu. Til tross for navnet. Men de spiller fin musikk ombord.

Når kjerringa er på jobb og mannfolka skal ut og gjøre ærend, har det lett for å ende med en pils eller to underveis. Her tar vi en Ankerpils, det er en pils på Anchor Bar. Et koselig sted med god utsikt og god pils.

Så er det siste kvelden, og også denne gangen blir det på Paradis. Der får vi førsteklasses servering som vanlig, og god dessert "på huset". Og de ønsker oss så velkommen tilbake og alt er både fint og trist på en gang. Men vi gleder oss jo alltid til neste gang.

 Og det er klart at med slik værmelding er det ikke det spor greit å dra hjem til en sur høst. Men så tenker vi på alt hjemme, og så blir det litt greit allikevel.

Takk til alle trofaste følgere for denne gangen, kanskje det kommer flere bildebrev en annen gang. Den som har lever, får se.

Det er så greit, så!

Høst-tanker 6.

Noen opplevelser, observasjoner, tanker og bilder fra Høsten. Vi skriver oktober 2019.

Og klikk gjerne på bildene for å se de i større utgave.

En helg i Vlora - 3 


Vi lar Erik Bye sine kloke ord starte siste etappe av vår tur til Vlore. En tur som representerer noe av det Erik Bye så vakkert sier. Det handler om å følge med, å lytte. Lytte til livet.

Etter en liten hvil på hotellet er vi igjen klar for å møte livet. Vi skal tilbake til Taverna Te Lilo, det er tredje gang og blitt en tradisjon. Og far sjøl møter oss i døra med et velkommen tilbake og de har dekket opp "vårt faste" bord, laget den samme gryteretten, bare med sellerirot i stedet for poteter.

Biffkjøtt, svinekjøtt, kjøttkaker, diverse typer pølse, masse grønnsaker av ymse slag, og egg over det hele kokes til det er kjempemørt og gjennomkokt og koker videre på bordet i minst 5 minutter. Og smakene sitter der de skal. Dette er mat både for Mons og Mina.

Det finnes ikke mulighet for å gå hjem på sine ben etter et besøk på Te Lilo, men gamlefar som er pensjonert taxisjåfør sitter som vanlig klar med bilen. Han kjørte taxi i alle år helt til han en gang fikk kniven på strupen av av to menn. De kastet ham ut av taxien sin og kjørte fra ham på landeveien. Bilen ble funnet som vrak, og pappa gav etter hvert opp taxi-yrket.

Etter en god natt og en like god frokost setter vi kursen mot Villa Utsikten, eller Rezidenca Panorama som det også kalles. Her skal vi sitte og kose oss med norsk kaffe mens vi venter på leveranse av vin fra vingården som vi besøkte i går. Og han skal levere før klokken 12. I mellomtiden koser vi oss med kaffe og Trojka fra Norge, og gode venner fra Kjeldebotn.  Og utsikt over Vlorë.

Tiden flyr fort i godt selskap, og klokken har så vidt passert 12 når vi ser bilen med godstoffet svinge inn på tunet. Vi laster over varene, betalingen ble foretatt i lystig lag i går mens pengene satt løst, og vi takker og klemmer og drar. Nå er det hjemtur på ca 4 timer som står foran oss.

Mil etter mil, vi minnes Jahn Teigen og fiser avgårde langs SH8. Det er ikke mer enn 185 km, men med så mye opp og ned og hit og dit så tar det tid. Men vi har planer om en lunch ved oppstigningen til passet, vi har sett oss ut et sted vi har lyst til å prøve. 

Turen går greit, og snart er vi nesten på toppen igjen, og finner greit igjen plassen vi har sett oss ut:  "Agriturizem Dukat Llogara". Det ser øde ut, men vi spør en som står og henger på tunet om det er åpent, noe han bekrefter. Så vi parkerer bilen, og en ungdom kommer springende til. 

Har dere mat? 

Ja, selvfølgelig. Vil dere sitte på plenen eller verandaen? 

Vi velger verandaen, klatrer opp en vaklevoren trapp og setter oss ned. 

Bordene på plenen er laget av gamle paller, og står litt tilfeldig plassert. Og etter hvert som vi lar roen senge seg sammen med skuldrene, kan vi ta inn over oss dette fantastiske stedet.

På plenen går det høner av forskjellige sorter, gjess og ender. I et hjørne grynter det to råner, og plutselig kommer katten smygende og vil ha kos. Og i bassenget svømmer ørreten. En litt eldre kar kommer ut av huset med en bøtte i hånden, og forsvinner opp lia, en stund etter kommer han tilbake med bøtte full av sopp. 

Vi bestiller suppe og drikke, men først får vi noen forretter, på huset. Varmt maisbrød med rømme og tomat og agurk på. Ved siden av fikk vi yoghurt blandet med vann, men vi vet ikke om den skulle drikkes eller tømmes over brødet, så den blir stående. Etterpå får vi byrek med vegetarfyll, veldig gode. Og mens vi sitter der kommer det gjester strømmende, vi var nok heldig som kom først, for etter en stund er alle bordene fulle.

På plenen nedenfor gikk hønene og nappet gress, og sannelig kom de også opp og ryddet smulene under bordet. De likte også maisbrød.

Her var det mye liv, gjessene holdt gresset nede.

4 bord på terrassen, ett på plenen, 2 langs veggen og to ved stien inn, det var det hele.

Her skal det ikke felles trær unødvendig. Det er bare å bygge rundt. Her et nybygg som nok skal bli ny restaurant neste år.

Toget Thomas? Her i blomsterpotteversjon.

Ikke alle har egen ørretdam i hagen. Vi skulle nok prøvd ørreten der, det blir neste gang.

Etter en god suppestopp er det bare å kaste seg i bilen igjen, og komme seg videre. Og turen gikk greit, uten store hendelser. Ja bortsett fra nedstigningen fra passet da, som ble behørig filmet og dokumentert. Det alene gjør at turen er en opplevelse.

Så er vi hjemme igjen og ser solen speile seg i vinduene på andre siden. Borte er bra, men det er ikke verst å være hjemme heller. Og enda bedre blir det jo når vi blir invitert til naboen på deilig lapskaus. Med så gode venner og naboer er det lett å ha det godt.

Og igjen et tusen takk til Annhild og Ivar som tar så godt imot oss og viser oss så mange flotte plasser og gir oss så gode opplevelser.

Høst-tanker 5

Noen opplevelser, observasjoner, tanker og bilder fra Høsten. Vi skriver oktober 2019.

Og klikk gjerne på bildene for å se de i større utgave.

En helg i Vlora - 2 - Vi gir oss vinen i vold.

Bilene sto klar til avgang, det var bare å klatre inn og være med. 3 i vår bil, 2 i den andre. Brødrene Artan og Sokol kjørte som de skulle ha stjålet både bil og bensin, ut av Vlore, i retning Tirana. Etter ca 15 minutter tok de av veien, og over på gamle hovedvei. Etter en fem minutters tid på denne veien svingte de plutselig av veien, inn på noe som ikke var vei, men et tråkk. Ikke noe skilting der, etter et innbrudd for noen år siden har det ikke vært skiltet. Velkommen til Kantina Balaj.

Naboen til Balaj produserer frukt og oliven. Det finnes ca 25 forskjellige hovedtyper citrusfrukter, og en god del av disse fant vi på dette jordet. Vi smakte på flere av de, forskjellige typer sitroner, mandariner og appelsiner. I tillegg lærte vi mye om dyrking av oliven, her høster de oliven hvert andre år fra treet; det ene året gror det ut nye grener og skudd, neste år kommer bærene. Vi plukket også granatepler rett fra treet, og spiste den på direkte, og den var både søt og god.

Her er et appelsintre med ikke helt moden frukt.

En type små sitroner, ganske søte i smaken.

Granatepletre:

De hadde både albansk type oliven, som var små og litt tørre med mye smak, og den mer kjøttfulle greske oliven, mildere og med mer olje. En for spising, en for oljeproduksjon. Noen trær kan bli opp til 1500 år gamle, men oliven krever ganske mye stell og pass for å gi god avling. 

Her er albanske oliven.

Men nå var det tid for alvorlig prat. En prat om VIN. Vi har vært på vingårder i Frankrike, i Italia og Portugal, og i Spania med, men aldri har vi hatt en opplevelse som dette. Artan hadde lært sitt yrke i Italia, og var dedikert. Han snakker ikke bare vin, han lever vin. Kantina Balaj produserer mellom 6 - 8.000 og 12.000 flasker årlig, avhengig av været, og selger kun gjennom kjente kanaler til noen få butikker og restauranter. All vinen som produseres her, er økologisk, ingen bruk av pesticid eller annen svineri. 

Han har odlet frem sine egne druer som er ganske unike, en Vlorë-variant drue til å produsere rosèvin, druen heter Vlosh. Han har også en hybriddrue for rødvin som heter Caberlot, dette er en hybrid mellom Cabernet og Merlot, denne druen finnes det visstnok noen få av i vinverden, blant annet i Toscana i Italia, og han forteller at for ikke lenge siden ble det solgt en Caberlot-flaske for 2.500 dollar. Dessverre var den ikke fra hans vingård. Og han forklarte og pratet og svarte på våre enkle spørsmål. Litt mer om vinen senere, her er inngangspartiet til produksjonslokalet.

 

Vi må gjennom 2 stålporter for å komme inn til det aller helligste. Men vi fikk audiens.

Tunnelen var laget av fanger og betalte grekere. Disse hadde satt sitt navn i veggen, og årstallet 1928. Og her var temperaturen ganske jevn gjennom året, +/- 5 grader. Ideelt for vinen.

Etter at vinen har gjæret så lenge den skal blir den silt, og skall og stener presset. Ikke hard hydraulisk pressing, men "soft" for ikke å skade og knuse stenene, det vil gi mer bitterhet og taniner i vinen. Denne gamle maskinen var fortsatt i bruk, og er det beste som finnes på markedet. Nye presser blir laget etter modell av denne gamle pressen.

Merlot-druer som ligger til gjæring i karet.

Her står ståltankene på rekke og rad, med forskjellige vintyper i.

Etter en grundig omvisning og forklaring var det tid for vinsmaking. Vi skulle også få litt og bite i. Litt? Jommen sa jeg litt, her disket de opp, ute i gården mellom de to portene, med de lekreste retter. Storebror Sokol som jobber som chef  6 måneder i året holdt på fra vi kom til vi dro, og han tryllet frem de lekreste smaker.

Vi startet med albansk skinke, italiensk spekeskinke, diverse pølsesorter og mange oster, både lokale og internasjonale. Dette sammen med brød, og egenprodusert olivenolje. Og selvfølgelig viner til.

Den første vinen som vi fikk til forretten, var en lokal hvitvin som var ravgul. Den var utgjæret med skall på en albansk drue som heter sheshi bardh (som betyr hvit plass eller firkant). På grunn av at den har så lang kontakt med skallet blir fargen nydelig gul, og smaken er fyldig med runde taniner. Allikevel er det ikke sterke smaker, faktisk lite i forhold til det vi forventet på grunn av fargen.

Deretter fikk vi en pastabasert rett: pastaskjell i ostesaus med skinke og hasselnøtter. Til og med jeg syntes at den var nydelig. Og til den fikk vi den før omtalte rosèvinen; Vlosh. Denne var lett avkjølt og smakte syrlig og frisk, masse god smak av frukt og sommer. Dette ble øyeblikkelig en favoritt, både som terrassevin og pastavin.

Og her er winemaker Artan, eller Tani som han kaller seg selv.

Sokol kokkelerer videre, og tryllet fram babylam marinert i Merlot, grillet på stedet. Sammen med den var det grillet løk, paprika og purre. Himmelsk godt dette også, og der fikk vi servert en Caberlot 2018 og deretter en Caberlot 2017. Caberlot har både bitter og salt smak, og passet perfekt til lammet. Og han fortalte at 2017 hadde vært et fantastisk år, det beste på lenge, og hadde gitt viner som var kraftigere, sterkere og mer lagringsdyktige enn året før og etter. Og vi kjente en stor forskjell, det var vi helt sikre på. Selv om vi da hadde smakt en del glass. Om 2017 uttalte han selv: "This is a serious wine".

Etterpå fikk vi smake hans Merlot, den hadde ligget 2 år på eikefat og var kraftig og med mye taniner, en real biffvin.

Og til slutt fikk vi smake på en sjeldenhet, det var samme type hvitvin som vi startet med, men denne hadde ligget på fat i 12 år, og ble kalt "the white after the winter". Dette var ikke vin for salg, kun for å vise hvor lagringsdyktige vinene hans er, og hvor godt de holder seg. Og den var virkelig super. Og Harriet fikk sannelig "grenet seg til" en flaske av denne også, utrolig hva et fint smil kan ordne. 

Her er en av etikettene til Kantina Balaj:

Så er vi klar for hjemturen, mette og salige, og kjempefornøyde med dagen. Og enda er det ikke slutt, i kveld skal vi ut å spise middag.

Underveis ser vi et fjell av salt, her er det saltproduksjon i stor skala.

For at ikke brevene skal bli for lange, slutter jeg her, og så blir det heller et brev senere fra kveldens opplevelser og turen hjem til Saranda. Så blir dette et nesten rent "vinreisebrev".

PS: Når det gjelder informasjonen om vin og druer er det notert etter hukommelsen og etter mye smaking. Det er derfor fult mulig at det finnes noen faktafeil. Hvis så er tilfelle beklager jeg dette på det sterkeste, og tar i mot rettelser med takk og ydmykhet.