Sensommer 2022 - 3

 Dagene går. Eller er det tiden som kommer? Slikt kan man sitte på verandaen og fundere og filosofere over, mens fruen sitter på kontoret og retter korrektur. Det er ikke alltid at tiden går like fort, men her vi sitter og ser utover flotte havseilere og blått middelhav har vi det ikke travelt. Og vi sender en stille takk i tankene til de som fant på å sende nuller og ettall i tynne glasstråder, slik at det er mulig å jobbe like effektivt her som der.

Noen dager, når det ikke er korrektur å rette eller menighetsblad som skal designes, tar vi på oss sandalene og går oss en tur. Kanskje oppdager vi en stikkvei vi ikke har gått før, eller en kafe som vi ikke enda har testet ut. Og kanskje treffer vi nye venner vi ikke har møtt før eller noen gamle venner som vi kjenner litt. Det er uansett alltid noe artig å ta bilder av. Her kommer en liten samling av siste ukes opplevelser og minner:

Man kan lære mye på en bytur

Langt oppe i lia ligger det er hus..... for anker.

Dette er en av skolene i byen. 

Legg merke til de fine fargene rundt vinduene.

Nye spisesteder dukker stadig opp når vi går rundt i byen.

Eller egentlig så er det vel vi som dukker opp, spisestedet har ligget der en stund.

Uansett, slike lokale spiseplasser er oftest billige og har god mat.

Og interiøret er også ofte originalt.

Stor øl til far, liten til mor. Eller omvendt? Det viktigste er at alle som vil ha, får.

Utsikt fra "Den nye stranda" i skumringstimen.

Hvis du er i tvil....

Her heises varene opp til 5te etasje, greit i trange og lange trapper.

"The Pink Shop". 

Orange, appelsin, er jo egentlig noe positivt. Her i Saranda, derimot, forbinder vi det gjerne med noe bråkete og støyende, nemlig en musikklubb. Musikken de spiller der er for de coole og hippe, ikke for oss som har vokst opp med Kurt Foss & Reidar Bøe og "De nære ting". Men når det gjelder designet er det ikke noe å klage på.

The Orange Club.

Det må jo bli litt prat om mat også. Det blir ikke skikkelig blogg uten litt matprat, og her kommer et lite utvalg av delikatesser fra "gamle" og "nye" favorittsteder. Den første jeg må nevne er Restaurant Agimi, et skikkelig jordbærsted:

Stekt aubergine med parmesan

Kalvefilet med bbq-saus, aldeles nydelig.

Grillede store reker, ryktene vil ha det til at det smakte fortreffelig.

Vi har en koselig, passe stor, lokal taverna i nærområdet: Taverna Rrapo. Her får vi nydelig lokal og kortreist mat. En av favorittene der er pølse, en annen kjøttboller som ligner det som på godt norsk kalles rollerburger. Vi var der til middag en dag, 6 stykker av oss, og bestilte mat og drikke. Da vi kom til å bestille drikke fikk vi opplyst at de fremdeles hadde øl på fat, og det er stort på denne tiden av året, og han kunne i tillegg informere om at han åpnet nytt fat i går. Så da ble det en stor øl på gutta boys. Jentene ville ha hvitvin, og bestilte en liter av det. Det holder med en halv liter, sa verten. Vel, sa jentene, vi tar likegodt en liter med en gang. Da, sa verten, begynner vi med en halv liter først, og så får dere en halv liter til etterpå. God idé, sa jentene. Det holdt med en halv liter.

Til lunch, når vi ikke nyter hjemme-buffe, kan det funke bra med fire pils og en pizza. Akkurat denne dagen ble det en pils og en tredjedels pizza. Som de sier hos Rema 1000: det enkle er ofte det beste.

Og når vi først nevner hjemlig og kortreist mat vil jeg slå et slag for honning. Det produseres og selges enorme mengder honning i dette landet. Honning er supermat, det er det ingen tvil om. Men det er heller ikke tvil om at det er mye lureri med honningen her i landet. Vi er blitt fortalt at en god del av honningen blandes eller spes ut med sirup eller sukkerlake, og selges til turistene, både fra butikk og marked. Så vårt råd er: snakk med en albaner du kjenner godt, de kjenner helt sikkert en bonde som har honning som bi-inntekt. Vi kjøper honning rett fra en birøkter i Giirokaster, det er ikke billig men garantert vare. Og kortreist nok for oss. Og veldig god, helt uten bismak.

Den siste restauranten jeg vil nevne i dag er Old Story, tidligere Mare Nostrum. Stedet drives av en serber, en veldig hyggelig mann, og med en raki som egentlig er slivovitsj fra svigerfar. Her er restauranten for oss som liker det lille ekstra. At det også merkes i lommeboka er ikke en hemmelighet. Men om du først skal kose deg med god mat og drikke så er dette er godt alternativ. Vi hadde en kjøttmiddag for 8 personer, noen fikk kalv mens andre gikk for kylling, alt var prima. Dessverre stenger den 30 september, men kom gjerne tilbake i mai.

Nydelig varmt pitabrød attåt.

Vi merker tydelig et værskifte, det er ganske vanlig på denne tiden. Det skifter mellom sol og regn på et øyeblikk, det kan også være øs, pøs, plask regnvær nesten hele dagen, og da flyter alt av veier og plasser over av vann. De fleste holder seg inne, men noen er nok nødt til å ta turen ut. 

Plutselig er regnet over, og sola titter frem. Da gjør det godt med et bad, sjøen er god og varm fremdeles. Men plutselig styrtregner det igjen, og da er spørsmålet: skal man skynde seg i land før man blir gjennomvåt av styrtregnet?

Når man stikker hodet frem, heter det, er det jo alltid en mulighet for at noen hugger det av. Men det er fordeler også med å stikke seg fram, men "risikerer" å treffe mange venner man ikke tidligere har møtt. Det er jo alltid hyggelig, og kanskje man også kan tilføre hverandre noe bra. Og foruten det sosiale så gir det en trygghet å ha landsmenn i samme by. Dette året er det flere hyggelige norske som har tatt kontakt, og vi ser jo via Facebook og andre sosiale medier at det er et betydelig antall norske i Saranda. Det snakkes om over 300 familier nå. Da er det jo flott at vi kan utveksle erfaringer, tips og råd til hverandre. Så når det gjelder det å ta kontakt med hverandre så sier vi som Nike: "Just do it".

Sensommer 2022 - 2

 Sommeren er over. Eller er den egentlig det? Er det høsten som banker på og vil inn, kommer vinteren virkelig rundt neste sving? Vi vet ikke sikkert, men det er noe som skjer der ute. Det har blitt langbuksevær om kveldene, og jakke over skuldrene på terrassen om morgenen. Bortsett fra for noen få tøffe og harde, som skal holde ut, ut måneden.

Kirsti Sparbo sang om en sommer som var over og at bare minnene består. Men nei da, der er ikke helt korrekt, her er det fremdeles litt sommer igjen, og uendelig med minner består. Det blir fremdeles 26 grader og mer midt på dagen, og det er enda folk som bader i havet. Det snakkes enda om godt og varmt vann i den Ioniske bukt. Masseturismen har heldigvis forsvunnet, ryggsekkturismen florerer fortsatt, det er nok av ungdom som skal oppleve noe før de slår seg til ro og blir voksne ansvarlige mennesker. Vi husker fremdeles den tiden, om enn noe vagt, og mye er vel fortrengt. Det er best slik.

Så hva betyr det for oss, rent praktisk, dette at sommeren nærmer seg høst. Solsengene ryddes bort, parasollene like så. Bare de mest innbitte og standhaftige stranddrivene har fremdeles et tilbud til soltilbederne, og da gjerne med godt rabatterte priser. Strandrestaurantene og fortausrestaurantene pakker sammen stoler og bord, og kjører vekk utstyret for lagring, eller pakker inn i presenninger. Eller bare legger det på en dertil høvelig plass. Spisested etter spisested annonserer at de stenger 30 september, men heldigvis er det nok av helårsåpne plasser for oss som blir igjen.

Noen blir igjen

Lagring av parasoller.

På promenaden blir det lett å gå, vi trenger ikke lenger å sikksakke oss frem mellom solsvette kropper og småfeite tyskere. Nå er det vår tur. Vi kan rusle rolig og nyte roen, stoppe opp og ta en is på Kayak, eller bare slå av en prat med innehaveren. Hvis han da ikke sitter på en taverna og nyter sin vel fortjente halve feriedag. Og er man riktig heldig, som vi var, så betaler han diskret vinen vår, før han trekker seg tilbake. Han fortalte forresten at det hadde vært en grei sesong i år, og så hadde han tatt det litt mer med ro, han hadde fått seg et par deltidshjelpere. Ikke som i fjor da han hadde 18 timers arbeidsdag hver dag, og overnattet på gulvet i isbaren.

Vi stopper og prater litt med "grønnsaksdama" vår, hun som pusher frukt og grønt til oss fra markedsplassen der hun står. Og det er flotte varer hun har, usprøyta og rett fra jordet. Her har ikke EU-pampene vært med reglene sine enda, og BAMA har de heldigvis aldri hørt om her nede. Så agurkene her krummer feil vei, og løken kommer i alle dimensjoner.

Det er fornøyelig å se hvor enkelt ting kan gjøres, når det ikke sitter en mengde pamper og byråkrater som skal bestemme alt for oss. Det er befriende å selv få bestemme om vi tåler å se reklame av tobakk, eller om det er farlig å se vin i butikkene, og om det leder til anfall av drukkenskap. Vi har kommet langt i Norge, men kan det være at vi har kommet for langt? Er vi blitt navlebeskuende bedrevitere som må ha hjelp til å tenke? Er vi kommet dit hvor vi må beskyttes mot oss selv?

Det er alltid like spennende å se om det har kommet båt i løpet av natta, og eventuelt hvilken båt. Så overraskelsen var jo absolutt stor da vi så en "dame" i sin beste alder ligge til kai forleden dag. Skjønt se, vi hørte den lenge før vi så den. Det var MS Serenissima som hadde lagt til, og etter et raskt søk hos han Google kunne vi slå fast at dette var tidligere hurtigruteskipet "Harald Jarl" som ble bygget ved Trondheims Mekaniske Værksted i 1960, og som nå seiler under flagget til St. Vincent & Grenadines. Den fikk først navnet MS Andrea, etter at den i 2001 sluttet som hurtigruteskip, før den igjen skiftet navn. Og med sine 59 lugarer kan den ta opp til 118 passasjerer.  Det var i sannhet en flott middelaldrende dame som hadde funnet veien til vårt paradis. Vi var imidlertid noe bekymret for passasjerenes hørsel, det var veldig mye lyd både fra motor og hjelpemotor. Helt til vi fikk se passasjerene som hadde vært på dagstur og kom ut av bussene på kaia, da ble vi noe beroliget; det er tvilsomt at det var noen av dem som hadde særlig mye hørsel igjen å miste. En større samling grått hår og spaserstokk er det lenge siden vi har sett.

Litt matprat må med denne gangen også. Matlivet her i Saranda, og Albania for øvrig, er som en selskapsreise fra buffé til buffé, og det er svært få kalde skuldre som serveres her. Jeg kan nevne steder i fleng, men det tror jeg at jeg har gjort til det kjedsommelige før, jeg skal derfor bare nevne et par av de siste: lunch og middag på Onhezmi er garantert uovertruffen føde og spennende meny, og en middag på Meathouse kan være uforglemmelig. Spesielt kyllingvingene får skryt. 

Onhezmi

Meathouse

Dette får holde for denne gangen, det er lørdag, og da er det ting som skal skje: raki som skal testes, vin som skal prøvesmakes, lunch som skal nytes og mange andre viktige avgjørelser som skal tas. Skal vi prøve en restaurant i kveld som vi ikke har vært på før? Avgjørelser, avgjørelser.....

Sensommer 2022 - 1

Så var jeg i gang igjen, da. Selv om jeg hadde bestemt meg for at denne gangen kom det helt sikkert ikke til å skje noe som jeg hadde lyst til å skrive om. Så feil kan man altså ta!

Det kan nok være at dette blir en kjærlighetserklæring like mye som et reisebrev. For selv om vi er på reise, så er vi jo på et merkelig sett hjemme også. Og man kan vel ikke skrive reisebrev når man er hjemme? Men så er det det da at opplevelsene står i kø, brystet blir trangt og øyet stort og vått. Og da er det jo bare å spisse fyllepennen og sette seg foran pc'en og håpe at det kan bli litt reisebrev og litt kjærlighet.

Jeg skriver uten mål og mening, og ikke nødvendigvis i sluttet orden denne gangen heller, totalt uten retningssans. For dette skal jo være minner som vi vil ta vare på, og kunne ta fram den dagen vi ikke kan reise hit eller dit lenger. For vi glemmer ikke at vi rykker stadig fremover i køen. Så spørsmålet blir da: Hvor starter man på en historie som verken har begynnelse eller slutt? Det får bli som det blir.

Når jeg sitter i stua eller på verandaen, noe jeg gjør særlig om ettermiddagen, og ser mot sør, så ser jeg hav og fjell. Kanskje ikke så rart, med tanke på at Saranda omkranses av nettopp hav og fjell. "Dei gamle fjell i syningom er alltid eins å sjå", sa Ivar Aasen det så fint for en del år tilbake, og vi vet jo at Dovre har alltid vært et symbol for noe stødig og solid, man regner ikke med at Dovre faller med det første. Men også Albania har sine fjell, her er det over 70 fjell på over 2000 meter. Og det er særlig et fjell jeg har lagt min elsk på. Jeg vet ikke med sikkerhet om det er albansk eller gresk, eller hvor høyt det er, men det er usigelig fint. Av og til ser det ut som det er et maleri, noen ganger er det nær, andre ganger fjernt. Samspillet av sollys og skygger gjør fjellet levende. Det er blitt mitt Dovre. Jeg kan sitte og se på fjellet i lange stunder om gangen, og bare føle. Så kan men jo lure på hva og hvorfor, til det har jeg ikke noe godt svar, det bare er sånn.

Mitt fjell i syningom!

En annen ting jeg har snakket om så mange ganger før, men som fremdeles fyller meg med glede og gode følelser er "gultimen". Jeg vet at de som bor midt i gullet ikke kan se det, slik som det ofte er ellers i livet. Men vi som bor på skyggesiden, vi ser den fantastiske solnedgangen som reflekteres i husene og fjellene på motsatt side. Det gule går etter hvert over i rosa, for så til slutt bli grått og sort, alt i løpet av en times tid. Gultimen er for meg et like stort under hver dag, som en fødsel.

I Norge har vi noe som heter Tono, en organisasjon som skal sørge for at artistene får sin del av betalingen når  musikk spilles. Det er nok litt vanskelig i dag, da mye av den musikken som spilles i Norge i dag strømmes via nett. Her i landet er det fremdeles DVD'er og CD'er i omløp, kanskje også musikkassetter og helt sikkert VHS. Det er vel ingen på vår alder som er ukjent med at man i "gamle dager" tok opp musikk fra radio til kassett, i fra "Ønskekonserten", "10 i Skuddet" og andre høyprofilerte populærmusikkprogram. og vi er vel heller ikke ukjent med at det ble kopiert en kassett eller en CD eller to. Her tar de det imidlertid til helt nye høyder, og selger piratkopier åpent fra stand på bensinstasjonen. Det spørs vel hva Tono og de hadde sagt til det?

Kontrastenes land, pleier vi å si. Du får tak i alt, her, hvis du bare vet hvor. Vi har nettopp oppdaget City Park i Tirana, og der får du alt det du ikke får her. Når det gjelder albanske produkter så la det være sagt med en gang: det de mangler på kvalitet tar de igjen på design. I City Park finner du megastore butikker som Megatek med mye importvarer, og enorme kjøpesenter som QTU med Scandinavian Living - butikker. Det du ikke får her i City Park, det trenger du ikke.

Jeg kan ikke kommer utenom en liten beskrivelse av reisen vår fra Tirana til Saranda. Vi hadde hørt så mye positivt om det å ta bussen, det skulle være både greit og billig. Og begge deler er korrekt, la det være sagt med en gang. Vi ble transportert av en venn av en venn, via Megatek og QTU, til bussterminalen, som var en opplevelse i seg selv. Der sto det sikkert 50 forskjellige busser, eller kanskje enda flere, parkert i noe som for oss så ut som det totale kaos. Foran hver buss sto en eller to personer som ropte ut hvor bussen skulle, og tydeligvis prøvde å kapre kunder. I alt dette kaoset kjørte det drosjer, mens noen personer forsøkte å selge piratturer med taxi og buss, Gud vet hvor. Billettene til de store bussene ble solgt fra 2-3 små boder på ca 1x1 meter med hull i veggen, og det er ganske sikkert, tror jeg, at billetter til minibussene blir solgt på bussen. Prisen varierer, til Saranda koster det mellom 1500 og 1700 leke pr person, uten at vi aner hvorfor den varierer. Og heldigvis var setene nummererte.

Turen startet 10-15 minutter etter oppsatt tid, og bussen var stappa full av folk og bagasje, heldigvis var det ikke mye fe å se. Men det var tydeligvis solgt flere billetter enn det var plasser, for det satt folk både i trappa foran og i midtgangen bak, sistnevnte på medbrakt plastkrakk. 

Omtrent halvvegs ble det stopp på en stasjon der våre kroppslige behov ble ivaretatt på best mulig måte, vi fikk både kvittet oss med litt og fylt på litt. Blant annet fikk vi kjøpt oss et glass med verdens verste vin, det burde vi ha skjønt  når vi så flaska. Det ble stående igjen.

Etter en halvtimes pause fortsatte turen. Og nå ble det stopp både ofte og titt, med noen som skulle av og noen som skulle på. En familie på 5, 2 voksne og 3 barn sto i midtgangen på turen over fjellet, og betalingen var en seddel rett i hånda. Men vi kjenner jo svært godt til at det er to typer økonomi her i landet, den åpne og synlige økonomien og den andre. Men vi kom oss greit hjem, både en erfaring og ganske mange leke rikere enn vi ville vært om vi hadde tatt taxi.

En dag som begynte som de fleste andre skulle jeg få meg en opplevelse som satte gode og dype spor. Vi, det vil si Jan-Erik og jeg, skulle ta en tur for å levere noe tøy på vaskeriet. Vi har nemlig bestemt oss for at sengetøy og store håndklær gidder vi ikke styre med å vaske selv, det koster tross alt bare 8-10 kroner kiloen å få  det vasket, og så er det en god støtte for det lokale næringsliv. Og etter å ha levert disse kiloene med tøy, var det tid for den obligatoriske vaskeripilsen. Dette selvfølgelig også utelukkende for å støtte de lokale. Det er flere små kafeer i området, felles for de alle er at prisen her er bare halvparten av hva det koster på promenaden, både når det gjelder mat og drikke. Vi bestemte oss for Rustemi denne dagen, en liten koselig taverna i en koselig liten bakgate.

Og der på utsiden satt de, "gutta fra Calcutta", de som har levd en stund og kjent livet på kroppen. Tannstellet var ymse, barberingen like så, men humøret, det kan ingen ta fra dem. De snakket litt engelsk, nok til å spørre hvor vi kom fra, og vi snakket litt albansk, nok til å forklare at vi kom fra Norge. Og så spilte og de sang de, og de koste seg og underholdt oss etter alle kunstens regler.

Dette var så spesielt, koselig og fint, at vi måtte ha en liten øl til, og kom i vanvare til å bestille en øl til gutta som underholdt også. Gitaristen drakk ikke alkohol, så han fikk Fanta, de andre takket veldig og tok hjertelig imot. Og de sang, på både albansk og gresk, og vi klappet. Ordet "bravo" er internasjonalt, det samme er musikk og sang. Og selv om det ikke alltid lød like rent så er det ingen tvil om at gleden var ekte. Det er vel ikke til å stikke under en stol at vi fikk både en liten klump i halsen og en liten tåre i øyekroken av bare pur glede. Det kom flere til, eieren av tavernaen kom med sin støtte-bass og folk som gikk forbi både danset og sang med, mens noen stoppet for å se og lytte. Etter at jeg kom tilbake fra en liten tur på toalettet sto det plutselig et par små pils på bordet vårt. Det er slik her, stoltheten er stor og menneskene fine. Det er ingen tvil om at vi kunne ha sittet der en lang stund til, men det nærmet seg lunchtid.

Dette er uten tvil den beste vaskerituren vi har hatt på alle disse årene, og ingen vaskeripils har vel noen gang smakt bedre.

Det ble forresten en liten vaskeripils i dag også, ved henting av den nevnte vasken. Den ble  tatt på en helt annen plass, og det er en annen historie.

Scotland på tryss og kvers, august 2022.

 ADVARSEL: 

Dette blir en bilde- og videoblogg / et reisebrev fra vår tur til Scotland august 2022, og denne bloggen blir LANG!  Veeeeeeeeeeldig lang! Du er herved advart.

Turen gikk over totalt 5 dager og det skjedde veldig mye. Jeg har aldri før skrevet blogg for så mange dager og så mange opplevelser i et og samme reisebrev, og på denne turen opplevde vi fantastisk mye både fint, spennende, gøy og koselig. Da gjelder det jo å få med det viktigste, og da blir det et langt reisebrev. I dette brevet blir det mye Outlander, en del Tattoo og en hel del annet. Så vil du være med, så heng på, som Tyrihans sa i eventyret. (Eller: Ma tha thu airson a dhol còmhla, fuirich, som noen sier på disse trakter).

Og husk: du kan alltid klikke på bildene for å se de i større format.

Innledning:

Noen er anglofile, andre er frankofile eller germanofile. Vi kan vel si at vi er ”Scotskofile”. Vi liker i svært stor grad Scotland. Vi liker folket, maten, språket, naturen og historien. Og så har de, ikke å forglemme, godt øl og mye god whisky der. Dette er nok litt av grunnen til at vi valgte å se på serien ”Outlander” som hittil har gått i 6 sesonger og 75 episoder på HBO eller der, på glaneboksen i alle fall. Og så ble vi jo anbefalt serien på det varmeste fra flere hold. 

Men det var ikke bare fordi er vi tilhengere av det skotske at vi ble ved å se på serien, denne serien er både spennende og fengende, den er velskrevet og ikke minst velspilt. Det er brukt kun de beste skuespillere, det er flotte sett, og ekte lokasjoner for utendørs filming, og det er troverdige karakterer. Litt artig er det at scener, som i serien skjer i USA, også er filmet i Scotland. Selve innholdet og handlingen i serien er kanskje ikke alltid like troverdig, det er en blanding av autentisk skotsk og amerikansk historie som fortelles ganske historisk korrekt, og så er det ispedd noe ”Game of Thrones”, litt ”Harry Potter” og en god del ”Vikings”. Pluss de nødvendige doser med kjærlighet og sex, fødsler og død, svik og heltemot. Alle skal som kjent få!  Når fantasi og eventyr blandes med autentisk historie på en slik mesterlig måte, da må det jo bare bli bra. Det var midt i blinken for oss i alle fall. Det tok oss jo riktig nok en episode eller to å komme inn i handlingen og forstå konseptet med at den engelske sykepleieren Claire reiser i tid, fra 1945 tilbake til 1743 der hun møter den kjekke skotten Jamie, og søt musikk etter hvert oppstår. Her kan vi trygt si at drømmen blir innhentet av livet. Vi får med oss både krig og fred og sånn, og mange spennende hendelser fra den skotske og amerikanske historien. Serien bygger for øvrig på bøker skrevet av den amerikanske forfatteren Diana Gabaldon.

Men nok om det. Da det ”plutselig” i slutten av mars 2022 dukket opp en Outlander-tur i Scotland i august så var vi ikke vonde å be. Turen skulle gå fra Edinburgh i buss, og vi skulle besøke forskjellige ”locations”, steder der scener i serien er spilt inn, og andre mer og mindre kjente eller historiske steder. Det er altså minner og opplevelser fra denne Outlanderturen jeg har skrevet ned for å huske når jeg blir enda mer senil, og som jeg nå også vil dele med eventuelle lesere, med bilder og film og med mye forklarende tekst innimellom. Turen var på mellom 600 og 650 km i løpet av 2 dager, og vi hadde en overnatting underveis i byen Inverness. Transporten foregikk i en 16 seters minibuss fra ca kl. 09 til ca kl. 19 hver dag, men med mange stopp underveis. Og tro det eller ei, begge dagene hadde vi begge to over 13.000 "skritt i beina".

Og ikke nok med dette, vi oppdaget helt tilfeldig at Edinburgh Millitary Tattoo hadde show på lørdagen, dagen etter at vi kom tilbake fra Outlanderturen. Vi kastet oss selvfølgelig rundt øyeblikkelig og fikk billetter. Skjønt fikk og fikk, billettene koster jo litt da, men faktisk ikke så mye i den store sammenheng. Og siden dette med Tattoo også er noe vi har drømt om å oppleve lenge, så var det jo bare å bestille. En bitte liten tabbe var det forresten at vi bestilte til det første showet, det skulle være to forestillinger og vi skjønte jo etter hvert at det siste showet er mer spektakulært. Fyrverkeri gjør seg liksom ikke like godt på dagtid og i solskinn, som når det er mørkt. Men med det sagt, tattooen var bare fantastisk og anbefales varmt.

Så da er det bare å spenne fast sikkerhetsselen og si: velkommen til å være med oss på tur til Scotland.

Dag 1, "Den Lange Ventedagen".

Dette ble en dag vi helst vil glemme så fort som mulig, derfor skriver jeg det ut av hodet her og nå. Det ble rett og slett en dag på vent. Dagen begynte forresten bra, vi slapp å vente på taxien, og på Kjevik var det "bare" den vanlige ventetimen. Vi hadde flyavgang kl. 06.25, dette hadde KLM elegant ordnet for oss ved å kansellere det flyet som vi egentlig hadde booket plass på, det som for kort tid siden hadde avgang i 10-11-tiden på dagen, og som jo hadde passet oss ypperlig. Men så hadde de altså flyttet oss til "The early morning flight". Og det var jo ikke mye vi kunne gjøre med det. For å kompensere for dette hadde de  flyttet flighten fra Amsterdam til Edinburgh en time framover, senere enn opprinnelig avgang. O salige stund uten like, tenkte vi, 8,5 time på Schiphol er til å bli religiøs av. Men vi hadde jo en kriseplan: vi kjøper oss inn i loungen med de bonuspoengene vi har og som snart går ut på dato, og så sitter vi der og koser oss og venter med gratis mat og drikke, og gode stoler. Men nei da, KLM selger ikke dagspass om sommeren fikk vi vite når vi kom dit, men kom tilbake til høsten så ordner vi det!  Klart det, vi tar en tur dit til høsten for å sitte i loungen. NOT. Hadde en enda opplyst om dette på nettsiden.

Vel, nå var rådyra gode og vi måtte komme opp med en kriseplan B i all hast. Vi går! Ikke ut, det regnet katter og hunder, men inne. Hvis det er noe de har på Schiphol så er det lange avstander, det har noen hver fått smertelig erfare ved kort flybytte. Først gikk vi ut til enden av pir B, deretter helt ut på pir C. Så fant vi en kafe der vi tok en kopp kaffe eller noe, og så gikk vi litt igjen, før vi fant en pub som vel var noe det nærmeste man kommer koselig på en flyplass.

Når du har lyst på gin & tonic, og så har de bare.... 

Det ordnet seg etter hvert:

Ganske godt øl og veldig god burger her:

Og kjempegod chips...

Vel, nå var det bare å vente og glede seg til neste flytur, videre til Edinburgh. Og da, tenkte vi, der blir det nok style og stil, tenkte vi. Vi må jo innrømme at vi hadde høye forventninger til en KLM internasjonal flight, KLM var jo tross alt blant topp 3 i vår liste tidligere. Noe slik som dette var jo det vi håpet på, selv på turistklasse.

Etter å ha kjørt buss på vei til rett rullebane i en 20 minutters tid, og deretter sitte en halvtimes tid i flyet på rullebanen, kom vi endelig i lufta. Dessverre var ikke servicen på flyet helt som vi hadde håpet på, men vi fikk da en plastpakket sandwich samt vann og vin. Og under over alle undere, vinen var faktisk veldig god. Men det hjelp lite, når vi etterpå måtte vente i minst 45 minutter på bagasjen, og så stå i drosjekø i nesten en time. Vi kom da til slutt nesten fram til hotellet, og vi var ved godt mot. Det var riktignok veiarbeid og graving utenfor hotellet, så gaten var stengt og vi måtte spasere de siste par hundre meterne. Men det var bare deilig, vi var fremme. Nå var ventetiden endelig over.

Hotellinngangen.

Det var ikke bare Military tattoo i Edinburgh denne uke og helg, det var også Edinburgh Festival, som er en av verdens største festivaler for kunst og kultur. Ikke rart at prisen for et hotellrom var skyhøy. Vi hadde valgt et hotell som lå 10 minutters gange fra hovedgata, i et stille og rolig område. Og det var vi glad for når vi så hvor mye folk det var i byen. Hotellet heter Hotel Indigo Edinburgh, helt tilfeldig plukket ut fra Hotels.com, og dette viste seg å være et veldig godt valg. Her ble vi tatt imot på aller beste måte, og ble prompte oppgradert til en suite. Om det var fordi vi så så hyggelige ut, eller om det var det eneste rommet som var ledig får vi aldri vite, vi kan bare gjette. På spørsmål om de kunne oppbevare bagasjen vår i et døgn mens vi var på ekskursjon og Outlandertur, fikk vi bare smil og glede, og et stort "selvfølgelig". Vi var nok heller ikke de første som ba om dette.

Flott suite med to senger som ikke var alt for store.

En mini-lounge

Etter å ha stablet inn bagasjen på rommet og testet noen av baderommets fasiliteter, bestemte vi oss for å gå ut og spise, og da måtte det jo bli i nærheten, klokka var allerede over 8. Hotellet har nemlig bare frokostservering, det var ikke noe middag å få her, men det visste vi jo på forhånd. Det gjorde ingen ting, restaurantene lå tett som hagl i nærområdet, nå gjaldt det bare å finne en som hadde plass til to sultne sjeler. og det viste seg å gå greit, det ble italiensk, det er alltid bankers. Vi fant oss raskt en koselig restaurant med aldeles nydelig mat bare 3 minutter fra hotellet, og til en helt ok pris.

Glutenfritt var ikke noe problem.

Gode og mette og vel forsynte ruslet vi innom Tesco på vei tilbake til hotellet, det er jo alltid greit å ha litt brus og snacks klar på rommet, i fall man skulle bli offshoresulten i løpet av kvelden. Greit når nærbutikken holder oppe til midnatt.

 Dag 2. Outlanderturen starter.

Endelig, vårt første delmål, ut på tur. Vi, det vil si min kjære, hadde som vanlig gjort grundig reserch, og visste nøyaktig hvor vi skulle gå for å finne møteplassen. Og etter ca 10-12 minutters gange og bare en liten navigasjonsfeil på grunn av veiarbeid, gikk vi selvfølgelig rett på plassen. Det var en cafe på The Royal Mile som var møteplassen, og der sto bussen klar og ventet. En fin liten hvit 16-seter. 

Foruten oss to var det et par fra USA, et par fra Scotland og Nigeria, en søt eldre Skotsk dame, et par fra Tyskland og et fra Østerrike og noen fra Malaysia. Totalt var vi 16 deltakere, pluss sjåføren som også var guide. Vi ble selvfølgelig automatisk Team Norway, alle fikk et tilsvarende navn, på den måten slapp guiden å huske navnene våre. Guiden heter Rob, og var helskotsk, selv om han ikke så slik ut, brun i huden og med dreads i håret. Det skyltes, fortalte han, at faren kom fra Cuba, mens moren var skotsk. Og en mer morsom, hyggelig og kunnskapsrik guide tror jeg man skal lete lenge etter. Språkmektig var han også. Han hadde jobbet med masse forskjellig, og vært guide i 12 år. Og det var alt fra en dags til ukes turer. Best likte han whiskey-turene, hvem hadde ikke likt det?

"All aboard, then we are going". Kjeften gikk i ett, det kom gode historier og anekdoter ispedd historiske fakta og samtidig spørsmål til passasjerene. Vi lærte tidlig på turen at når Rob refererte til antall år BC så var det veldig ofte "Before Corona". Det blir stemning av slikt.

Første mål og stopp var slottet som i serien heter Lallybroch, nemlig Midhope Castle. Der er det egentlig bare det utvendige, ytterveggene som står igjen, og slottet blir brukt som kulisse og lokasjon i mange scener. Der var vi så heldige at vi ikke kom inn forbi porten, de holdt nemlig på å spille inn sesong 7 av Outlander akkurat nå. Utenfor en lukket port sto det en masse biler fra diverse entreprenører og håndverkere, og vakter på over 2x2 meter patruljerte port og gjerde.

Bilde fra Outlander:

Rob fortalte villig vekk om historien til Jacobittene, den historien var for øvrig så lang at han måtte lage hørespill i 4 episoder av den, og spilte selv alle rollene. De 4 episodene fikk vi så utover dagen, alt mens han kjørte bilen og supplerte med info om steder vi passerte på veg til neste slott: Blackness Castle som for øvrig var Fort William i serien. Underveis passerte eller møtte vi flere ganger en "Mamil", noe som viste seg å være en "Middle Aged Man In Lycra", vinglende på to hjul gjennom den skotske naturen. Selvmordskandidater, sa Rob.

Som vi ser ligger slottet ved en fjord, eller "a firth" som det heter på gammelskotsk.

Her i borggården i Blackness Castle ble blant annet denne scenen spilt inn:

Blackness Castle ble kalt "The ship that never sailed".

Når vi ser slottet ovenfra forstår vi hvorfor.

Her i borggården ble det spilt inn mange scener.

Selv på 1700-tallet måtte folk på do. Her er det renne rett ut i sjøen.

Slottet og (de mer moderne) bygningene rundt var i bruk av militæret til langt ute på 1970-tallet. Her var både kontorer og kaserne. Og suvenirbutikk.

På veien videre mot neste slott kjørte vi forbi det store monumentet The Kelpies. Det er en 30 meter høy hestehodeskulptur som viser kelpies, en stor og sterk skotsk arbeidshest. Disse skulpturene er plassert i en park ved et knutepunkt på elven, mellom Falkirk og Grangemouth.

På vei videre spurte plutselig guiden om det var noen her som hadde sett Harry Potter-filmene, noe de mange svarte ja til. Husker dere den store viadukten som toget kjørte over i en av filmene, spurte han videre. Jaaaaa, eller rettere sagt yeeeees, lød det flerstemt. "Well", sa Rob, "look to your left". Alle så til venstre, og der fikk vi se denne:

"Well", sa Rob igjen, dette er IKKE viadukten fra den filmen!

Neste stopp på turen var Doune Castle, eller Castle Leoch som vi kjenner det. I serien er dette setet til Clan MacKenzie. Her hadde vi en god stopp og fikk sett oss rundt, både ute og inne. Og høretelefoner med guide fikk vi også, snakket inn av Terry Jones fra Monty Python. Det var for øvrig her Monty Python spilte inn "The Holy Grail", en av de beste filmene de gjorde.

Deretter gikk turen videre til en koselig liten by som heter Callander. Her skulle vi spise lunch, men den var ikke bestilt eller forberedt på noen måte. Så her var det bare å traske i veg og finne en lagelig kafe. Vi to havnet på The Crown Hotel der vi fikk servert nydelig kylling i hvitvinssaus, og lokalt øl. Eller vin, for den som heller ville ha det. Det ble litt lite tid i denne koselige byen, men det småregnet litt så det gjorde ikke så mye.

Etter en god lunch gikk så turen videre. Vi burde nok ha benyttet anledningen til å kjøpe "Scottish tablets" (som er en type fløtekaramell) i Callander, det skal visstnok være der de har de beste tablets i verden, men det ble det ikke tid til. Så da ordnet vi det på et stopp litt lenger nord, der vi også fikk nærkontakt med skotsk høylandsfe.

På vei videre fikk vi også nærkontakt med en bobil. Vi lå allerede nesten ute i grøfta på vår side av veien på en smal og litt svingete landevei da vi møtte en bobil som kom fykende i en fart som kunne indikere at både bil og bensin var stjålet. Speil mot speil møttes vi, og det ble et helsikkes smell. Bobilen kjørte videre som ingenting var hendt, mens vi måtte stoppe på nærmeste møteplass for å foreta plastring og nødreparasjon.

Etter enda en stund kom vi så til et område der en veldig stor del av serien var spilt inn, nemlig Glencoe. Det er et nydelig langstrakt dalføre, så typisk skotsk høyland som det går an å få det. Og her kunne de som ville ta en liten spasertur, det gikk en tursti som tok ca 10 - 15 minutter å gå, fra den øvre parkeringsplassen til den nedre. Og det ville selvfølgelig alle. At det amerikanske paret så snudde etter bare noen få minutter og gikk tilbake var en strek i regningen, da hadde nemlig bussen vår forflyttet seg til nedre parkeringsplass, og amerikanerne ble selvfølgelig savnet etter hvert. Det hele endte med at vi ble kjørt til en rasteplass 10 minutter lenger nord der vi måtte stå og vente, mens bussen kjørte tilbake for å finne de bortkomne. Det ble en halvtimes forsinkelse av det, uten at det ble noen sure miner av den grunn.

Men hell i uhellet, men vi sto der og ventet på noen fortapte amerikanere så stoppet det en bil på rasteplassen. Ut kommer en kar med cowboyhatt og sekkepipe. Han stilte seg opp med ryggen mot oss, så utover Glencoe, og spilte den ene flotte melodien etter den andre. En fantastisk og overraskende opplevelse. Etter å ha spilt flere melodier for tussene i dalen, og dalens skjønnhet, satte han seg i bilen og kjørte videre, mens vi sto igjen, fulle av undring og inntrykk.

Nå nærmet vi oss dagens mål, Inverness. Men først skulle vi kjøre langs Loch Ness, der alle måtte holde nøye utkikk etter monsteret Nessie. Nessie ble første gang sett og beskrevet offentlig i 1933, men myten om monsteret strekker seg langt tilbake. Og selvfølgelig holdes myten i live, Nessie er en skikkelig pengemaskin. 

Innsjøen Loch Ness er over 36 km lang, og dekker 54,4 km² areal. Den er 226 meter på det dypeste, og er den største innsjø i Scotland når det regnes vannmasse. Den er faktisk så stor, fortalte guiden, at den kan romme mer vann enn det som finnes i alle innsjøer i hele England og Wales til sammen! Så hvem vet hva som gjemmer seg der.

Etter å ha kjørt omtrent 2/3 av Loch Ness tok vi en liten stopp og en fotoshoot ved et kjent slott, som ikke var med i serien, men som var vakkert der det lå på bredden av innsjøen. Dette slottet heter Urquhart Castle.

Like etter Urquhart Castle kom vi til den lille landsbyen Drumnadrochit. Her bodde det i 2001 813 innbyggere, det anslås at folketallet har tredoblet seg siden da. Og her finner vi den kjente puben The Fiddlers. Den er kjent fordi den har Englands størst samling av whisky, ca 500 forskjellige skotske whiskyer, og mellom 100 - 200 andre, deriblant mange utenlandske fra hele verden. Vår eneste kommentar var: hvorfor kjører vi forbi?

Turen gikk videre mot Inverness, og det passet greit, alle følte nok at det hadde vært en lang og innholdsrik dag, og så frem mot en god natts søvn. Rom for natten var bestilt, vi var fordelt på 4 forskjellige plasser. Vi fikk et B&B 5-6 minutters gange fra sentrum, de andre ble fordelt på et hotell og 2 forskjellige B&B'er rundt i byen. Det skulle vise seg at det var nok oss og et annet par, som også hadde B&B, som hadde vært mest heldig med innkvarteringen.

Inverness Castle, som visstnok ikke er et ekte slott, ligger ved elven Ness. 

Det ble tegnet av noen arkitekter på 1800-tallet og åpnet 1836.

Oakvilla ble bygget i 1875, og drives i dag av søskenbarna Douglas og Elizabeth.

Verdens koseligste B&B, og verdens hyggeligste mennesker.

Vertskapet satt på benken under vinduet og ventet på oss da vi kom, 

og gav oss en hjertelig velkomst.

Felles oppholdsrom som nok ikke så mange benyttet seg av.

Lizz samlet på det meste, og spesielt stolt var hun av porselen med kongelig proveniens.

Hun hadde brukt lang tid, fortalte hun, på plasseringen i skapet.

Men det var ikke bare porselen som ble samlet der i huset, dørstoppere for eksempel...

Rommet vi fikk var både rent og pent, og med vedens beste dyne.

Etter å ha installert oss på rommet ville vi ut og spise litt før vi la oss. Veien til byen og den første puben var kort, men dessverre; der var alt fullt på en torsdags kveld. Og det fortsatte, fra restaurant til restaurant og fra pub til pub. Vel, når sant skal sies så prøvde vi ikke så mange plasser, vi var ikke veldig sultne noen av oss, og vi hadde jo spist en middag allerede den dagen. Så da ble det Tesco igjen, og frukt, chips og brus på rommet, før vi sovnet fint, med hendene oppå dyna.

Dag 3. Siste dag på busstur, tilbake til Edinburgh.

Frokosten vi fikk på Oakvilla var intet mindre enn formidabel. Vi kunne velge og vrake mellom kokte, stekte og posjerte egg, eller eggerøre. Bønner og stekt skinke som de kaller bacon var det selvfølgelig. Vi kunne få "White pudding" (som er en typisk skotsk rett, den består av kjøtt og fett av svinekjøtt, talg, brød og havre), eller så kunne vi få "Black pudding" (som er blodpudding). Vi kunne få Haggis eller grøt. Vi kunne få muffins og pannekaker. Foruten selvfølgelig cerials, yoghurt, tea, kaffe, juice, melk, og sikkert en masse jeg har glemt. Frokosten startet forresten med en skål med frisk frukt og bær som smakte aldeles nydelig.

Vi ble hentet av bussen som avtalt, og kjørte så rundt og hentet de resterende. De som hadde vært så "heldig" å havne på byens hotell kunne fortelle en skrekkhistorie om uvasket sengetøy og skittent rom, og ingen frokost fordi kokken var syk. Med andre ord en skikkelig nedtur. Så fikk de selvfølgelig løfte om en økonomisk kompensasjon for dette, men det skal godt gjøres å fikse en slik opplevelse. Vi, derimot, og flere av de andre som hadde ligget på B&B, var kjempefornøyd.

I dag skulle vi til Culloden Battlefield, men først dro vi innom et annet sted som er veldig viktig for serien, stedet der forfatteren fikk ideen til å reise i tid gjennom steinen, tilbake 200 år. Stedet heter Clava Cairns, og er et viktig gravsted fra bronsealderen. Her fikk vi se flere graver, og mange monumenter eller steinstøtter.

 Kloke hoder, forskere og historikere, mener at formen på gravhaugene symboliserer en livmor med fødselskanal. Vi kan ikke bekrefte antagelsene, vi følte oss ikke spesielt gjenfødt etter en tur inn i sentrum av en av gravene. Men at det ligger et enormt arbeid bak dette er det ingen tvil om. Steinene er hentet fra en elv som ligger en kilometer eller mer herfra.

Dette er såkalte skålgroper (Cupmarkes) som er den mest kjente type helleristninger i Skandinavia. Fordypningene har vanligvis en diameter på 4-5 cm og en dybde på 0,5- 1 cm, noen ganger kan de være større. Man vet ikke sikkert hva skålgropene ble brukt til, men kan sannsynligvis knyttes til ofring og ritualer. De kan dateres til bronsealderen, noen er så gamle som slutten av den yngre steinalder, men det er også observert skålgroper så nye som den eldre jernalder. I Scotland finnes det 2220 kjente skålgroplokaliteter, flere enn i England og Irland til sammen. Det antas at disse er laget ved å stå og gni og slipe med en rund sten, noe som må ha tatt veldig lang tid, månedsvis.

 

Mens steinringen i serien, der de drar til en annen tid, er laget av glassfiber, så er dette ekte steiner. Men det skal også sies at steinringen i serien er tro kopi av ekte stener, de ekte er spredt ut over mange plasser i England. De ble grundig fotografert og kopiert, og plassert i en ring slik vi kjenner det fra serien. Steinen på bildet under er den som inspirerte forfatteren, og som egentlig er den "ekte" steinen.

Litt morsomt var det at akkurat da Torild testet hardheten i den steinen som lignet mest på den i filmen, så kom det en during gjennom luften, en summing som var helt lik den som er i steinen rett før man går gjennom den. Først tenkte vi at her var det satt opp noen skjulte høyttalere med lydeffekter, men så skjønte vi etter hvert at lyden kom ovenfra. Og der, en god del meter over oss, svevet en drone som tok foto eller film. Jeg kan vel ikke si annet enn at jeg ble litt lettet, men Torild beroliget meg med å si at uansett hadde hun ikke kommet gjennom. Hun hadde jo ikke noen smykkesten med seg. Enda godt det, da.

 

Nå gikk turen til Culloden Battlefield, der det var satt av god tid. Der var besøkssenter med toalett og kafé, og som på alle andre plasser der det er toalett: en "Giftshop". Her kunne du kjøpe bøker og skjerf, snapseglass og snop, ja egentlig hadde de det meste av suvenirer både fra Outlander og Scotland. Et museum fantes også, her kunne du gå gjennom historien og oppleve slaget slik rødjakkene så det, og slik Jakobittene opplevde det. 

Vi husker jo alle fra historietimen på skolen, og ikke minst fra TV-serien Outlander, at dette slaget utspant seg 16. april 1746. Dette var den siste konfrontasjonen mellom de lojalistiske troppene på den ene siden, og jakobittene på den andre. Her døde mellom 1.500 og 2.000 jakobitter mens bare ca 50 fra regjeringsstyrkene ble drept. Det er vel det som kan kalles rått parti, eller regelrett slakting.

Her var det kamp på liv og død.

Det var satt opp røde flagg der regjeringsstyrkene sto, 

og blå flagg der jakobittene sto ved slagets begynnelse..

Det var minnesteiner for alle de store slektene som falt i slaget. 

Dette er minnesteinen for Clan Fraser.

Så var det bare å komme seg i bussen igjen, mens tanker og inntrykk fikk sige inn og slå rot. Vi var skjønt enig om at dette hadde ikke vært en nabokrangel akkurat, heller et slakt. Selv serien som er godt laget klarer ikke å formidle den råskap og de grusomheter som utspant seg her. Hadde bare mennesket kunne lært litt av historien.

Neste post på programmet var av den hyggelige sorten, her var det både mat og drikke involvert, i tillegg til opplevelser. Vi svingte inn på Highland Folk Museum, som har permanent utstilling av hus, verksteder og maskiner og utstyr fra forskjellige tidsepoker. Det var gratis inngang, her var det gaver og donasjoner som gjaldt. Først fikk vi oss en enkel men god lunch, før de som ville det la ut på en gåtur. Etter ca 15 minutters gange kom vi til målet, landsbyen som ble brukt i serien, og da som basis for de fleste av landsbyene. De hadde løse hytter de flyttet rundt på, og de filmet fra forskjellige vinkler, på den måten klarte de å fremvise det de trengte.

Det var mye gøy av maskineri og utstyr fra flere epoker og perioder.

Her er Jamie i en scene tatt opp på denne plassen.

Det var faktisk her på museet at vi lærte at i Scotland så er det gratis utdeling av sanitærartikler; bind og tamponger ligger tilgjengelig for publikum, gratis, på alle offentlige toaletter. Også herretoalettet. (Kanskje det har noe med kilten å gjøre?) Et slik tiltak burde kanskje flere land kopiert?

Og turen går videre, neste stopp er Falkland. Men rett før vi kommer dit skal vi gjennom en liten by, Strathmiglo. Da vi kom dit, satte guiden i gang sangen "Folsom Prison Blues" på bilens musikkanlegg, og ba oss deretter om å gjette hvem som kom herfra. Han kom med et tips, det var en veldig godt kjent countryartist. Og svaret var, tro det eller ei, Johnny Cash. Det var nemlig slik at klanen som Johnny Cash stammer fra het Cash eller Cashel, og bodde i Strathmiglo område på 13-hundretallet. På ett eller annet tidspunkt emigrerte slekten til USA, og resten er også historie.

Kanskje noen av dere husker, fra første episode av Outlander, at Jamie sto ved en fontene i Inverness og så opp på vinduet på hotellet der Claire var? Vel, jeg husket det ikke etter første syning, men da jeg fikk se episoden på nytt så husket jeg det. Akkurat der, den fontenen skulle vi nå besøke. Og den ligger altså i Falkland og heter Bruce Fountain. Falkland er for øvrig en nydelig liten landsby med litt over 2000 innbyggere, og her er det visstnok filmet flere scener i serien.

Falkland Palace

Bruce fountain

Nå var det bare et stopp igjen, før vi raser av gårde, tilbake til Edinburgh. Og det stoppet blir i en annen liten by som heter Culross, der også mange av scenene i serien er spilt inn. Blant annet scenen i episode 3,  der en gutt fikk spikret fast øret på torget som straff, en annen scene tatt opp her er der hun som ble dømt som heks gikk ut og forsvant.

Det er også her i Culross vi finner The Black Church som også var viktig en viktig kulisse i en scene i episode 3, der vi får se og høre om flere som blir forgiftet fordi de spiser linjekonvall i troa på at det er ramsløk. Heldigvis kommer Claire til unnsetning og redder gutten som er det nyeste offeret. 

Så starter tilbaketuren. Veien vår går over den midterste av de tre broene over elva Forth. Broene går over fjorden som dannes der elva møter havet, derav får fjorden navnet Firth of Forth. 

På veien tilbake til Edinburgh blir det snakket om at Scotland har to nasjonalblomster. Tistel og blåklokke, eller "bluebell" som de sier her. Noen mener at tistel er Scotlands symbol, mens blåklokke er den rette nasjonal blomsten. Det ble argumentert med at tistelen hadde vært Scotlands nasjonale symbol siden Kong Alexander III, mens på den andre siden ble det hevdet, helt korrekt, at det finnes flere blåklokker i Scotland, enn tistler. Fasit er at det ble vedtatt i 2014, etter en avstemning, at tistel skulle være offisiell nasjonalblomst, og blåklokke uoffisiell nasjonalblomst. På den måten får alle rett og blir fornøyd. Dette er vel demokrati i praksis.

Så var vi fremme, eller kanskje heller tilbake, rundturen vår er over, vi hadde besøkt mange fantastiske plasser som vi ikke en gang ante eksistensen av. Mye kjøring på så kort tid, ja, men også mange flotte opplevelser. Om vi angrer? Absolutt ikke. Om vi ville tatt turen en gang til? Ja, men kanskje ikke helt på samme måte, vi ville brukt i alle fall 3-4 dager på turen, og hatt lenger tid på hvert sted. Så da kunne det ikke blitt som gruppereise, og tilsvarende mye dyrere. Uansett, vår Scotlandstur er ikke over enda, vi skal ut på byen i morgen på en ny oppdagelsesferd, også Outlander-relatert, og i morgen kveld skal vi på Tatto, noe vi gleder oss veldig til.

Jeg må jo også nevne at det å finne seg en spiseplass i Edinburgh når det er festival, tattoo og fredag, det er en gedigen utfordring. Men vi var heldig og fant en helt ok plass, en restaurant tilknyttet hotel Apex, nemlig Restaurant Elliot. Ganske koselig sted og god mat var det også. Så vi avsluttet dagen med hoder fulle av inntrykk og mager fulle av mat.

Dag 3. Er det noe å se i denne byen, da?

Så hva gjør man i Edinburgh by når man er på Outlander tema-reise? Jo, man oppsøker selvfølgelig en location som er svært betydningsfull i serien; trykkeriet til Jamie. For Jamie var ikke bare en rebell og kvinneforfører, han hadde også lært deg den edle trykkekunsten, og etter hvert fikk han sitt eget trykkeri. Hvordan det går videre skal jeg ikke røpe her, det utrolige kan jo ha skjedd at det fremdeles er igjen en bloggleser eller to, men jeg kan si såpass at her utspinner det seg drama. Og stedet dette blir dramatisert ligger midt i byen, så nær The Royal Mile at du kan nesten spytte dit. Så da tenker vi at dette er et fint sted å avslutte Outlander-delen av turen, og flytte fokus over på litt andre ting. Takket være god research og flinke kartlesere tok det oss ikke lange stunden å komme dit, og ta plassen i nærmere øyensyn.

Men alt har som vi vet en ende bortsett fra pølsa som har to, og Edinburgh har så uendelig mye mer å by på av historie, ikke bare Outlanderhistorie. Og et sted må man begynne, hvorfor ikke starte med en av de eldste og minste pubene på The Royal Mile. Så vi startet på turen til  denne pub'en som ikke skal være så langt fra trykkeriet. Og ganske riktig, på det andre hjørnet vi kom til, der så vi helt til verdens ende.

Her koste vi oss i typisk pubmiljø med lokalt øl fra "Innis & Gunn", et lokalt bryggeri som også er en av hovedsponsorene til Millitary Tattoo. Det er deilig å kjenne på stemningen i en britisk pub; folk som kommer inn for en kvikk øl, folk som sitter og prater og koser seg, stamkunder som ikke trenger å si hva de skal ha. Og selvfølgelig turister. Og skulle du være så uheldig å treffe på en som er full, så er det store muligheter for at han eller hun er skandinav.

Det er nesten ikke til å gå i byen, det er omtrent som 17. mai hos oss. Så vi rusler litt bort fra hovedgaten, i retning hotellet vårt, og dumper inn på en annen koselig pub, The Conan Doyle på Picardi Place. Her ble den kjente forfatteren av Sherlock Holms-bøkene født 22. mai 1859, og her står det en stor bronsestatue til minne om forfatteren.

Burgeren var god....

mens laksen var til dels ødelagt av for mye grill

og ølet smakte utmerket.

Ute står Sherlock Holms og holder øye med puben

Conan Doyle er en koselig og folkelig pub med mye god drikke, og med pubmat. Burgeren var god, ikke fantastisk men helt ok, laksen hadde ligget for lenge på grillen. Men fin stemning i en typisk britisk pub. Et evig høydepunkt på en tur til de britiske øyer er pub-besøkene.

Edinburgh Military Tattoo.

"The World's Greatest Show" kalles det også, kanskje med rette. Det begynte ganske beskjedent i 1949 med et show som het "Something about a soldier", og showet har siden vokst seg til en gigantproduksjon. Det første egentlige tattoo var i 1950, med 8 militære enheter som deltok. De siste årene har det vært over 1.000 menn og kvinner som har deltatt. Tattoo besøkes årlig av over 27.000 tilskuere, og det blir vist på TV til over 100 millioner seere hvert år. Og inntektene av showet går til forskjellige veldedige formål. Og for et show!

Dette er så profesjonelt timet og tilrettelagt at man skulle tro Egon Olsen hadde en finger med i spillet. Eller at det var tysk planlegging og gjennomføring som ligger bak. Men dette viser at også skottene kan få det til. En flere kilometer lang kø utenfor portene som snegler og bukter seg fram og tilbake, og beveget seg konstant mot inngangen. Det er grundig kontroll av vesker og ryggsekker, her skal det ikke inn verken drikkevarer eller bomber og granater. Så er det kontroll av billetter. Alt gikk i et bra tempo, og med nok personell og betjening til å ta unna. Dette har de gjort før.

Her er nok av boder der man kan hente forhåndsbestilt og -betalte drikkevarer på boks, og andre boder for de som ikke hadde vært så forutseende å bestille. Også her er det mye betjening og køen går raskt videre. Deretter går turen inn til tribunen med "tusentalls" av sitteplasser, og også her går det også raskt unna, det står massevis av guider i røde gensere som hjelper folk å finne plassene sine. Dette er effektivt uten å være masete eller stessende. Hatten av for dette opplegget som er så godt gjennomført. Men selvfølgelig, med så mye gjester er det et must. Og spesielt på denne forestillingen er det at BBC er tilstede og filmer, hvem vet, kanskje blir vi filmstjerner i dag? Vi lurer på hvem som har sladret om at vi kom.

Så begynner det. Lyden av sekkepipe og trommer fyller stadion, og de flotteste drillkorps og musikkorps du kan tenke deg, fyller slottsplassen. For vi skal ikke glemme at dette skjer i borggården på det ærverdige Edinburgh Castle, som ligger majestetisk plassert på Castle Rock. Slottet er for øvrig et av de eldste i Storbritannia, med en historie som strekker seg tilbake til 15- 1600 - tallet. Men altså, her og nå...

Det må nevnes at Hans Majestet Kongens Garde's 3.de gardekompani har vært her flere ganger med drillkorpset, og har en meget høy stjerne her, de er en av de få deltakere som blir invitert tilbake år etter år. Dessverre fikk vi ikke gleden av å se dem i år, men vi fikk se fantastisk mye annet fint, både av musikk, dans, marsj og ikke minst drill. 

Det vil ta alt for lang tid å beskrive alle innslag i detalj. Det var deltakere fra de fleste kontinenter og mange land.  Men for å nevne et par innslag som ga ekstra inntrykk: Sveits var der med sitt fantastiske drillkorps, det samme var Red Hot Chilli Pipers med dansere.

Det gikk mot slutten, det nest siste nummeret var et fellesnummer der alle deltakerne kom ut og opptrådde sammen. Her ser vi litt av innmarsjen til det nummeret:

Det siste innslaget var, som alltid, The Lonely Piper, han står alene på toppen av borgen og spiller en av Scotlands tradisjonsrike melodier.

Så avsluttes det hele med et flott fyrverkeri, som for vår del hadde gjort seg enda bedre om det hadde vært mørkt.

Kvelden er så godt som over, slottsgården tømmes i full fart og gjøres klar for neste forestilling, mens vi rusler hjemover til hotellet,  der vi går gjennom gater som flyter av søppel. Vi var nemlig så heldige å få med oss en søppelstreik også på turen. Ikke akkurat noe vakkert syn det, da.

 Nok en gang er vi fulle av inntrykk og følelser. Og neste dag er det hjemreise, igjen med mange timers ventetid i Amsterdam på grunn av endret flyavgang. Denne gangen heldigvis "bare" 6,5 time. Men vi kommer oss greit gjennom det også. Nå har vi jo trening i å vente. Men KLM er ikke på topp tre-lista lenger.

Hvis vi så skal oppsummere turen, hva sitter vi igjen med, var det verdt det? Det vi husker godt er jo først og fremst Scotland. Naturen og stedene. Selvfølgelig alle lokasjonene fra Outlanderturen. Tattoo. Pubene. Vi ville absolutt gjort det hele om vi hadde visst hva vi gikk til, vi angrer ikke på noe. En fantastisk opplevelse som vi har ønsket, og spart penger til, lenge. Det ble dyrt, men det var verdt det.

PS:

Hvis det er noen som har lest hele reisebrevet så setter jeg som alltid stor pris på en kommentar i bloggen. Men husk da at du også skriver navnet ditt i kommentaren, det kommer nemlig ikke fram ellers. Og til slutt: takk for at du leser.

Klikk her og hør temamelodien i Outlander: "Skyboat song" (med tekst)