Noen opplevelser, observasjoner, tanker og bilder fra Høsten. Vi skriver oktober 2019.
Og klikk gjerne på bildene for å se de i større utgave.
Bilene sto klar til avgang, det var bare å klatre inn og være med. 3 i vår bil, 2 i den andre. Brødrene Artan og Sokol kjørte som de skulle ha stjålet både bil og bensin, ut av Vlore, i retning Tirana. Etter ca 15 minutter tok de av veien, og over på gamle hovedvei. Etter en fem minutters tid på denne veien svingte de plutselig av veien, inn på noe som ikke var vei, men et tråkk. Ikke noe skilting der, etter et innbrudd for noen år siden har det ikke vært skiltet. Velkommen til Kantina Balaj.
En type små sitroner, ganske søte i smaken.
Granatepletre:
De hadde både albansk type oliven, som var små og litt tørre med mye smak, og den mer kjøttfulle greske oliven, mildere og med mer olje. En for spising, en for oljeproduksjon. Noen trær kan bli opp til 1500 år gamle, men oliven krever ganske mye stell og pass for å gi god avling.
Her er albanske oliven.
Vi må gjennom 2 stålporter for å komme inn til det aller helligste. Men vi fikk audiens.
Merlot-druer som ligger til gjæring i karet.
Her står ståltankene på rekke og rad, med forskjellige vintyper i.
Vi startet med albansk skinke, italiensk spekeskinke, diverse pølsesorter og mange oster, både lokale og internasjonale. Dette sammen med brød, og egenprodusert olivenolje. Og selvfølgelig viner til.
Den første vinen som vi fikk til forretten, var en lokal hvitvin som var ravgul. Den var utgjæret med skall på en albansk drue som heter sheshi bardh (som betyr hvit plass eller firkant). På grunn av at den har så lang kontakt med skallet blir fargen nydelig gul, og smaken er fyldig med runde taniner. Allikevel er det ikke sterke smaker, faktisk lite i forhold til det vi forventet på grunn av fargen.
Deretter fikk vi en pastabasert rett: pastaskjell i ostesaus med skinke og hasselnøtter. Til og med jeg syntes at den var nydelig. Og til den fikk vi den før omtalte rosèvinen; Vlosh. Denne var lett avkjølt og smakte syrlig og frisk, masse god smak av frukt og sommer. Dette ble øyeblikkelig en favoritt, både som terrassevin og pastavin.
Og her er winemaker Artan, eller Tani som han kaller seg selv.
Sokol kokkelerer videre, og tryllet fram babylam marinert i Merlot, grillet på stedet. Sammen med den var det grillet løk, paprika og purre. Himmelsk godt dette også, og der fikk vi servert en Caberlot 2018 og deretter en Caberlot 2017. Caberlot har både bitter og salt smak, og passet perfekt til lammet. Og han fortalte at 2017 hadde vært et fantastisk år, det beste på lenge, og hadde gitt viner som var kraftigere, sterkere og mer lagringsdyktige enn året før og etter. Og vi kjente en stor forskjell, det var vi helt sikre på. Selv om vi da hadde smakt en del glass. Om 2017 uttalte han selv: "This is a serious wine".
Så er vi klar for hjemturen, mette og salige, og kjempefornøyde med dagen. Og enda er det ikke slutt, i kveld skal vi ut å spise middag.
Underveis ser vi et fjell av salt, her er det saltproduksjon i stor skala.
For at ikke brevene skal bli for lange, slutter jeg her, og så blir det heller et brev senere fra kveldens opplevelser og turen hjem til Saranda. Så blir dette et nesten rent "vinreisebrev".
Naboen til Balaj produserer frukt og oliven. Det finnes ca 25 forskjellige hovedtyper citrusfrukter, og en god del av disse fant vi på dette jordet. Vi smakte på flere av de, forskjellige typer sitroner, mandariner og appelsiner. I tillegg lærte vi mye om dyrking av oliven, her høster de oliven hvert andre år fra treet; det ene året gror det ut nye grener og skudd, neste år kommer bærene. Vi plukket også granatepler rett fra treet, og spiste den på direkte, og den var både søt og god.
Her er et appelsintre med ikke helt moden frukt.
En type små sitroner, ganske søte i smaken.
Granatepletre:
De hadde både albansk type oliven, som var små og litt tørre med mye smak, og den mer kjøttfulle greske oliven, mildere og med mer olje. En for spising, en for oljeproduksjon. Noen trær kan bli opp til 1500 år gamle, men oliven krever ganske mye stell og pass for å gi god avling.
Her er albanske oliven.
Men nå var det tid for alvorlig prat. En prat om VIN. Vi har vært på vingårder i Frankrike, i Italia og Portugal, og i Spania med, men aldri har vi hatt en opplevelse som dette. Artan hadde lært sitt yrke i Italia, og var dedikert. Han snakker ikke bare vin, han lever vin. Kantina Balaj produserer mellom 6 - 8.000 og 12.000 flasker årlig, avhengig av været, og selger kun gjennom kjente kanaler til noen få butikker og restauranter. All vinen som produseres her, er økologisk, ingen bruk av pesticid eller annen svineri.
Han har odlet frem sine egne druer som er ganske unike, en Vlorë-variant drue til å produsere rosèvin, druen heter Vlosh. Han har også en hybriddrue for rødvin som heter Caberlot, dette er en hybrid mellom Cabernet og Merlot, denne druen finnes det visstnok noen få av i vinverden, blant annet i Toscana i Italia, og han forteller at for ikke lenge siden ble det solgt en Caberlot-flaske for 2.500 dollar. Dessverre var den ikke fra hans vingård. Og han forklarte og pratet og svarte på våre enkle spørsmål. Litt mer om vinen senere, her er inngangspartiet til produksjonslokalet.
Vi må gjennom 2 stålporter for å komme inn til det aller helligste. Men vi fikk audiens.
Tunnelen var laget av fanger og betalte grekere. Disse hadde satt sitt navn i veggen, og årstallet 1928. Og her var temperaturen ganske jevn gjennom året, +/- 5 grader. Ideelt for vinen.
Etter at vinen har gjæret så lenge den skal blir den silt, og skall og stener presset. Ikke hard hydraulisk pressing, men "soft" for ikke å skade og knuse stenene, det vil gi mer bitterhet og taniner i vinen. Denne gamle maskinen var fortsatt i bruk, og er det beste som finnes på markedet. Nye presser blir laget etter modell av denne gamle pressen.
Merlot-druer som ligger til gjæring i karet.
Her står ståltankene på rekke og rad, med forskjellige vintyper i.
Etter en grundig omvisning og forklaring var det tid for vinsmaking. Vi skulle også få litt og bite i. Litt? Jommen sa jeg litt, her disket de opp, ute i gården mellom de to portene, med de lekreste retter. Storebror Sokol som jobber som chef 6 måneder i året holdt på fra vi kom til vi dro, og han tryllet frem de lekreste smaker.
Vi startet med albansk skinke, italiensk spekeskinke, diverse pølsesorter og mange oster, både lokale og internasjonale. Dette sammen med brød, og egenprodusert olivenolje. Og selvfølgelig viner til.
Den første vinen som vi fikk til forretten, var en lokal hvitvin som var ravgul. Den var utgjæret med skall på en albansk drue som heter sheshi bardh (som betyr hvit plass eller firkant). På grunn av at den har så lang kontakt med skallet blir fargen nydelig gul, og smaken er fyldig med runde taniner. Allikevel er det ikke sterke smaker, faktisk lite i forhold til det vi forventet på grunn av fargen.
Deretter fikk vi en pastabasert rett: pastaskjell i ostesaus med skinke og hasselnøtter. Til og med jeg syntes at den var nydelig. Og til den fikk vi den før omtalte rosèvinen; Vlosh. Denne var lett avkjølt og smakte syrlig og frisk, masse god smak av frukt og sommer. Dette ble øyeblikkelig en favoritt, både som terrassevin og pastavin.
Og her er winemaker Artan, eller Tani som han kaller seg selv.
Sokol kokkelerer videre, og tryllet fram babylam marinert i Merlot, grillet på stedet. Sammen med den var det grillet løk, paprika og purre. Himmelsk godt dette også, og der fikk vi servert en Caberlot 2018 og deretter en Caberlot 2017. Caberlot har både bitter og salt smak, og passet perfekt til lammet. Og han fortalte at 2017 hadde vært et fantastisk år, det beste på lenge, og hadde gitt viner som var kraftigere, sterkere og mer lagringsdyktige enn året før og etter. Og vi kjente en stor forskjell, det var vi helt sikre på. Selv om vi da hadde smakt en del glass. Om 2017 uttalte han selv: "This is a serious wine".
Etterpå fikk vi smake hans Merlot, den hadde ligget 2 år på eikefat og var kraftig og med mye taniner, en real biffvin.
Og til slutt fikk vi smake på en sjeldenhet, det var samme type hvitvin som vi startet med, men denne hadde ligget på fat i 12 år, og ble kalt "the white after the winter". Dette var ikke vin for salg, kun for å vise hvor lagringsdyktige vinene hans er, og hvor godt de holder seg. Og den var virkelig super. Og Harriet fikk sannelig "grenet seg til" en flaske av denne også, utrolig hva et fint smil kan ordne.
Her er en av etikettene til Kantina Balaj:
Så er vi klar for hjemturen, mette og salige, og kjempefornøyde med dagen. Og enda er det ikke slutt, i kveld skal vi ut å spise middag.
Underveis ser vi et fjell av salt, her er det saltproduksjon i stor skala.
For at ikke brevene skal bli for lange, slutter jeg her, og så blir det heller et brev senere fra kveldens opplevelser og turen hjem til Saranda. Så blir dette et nesten rent "vinreisebrev".
PS: Når det gjelder informasjonen om vin og druer er det notert etter hukommelsen og etter mye smaking. Det er derfor fult mulig at det finnes noen faktafeil. Hvis så er tilfelle beklager jeg dette på det sterkeste, og tar i mot rettelser med takk og ydmykhet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar