Det var onsdag, og jeg kjente at nå var det på tide å skifte miljø igjen, behovet føltes stadig økende. Det skulle vise seg å være kjempeflaks for oss at det ble slik. Men mer om det etter hvert.
Reiseruten denne gang var ganske omfattende: Kjevik - Oslo - København - Frankfurt - Tirana. "Selvfølgelig" forsvant også denne gangen bagasje, denne gangen heldigvis bare den ene av to kofferter: min! Dette har jo nesten som en vane blitt. Det er nok tryggest å reise uten bagasje, men da får man jo så lite med seg.
Vi hadde tenkt å ta bussen sørover, men forandret etter hvert på de planene. Men da var hotellet allerede bestilt, så denne gangen overnattet vi på et, for oss, nytt hotell i Tirana. Det heter Doanesia Premium Hotel & Spa, og er et meget bra hotell som ligger perfekt plassert i forhold til bussterminalen. Her fikk vi faktisk "det lille ekstra"; et glass kald appelsinjuice ved ankomst og velfylt minibar på rommet. Samt store smil fra nattportieren og pikkoloen. Å bestille taxi via hotellet kan også anbefales, da kostet det €17 fra flyplassen, og det var en hyggelig transport.
Vi våknet torsdag morgen etter en god natt, det var både stille og rolig i området, og madrassen var aldeles nydelig. Frokosten viste seg også å være veldig bra, en flott buffet med det aller meste.
Vi ble hentet etter avtale av vår faste sjåfør, dette var noe vi hadde kommet fram til var en grei måte å slå flere fluer i mange smekker på. Og han kjørte oss dit vi pekte, først dro vi til Megatek der vi skulle se på et hageskur; dessverre hadde de det ikke montert opp, men vi fikk i alle fall snakket med en som kjente til det og fikk svar på noen av våre spørsmål. Nyttig var det også å få vite at om vi bestiller online så blir varene levert fraktfritt, men om vi bestiller og forhåndsbetaler i butikken så kommer det 2-300 kroner i frakt for levering Saranda.
Megatek er enormt, med alt fra sement til mat og medisiner.
Etter besøket på Megatek kjørte vi så "straka vegen" til Jysk i Dürres. Det ligger plassert i "Blue Star shopping senter", dette var et noe trøtt og slitent senter etter vår mening. Men Jysk'en var grei, hyggelig og hjelpsom betjening, og der fikk vi kjøpt oss nytt spisebord og en sidemarkise. Heldigvis var spisebordet flatpakket og siden vi transporteres i en halvstor Mercedes Vaneo, fikk vi, med god hjelp fra tilfeldige forbipasserende, bordet lastet inn. Her er ingen forbipasserende redde for å ta i et tak, selv uten å bli bedt om det.
I området før Lushnje vrenger så taxien ut av veien og inn på en liten, sliten og hullete kjerrevei. Skjønt kjerrevei er vel en overdrivelse. Jeg skal bare et ærend, forklarer sjåføren, det tar bare tre minutter. Vi kjører ca. 30 meter innover grusveien før han vrenger bilen 180 grader og nedover, ned på en enda verre vei, denne veien går under motorveien og det er vel 20 cm klaring til taket. Deretter opp igjen på andre siden. Vi snegler oss ut fra undergangen, og gjør en ny 180 grader, så 50 meter bortover og deretter 90 grader og til venstre. Her kommer vi opp på en "normal" kjerrevei igjen, den følger vi 50 meter før vi svinger inn foran en lav bygning med kun en dør i fronten. Vi er like ved et stort bilopphuggeri på den ene siden , og en møbelbutikk på den andre. Her stopper han, og med et stort smil hopper han ut av bilen mens han sier "sallam, sallam". Vi skjønte mindre enn ingenting, var det et "salam aleikum" han mente, eller et shalam? Vi sto som spørsmålstegn og skjønte verken bæret eller dugget.
Etter 10 minutters tid kommer han ut igjen med to bæreposer. Sallam, sier han igjen, og viser oss innholdet i posene. I den ene er det lange pølser, det vi kalte meter-pølse, og i den andre er det små knakkpølser. Disse er til ungene, forklarer han, og byr på en smaksprøve. Vel, jeg må bare innrømme at dette var gode saker, for ikke å si gode smaker. De kunne minne om vår norske middagspølse men med enda bedre smak. Omtrent som pølsa smakte før, i "gamle dager". Kan vi også kjøpe, spurte jeg? Selvfølgelig, svarte han, her kan alle kjøpe. Så da ble det en kilo knakkpølser på oss, til den nette sum av 500 lek, ca 60 kroner. Når disse kommer i butikken, sa han, så er prisen tredoblet, og det tror vi på. Han fortalte videre at han måtte gå innom utsalget nå, for når han kjørte tilbake så var det stengt her. Og han fortalte også at de laget mange andre produkter her, og solgte både i løsvekt og i vakuum, til både kunder som kom på døra men også til butikker og restauranter. Jeg fikk så vidt tittet litt inn i fabrikken, det var pølsemakeri, røykeri og pakkeri. Mulig også et lager. Alle gikk med hårnett og munnbind, samt forkle, så her ble ingenting overlatt til tilfeldighetene. Interiøret stemte, som så ofte før, dårlig med det eksterne.
Vi hadde oss en god stopp underveis, på "Autogrill 24", der vi spiste en deilig porsjon tashqebap med ris til. Det er en deilig kjøttsuppe som er typisk for Albania. Dette passet godt for både oss og sjåføren. Og godt var det med bare omtrent 1,5 times vei igjen hjem.
Vi hadde ikke avtalt pris på kjøringen. Du er min gode venn, sa han, betal det du synes, da er jeg fornøyd. Så da gjorde jeg det, og jeg tror vi begge to var fornøyd. Dette er for øvrig typisk Albansk, du skal slite hardt og lenge for å få en "venn" til å komme med et prisforlangende for utført tjeneste. På godt og vondt, vi er ikke vant til denne skikken. Etterpå ville han hjelpe til med å bære opp det tunge bordet til 4 etasje, men det ble slett ikke nødvendig; det kom en albansk nabo som tydeligvis langtids-leide i 2dre etasje, han var stor og sterk og tok bordet opp alene, og takket for at han fikk lov å hjelpe oss.
Å komme inn i egen leilighet er en følelse som må oppleves. Denne gangen var opplevelsen forbundet med en stor porsjon spenning. Forrige gang vi var her, i midten av oktober, hadde vi fått en utfordring med fukt i boden (garderoben), noe som aldri tidligere har vært noe problem. Vi forklarte dette for oss selv med mye nedbør samt at både vindu og dør til rommet var lukket, så det ikke ble nok lufting, og vi gikk da til innkjøp av en luft-avfukter som fungerte meget bra. Etter bare får dager var rommet merkbart tørrere, og vi husket på å åpne vinduet på gløtt før vi reiste tilbake til Norge, og håpte på at nå var problemet løst. Men allikevel, med dette i bakhodet var det stor spenning når døra til boden ble låst opp. Dessverre var det ikke noe pent syn som møtte oss, og jo mer vi undersøkte og inspiserte, desto mer fukt og fuktskader oppdaget vi. En del av det som var lagret der av klær og utstyr hadde tydelig jordslag, og hyllene av sponplater hadde vokst betraktelig. Her var det bare å sette i gang å tømme.
Fredagen ble den store tømme og ryddedagen, der alt som ikke ble kassert umiddelbart ble flyttet inn på de to ekstra soverommene. Takk og pris at vi hadde de rommene ledig. Samtidig tok vi kontakt med "Handy Man", et selskap som har vokst til 15 ansatte og har godt rykte for å gjøre hva som helst. De kom for å se på elendigheten, og på et oppslag som sto på heisen fant vi nummeret til eieren av leiligheten over oss. Og, for å gjøre en lang historie ganske mye kortere: det viste seg at en gjennomføring for en A/C utedel på terrassen over oss var ikke forseglet, og i tillegg kom takrenne nedløp ut like ved. Eieren tok ansvar for skaden hos oss, og gjennomføringen oppe ble så forseglet. Nå håper vi bare at det er skikkelig tett. Så blir det å gå gjennom alt av klær, for å sortere og kassere, og siden flytte inn i ny garderobe. En positiv ting oppi alt dette var at den forsvunne koffert kom med bud på fredag, så da løste i alle fall det seg.
Så hva bedriver vi så tiden med, mens vi venter på at det skal tørke opp i boden, og vi får nye skap? Vi har gått lange turer hver dag, og sett på alt som skjer i byen. Og kosa oss en hal haug sammen. Vi har observert og notert at blant annet de følgende steder er stengt eller under arbeid: Limani er stengt i 2 - 3 måneder for renovering, og Bledi jobber for tiden på "ytterst". Casa Nostra i 5te gate er i følge oppslag på døra stengt fra den 14de. Inne på Old House Bar er alt revet ut, og for oss ser det ut til at den blir gjenåpnet etter hvert. Taverna Rrapo er stengt til 1. mars for ombygging, der har de blant annet fått inn vinduer mot gata. Magic Blue er fremdeles stengt men det ser ut som det jobbes der, og det nyoppussa bygget nederst i "Svettebakken" har fått stort, flott tak over hele uteplassen. Huset (kjelleren) rett ved siden av Vesa er blitt gravd fram, det er laget kjellergulv og trapp ned, mer fjell er fjernet mot dykkerbutikken som selger suvenirer, og veggene er malt. Det er tydeligvis noe på gang, men Vesa-mannen sa at han visste ikke hva det skulle bli.
Ellers er det interessant å se hva som skjer med gater og fortau. Det kan se ut til at hele gata "vår" blir enveiskjørt fra havnekrysset, der fortauet mot oss nå har blitt minst en meter bredere. I tillegg har noen fått en genial ide: mange av fortauene i byen lages nå så høye at det er bort i mot umulig å parkere der. Og når gatene i tillegg gjøres enveis, bør det bli mye bedre fremkommelighet. I tillegg legger de stein "over alt", det brukes mange forskjellige typer og de legges i varierende mønster, da sier det seg selv at resultatet blir spennende. I 5te gate er fortauet på ene siden nesten ferdig, men som alt annet her nede, bare 85%. I bakken opp til skaret er fortauet også 85% ferdig, her med andre stein og mønster. Og som sagt: fortauet forbi oss lages nytt helt til fiskehavna, og her er det også ca 85% ferdig. Til slutt: den nye bussterminalen midt i bakken ut av byen er også godt i gang, der sto det ikke mindre enn 5 enorme betongpumpebiler og pøste betong ned i diverse forskalinger mens betongbilene kjørte i skytteltrafikk. Det er altså ferdig utgravd nå og støpningen er godt i gang. Og rett over veien har Eco-taxi fått en tomt der det nå sto 6-8 biler og ladere. Så ja, det skjer ting hele tiden.
Og været denne første uka? De første dagene var det sol og deilig og "Saranda-frokost" på terrassen, mens de siste dagene har det vært grått, rundt 10° og enkelte små regnbyger. Så det har blitt både hjemmespising og ute-mat. Dette er for øvrig litt av den variasjonen som gir oss den største glede. Så når det gjelder matspalte blir det lite av det denne gang, vi går på de "faste" plassene som har helårsåpent og spiser samme mat som vi gjør ellers i året. Allikevel vil jeg fremsnakke en enkel men akk så deilig rett: sallam dhe fasule, pølse- og paprika-biter, og store bønner, i en tomatsaus, ovnsbakt. Servert både på Oxhaku og Joni, like velsmakende. Denne må smakes.
På gjensyn ved neste korsvei.
