På tur igjen - vinter/vår 2023 - 9

Ja, kjære venner, da ble det et reisebrev til på tampen. Eller hvor vi nå befinner oss. Som jeg har sagt tidligere; dette begynte som en dagbok for oss selv. For at vi skulle kunne bla oss tilbake og mimre hvis vi er så heldige at vi blir gamle og grå, og hukommelsen blir endra dårligere enn den er i dag. Så ble, takket være den enormt hyggelige tilbakemeldingen jeg har fått av så mange av våre venner og kjente, og venners venner, i form av både "likes" og kommentarer, dette med reiseblogg til en greie (som det heter nå). Og hvem vet, kanskje det blir flere reisebrev en annen gang også. Men dette blir definitivt det siste brevet for denne gang, så takk igjen til alle dere som har fulgt oss på turen.

Det er fantastisk å sitte her i stua, stille og rolig, med skyvedøra oppe, og det er over 20 grader ute. De eneste lyder jeg hører er bølgene som slår innover stranda, og min egen knotting på lap-toppen, for ikke å si knotingen. Her går det unna, jeg bruker LFT- metoden når jeg skriver. (Let - Finn - Trykk), og inspirasjonen kommer fra alle kanter, både innenfra og utenfra. At det skulle bli slikt deilig vær nå er jo bare fantastisk, og i ettermiddag blir det tur i byen igjen. En sunn og deilig lunch med påskestemning. Dog uten Kvikk-Lunch og appelsin, selv om vi har plukket appelsin fra et av gatas mange "ville" appelsingtrær. Den var tørr og full av stein, og ikke noe som fristet. Men litt morro å bare kunne strekke opp armen og plukke frukt i gata.

En lunch på Limani, enkel, sunn og god.

På våre turer rundt i byen ser vi mange endringer, både små og store. Det bygges både opp og ut, fasader endres, gulv legges og tak males. Det er både Joan, Taverna Garden, Fish Time og mange flere. Paradis er blitt til Kristiano, og har fått litt nye farger og veldig nye og fine toaletter. Dette viser jo med all tydelighet at det kom inn penger i kassa forrige sesong, og at de som driver har noe på kistebunnen å ta av. Og deres investeringsvilje står slett ikke noe tilbake for evnen for å gjøre det. Vi har også fått høre at forrige sesong var bra. Det blir spennende å se hvordan økonomien og krigen påvirker årets sesong, for mange av feriegjestene her var jo nettopp fra Ukraina, Russland og andre baltiske stater. Vi håper de blir bra også i år.

Fish Time har fått glassvegger mot eksos og bråk

Fast-food Joan har fått ny yttervegg og gjerde

Rett over gata for Terrini Travel har to små lokaler blitt ett større. 

Blir det nytt creperie, ny suvenirbutikk eller enda et billettkontor?

Jamaica bar har fått plastvegg og friske farger.

Det er flere ting som skiller Albanere fra oss nord-europeere, og en av tingene de sliter med er sitt tunnelsyn. De ser ikke bjelken for sin egen splint. Jeg tenker på søppel og skrot. Både stort og smått av søppel. De bygger nye flotte hus, flotte nye veier, de gjør det så superfint at det er uten sammenligning noe sted. Alt mens nabotomta, eller grøfta så siden av veien, flyter over av søppel. Men dette ser de ikke. De ser knapt nok lenger enn egne skotupper. Dette  skyldes nok i hovedsak to faktorer: de er (dessverre) blitt vant til at det er slik fordi andre alltid har ordnet opp for dem, og de har heller ikke noe system for forbrenning eller gjenvinning av søppel. Det skal sies at det nå er mye, mye bedre blitt enn det var for ti- femten år siden, men det er fortsatt en utpreget utfordring og et forbedringspotensiale. Så et godt råd til til Albania vil være at dette er noe de bør ta tak i, hvis de ønsker å sitte ved det store runde bordet i Brüssel. Lykke til.

Illustrasjonsbilde, det kan være både bedre og verre enn dette.

Den gang vi flyttet inn her for 15 år siden, var det kun én varmepumpe i leiligheten, den var i stua, og den bråkte som et lite helvete. Hver gang den startet trodde vi det sto en tankbil på tomgang på verandaen. men vi ble jo vant til "udyret" etter hvert. Men én A/C var, uansett om den bråkte for 5, ikke nok, ganske snart forsto vi at vi måtte investere i en A/C på hvert rom, og dette fikk vi ordnet hos den lokale "Elkjøp"-butikken. Disse on/off maskinene har vært pålitelige og i flittig bruk  i omtrent 14 år, og det var på tide å få byttet dem ut, de sang på aller siste vers. Nå skulle de byttes i moderne invertere som er både mer miljøvennlige og rimeligere i drift. Forhåpentligvis  varer de også like lenge.

Det gamle plukkes ned før det nye skal monteres.

Klima- gutta kom slepende med kasse på kasse, bare en halv time etter avtalt tid, og fjerning av gamle samt montering av 3 stykk nye varmepumpe tok temmelig nøyaktig 5 timer for 2 mann. Nå var jo hullene til slangene der fra før, men uansett skulle alt gammelt demonteres, og det skulle bores nye hull til nye oppheng, før selve monteringen kunne gjøres. Ikke dårlig tenker vi, og er godt fornøyd. 

Hipp hurra for 8. Mars. Vi er jo selvsagt for lik lønn for likt arbeid, og likestilling der det er praktisk og fornuftig. Men som alt alt annet må fornuften ligge i bunnen. Her i Albania er tydeligvis 8. Mars noe mer enn det vi er vant til i Norge, kanskje med god grunn i et så patriarkalsk samfunn. Denne dagen kommer damene ut, kledd i sine fineste gevanter, og de promenerer på gatene og giroen, eller de drikker kaffe på en kafé. Vi trodde først det var bryllup eller stor fest på gang, men nei det, det er Damenes dag. Og kelnere sier gratulerer med dagen til damene, selv om noen kaller det for "mothers day", det kan godt skyldes språkforvirring. På Limani spilles det høy og fin musikk i lunchen, og det går en strøm av stivpyntede damer og jenter att og fram. Og det flagges på byens flaggstenger. Hipp hurra.

For noen er badesesongen allerede i gang. Eller kanskje er litt av poenget med SUP å holde seg ute av vannet. Uansett så er vår "venn" fra tidligere år i gang med sin daglige tur over fjorden, til glede for seg selv og andre.

Så ble det slutt på dette brevet også. Tradisjonen tro må det bli noen matbilder på slutten, mat er jo viktig, og drikke like så. Men bare så det er sagt, vi har noen hvite dager innimellom. Da er det kun raki og hvitvin som gjelder. Og det er mange dager der vi lager både lunch og middag hjemme. Ellers kan vi melde at rødvinen som alltid er litt varierende, den blir vanligvis noe bedre utover sesongen når alt fra forrige sesong er drukket opp. Fatøl kommer også senere, bortsett fra på Restaurant River View, der de åpnet årets første fat dagen før vi var der. Og maten rundt om kring er som den alltid er: fantastisk.

Det er flott når de kan servere retter som ikke står på menyen, 

her en Spaghetti Bolognese på SR.

Fisken på SR var i verdensklasse, en av de beste i byen.

Olje og eddik på Laberia. Veldig god olje var det der også.

På Meathouse hadde de både kyllingfilet 

og kyllingklubber. Begge deler helt utmerket.

På Paradis får vi en helt spesiell Margarita. 

Så sur som knigg, noe som virkelig setter fart i spyttproduksjonen.

Og snitzelen der er kjempegod:

Hvis kona (eller mannen!) maser om at det har blitt for lite grønt i kosten, 

da er det på tide å ta en salat.

 

Takk for følget. 

På tur igjen - vinter/vår 2023 - 8

Tenk at vi allerede har vært her i vårt Paradis i mer enn 3 uker. Fra 11 februar til 11 mars er tiden vi hadde til rådighet denne gangen. Og det er kun få dager igjen til vi atter en gang må pakke kofferten og sette kursen nordover. Det er med blandede følelser, som alltid. Og dagene renner som sand mellom fingrene våre, snart er det tid for retur. Det nærmer seg en oppsummering. Kan det bli et brev til, tro?

Selvfølgelig gleder vi oss til å komme hjem, til venner og familie, leilighet og jobb, til både det ene og det andre og det tredje. Men det er et tankekors dette, en skikkelig påminnelse om at dagene og tiden går så usannsynlig fort, og vi har ingen tid å miste. Dagene har forsvunnet som en fjert i en kurvstol. Og vi har kost oss noe veldig, uten å verken krangle eller sloss det aller minste.

Jeg har fått flere spørsmål om hvordan været og føret har vært denne måneden, til det er det mye å si. Vi har hatt det tidvis ganske kaldt men heldigvis uten frost, ned mot null grader, og vi har hatt det varmt, over 20 grader i skyggen og opp mot 30 i sola. Vi har hatt øs, pøs, plaskregn, og vi har hatt tørke. Det har vært kraftig vind, opp i kuling i kastene og det har vært blikkstille. Vi har i grunnen hatt alle de norske årstidene, med unntak av snø, i løpet av denne måneden. Og det er akkurat som vi forventet. For når vi hører at det er 27 blå på Hovden, ja da er det deilig å være her med "bare" 13 varme. Og vår. Nå blir det grønt og fint her, og det blomstrer og knupper seg på busk og trær, og fuglene synger. Nå starter den ekstra, aller fineste tiden.

En ting vi har lagt godt merke til denne gangen er prisstigningen. Det som før har vært en prosent økning av prisene nå og da, har nå blitt til reell prisvekst. Og det er ikke i første omgang lønningene som har steget, det er nok heller råvarene. Fra å være blant de 3 billigste land i Europa har Albania nå ramlet ned på en 8. plass, tett fulgt av Polen. Heldigvis ligger Albania pris- gunstig an i forhold til andre ferieland som Spania og Portugal, men det er et faktum at en ferie i utlandet ikke er like attraktivt som det en gang var. Den virkelige gullalderen ser ut til å være over, i alle fall for denne gang. For oss er det vel både bra og ille.

Selv så må vi nok grave litt ekstra dypt i frakkeforet nå. Først har vi nylig foretatt diverse større og forholdsvis kostbare innkjøp til leiligheten, og ikke nok med det, de 3 snart 15 år gamle air conditioner har begynt å takke for seg, nå hoster og stønner de og trygler om å bli pensjonert. Heldigvis har vi gode forbindelser, og vi får montert nye og bedre pumper til grei pris. Men som vi alle vet, pengene går, her som hjemme, og de kan bare brukes én gang. Heldigvis er de årlige kostnadene ved å ha leilighet her lave, slik at det er mulig å gjøre noen nødvendige investeringer innimellom.

Og når vi først snakker om investeringer, her i landet benyttes et system for postordre som vi synes er fantastisk. Både effektivt og morsomt. Nå kan vel for så vidt ikke postordrekjøp regnes som god investering, men allikevel, her er greia:  Vi skulle ha noe utstyr for terrassen, av den enkle grunn at vi får sommergjester med småbarn. Vi fant ut at dette som vi trengte ble solgt hos Megatek, som er tidligere omtalt i bloggen. Vi går innom våre gode venner og hjelpere, Mirela og Fatos hos Terrini Travel, og spør hvordan vi bør gå fram. Dette ordner jeg, sier Mirela straks. Og hun hiver seg på telefonen og logger inn, ikke hos Megatek Online, men på Magatek på Instagram. Det er den beste plassen å sende melding til dem, sier hun, da svarer de raskest! Og varene kom med varebil, 2-3 dager senere. Regningen ble gjort opp direkte med sjåføren på bilen, av kontordama som tok av egne penger. Og vi gikk innom litt senere på dagen, hentet varene og gjorde opp for oss. Og så er det noen som tror at alt fungerer så mye bedre i Norge.

Det dukker jo år om annet opp andre norske som også har funnet sitt Paradis her i "Landet ved det Joniske Hav". Noen ganger kan det bli et møte, tilfeldig eller planlagt via Facebookgruppa vår, men ofte er man her på forskjellige tider av året. Oftest vet man om hverandre, men veiene krysses ikke før de plutselig gjør det. Og da blir det alltid koselig. Nå regnes vel manns minne for omtrent 20 minutter i vår alder, men jeg husker ikke et eneste treff som ikke har vært hyggelig. Og noen er ekstra hyggelige, og man ønsker å treffes igjen. Slik har det vært denne gangen. For når sant skal sies, og det skal det jo ofte, så er det veldig koselig å snakke norsk innimellom med andre enn seg selv i speilet, og ektefellen. 

På veien utover Nybyen ser vi stadig flere tegn på at sommeren er i komminga.

Det bygges nye hoteller over en lav sko, 

at det er mer enn 10 nye under oppføring er brennsikkert.

Så nå har vi vært ute sammen og spist og drukket godt et par-tre ganger, og besøkt hverandres hjem. Noe som også er veldig hyggelig. Og det er moro å dra til andre siden av byen, det noen kaller for Nybyen, andre for Solsiden, og besøke de lokale spise og drikkesteder der. Og sikkert ditto koselig for dem å komme over her i Gamlebyen, Koddra. Dette må sies å være en bonus ved det å leve livet her sør.

Restaurant River View - helt topp servering, og nydelig raki

Nydelig omelett til lunch

Sesongens første blåskjell, litt små men gode (i følge pålitelige kilder)

Her har det gått fort! Flat lyktestolpe og bremsespor.

Albanere kan kunsten å lage murer. Både lange og høye.

I kjent stil avslutter jeg med noen koselige matbilder fra diverse luncher og middager, kanskje med en liten kommentar til. Og så håper jeg dere blir like sultne av å se disse bildene som jeg gjør.

Noen bare elsker stekt aubergine. Eller "patëllxhan i skuqur" som vi pleier å si.

En ny favorittrett, de kaller det kebab her. Kjøtt stekt med løk.

På Hotel Agimi får man kjøtt med saus. Her kalv i brun saus.

Eller kylling i  avocadosaus.

Vel bekomme!

På tur igjen - vinter/vår 2023 - 7

Jeg må si, med hånden på hjertet, at jeg virkelig prøver å endre min holdning til det jeg synes er negativt i livet. Allikevel så er det i alle fall en ting jeg sterkt misliker her i Albania, og som er vanskelig å godta, nemlig albanernes nonchalante forhold til tid og avtaler. Jeg hadde avtalt å møte en tekniker på hans kontor klokken 9 en morgen, og selvfølgelig var jeg på plass 08:58. Og han? Kom "dinglende" blid og fornøyd kl. 9:40, og nevnte ikke med ett ord at han var sen. Ikke et ord til unnskyldning.  Så hva kan jeg si. Face it, You're in Albania now!

(Illustrasjonsbilde funnet på nett, uten kredit)

Da er det mye mer interessant å gå på butikken. Vi har en ny butikk like borti gata, det er en Sparbutikk. En stor, flott butikk som har vært oppe et års tid snart. Forleden dag var den stengt, med lapp på døra om at de  skulle reorganisere varene, og skulle åpne igjen om to dager. Vel og bra, tenkte jeg, og etter to dager gikk jeg innom for å handle poteter. De hadde noen store, flotte poteter, stablet oppå hverandre som legoklosser, som et mesterverk nærmest. Jeg valgte meg ut de 4-5 potetene som jeg skulle ha, og gikk til veie-dama. Her har de nemlig egen dame som veier frukt og grønnsaker, og passer på at alt går riktig for seg. Dvs, det var det jeg trodde. Men den gang ei, hun kunne visst ikke betjene vekta, eller så viste hun ikke kiloprisen, noe var i alle fall galt og jeg fikk beskjed om at jeg kunne komme tilbake i morgen og kjøpe poteter. Så da ble det poteter hos en konkurrerende butikk.

Det er jo som oftest en neste gang for det meste. Og hvor gøy er det ikke å komme hit neste gang, eller kanskje til sommeren en gang,  og sjekke ut hvilke spiseplasser som er åpne, hvilke som er nye, hvem som har stengt dørene og ikke minst hvor god kokk de har fått tak i, i år. Dette er en av de mange ting vi gleder oss til hvert eneste år og hver eneste gang det nærmer seg ferie, sommer, vår eller bare en tur. Og så håper vi jo selvfølgelig at favorittstedene våre består. At vi også neste gang kan nyte en "amerikano" og to kuler karamell-is på Magic Blue eller en ekspresso (som det heter i Albania) og en stratciatelle-is på Limani. Og alle de andre store og små jordbærplassene som har funnet veien til vår gane og våre hjerter.

Karamell-is på Magic Blue og "byens beste" kaffe.

Opp "Svettebakken", rundt rundkjøringen på Europa-plassen og litt bortover i gata, der starter det i disse dager opp en ny restaurant. Faktisk så er den ikke ny, men bare på et nytt sted, den flytter hit fra et mindre og mer bortgjemt lokale litt lenger nede i gata, Det er en ekte italiensk restaurant som  drives av et Italiensk par, Monica og Mario tror jeg de heter, og der skal de selge hjemmelaget pasta, italienske pølser og oster og ellers italiensk mat. Vi ble invitert dit til åpning på fredag, og vi skulle få gratis smaksprøver på mat og drikke. Hvis vi ikke får andre planer så stikker vi kanskje innom en liten tur, hvem vet? Uansett så ser vi frem til flere tilbud i nærområdet. Velkommen til MoMa.

Og ikke nok med det. Vegg i vegg med denne nye plassen, har det kommet enda en ny restaurant som heller ikke er ny. Det har tidligere vært et "hull i veggen" der de har servert fisk til albanere og andre, de har hatt tre-fire bord nesten ute på gata. Der har de nå åpnet opp innover og laget en flott fiskerestaurant, veldig albansk og veldig lokal. Nok et alternativ for de som liker den type mat.

Når det går mot vår, da sender jeg.... nei, det dreier seg ikke om tulipaner fra Amsterdam, men derimot om rydding og kvisting. Og dette er et glimrende eksempel på hvordan albanere kvitter ser med sine etterlatenskaper og hageavfall. Søppelbilen kommer jo sikkert snart. Så hva gjør det vel om kvisthaugen tar hele fortauet og halve gata?

Det kan være ganske deilig å være Norsk i Albania, ikke bare i Danmark. Stadig flere av våre mer eller mindre kjente albanske venner og bekjente har vært i Norge, i en eller annen forbindelse, og da må de jo fortelle om det. På albansk, og med masse detaljer. Et tonn detaljer. Denne gangen var det dama på det vaskeriet som vi bruker, som hadde vært i Oslo på julefeiring hos sønn eller datter med familie. Og når jeg da dukker opp på vaskeriet, klar i hodet og pen i tøyet så var det bare å rope på mannen, og så ble det nesten slåsskamp mellom dem to om hvem som skulle vise meg bildene sine, fra mobiltelefonene, først. Og jeg fikk se Slottet og Monolitten og det store biblioteket. Og mye mer, og de skrøt uhemmet av hvor fint det var der. Jeg fikk se restaurantbesøk og masse mennesker jeg aldri har sett verken før eller siden. Og det var nesten så jeg ikke fikk gå derfra. Men koselig, det var det. Klart de var stolte, de hadde jo sett Slottet.

Rett over gata for vaskeriet finner vi en av de lokale stamspiseplassene våre, Oxhaku. God mat til grei pris. Der koser vi oss gjerne, bare ikke på lørdag, for da er det levende musikk der. Ekte albansk tradisjonell musikk med dans, sang og masse klarinett. Klarinett kan være fint, det, i gitte sammenheng, men ikke når en melodi varer i sånn omtrent 45 minutter og det er ett og samme vers som spilles igjen og igjen. Det høres i alle fall slik ut for oss. Da takker vi nei, og går en annen plass. Men maten der, den er utsøkt.

Jeg avslutter dette brevet med at par andre matbilder. Mat er viktig både her og der, og mat er kultur. Kos deg med kultur- bildene og se om du ikke blir bittelitt fristet du også.

På Fish Filip har de laksekoteletter, nydelig stekt og pent servert.

Ørnevingen har "steppet opp"  med grønnsaksrisotto og fancy tallerkener. 

Og godt var det også, nydelig. Med friske grønnsaker, ikke frosne. 

På Limani kom det nypresset olivenolje, litersflaske rett på bordet. 

En nydelig olje, helt i verdensklasse.