Så var vi her igjen, da, endelig. Det skal ikke stikkes under en stol eller to at det er deilig å være tilbake. Men under samme stolen ligger også at det er godt å være i Norge. Klimatisk er jeg ikke i tvil, september og oktober ved Middelhavet slår det meste. Men det som trumfer alt, det er å skifte miljø. Møte gamle og nye venner, spise ute og hjemme, ta et lite glass i godt lag. Og alt dette er det jo mulig å gjøre i Norge også, men til en helt annen pris. Og ikke minst med atskillig mer klær på seg. Her har vi fremdeles temperaturer på opp mot 30° om dagen, og det er mange som fremdeles koser seg på strender og i vannet. Vi går i shorts og T-skjorte hele dagen, også etter mørkets frembrudd, og fleecejakkene er så langt et glemt ord. Og det er lett å forstå at pensjonister rømmer landet for et bedre liv lenger sør. Klimaflyktning er et ord som renner meg i hu.
(Foto: Andi Aredin)
Heldigvis ser det ut til at de store brannene i området nå er slukket. Vi hadde jo en storbrann på Korfu forrige tur vi var her, der flammene kunne sees helt hit og sur røyk kom drivende med vinden. Men det har også vært opptil flere større branner her i området, med varighet over flere dager. Og det ganske nylig. Hus og fjøs, olivenlunder og beitemark, alt går med i flammenes rov, dessverre. Heldigvis fikk de slukket dette, bare en dag eller to før vi kom. Flammer ute av kontroll er slett ikke noe å spøke med.
Brannen på Korfu i juli (skjemdump)
Turen sørover denne gangen gikk greit. Igjen valgte vi å reise via Sandefjord med Wizz, dette er delvis på grunn av den lave prisen, men også på grunn av at det er direktefly. Flybytte underveis kan tidvis være en utfordring, og noe vi prøver å unngå. Færrest mulig mellomlandinger gir kortere og mer behagelig reisetid. Og siden vi får en god og trygg parkering hos Winter'n i Porsgrunn, og ditto transport til og fra Torp, er dette er bra alternativ. Sandefjord ligger tross alt bare 2½ times kjøring hjemmefra. Ulempen med Wizzair er blant annet at de flyr til Tirana med avgang sent på kveld, og har ganske ofte en del forsinkelser på ruta, siden det jo er dagens siste tur. Denne gangen ble det vel 3 timers forsinkelse og lite søvn. Men det ordner seg jo når man bare kommer fram. Vi leide bil, og hadde oss en god stopp underveis med en dertil god lunch, det gjorde turen fra Tirana lettere. På Oda er det god mat, selv om det til tider er langt ventetid .
Så kommer vi frem, med bilen full av kofferter og gode naboer som skulle samme veien. Bilen ble tømt, og deretter behørig overlevert til svoger som skal til Norge neste dag, og da leverer jo han bilen tilbake til utleiefirmaet. En grei ordning for alle parter det. Samtidig ble det jo en anledning til å treffe de som vi ikke ser så ofte, svogeren og kjæresten som har valgt å bo litt mer midt i byen. Det blir noen hyggelige timer, først på verandaen deres og deretter på en "ny" restaurant, ny for oss i alle fall, som ligger godt gjemt i en bakgate, like under hovedveien opp skaret og like ved "Big Market". Restaurant Kalija heter spisestedet, og etter noe som virker som en evighet fikk vi deilig mat og drikke på bordet. Ikke et minutt for tidlig.
Vi kan vel ikke si annet enn at det var deilig å komme seg i seng den kvelden, etter en lang natt og en ditto kjøretur sørover. Søvnen kom raskt, det samme gjorde morgenen etter, med sine kjente og kjære lyder av hurtigbåt og bølgeskvulp. De neste dagene går med til å tømme koffertene og komme seg i orden, handle mat og drikke og ikke minst er det jobben som krever sitt; fruen er jo på jobbreise og har full dag på kontoret. Men med den utsikten fra kontoret kommer det ingen klagesang derfra. Og så har vi jo muligheten til utvidet lunch, om det skulle være ønskelig. Temperaturen ute holder seg godt, og det formelig kryr av andre norske her, og alle er så hyggelige og sosiale. Det blir fellesluncher og middager stadig vekk.
Samling på Pllakat.
(Foto: Laila J.L-M)
Som vanlig vanker det noe "på huset" etter maten.
Det er jo mangt og mye å se, og stadig noe å ta bilde av. Alt fra folk og fe til frukt og grønt, og alt mellom der. Og så er det jo interessant at utviklingen går videre, nå får vi for eksempel alt som trengs til fredagstacoen på Spar, som ligger 100 meter fra heimen. Ja alt bortsett fra kjøttdeigen da, den må vi til slakteren for å få. Men tacokrydder, saus og skjell står nå i hyllene. Og når man først er der, så er det greit å ta med seg en rødvin eller to, her er både flasker, 3-litere og 5-litere. En 3-liter italiensk koster ca 150 norske kroner.
Helt grei italiensk vin fra Spar
SUP er blitt populært her også, og tekstforfatterne er kreative
Flaskegresskar fyller godt i kurven
Tradisjonen tro avslutter jeg med litt mer matprat, mat er tross alt en viktig del av kostholdet! Vi har vært på La Petite igjen, det er lenge siden sist. Grunnen til at det er lenge siden er først og fremst at det er på "feil" side av byen, og i tillegg er det ganske "dyrt" der, etter Saranda-målestokk. Men maten var utmerket og servitøren hyggelig, så det ble en svært koselig kveld. Litt merkelig dog, å få vannmelon og appelsin som grønnsaker til biffen.
Taverna Rrapo og Meathouse slutter aldri å imponere, både på smak og kvalitet. Vi gikk nesten på en blemme på Rrapo da vi bestilte 30 rollerburgere (kjøttboller) til 4 personer, men da vi dro var det kun 2 tilbake! Og på Meathouse var det også ganske tomt på fatene da vi dro. Dette er mat både for mage og for lommebok.
Kjøttboller på Rrapo
Taverna Rrapo før storinnrykk av gjester
Nesten tomme fat etter fantastisk mat på Meathouse
