Sarandavår 2024 - 4

 "Gjengen" er igjen samlet, og påsken nærmer seg. Fra å være 2 norske familier/par her, er vi nå 5. Og om noen dager blir vi enda fler. Det er alltid koselig, og ikke minst sosialt, når vi treffer igjen folk som vi vanligvis ikke ser, og som vi setter pris på. Det er noe med det å være i utlendighet; det ser ut til å fremme det sosiale på en helt spesiell måte som gjør oss mer utadvente enn det vi er vant med fra Norge. Dette er nok en av flere viktige faktorer til at vi trives så godt her. Forandring fryder, sa kjerringa og snudde rundbordet.

Mat er viktig. Både for å leve, og for å overleve. Uten mat og drikke duger jo som kjent ikke heltene. Og snart kommer jeg til poenget. Min åndelige bror (vi har forskjellig far og ikke samme mor, men føler oss ofte som brødre likevel) tipset meg for en tid tilbake om en bok som handler om mat og kosthold: "HVA og NÅR skal vi spise?" skrevet av Marit Kolby. Den fikk jeg etter hvert kjøpt meg, og holder nå på å lese. Jeg har i årenes løp lest en god del om, og gått på flere kurs om helse, mat og kosthold, men dette var virkelig en "eye-opener". Jeg skal ikke plage noen med detaljene, men kan bare anbefale denne boka på det varmeste. Best av alt er at det ser ut som at kostholdet her, som vi jo er så glade i, mest sannsynlig er det sunneste kosthold du kan få. Kanskje med et par små minuser da, som det er mulig å styre unna når man vet om det. Dette med Middelhavsdietten har vi vel alle visst om og trodd på, men nå blir dette ytteligere bekreftet. Men les og vurder selv. 

Det å gå tur i byen nå om dagen, det kan være en utfordring. Forleden dag klarte vi å hisse på oss en illsint albansk brosteinslegger, han kjeftet og hylte og så kylte han en brostein i marka så vi hoppet høyt, og kom oss fortere enn svint bort fra området. Men til vårt forsvar; når det ikke er merking og sperringer, og vi ser andre gå der, da er det ikke så lett å være en stakkars turist.

Midt på torget jobbes det veldig for tiden

Noen plasser har de klart å stenge av for trafikk

I dag 20. mars er det vårjevndøgn, der dag og natt er like lange. Dette skjer samme dato i hele nordeuropa, og faller alltid på 19., 20. eller 21. mars. Sommertiden i år starter 31. mars, da stilles alle klokker, både i Albania og Norge en time frem (klokka stilles alltid mot nærmeste sommer). Dette må ikke forveksles med fettjevndøgn som kommer hvert år 31. april, da alle badevekter skal stilles 5 kg. tilbake. I tillegg til alt dette så er fredag 22. mars merkedag og offentlig fridag i Albania. Da feires "Sultan Nevruz dag" til minne om fødselsdagen til Ali Ibn Talib (som døde i 661 e.v.t.) Det feires også fordi dette er den persiske nyttårsdag.

Denne skal vistnok finnes i Ksamil, bildet er lånt fra nettet

 Det er alltid mye spennende å se og lære hvis man bare får hodet opp av sanden og rumpa ut av stolen. Vi går på turer og vi koser oss, og oppdager stadig noe som vi ikke har sett før. Og det er både spennende og morsomt med alt det nye som kommer, og alt det som bare er nytt for oss. Og noen ganger vet vi kke helt forskjellen på de to.

Fra 5te gate

Like ved trappa ned til stranda kommer en ny matbutikk, 

om det er fisk eller fast-food eller begge deler vet vi ikke helt enda.

Når det gjelder steder for mat og drikke så er det stadig flere som åpner nå og håper på en tidlig sesongstart. Og maten er som alltid god, og kommer som oftest i rikelige porsjoner. Prisene har dessverre økt her som i Norge, men det er fremdeles overkommelig. Middag for 6 personer i går på Laberia kostet oss for eksempel 6.300 lek (NOK. 710) med drikke, dessert og raki etterpå. Så blir det jo gjerne til at vi besøker de samme, faste plassene flere ganger. Og ikke minst blir det mer hjemme-middager nå, det er både koselig å behagelig å spise hjemme foran TV'en. Og der kan vi få noe annet enn pommes frites som tilbehør.

Fiskemiddag hos Oxhaku

Og qofte: kjøttkaker, også på Oxhaku 

Pancetta (grillskiver) på Laberia

Laksefilet i appelsinsaus på Taverna JoAn.

Ofte får vi raki "on the house", her på Laberia

Og noen ganger, når vi har god tid og været er bra, spaserer vi til kanalen i Cukes, der vi har gode venner og det serveres god lunch. Det er ca en mil å gå tur/retur. Da går vi utover på det vi kaller ny-veien og albanerne kaller 6tte gate, og hjemover går vi ofte langs sjøen. Der er det stykkevis flere veier å velge mellom, noen som er lite traffikert, og det er jo både trivelig og behagelig.

Restaurant River View lever opp til navnet

På havna skjer det lite om dagene. Hurtigbåten fra Korfu kommer ca halv ni hver morgen og reiser tilbake ca klokken ti. Noen ganger er det én båt som kommer, noen ganger to, men de kommer og går samtidig. De er fra hvert sitt selskap, det koster det samme og de går samtidig. Forstå det den som kan. Og annenhver fredag kommer cruisebåten Arethusa med turister, da da kryr det på kaia av grått hår og spaserstokker som skal på busstur, gudene vet hvor. Arethusa blir liggende ved kai over helga, mandag klokka 16 kaster den fortøyningen og reiser til neste destinasjon. Det var den underholdningen for oss.

 

Vi har stadig noe å finne på, noe vedlikehold må gjøres, noe skal handles. Vi prøver å leve litt som i Norge, men det er ikke lett. Men dagene flyr.

Sarandavår 2024 - 3

 Plutselig fløy det en enslig fugl forbi stuevinduet. Ikke vet jeg hva slags fugl det var, var det en kjøttfink, eller en bokspurv mon tro? Eller kan det ha vært en svale? Nå heter det jo som kjent at én svale gjør ingen sommer. Det er et ordtak som betyr at et enslig eksempel ikke kan tillegges avgjørende vekt. Formuleringen er, som vi alle vet, kjent fra Aristoteles' verk om etikk; Den nikomakiske etikk. Der står det: "en svale gjør ingen vår". Og uttrykket brukes vekselsvis med sommer eller vår på mange europeiske språk. (Wikipedia). Og så i dag da, på den første sommerdagen.

Plutselig kommer det en enslig motorbåt forbi på vannet. Kanskje ikke så rart at det var akkurat der den kom forbi, mer rart var det å se en lystbåt på sjøen nå. Vi har ikke sett annet enn hydrofoiler, og så en cruisebåt. Er dette et like sikkert sommertegn som den enslige fuglen?

Nede på stranda står en enslig fisker. Tålmodig agner han kroken på den lange stanga, og kaster ut snøret. Stanga står festet i sanden. Og mens han står der og venter, og håper på napp, kaster han ut et lite garn. Igjen og igjen. Han står der nesten hver dag, fra tidlig morgen til langt ut på dag, kanskje helt til kvelds. Gad vite hva han tanker på der han står. Kanskje han tenker på det som var, før i tiden, i gamle dager? Kanskje han funderer over fremtiden, over hva som kommer? Vi har aldri sett at han har fått stor fangst, kanskje en sardin eller en stingsild innimellom, men det blir lite matfisk. Men han står der, trofast og standhaftig. Kanskje det er dette som er hans mening med livet? Eller er han bare sulten.

Mens vi, vi gjør helt andre ting, vi fisker ikke. Vi trasker og går når været tillater det, vi handler litt når behovet krever det og vi spiser når magen forlanger det. Noen ganger spiser vi hjemme, andre ganger ute. Og vi lar oss stadig vekk rive med og bli underholdt av alle artighetene som vi kommer over på vår vei. Som for eksempel at noen ganger kan det lønne seg å ta to ½- litere i steden for 1 liter vin.

Ja maten er jo et tema som jeg alltid kommer tilbake til her i minneboka. Maten og restaurantene. Denne gangen vil jeg trekke fram Ramo Saranda Restaurant. Der har de god mat, spesielt er fisken god her, og så har de en salat som er helt spesiell: Ramo-salaten. Der er det like mye frisk frukt som det er grønnsaker, nøtter, granateple osv. Det hele er så marinert med olivenolje og kanskje litt honning, og med god balsamico glacing på toppen. Den salaten var bare himmelsk, og et lite måltid for to i seg selv. Anbefales for en hver vegetarianer, og for alle andre som liker frukt og grønt.

Ramo-salat

Kylling, litt tørr men god i smaken

Jeg kommer heller ikke utenom Fish Filipi når jeg skal snakke om spisesteder som er åpne hele året, og som vi forøvrig nylig har besøkt. Fish Filipi er et sted vi gjerne unngår om sommeren, men gjerne besøker utenom høysesongen. De har veldig god mat der, med hovedvekt på fisk, du får gjerne en bruschetta mens du venter på maten, husets vin er brukbar, stolene gode og det er godt og varmt inne. Så hva mer kan man da ønske.

Godt utvalg av vin hos Fish Filipi

Nydelig karbonade med ostefyll

En restaurant som heller ikke må glemmes er Haxhi. Plassert nesten i enden av giroen ligger den godt plassert med greie lokaler i andre etasje. Og med sitt karakteristiske interiør, sin hyggelige betjening og sine velsmakende retter er dette en plass man absolutt bør besøke for et bedre måltid. God italiensk vin hadde de også, til grei pris. Nå er det jo etter hvert mange steder som har tatt skrittet opp en divisjon, Haxhi er en av disse. Også her er det åpent hele året. Haxhi har sjømat og fiskeretter som spesialitet, men prøv gjene langtidsstekt svin, den "smelter på tunga". Personlig favoritt er også bønnesalaten de har her, helt nydelig. Og her får damene en kirsebærlikør til regningen, mens herrene får raki. Noe ikke alle er like fornøyd med....

Bønnesalat

Svin stekt i ovn i 3 timer

Datoen 14. mars bør man merke seg, det er en spesiell dato på flere måter, og da spesielt i Albania. Dette er nemlig den første sommerdagen i året, og tidligere (etter den gregorianske kalenderen) var det også årets første dag. Sommerdagen er en høytid av gammel opprinnelse. Feiringen holdes til ære for den vakre albanske naturen og vegetasjonen som våkner til liv på denne datoen. Nå har denne høytiden blitt en nasjonal høytid. Det karakteristiske tegnet på denne feiringen er baking av en spesiell type boller. Noen steder ble det tent rensende bål på sommerdagen for å gi styrke til solen og hagene. Magiske ritualer ble utført av kvinner mot skade og mot rovdyr. Sommernatt og dag er en av albanernes viktige tradisjoner, og det sies at vi ikke bør anstrenge oss på denne dagen, eller gjøre noe for å føle oss slitne. Selv om denne dagen fortsetter å bli feiret storslått i den gamle byen Elbasan, er det en høytid for alle albanere. 13. mars tar folk en liten bunt vått gress med røtter og jord, for å ha hjemme om morgenen 14. mars. (Wikipedia) 

Da blir det jo litt pinglete å komme med den amerikanske (og norskadopterte) feiringen av 14 Mars: B&B-dagen. (Nøyaktig én måned etter «Valentine's Day», og en snau uke etter den internasjonale kvinnedagen, kommer guttas drømmedag - den offisielle «Biff og blowjob-dagen». Eller «Steak & BJ Day», som de kaller den på andre siden av dammen.) (Nettavisen)

Her i Saranda feires dagen med levende musikk, folk kler seg pent og flanerer i gater og på promenaden. Det kryr av folk og fe i gatene, dette er tydeligvis en festdag for albanerne. 

Noen steder feirer de hele 10 dager

Albanske sommerboller

Illustrasjonsbilde

Det feires med vin i glasset. Eller med sommer i glasset. Når du en gang kommer neste sommer skal vi atter drikke vin, og vi skal snakke sammen om de samme gamle ting. (Lars Lillo Stenberg) Her i sommerlandet får du rikelige mengder vin servert, ofte fylles glasset helt opp. Med solstråler og vin. Og vi spør oss selv om det kanskje ikke er helt tilfeldig at på albansk så heter vin Vere, mens sommer heter Verë.  

 

Sarandavår 2024 - 2

 Å våkne opp om morgenen, frisk og uthvilt i egen seng, og høre bølger som slår mot stranden, det er sjelebot. Ute er det 10-12°, sola har så smått begynt dagens vandring over himmelen, og alt er bare deilig. Og om litt er kaffen klar.

Byen ligger fremdeles i dvale etter vinteren, men begynner så smått å strekke på seg og riste støvet ut av pelsen. Mange spisesteder er fremdeles stengt, men heldigvis for oss så finnes det en god del som er åpne hele året, selv om de ofte har et begrenset utvalg på menyen. Mange spisesteder benytter denne tiden av året til oppussing og revitalisering; det er tydelig å se at noen tjente gode penger i fjor. Og er det noe albanere er flinke til så er det å putte ny-pengene sine i ny-bygg. (Hadde de vært like flinke til å vedlikeholde det de allerede har, ja da hadde mye sett anderledes ut her.) Og i byens gater hersker en aktivitet som vitner om stor optimisme. Og en del er allerede ferdig, som "Europa-plassen" som har blitt kjempefin.

Europaplassen med nedfelte spotter og tenke-tre.

Sånn omtrent alle byens gater er nå gravd opp, og for oss ser det ut som at dette blir gjort etter tilfeldighetsprinsippet. Det har mange arbeidslag i gang her; noen graver bort det gamle dekket av betong eller asfalt, noen legger ned nye rør og kabler i hullet, og noen graver igjen hullet. Et lag legger betong oppå det nye dekket mens andre igjen legger brosten oppå betongen, så kommer det mer betong som støper fast brosteina. Etter hvert kommer de som skal montere master og lys, kantestein og benker. Og det ser ut til at alle bare finner seg et sted de kan jobbe akkurat den dagen. Det er mulig at noen har en plan eller en oversikt, men den er ikke lett å få øye på for et utrent øye. Og nytt er det jo at alle de større gatene belegges med brostein i fine, tradisjonelle mønster.

Ovenfor parken

Utenfor Alfa og Fish-Time

Ved Andon Lapa hotellet

Omtrent ved nedgangen til Zero Zero Beach

I tillegg til all gravingen og legging av nytt dekke i gatene har byens samlede beholdning av stillasmateriale blitt gravd fram fra loft, garasjer, lager og kjellere, og hvor de ellers måtte ha lagret dette, for deretter å blitt satt opp på omtrent alt av byens fortau. Det er derfor bort i mot en olympisk øvelse å komme fra den ene enden av byen til den andre; eneste plassen det går greit å forflytte seg nå til dags er på strandpromenaden. Og grunnen til alle disse stillasene som settes opp er grei: her er det fasademaling på gang. Byens byggelse skal forskjønnes med ny maling, og det ser ut til at det i hovedsak skal gå i hvitt. Dette gjør jo at byen, når alt dette arbeidet engang blir ferdig, fremstår som en  skinnende juvel med nye gater og nymalte hus. Dette gleder vi oss til.

De fleste gatene er slik i sentrum

Vi har også vært ute på farten, på en lang spasertur. Søndag trasket vi til "Cukes-kanalen" som ligger på veien mot Ksamil, og der traff vi på gode venner som bor i den delen av byen. Vi fikk først en guidet omvisning i området, og det må bare sies høyt og tydelig at dette er virkelig et område som har mer i seg enn vi først trodde. Mange flotte villaer, en nydelig liten offentlig badestrand, og flere kafeer og restauranter. Og ikke å forglemme kjerreveier og stier så idylliske at det kan vanskelig beskrives med ord. Her fikk vi servert honning og raki mens vi hadde oss en hvil på et pit-stop, før vi til slutt endte på restaurant Ali. På grunn av at det var utenom sesong hadde de bare en type mat: kylling. Til gjengjeld var det hele to varianter av denne; kylling i ris og kylling i macaroni. Begge deler aldeles nydelig. Og med en supergod salat til ble dette et nydelig måltid. Og prisen her litt vekk fra sentrum var absolutt til å leve med. 

Velstelt og flott villa ved Cukes

På Ørnevingen; Krahu i Sqhiponjes, er det full renovering på kjøkkenet, det skal det gamle ut og nytt inn. Det nye blir større med flere maskiner og bedre arbeidsplass, og mer effektivt. Noe som vi vel må innrømme har vært et skrikende behov en stund. Meathouse har utvidet hele restauranten, de skal ha 10-12 bord mer, og de har flyttet og utvidet kjøkkenet. Med duse fine farger på veggene og nye bilder blir dette supert. I tillegg har de skiftet navn til Balcony Resturant for å komme bort fra et stigmatiserende navn; de har jo like mye fisk og sjømat som kjøtt på menyen, og de har til og med grøntfór for dem som foretrekker det. Ellers dukker det jo opp nye plasser både her og der, det blir spennende å se etter hvert.

Rett over gata for oss kommer denne, de holder på med innredning nå.

Av de etablissementer som er åpne har vi hittil besøkt Kristiano (ex. Paradise), Balcony Restaurant (ex. Meathouse), Taverna Joan (ex. Joan Fastfood), Oxhaku og Laberia.Og det er vel bare å si at de leverer alle til terningkast 10. På denne tiden har de tid til å lage den beste maten, og til å være ekstra hyggelige.

Kylling grillspyd

Omelett

Pancetta

Til slutt litt om været på denne tiden, det har vært mildt sagt skiftende. Det har vel knapt vært samme vær to påfølgende dager, det har variert fra typisk tidlig norsk sommerdag til typisk norsk vinterdag med kuling i kastene. Og det meste som ligger mellom her. Heldigvis har vi drill som kjører markisene opp og ned, ellers hadde vi risikert å få muskler av all snurringen opp og ned. Vi er glad for at vi har godt varmt tøy, ikke bare shorts og t-skjorter. Og dagene flyr jo som vanlig avgårde, fruen leverer sine 5½ time med daglig "blod, svette og tårer", mens jeg stort sett gjør forskjellig forefallende arbeid. Kveldene går med til mat og TV, akkurat som hjemme. Og norsk TV er ikke noe stort problem å få inn her, med litt ekstra innsats får vi det meste. Alt i alt så har vi det så bra som en klimaflyktning kan ha det.

Sarandavår 2024 - 1

Hallo igjen folkens, her kommer en ny oppdatering fra "Onkel Reisende Mac". (Fraglene, for de som ikke husker alt.) En oppdatering som, som vanlig, kommer til å handle om opplevelser og mat, og kanskje ispedd noen bilder her og der.

Savnet etter en ny dose Saranda hadde revet og slitt i oss en god stund allerede, og i Norge var det lite oppmuntrende å hente på denne tiden; der var det stort sett regn og snø, sludd og tåke. Da var det ikke annet å gjøre enn å pakke koffertene, og starte et søk på nettet etter flybilletter til overkommelig pris. Hvilket jo pleier å ikke være en helt umulig oppgave på denne tiden av året. Flyprisene stiger som kjent med temperaturen rundt Middelhavet.

Vi hadde bestemt oss for at denne gangen ville vi reise om Korfu, rett og slett for å få en forandring. Og forandring fryder jo som kjent, så dette så vi frem til med håp og glede. Og selv om en grytidlig avgang fra Kjevik ikke står øverst på ønskelista vår, så var dette det beste alternativet som kunne få oss helt til Korfu på dagen. Og med mye ventetid både i Amsterdam og Athen hadde vi en god buffer for eventuelle forsinkelser. Noe som viste seg å være bra, flyet fra Amsterdam til Athen var et par timer forsinket på grunn av sen innkomst fra Dublin. At vi fikk ekstra tid i Amsterdam var jo kjedelig, men vi fikk tiden til å gå med noen lange spaserturer i "terminal D", og litt god mat og drikke på et dertil egnet sted. At hovedterminalen er under ombygging og restauranttilbudene der var sterkt begrenset la ingen demper på humøret, der var da nok av andre plasser som hadde det nødvendige. Vi oppdaget også noen nye plasser på vår vei. Og så ble det jo desto mindre venting i Athen, da.

Dagen før avreise fikk vi mail fra Hotels.com om at dessverre kunne ikke Atlantis Hotel, som vi ofte bruker, og som vi hadde booket og fått bekreftet rom på, ta i mot oss likevel. Men det hadde Atlantis ordnet opp i selv ved å booke oss inn på City Marina, et hotell som ligger nede ved sjøen like ved gamlebyen, et stykke lenger vekk fra fergeterminalen enn Atlantis. Samme pris, og med frokost, fikk vi beskjed om. Og stor beklagelse. Så flott, tenkte vi, Marina ser jo kjempeflott ut på nettsiden deres, dette blir nok bra.

Det første vi oppdaget da vi kom til Korfu var at drosjeprisene var tilbake til normalt nivå, det var ikke turistnivå på denne tiden av året. Kanskje det også hjelp at vi fikk flettet inn i samtalen med drosjesjåføren at vi hadde vært på Korfu mange ganger før, og var godt kjent der. Uansett, turen fra flyplassen kom på € 15, tidligere har vi vært helt oppe i € 23 fra flyplassen til Atlantis. Og turen fra hotellet til terminalen neste dag kom på bare € 13, der vi før har betalt € 20. Og dette var inklusive stopp for å kjøpe billetter.

Drosjen tok oss greit til Hotel City Marina, og en bred marmortrapp tok oss inn i resepsjonen. Der satt en hyggelig mann som hadde kontrollen med det meste. Han sjekket oss inn, og spurte om når vi ville ha frokost. De hadde nemlig ikke fungerende frokostsal på hotellet, forklarte han, så frokosten blir servert på rommet på det ønskede tidspunkt. Når som helst. Greit, tenkte vi, praktisk for de som reiser grytidlig og må ha mat først. Så vi fikk bestilt kaffe type svart, og frokost, til klokken 07. Så lurte vi på om det var mulig å få kjøpt en brus eller lignende i baren som vi så litt bortenfor, men dessverre, baren fungerte heller ikke. Om de hadde vann på flaske, da? Joda, det kom en 1,5 liters flaske på disken, den kunne vi få kjøpe. € 2 er kanskje ikke noen upris? Vi var glad til. Og så lurte vi på om det var en restaurant i nærheten, så vi kunne få oss noe middag. Jo da, bare rett til venstre og 50 meter nedover, det skulle det ligge en bra plass. Supert, sa vi, og begynte å bevege oss mot rom 301.

Heisen sto klar, og fungerte som den skulle, når den bare først hadde fått tenkt seg om en stund. Og den skranglet oss opp til rett etasje. Neste etappe viste seg å bli hakket verre, hotellkorridoren hadde noe som jeg tror må ha vært 10 watts lyspærer plassert med 10 meters mellomrom. Og det var det når det gjalt belysning. Dette medførte jo at det ikke på noen måte var mulig å se nummeret som sto på et plastskilt midt på døra, her måtte vi faktisk opp med mobiltelefonen og bruke lyset på den for å finne rommet vårt. Stor takk til han som kom på å plassere lykt på telefonen! Det gjorde forskjellen og reddet kvelden for oss i alle fall. Hvis ikke hadde vi vel gått der og lett fremdeles!

Rommet var helt greit, og madrassen brukbar. Badet var også passelig stort og velutstyrt. Det var godt med kontakter på rommet; at en av sengelampene hadde et støpsel som ikke passet i kontakten var sikkert ikke unormalt. Det var også et stort fint skrivebord på rommet, bare så dumt at det ikke var noen stoler der. Rommet hadde A/C som fungerte bra, det samme gjorde wi-fi. Og koselig utsikt fra vinduet ned i en liten bakgate og ditto bakgård.

Nå var det bare å kaste seg i kallosjene igjen, ut å få seg noe å bite i. Klokka var etter hvert blitt mye, over 9, og vi hadde vært oppe fra klokka 03:30. Veien til restauranten var som beskrevet; til venste og snaut 50 meter fra hotellet, der lå det ikke bare én, men to koselige små lokale restauranter. Og vi tenkte at vi tar den første, det er sikkert også den beste. Og her ble vi ikke skuffet, tvert imot. Nydelig mat, hyggelig betjening, god vin. Alt var fra øverste hylle. Og prisen var det heller ikke noe å si på. Navnet var Salto og dit går vi gjerne tilbake.

På vei tilbake til hotellet tok vi en omveg; vi gikk litt videre forbi neste restaurant, deretter til høyre og så fulgte vi bare lyden av feststemte og glade mennesker. Vi gikk forbi sikkert 20-30 koselige små tratamentos, tavernaer, bistroer og barer. Og traff masse feststemte og glade mennesker som satt inne og ute i gata med sin ouzo og sin sofrito og stifado. Kan det tenkes noe mer idyllisk enn middelhavets lyder, dufter og smaker. Det trumfer det meste hos oss i alle fall.

Vi kom oss etter hvert helberget tilbake på herberget, fant rommet igjen, og sovnet momentant. Eller rettere besvimte. Før midnattsklokkene hadde startet med sitt første lille klemt var vi på plass i drømmeland. Men, som normalt våknet vi i god tid før frokosten kom på døra kl. 07. Presis. Og da fikk vi en ny liten utfordring; skrivebordet som var utpekt som eneste mulige frokostbord var høyt, sengene som var eneste mulige sitteplasser var lave. Men løsningsorientert som vi er, taklet vi også dette uten å grine. Og vi fikk i oss både gresk youghurt og hermetiske fersken. 

En oppsummering når det gjelder hotellet? Noen plusser, og noen minuser. Pluss for kort vei til masse gode restauranter, hyggelig betjening, sentralt til gamlebyen, stille og rolig om natta. Godt med kontakter og greit bad som var slitent. Bra A/C og Wi-Fi. Minuser for frokosten, det var ingen stoler eller drikkeglass på rommet, papp og trebestikk til frokosten, hotellet var generelt slitt og slitent men var dog brukbart rent. Så inntil vi finner noe bedre kommer vi nok til å holde oss til Atlantis, og så heller spasere bort i dette området for å spise.

Ny dag, nye muligheter. Vi hadde vært smarte nok til å bestille taxi av "frokostmannen", og klokken 8 presis sto vi i resepsjonen. Taxi var på plass, € 3 i turistskatt var betalt til hotellet, og vi kunne dra til billettkontoret. Det ligger forøvrig på nesten samme plass som det alltid har "lugget", og er nyoppusset og striglet, og de tar alle typer kredittkort, untatt American Express. Det er bare trøbbel og høye gebyrer med AmEx, kunne de fortelle. Men det var greit nok for oss og Visa-kortet vårt. Og så bar det videre til terminalen og båten.

Også her merket vi en endring i forhold til tidligere; de åpnet dørene til utenlandsterminalen tidligere, det var kortere ventetid og folk var generelt hyggeligere. Det er kanskje slik at når ferien er der i fullt firsprang, temperaturen ute og inne er skyhøy, og alt koker; da er det nok ikke alltid like lett å smile. Og veldig koselig med terminal-katt som hoppet uoppforderet opp på fanget og malte like ivrig som en polsk håndtverker. Hyggelig var det jo også at de holder på å skifte ut stolene på hydrofyken, de nye var så nye at de fremdeles var kledd i plasten de kom i. Så dette lover godt.

Så var det landkjenning i Albania, vi siger gjennom tollen og går videre i ruslefart hjemover. Som vanlig brukes det dobbelt så lang tid som nødvendig, det skal stoppes og prates og klemmes for hver 100-meter. Og vi elsker det. Folk er oppriktig glad for å se oss igjen, kanskje som et tegn på at den gode tid nærmer seg, tiden der de skal høste årets grøde. Men det kommer jeg nok tilbake til senere. Godt var det i alle fall å komme hjem, å fjerne gardiner og sette ut terrassestoler og bord, kjenne på lyder og lukter og vite et nå er vi her, i vårt andre hjem.