Noen opplevelser, observasjoner, tanker og bilder fra Høsten. Vi skriver oktober 2019.
Og klikk gjerne på bildene for å se de i større utgave.
"Vi klager som om vi finner glede i at alt ikke er bra. Om vi ikke hadde hatt noe å klage på, hadde i alle fall alt vært bare dritt. Og når alt bare er dritt, kan vi jo klage litt mer." Dette fant jeg skrevet i en blogg jeg følger (#tommetanker). Dette traff meg.
Er det slik vi er? Er det slik vi ønsker å være? Det er i alle fall ikke slik VI ønsker å være. Vi vil være glade og frie. Nyte livet, nyte de enkle gleder. Sol og vin, og fremfor alt gode venner. Og det er det dette lille brevet handler om. Noen dager sammen med gode venner som gir av seg selv.
Vi leide oss en bil, og dro av gårde. Vi sørget for å spise lunch før vi dro, så vi slipper å stoppe underveis. Og jeg må si det som det er; kystveien til Vlore er spektakulær og et skue. Veien går opp og ned, opp og ned, sving på sving. Landsbyene kommer på rekke og rad, navn som Lukove og Borsh, Himare og Dhermi fyker forbi. Og så kommer vi opp til det berømte Llogora-passet, ca 1050 meter høyt. Breathtaking for å si det på godt norsk.
Der kjører vi inn i skyene og tåka, og temperaturen faller fra 27 grader til 17 i løpet av en halvtime. Heldigvis regner det ikke, og tåka er ikke tett, så vi kommer greit gjennom passet og ned på andre siden.
Vi kommer frem til Vlore i litt over klokken 18. Vi følger GPS og får beskjed om at "du ankommer nå målet på høyre side": Men nei, der er ikke noe hotell. I alle fall ikke vårt hotell. En kelner som vi spør, i restauranten som ligger der hotellet skulle vært, peker sørover. Dit skal vi. Vi sjekker Google igjen, vi står på GZ. (Ground Zero.) Ikke bra. Vi kjører et par runder i området uten å bli noe klokere, og til slutt må vi krype til det sure eplet og ringe Ivar. "Vi kommer" får vi til svar.
Hvor står dere? Utenfor Mona Lisa Pizzeria. Nei det gjør dere ikke, der står jeg. Vi sto der begge tre, Annhild, Torild og undertegnede. Gjensyn og klem, og en liten biltur videre, et par kilometer sørover. Og der er hotellet vårt. Ikke rart at vi ikke så det. Godt å ha med norsktalende guide. (Nordlending da, men allikevel...)
Hotellet vårt var ganske nytt, har 7-8 rom som alle er på størrelse med en middels skoeske, og har hyggelig betjening som ikke snakker engelsk. Vi fikk inspisere 3 rom før vi valgte nr. 6. Og det er nok ikke så ofte at et hotell ikke har parkeringsplass, og enda mer rart at vi måtte ut av, og rundt hotellet og gjennom en restaurant for å spise frokost på vårt hotells frokostrom. Det meste var i grunnen spesielt med dette hotellet. Men rent og pent var det. Og rimelig viste det seg også å være, under 800 kroner for to netter på dobbeltrom, med frokost. Og inngangen lå altså på baksiden, og en trapp opp.
Dette er omtrent hele rommet. Men badet var greit, og det var Picasso på veggen. Og senga var ganske god, og A/Cen perfekt.
Etter å ha sjekket inn, og Torild og Annhild hadde bestemt hvilket rom vi skulle bo på, var det ut i den varme sommernatten, til en Taverna som våre venner anbefalte varmt. Det var det fotballkamp og grillmat. Vi valgte geitekilling, godt på smak men noe tilfeldig partert. Ikke helt uvanlig her nede. Men geitekilling er undervurdert som grillmat, derom hersker uten tvil.
Her sitter vi og venter, maten er servert: klar, ferdig, spis.
Og her har vi holdt på en stund, maten var både god og velsmakende. (er ikke det egentlig det samme?) Men mette ble vi.
Vi er klare for ny dag og nye utfordringer. Hopper ut av senge og roper "endelig morgen". Vi er kjempeklare, men først frokost. Frokosten var valgfritt inne eller ute, og den var god. Enkle forhold ingen hindring. Gutta svingte opp med både kokt egg og omelett.
Etter frokosten tar vi en liten rusletur på promenaden, vi skal bli møtt om en times tid og velger å bevege oss litt først, vi aner jo ikke hva vi skal etterpå. Her på promenaden lar vi oss imponere av oppfinnsomhet, arkitektur og design. Dette er noe Albania virkelig forstår seg på. Bare så synd at de ikke er like flinke med vedlikehold.
Legg merke til at bordene også er formet som glass.
Fra 20 til 30 kroner for et glass spumante, på vinbar. Blir ikke helt feil det.
Sjøforsvarets opplæringssenter lå, til for få år siden, her i Vlore. All sjømillitær opplæring foregikk her, og der det nå er plen, var det helikopterlandingsplass. Nå er skolen flyttet, kanskje til Tirana, det vet vi ikke sikkert. Men et flott bygg var det.
Gammelt og nytt i skjønn forening, hotellet vårt er andre etasje i den høye bygningen bak, rommet vårt i buen med et vindu mot sjøen og et nedover promenaden.
Byen har 2 moskeer, dette er den eldste.
Dette er visstnok byens eldste hus, nå en slags museum. Vi var ikke inne, men det var velholdt og fint.
Mange hus og butikker har fugler i bur, noen ganske mange. Mye lyd og lite ull. Men litt koselig med kvitter da.
Dette er et nytt hotell som skulle vært ferdig til 100-årsmarkeringen for frigjøringsdagen i 2012. Enda ikke helt ferdig, det går litt sent, men det blir kanskje klart til 150-årsfeiringen. Og helt sikkert til 200-årsfeiringen.
De feier og vasker gatene, og de store gatene i Vlore var rene og pene.
Frihetsmonumentet. Hver figur symboliserer en tidsepoke i Albanias rike historie.
Resten av den gamle bymuren. Før gikk sjøen helt opp hit, nå er det mange kilometer ned til sjøen. Men ganske flatt. Restene av muren er fredet, og er steingamle.
Så begynner vi på trappene oppover til æresgravlunden. Her ligger de som har falt i krig for Albania, både den store krigen (WW2) og Kosovokrigen. Det er med ærefrykt vi går her mellom stenene og gravene. Det er mye sorg og smerte her. Men det er også godt å se at de som gav sitt liv for landet, blir æret.
Etter å ha kommet til topps, og gått en halvtimes tid i ca 30 graders solsteik, kom vi til Kuzum Baba, som er bektashismens hovedsete. Der kom vi ikke inn på grunn av renovering, men vi kunne gjerne se oss om utenfor. Vi så oss godt om, og fant en restaurant som lå på kanten av fjellet og solgte kaldt øl. Halleluja. Det var den beste ølen så langt den dagen. Den første også, for så vidt. Og utsikten... den var bare fantastisk.
Vi lar oss stadig imponere av design i Albania, her en nyere boligblokk.
Og et stort, internasjonalt Cobo-senter for de som er litt inn i vinens verden. Cobo er på vei til å bli store internasjonalt, sies det.
Turen tilbake til hotellet var på ca 5 km, tok ca en time med litt klatring og kraftig nedstigning, og etter en god tur på fjellet var det godt å sette seg i bilene til brødrene som skulle ta oss med på neste høydepunkt: vinsmaking. Men det får bli neste billedbrev.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar