Sommerminner 2018 - 5

Sommerminner 2018 - 5

Ferien er på hell, tiden for hjemreise nærmer seg med stormskritt. Men det er fremdeles tid for noen refleksjoner og ikke minst noen bilder og minner.

Det vi kanskje husker best fra siste uka, og kanskje fra hele turen, er vel besøket av verdens største seilyacht; "Sailing Yacht A". Med sine enorme dimensjoner og futuristiske utseende var dette virkelig en opplevelse. Og den bukret ca 850 000 liter drivstoff mens den lå her, Og ved å bunkre i Albania i stedet for i Hellas eller Montenegro for eksempel, sparte denne multimilliardæren ca 100 000 euro. Så det var nok ikke bare på grunn av den sjarmerende byen at de valgte Saranda for bunkring.

Først kom det en katamaran med fendere, og folk som skulle klargjøre kaia. Det finnes 4 slike katamaraner ombord, pluss noen RIBer. Og selvfølgelig en mini- ubåt.

Luka på siden er hvor landgangen kom ut.

Den bakket pent og forsiktig på plass, nesten helt lydløst.

Og den tok ca 2/3 av kaia

Men spesielt pen er den ikke, om enn imponerende.

Og mastene som er over 100 meter høye ruver godt i bybildet.

Over 850.000 liter bunkers ble levert av 24 tankbiler som kom i ett sett. Den bunkret i ca 22 timer.

Men det var ikke bare denne båten som fanget vår oppmerksomhet, her er en annen raritet, yachten Guilty:

 Og selvsagt ble det flere matopplevelser:

Og bananene vokser i gata, men ikke helt modne enda:

Av andre opplevelser kan nevnes årets madrasskjøp: våre naboer ville bytte ut madrassen, som var gått langt over "best før"-dato. Som tenkt, så gjort. Og slik gikk det for seg: gangtid leilighet - møbelbutikk: 10 minutter. Peke på madrass og betale: 4 minutter. Legge madrassen på taket av Mercedesen til butikkeieren: 2 minutter. (NB: Ingen surring/festing av madrassen) Kjøre med madrass på taket til leiligheten og bære den inn: 4 minutter. Totaltid: 20 minutter. Pris for en god madrass 160x190 cm ca. 1.600 kr. Enkelte ting er veldig lettvint her. Og den gamle madrassen settes utenfor, oppe på veien ved siden av søppelkontaineren, og forsvinner i løpet av et par timer.

Vi måtte en tur i banken og betale det årlige for vedlikehold av blokka. Og her i banken er det ordnede forhold. På utsiden står det en politimann med maskinpistol, så her frarådes det å gjøre ureglementære uttak av penger. Inne trekker man kølapp, og venter. Vi undres litt over at det er ca 25 foran oss i køen i henhold til nummerne, men bare 5-6 personer som sitter og venter. Men etter en stund skjønner vi hvorfor: albanerne kommer inn og trekker en kølapp og så går de igjen, ut for å gjøre andre ærend eller kanskje gå på kafè. Hvis deres plassnummer er passert når de kommer tilbake, så trekker de bare et nytt nummer, og går igjen. Til slutt klaffer det det vel, tenker de kanskje. Men vi er standhaftige, og blir på vår post. Og de tre damene bak glassveggen jobber virkelig så hardt som de bare kan, det er bare at alt tar så fryktelig lang tid. Etter bare 20 minutter er det vår tur, og vi skal sette inn penger. Om vi har pass, blir vi spurt, det må vi ha for å sette inn penger. Nei, det har vi jo glemt, selv om vi jo egentlig visste om det. Men klok av skade har jeg tatt bilde av passet mitt på telefonen, og det holder. Vi får betalt inn, og på innbetalingen står både mitt navn og min fars navn, han døde i 1990. Glad og fornøyd drar vi til nærmeste vannhull der våre kjære venter med kald øl. Puuuh. I dag har vi faktisk målt 38 grader på terassen, så det blir å gå på sakte fart.

Tid for lunch, vi bestemmer oss for La Petite. Suppe er grei lunch, og god var den også. Kelneren er hyggelig og snakker godt engelsk, han er egentlig elektriker og kommer fra Berat. Etter litt spør han om å få rulle en røyk, han rullet mye for noen år siden og lurte på om han husker hvordan. Han spør om vi ikke bruker filter, men er komfortabel med å røyke uten. Og himler med øynene og synes nok dette var tøffe saker. Han står og skravler ved bordet til de roper fra kjøkkenet, da takker han for sigaretten og skynder seg tilbake på jobb.

Vi har forresten fått et nytt uttrykk i år, etter en ganske tørr kyllingfillet på Caci fikk retten sitt nye navn: Sahara-chicken. Men vi tviler på at det navnet kommer i menyen.

Og mens vi er inne på ikke fullt så god mat: i år er året da vi har sendt ut mat 2 ganger, heldigvis på 2 forskjellige plasser. Men heldigvis fikk vi forståelse og beklagelse fra begge plasser, og ny rett eller slapp å betale. Dette er nok dessverre et resultat av mange ufaglærte kokker og høyt arbeidstempo. Men det er nok viktig å si i fra, og ikke godta uspiselig mat. Det er eneste måten vi kan få de til å skjerpe seg på.

Etter deilig middag på Mare Nostrum er det koselig å stikke innom Mano for en kvelds-ouzo. Dessverre er det ingen av de kjente servitørene der nå, men det var jo koselig å mimre litt der, særlig for de to som bodde der noen uker i fjor sommer.

Nå er det bare siste dagen igjen, i dag skal vi kjøpe billett til båten og i morgen vender vi nesa hjemover. Kanskje blir det et lite reisebrev til, kanskje ikke. Uansett takk til dere som har fulgt oss og minnene våre og en ekstra takk til dere som har kommentert.

Sommerminner 2018 - 4

Sommerminner 2018 - 4

I dag skulle klesvasken hentes. O skrekk og gru, minikrise på vaskeriet. De hadde fått inn en hjelper som ikke viste at vasken var fra forskjellige kunder, og hadde blandet alt i en stor haug. Så nå gjelder det å prøve å finne ut hva som er vårt, og hva som ikke er vårt. Det kan bli litt av en jobb, tenker vi. Eller utfordring, i alle fall. Det måtte vi ta en pit-stop og en tenkepils på.

Det gikk vist ganske greit, vi tror vi har fått tilbake mesteparten av det vi leverte inn. Og de beklaget seg og var skikkelig lei seg. Vi regner med at de passer godt på i fremtiden.

Litt matbilder og matprat igjen: Vi har besøkt Restaurant #ashtag, som ligger i naboblokka. Vi hadde hørt positive tilbakemeldinger, men ble nok litt skuffet. Joda, suppa var veldig god, både kylling og grønnsakssuppa. Lokalene er stilige, utsikten over havna fantastisk. Men betjeningen var hjelpeløs og håpløs. Det hjalp selvfølgelig ikke at vi var 10 personer som skulle serveres. Men kjøttet var nesten kaldt når det ble servert, og den ene biffen så seig at den var uspiselig. Den slapp vi heldigvis å betale for. De hadde ikke raki, og hadde ikke fantasi nok til å springe over gata og kjøpe en flaske. Vi forstår jo at de har litt innkjøringsproblemer, men vi kommer nok til å vente en stund før vi går dit igjen.

Laks er en sjelden rett i Albania, og den var god

Ovnsbakt seabass var også deilig

Og blåskjell-forrett falt også i smak, helt innafor

 Kjøttet var morsomt anrettet, men overstekt og nesten kaldt, nedtur.

En dag vi satt og koste oss med frokosten kom det plutselig syklende en traktorlignende sak forbi på sjøen. Den måtte jeg jo prøve å ta et bilde av, selv om det var på for lang avstand:

Og så forlater C2 oss for denne gangen. Vi blir nok en gang imponert over dimensjonen på denne privatyachten. Det er tydeligvis penger i kosmetikk:

Været har variert litt, en kveld så det riktig skummelt ut og vi håpet på regn. Men det ble bare en flott himmel og noen tordenskrall.

Vi hadde stranddag i går, med lunch. Lunchen ble som så mange ganger pizza og hvit vin. Det er en flott kombo, har vi funnet ut. Og som alltid er det spennende å se hva slags glass vi får på bordet, det er tydeligvis ikke så viktig med lik størrelse:

Og kelnerne løp som gale, det var tydeligvis mye å gjøre. Men så kom kelneren til bordet og plutselig  stoppet han opp og pratet litt. Vi har vist blitt venner nå, siden vi har vært der mer enn 3 ganger. Han fortalte at det var et par av kelnerne som ikke hadde kommet på jobb den dagen. Og at Albania sliter med arbeidsmoralen blant de unge. Med en månedslønn på 15.000 lek (1.140 kr.) mente han at det er rart at de ikke stiller opp, for tipsen kan være god. For de var sikkert ikke syke, mente han, bare late.
Litt senere kom samme kelneren til solsengene med litt øl som vi hadde bestilt. Etter å ha levert fra seg øl og mottatt penger sa han: "one more thing, can I have a cigarette from you." Det er første gang vi er blitt bommet for røyk av en kelner på jobb, men nok et bevis på at vi er blitt venner. Vi hadde bare rullings, men Gro tilbød seg å rulle en til ham, noe han takket ja til, og han betraktet prosessen interessert. Det er ikke så vanlig å rulle røyk i Albania, en 20-pakning koster tross alt  bare 15-20 kroner. Bruker dere ikke filter, lurte han? Nei, fikk han til svar med et lurt lite blunk, det er bare barn i Norge som røyker filter. Da måtte han vise oss biscepsen, han var ikke noe barn.
Etter å ha fyrt på røyken og tatt et trekk kom det "what is this?", og han himlet med øynene. Han var tydeligvis ikke vant med røyketobakk. Og etter å ha røykt drøyt halve sigaretten, sittende på en solseng litt lenger borte, kom han litt ustø innom og og sa "you have ruined my day, now I can't work any more". Men han var i full sving bare få minutter etterpå, om enn litt ustø den første halvtimen.

Turistbåt kan være forskjellig, her i byen får vi besøk av de fleste typer:

Det ble en svært hyggelig kveld på Paradis, det blir aldri feil å sitte på taket der med gode venner og god servering. Og maten var også god på Rustico, der vi skulle ha siste kveld med hele gjengen, dagen etter skulle "Winther og votter" reise til Milano, og gjengen skulle reduseres med 3. Trist, men slik er det. Ikke minst er det trist for det betyr at vår egen hjemreise nærmer seg kjapt. Men det vil vi ikke snakke om, vi prater heller om Rustico med øltårn og god mat. At vi målte opp i 70 dB støy, nevnes bare i forbifarten. Men ærlig talt, støyen overgår maten her, så vi kommer nok ikke igjen på en stund, i alle fall ikke i høysesong.

Min spesielle ikke-fb-venn koser seg med god mat og drikke.

Som vanlig står vi på verandaen og vinker farvel med det Norske flagg når treerbanden reiser fredag morgen. Vi ser de står og vinker tilbake, og vi gleder oss til neste gang vi skal møtes.

Sommerminner 2018 - 3

Sommerminner 2018 - 3

Å humpe rundt med tidvis hoven og antakeligvis brukket fot har sine åpenbare ulemper. Men det går greit. Vi kommer oss rundt, og det er sjelden vi har mindre enn 10 000 skritt på en dag, som oftest bort i mot det dobbelte. Så selv om det er mye fokus på vin og mat, så får vi også mye mosjon. Og dette er jo ren bonus for oss.

Det blir også tid til litt morro. Vi har jo naboer som bor rett under oss, 2 etasjer ned. Og dit går det meldinger både rett som det er titt og ofte. Både opp og ned. Til det bruk har vi konstruert begrepet SMB (Small Message Basket). Og her går det både mail og mer håndfaste meldinger.

Noen i borettslaget er opptatt av nærmiljøet rundt blokkene våre, og inviterer til spontandugnad. Et kjempefint initiativ, og selv om dugnad jo er et særnorsk fenomen så er det mange albanere som er ivrig med på jobben, og de berømmer også ideen. Og vi samler inn mange sekker med søppel fra området rundt blokkene. Noen gjør litt ekstra for å forskjønne gårdsplassen. Våre danske venner har til og med plantet noe som forhåpentlig skal vokse seg stort og fint etter  hvert. Og vi er alle med å vanne når vi kommer på det.

Jeg skal ikke trøtte noen med for mye info om hvor og hva vi spiser hver dag, men deler gjerne noen bilder fra den aktiviteten også, sammen med en del andre opplevelser.

Her er vi på Restorant Krahu i Shqiponjes:

Restorant Krahu i Shqiponjes:

Owen baked yellow chees er en favoritt hos noen:

Tatziki er en fast rett på menyen:

En tur på vaskeriet med sengetøy og badelaken, 11,50 kroner pr kilo tørt tøy ferdig rullet og strøket:

Og mens gutta er på vaskeriet med vask, koser jentene seg på verandaen:

Ledningsnettet her er mildt sagt interessant:

Et koselig nachspiel i 5te gate, med et fantastiak vertskap og masse Apperol Spritz:

Mye trafikk om morgenen, nye båter kommer og går:

Dette må være ren Albansk olivenolje:

Den røde båten er en ferge som daglig går mellom Brindisi i Italia og Vlore i Albania. Men om sommeren går den en gang i uka til Saranda. Det koster 83$ å ta en tur til Italia med denne. Fergen har tidligere hett Viking 3, Terje Vigen, Scandinavia, Sandefjord, Sagafjord og Gabriel Scott. Nå heter den  Red Star 1.
Den blå båten er Athena som går cruise i Middelhavet, denne har vi besøk av ca hver uke.

Vi hadde også et hyggelig møte med Murat. Mulighetene for jakttur, fisketur og guttetur ble ivrig diskutert. Det spørs om det ikke blir en tur eller to til Zhulat og de Albanske fjell i fremtiden. Muligheter for jakt på villsvin samt fisking av bekkeørret og grilling av geitekje er alle tilstede, og virker fristende. Dette blir spennende.

Det brygger opp til uvær, kanskje bryter det ut, kanskje glir det over. Vi gjør som de på stranda og gjør klar for "worst case", og flytter alle løse gjenstander innendørs samt ruller inn markisene. Solsenger på stranda reises opp og kanskje også bindes fast, en tropestorm kan flytte store verdier på kort tid. Heldigvis ble det ikke noe av denne gangen, men det vet man ikke på forhånd.

Selv gjør vi klart for en tur på Beer House, det blir nok noen liter øl og noen kilo svinekjøtt som skal fortæres i kveld. 

Beste øltapper i bygda, her lukter det av fast ansettelse:

Det ble flere kilo svinenakke, svineribbe og geitekilling. Og så tilbehør, da:

Grillmester, en virkelig mester i sitt fag. Fantastisk kjøtt.

Det ble en fantastisk kveld for oss 10. Vi hadde grillet geitekje, 1 kg. pancetta, 2 kg. svinenakke, salat, pommes frites, 9 liter øl, litt raki og ozo og litt annes småsaker. Høydepunktet var når grillmesteren og sjefen  i huset kom med raki til alle og skålet sammen med oss. Prisen på hele morroa ble på ca 100 kr. pr. person.

Og det var så langt. Historien fortsetter i rykk og napp. I morgen er det møte i Blue & Grey Building Society, og etterpå middag på #ashtag. Men det blir en annen historie.