eller 1 år, 8 måneder og 22 dager siden vi sist satte fot i Albania! Dette blir vel en spesiell tur, det er vi skjønt enig om. Så her kommer litt om turen og opplevelsen.
Vi kan vel sitere Bjørnson og si "Hvem teller vel de tapte slag på seierens dag? Seier loves den som styrke tar av nederlag". Og vi vet jo at kampen ikke er over enda, i alle fall ikke globalt. Men takket være Norsk helsevesen og Pfizer, så så vi vårt snitt til endelig å kunne reise "på hytta" igjen.
For å kunne reise mest mulig behagelig ble første etappe til Lørenskog, der det ble overnatting med noko attåt. Vertskapet stilte med nydelig lapskaus og god seng. Og der ble turen videre planlagt, om ikke akkurat i detalj så i alle fall grundig. Og takket være god informasjon fra fortroppen som dro en uke før oss, dro vi til Gardermoen i veldig god tid.
Det var ikke overfylt noen plass, og folk var ganske flinke både med avstand og munnbind. Og at det var lite folk var nok noe fuglene på stasjonen satte pris på, de hadde fest i søppeldunkene og fråtset i smulene fra de rikes bord.
Vi hadde nok ikke trengt å være ute så mange timer før, men tross alt å være bedre føre vár. Og ventetiden gikk greit, vi fikk ikke en gang varmet opp kortstokken før vi skulle boarde. Men det var tydelig at pandemien ikke hadde sluppet tak enda; mesteparten av kafeer og restauranter var stengt, og det var lite folk å se.
Flyet, Norwegian direkte Gardermoen - Tirana, var så godt som fullt. Mesteparten så ut til å være albanere. Også der var folk flinke med munnbind, i alle fall til å begynne med. Men de som kjenner den albanske kulturen vet at albanere kan ikke sitte stille og vente tålmodig, så etter en god times tid føltes kabinen mer som en fortauskafe i Tirana: folk vrimlet rund, alle snakket med alle og hilste på gamle og nye venner. De fleste med munnbindet enten under haka eller oppe i panna. Og praten gikk høylytt, kun ispedd en god porsjon barnegråt og høylytt latter.
Vel framme på Mor Teresa Airport var alt som før. Ingen spørsmål om papirer eller vaksinasjoner, ingen febermåling, kun en rask passkontroll og dermed var vi inne. Bagasjen kom greit til oss alle, og utenfor sperringen sto "onkel" klar med stort skilt med "Jon Morten" på og ny hotellbil. Og så bar det rett på hotellet.
Vel installert på rommene var det samling nede, klokka nærmet seg halv ti, og tarmtottene skrek etter føde. Og det er sjeldent noe problem, vi benket oss i den nye vinterhagen og fikk servert deilig suppe. Og med litt mat i skrotten ble ikke turen lang til senga og en god natts søvn. Vi var i Albania igjen.
Vi våknet friske og uthvilte, og måtte nok klype oss selv litt i armen, dette var nesten for godt til å være sant. Men vi skjønte jo etter hvert at det var sant. Ikke minst skjønte vi det når vi gikk ut av vårt luftkondisjonerte rom og møtte en vegg av 40 grader varm og fuktig luft i korridoren. Da var det godt å komme ned i en noe kjøligere spisesal og få litt frokost.
Vi hadde bestilt transport med minibuss videre, og sjåføren kom punktlig og kjørte "som en drøm" hele veien. Veldig behagelig transport som med en kaffe- og is-pause, og en solid lunch-pause på en restaurant Oda langs veien, tok ca 6 timer.
Så var det bare å slepe koffertene opp i 4de etasje, heisen hadde nok fått korona eller noe annet, den hadde i alle fall tatt kvelden. Men det å komme inn i deilig ren og avkjølt leilighet, rullegardinene oppe og markisene nede, og så ta inn lyder, lukter og stemning. Det kan ikke beskrives med ord. Det må oppleves.
Så mye mer er det ikke å si om denne dagen. Men det må nevnes at hvor enn vi gikk eller sto kom det folk som skulle hilse, klemme, kysse og høre hvordan det sto til. Og uttrykke at de var glad for å se oss, og hadde savnet oss så mye. Så også på Ørnevingen, der vi selvfølgelig spiste middag, tradisjonen tro. Og der var det store forandringer, både på menyen og lokalene. Ventetiden for å få maten på bordet var imidlertid den samme som før koronaen.
Dagene har gått som en vind, og vi er allerede kommet til dag 6. Veldig mye er endret i Saranda, mens andre ting er som det var før. Nabobygget, et hotell som vi kalte "The Shining" er revet, og et nytt satt opp. Vi fryktet det verste, men det var slett ikke så ille. Og både området og bakken ned til oss blir avgjort penere og bedre enn det var.
Promenaden i byen, kalt "Giroen" er helrenovert for mange millioner euro, og fremstår nå som en perle i byen. Riktignok er det gamle sjelfulle borte, men det som er nytt er virkelig flott, alt i alt synes vi alle sammen at det er et løft for byen. Og ikke minst et løft for boligprisene, de har steget med i snitt € 500 pr. kv.m. for leiligheter i førstelinje.
Restauranter har forsvunnet og nye har kommet, men det skjer jo hvert år. Men mange har benyttet tiden godt, og pusset opp og renovert og fremstår i dag enda bedre enn i 2019. Jeg må her også nevne at vi er 4 norske par i blokka vår akkurat nå, og vi hadde en super koselig middag sammen på en av de nye stedene; Manxurane. Å ha slike flotte, hyggelige og greie naboer er absolutt et stort pluss.
Og så må jeg jo nevne at "vaskeripilsen" koster det samme, en halvliter duggfrisk drikke på kafeen koster fremdeles 140 lek ( 12 NOK).
En annen virkelig positiv ting er at de har startet innsamling av plastflasker og aluminiumsbokser, foreløpig bare på giroen, men forhåpentligvis kommer det flere slike bokser for innsamling etter hvert.
Det viser seg at den jevne albaner, og i alle fall Sarandianer, ikke finnes det spor nervøse for kovid-19. Noen få er litt skeptiske til delta-varianten, men alle som en har sagt at det finnes ikke korona i Saranda i dag, den er utryddet. Noen få er riktignok døde av viruset, men det er svært få. Noe av det første de gjorde her i landet, etter at de gamle og svake var vaksinert, var å vaksinere servicepersonell fra kafeer, hoteller og restauranter, og i dag offentliggjorde myndighetene åpen vaksinasjonsuke for alle over 18.
Alle er positive, glade og ser fremover, noe vi også prøver etter beste evne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar