Noen opplevelser, observasjoner, tanker og bilder fra Høsten. Vi skriver oktober 2019.
Og klikk gjerne på bildene for å se de i større utgave.
Vi lar Erik Bye sine kloke ord starte siste etappe av vår tur til Vlore. En tur som representerer noe av det Erik Bye så vakkert sier. Det handler om å følge med, å lytte. Lytte til livet.
Etter en liten hvil på hotellet er vi igjen klar for å møte livet. Vi skal tilbake til Taverna Te Lilo, det er tredje gang og blitt en tradisjon. Og far sjøl møter oss i døra med et velkommen tilbake og de har dekket opp "vårt faste" bord, laget den samme gryteretten, bare med sellerirot i stedet for poteter.
Biffkjøtt, svinekjøtt, kjøttkaker, diverse typer pølse, masse grønnsaker av ymse slag, og egg over det hele kokes til det er kjempemørt og gjennomkokt og koker videre på bordet i minst 5 minutter. Og smakene sitter der de skal. Dette er mat både for Mons og Mina.
Det finnes ikke mulighet for å gå hjem på sine ben etter et besøk på Te Lilo, men gamlefar som er pensjonert taxisjåfør sitter som vanlig klar med bilen. Han kjørte taxi i alle år helt til han en gang fikk kniven på strupen av av to menn. De kastet ham ut av taxien sin og kjørte fra ham på landeveien. Bilen ble funnet som vrak, og pappa gav etter hvert opp taxi-yrket.
Etter en god natt og en like god frokost setter vi kursen mot Villa Utsikten, eller Rezidenca Panorama som det også kalles. Her skal vi sitte og kose oss med norsk kaffe mens vi venter på leveranse av vin fra vingården som vi besøkte i går. Og han skal levere før klokken 12. I mellomtiden koser vi oss med kaffe og Trojka fra Norge, og gode venner fra Kjeldebotn. Og utsikt over Vlorë.
Tiden flyr fort i godt selskap, og klokken har så vidt passert 12 når vi ser bilen med godstoffet svinge inn på tunet. Vi laster over varene, betalingen ble foretatt i lystig lag i går mens pengene satt løst, og vi takker og klemmer og drar. Nå er det hjemtur på ca 4 timer som står foran oss.
Mil etter mil, vi minnes Jahn Teigen og fiser avgårde langs SH8. Det er ikke mer enn 185 km, men med så mye opp og ned og hit og dit så tar det tid. Men vi har planer om en lunch ved oppstigningen til passet, vi har sett oss ut et sted vi har lyst til å prøve.
Turen går greit, og snart er vi nesten på toppen igjen, og finner greit igjen plassen vi har sett oss ut: "Agriturizem Dukat Llogara". Det ser øde ut, men vi spør en som står og henger på tunet om det er åpent, noe han bekrefter. Så vi parkerer bilen, og en ungdom kommer springende til.
Har dere mat?
Ja, selvfølgelig. Vil dere sitte på plenen eller verandaen?
Vi velger verandaen, klatrer opp en vaklevoren trapp og setter oss ned.
Bordene på plenen er laget av gamle paller, og står litt tilfeldig plassert. Og etter hvert som vi lar roen senge seg sammen med skuldrene, kan vi ta inn over oss dette fantastiske stedet.
På plenen går det høner av forskjellige sorter, gjess og ender. I et hjørne grynter det to råner, og plutselig kommer katten smygende og vil ha kos. Og i bassenget svømmer ørreten. En litt eldre kar kommer ut av huset med en bøtte i hånden, og forsvinner opp lia, en stund etter kommer han tilbake med bøtte full av sopp.
Vi bestiller suppe og drikke, men først får vi noen forretter, på huset. Varmt maisbrød med rømme og tomat og agurk på. Ved siden av fikk vi yoghurt blandet med vann, men vi vet ikke om den skulle drikkes eller tømmes over brødet, så den blir stående. Etterpå får vi byrek med vegetarfyll, veldig gode. Og mens vi sitter der kommer det gjester strømmende, vi var nok heldig som kom først, for etter en stund er alle bordene fulle.
På plenen nedenfor gikk hønene og nappet gress, og sannelig kom de også opp og ryddet smulene under bordet. De likte også maisbrød.
Her var det mye liv, gjessene holdt gresset nede.
4 bord på terrassen, ett på plenen, 2 langs veggen og to ved stien inn, det var det hele.
Her skal det ikke felles trær unødvendig. Det er bare å bygge rundt. Her et nybygg som nok skal bli ny restaurant neste år.
Toget Thomas? Her i blomsterpotteversjon.
Ikke alle har egen ørretdam i hagen. Vi skulle nok prøvd ørreten der, det blir neste gang.
Etter en god suppestopp er det bare å kaste seg i bilen igjen, og komme seg videre. Og turen gikk greit, uten store hendelser. Ja bortsett fra nedstigningen fra passet da, som ble behørig filmet og dokumentert. Det alene gjør at turen er en opplevelse.
Så er vi hjemme igjen og ser solen speile seg i vinduene på andre siden. Borte er bra, men det er ikke verst å være hjemme heller. Og enda bedre blir det jo når vi blir invitert til naboen på deilig lapskaus. Med så gode venner og naboer er det lett å ha det godt.
Og igjen et tusen takk til Annhild og Ivar som tar så godt imot oss og viser oss så mange flotte plasser og gir oss så gode opplevelser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar