Turen sørover gikk greit også denne gangen, vi dro fra Kjevik i 6-tiden fredag morgen og cirka klokken 23 samme kveld var vi i leiligheten i Saranda. Det var lenge et åpent spørsmål om vi ville klare å komme fram på dagen, ettersom både flyet fra Oslo til Athen og flyet fra Athen til Corfu var kraftig forsinket. Vi rakk derfor ikke den båten vi hadde planlagt å ta. Men så viste det seg at den båten allikevel var blitt kansellert på grunn av dårlig vær og mye bølger. Heldigvis tok vi kontakt med Fatos, og han ordnet billetter til oss på en ekstrabåt som gikk senere på kvelden, så alt ordnet seg. Til og med sjøen roet seg noe etter hvert.
Dagene i Saranda har gått fort hittil. Fruen jobber på dagtid, jeg ordner dette og hint, og alle kveldene er vi opptatt med samvær med gode venner. Og siden noen i gruppa lider av langt fremskreden fotballmani ble det også en fotballkamp på oss. (Dessverre ble jeg sittende med ryggen til skjermen og fikk bare med meg reprisene. Men morro var det lell.)
Vi går jo alltid ut å spiser middag sammen, oftest i 7-tiden, da har temperaturen så smått begynt å nærme seg et anstendig nivå som det går an å overleve i. Skjønt overleve gjør vi jo uansett, om vi vil eller ei. Det blir naturlig nok også en del innesitting i leilighetens avkjølende ro, særlig når temperaturene kryper over 35°, og asfalten begynner å bli klebrig. Og nå er jo dessuten ingen av oss spesielt opptatt av å bade lenger. Men vi må jo naturligvis ut litt også, for å handle, gå til tannlege eller rørlegger eller noe annet småtteri. Og, når det er helg trosser så vi også heten, da må vi alltid ut og spasere oss en tur, uansett temperatur. Men vi må innrømme at turene ute går ganske trått og tregt. Men TV'en i leiligheten har vi enda ikke hatt på, det har det ikke vært tid til.
Det skjer ufattelig mye spennende i vår kjære by. Både bygningsmasse og infrastruktur gjennomgår en enorm endring, på godt og vondt. Vi ser jo konturene av noe, dette er absolutt blitt en by i utvikling, en by som kanskje har tatt mål av seg til å bli en turistby av dimensjoner. Gater og fortau får en ansiktsløftning med brostein over alt, nye og brede fine fortau, enveiskjørte gater, masse trær som skal skape skygge langs gatene, flere og nye søppelkasser på steder der folk går og så videre. Hus blir malt og pusset opp, og hoteller og utleieleiligheter spretter opp som paddehatter. I utkanten av byen planeres det nye parkeringsplasser. Men vi spør oss selv om alt dette hjelper, så lenge menneskene som bor her er de samme. For eksempel så betyr enveiskjøring her i byen at gata er enveiskjørt begge veier, her ser det ut som om de tenker at de kjører jo bare én vei. Det er et fåtall som bruker de nye parkeringsplassene, for det koster penger, da er det mye bedre (og billigere) å gjøre som de alltid har gjort; parkere på fortauene. Og da slipper de i tillegg å gå. Søppelkasser og trær plasseres der folk skal spasere, og blokkerer da selvsagt mulighetene for barnevogner og rullestoler. (Og det er vel kanskje grunnen til at vi ikke ser særlig mange av disse fremkomstmidlene.) Der det har blitt nye og brede fortau spretter det opp fast-food sjapper og pizzarestauranter som gjør det enda vanskeligere å gå enn det var før, men det er jo koselig da. Nå er her er bygge-bonanza stort sett over alt, mens planlegging virker å være et fremmedord og totalt fraværende. Det vi føler nå at denne byen trenger, er noen dyktige byplanleggere og et bystyre som tar tak i og gjør noe alvorlig med problemene. Det er jo lov å håpe.
Jeg har jo mang en gang kalt Albania for kontrastenes land, og det gjør jeg fremdeles. Det er nok ikke mange land i Europa du kan få kontrastene mellom fattig og rik så nær innpå deg som her. Både når det gjelder tiggere på gata, noe det heldigvis har minket på, og i bygningsmassen. Dessuten prioriterer albanere veldig annerledes enn det vi gjør i Skandinavia; her er det viktig å bygge nytt, vedlikehold er et ukjent begrep for mange. Uansett så gir dette oss et perspektiv på livet som det er godt å ta med seg.
Vi kommer jo selvfølgelig ikke utenom litt matprat. Vi har vel ingen direkte nye plasser å melde, men mange steder har gjenåpnet. Og så har vi jo de gode og gamle som har åpent hele året. Maten er av gjennomgående høy kvalitet, velsmakende og delikat, men masse gode retter både fra hav og land. Skal vi fremsnakke noen spesielt denne gangen må det være Taverna JoAn, Taverna Rrapo, og Restaurant Haxhi. Disse er alle representanter for høy kosefaktor og god mat. Og selvfølgelig er det mange andre som også fortjener omtale og rosende ord og vendinger, men det får bli ved en senere anledning. Og så får bildene tale sitt.
