Dagene går fort nå, hjemturen nærmer seg med stormskritt. Turen denne gangen har vært lenger enn den pleier å være, men heldigvis passet det godt med at vi hadde åpen retur, med tanke på de problemene vi fikk med vann fra oven. Det gjorde jo blant annet at vi måtte gå gjennom alt tøyet vårt, og fikk sortert ut det som hadde krympet i skapet i årenes løp, og så fikk vi vasket resten av tøyet. Så nå lukter det bare godt i boden igjen.
Turen har også vært annerledes enn den pleier på andre måter, med mye fritid og ekstra mange flotte fotturer i området. Det har blitt turer både langs stranda og på fjellet, både i byen og litt mer urbant. Og det har blitt turer nesten hver dag. Heldigvis har jeg en moderne klokke som holder styr på skritt og kilometer, og som skryter uhemmet av meg.
Personlig har jeg nok slappet ekstra godt av denne gangen (om det er mulig), og allikevel fått iverksatt og utført en god del forskjellige oppgaver. Blant annet fikk elektrikeren flyttet to lysbrytere som var plassert bak (!!) hver sin dør, og vi har også fått utført diverse andre små og større oppgaver. Noen møbler er blitt skiftet ut, og vi har fått presenning til utemøblene. Og altså mye mer.
Ute jobbes det fremdeles over hele byen, og det er ikke lett å komme fram, ikke en gang til fots. Det er spennende å se fremgangen der de først freser bort gammel asfalt, deretter legger på et lag ny, for så å grave og rense grøftekanten på den ene siden. Her støper de så, manuelt, en stikkrenne i betong. Her er det mange mann i arbeid. Så til slutt, noen dager eller uker senere, kommer et nytt team og legger på topplaget med asfalt. Det er tidkrevende, men det funker.
Jeg sto forresten og så på at de la topplaget på veien utenfor blokka vår, da kom det selvfølgelig en gammel albaner kjørende midt i veien på knallerten sin, der de hadde sprøyta asfalt-lim for å legge siste lag. Da han kom utenfor oss hadde han passert i alle fall 3 sperringer og 5 sett med stoppskilt. Du kan si han fikk rimelig klar beskjed når han kom fram til asfaltbilen, og da var det full retrett og i sikksakk tilbake, så bitumen spruta rundt forhjulet. Men det var tydelig fra kroppsspråket hans at han hadde nå slett ikke sett noen skilt eller sperringer. Og han var tydelig indignert for å bli jaget bort. Albanere, altså.
Det kryr med løse hunder og i særdeleshet katter her i år. Vi tenker at kommunen må nok snart ut på en utryddelses-ekspedisjon snart. De pleier det, når antallet blir for høyt. Og det er klart, det går ikke med for mange halvville dyr i gatene. Og så lenge landet fremdeles har et søppelproblem vil det lett bli et katte- og hunde-problem også. Heldigvis går det år og dag mellom hver gang vi ser rotter her, men det finnes jo masse av det også, som alle steder der det bor mennesker og ligger søppel. Noen av disse hundene og kattene er jo nydelig og tillitsfulle, så det er ikke rart at noen "smelter" for dem og mater dem.
Sesongen er uoffisielt åpnet nå, mest for de spesielt interesserte. Vi har observert opptil flere solhungrige personer på stranda "vår", og forleden dag var det flere som våget seg ut i det våte element. Selv klarer vi oss foreløpig med "blaude konsonanter" og kanskje til og med en og annen vokal, havet på denne tiden er for seler og spekkhoggere, og ikke noe for våre tandre og sarte kropper.
En del restauranter og spisesteder åpnet 1 mars, til glede for oss som liker å variere litt. Noen nye plasser dukker også opp, og det ser ut til at Koddra, altså bydelen vår, kommer til å få like mange spisesteder som "ny-byen" på andre siden av bukta. Og det bygges og ordnes, og nye hus popper opp i begge ender av byen. Dette er spennende, selv om det kanskje ikke er dette mange av oss turister ønsker og håper. Men "alle" her vil jo ha en bit av kaka, og albanere er ofte slik at hvis noen de kjenner får det til, så skal alle andre gjøre det samme. Det være seg mopedutleie eller fast-food-sjapper. Men nå tar vi en tur på byen og sjekker spisesteder:
Da blir det ikke mere denne gang, men vi er snart tilbake. Takk for meg.
