Sommertanker 2021 - 4

 Nå er det varmt!

Det er jo mange nivåer av varmt, fra mildt til hett. De siste dagene har det ligget på hett pluss. Når varmedisen dirrer og du ser hildringer i gata, og sandalene henger fast i asfalten om du skulle være så uheldig å stoppe opp et øyeblikk for å trekke pusten. Men klager vi for det? Ikke det spøtt. Vi biter gummene sammen og sitter helst inne i luftavkjølingens vidunderlige verden.

Her kommer for øvrig et bilde av antatt temperatur på morgenen. Jeg skulle gjerne tatt bilde av termometeret ute midt på dagen  men jeg våger meg ikke ut. Dessuten er jeg ikke sikker på om termometeret kan vise så høye temperaturer. Eller om det har smeltet der det står.

Men  av og til må vi en tur ut. Da utstyrer vi oss med solbriller og flagrende gevanter, panamahatt fra Equador og batteridrevet vifte, og smetter som røyskatter fra skygge til skygge. Og stopper ofte for inntak av væske.

Vi hadde glemt at det var så varmt her. Det vil si, vi hadde ikke glemt det, men kroppene våre hadde. Men spør du oss om vi er lei, og lenger hjem, eller om vi ikke vil tilbake, ja da er svaret et klart og rungende nei. Dette går greit. Og om covid delta- viruset holder seg i skinnet, (eller heter det skallet?) og ellers alt ligger vel til rette for det, så blir det nok ikke lenge til vi er tilbake.

Dagene går med til spising, løse kryssord, ordne små ting ute og inne. Og selvfølgelig å legge merke til pussigheter og ting vi ikke er vant med hjemmefra. Det har for eksempel blitt et par turer på apoteket, vi handler inn Paracet for et år når vi først er her. En pakke med 60 tabletter á 500 mg koster her 172 lek eller ca 15 kr. Og så får du jo en del medisiner her som ikke selges hjemme, som diverse forkjølelses-te. Kalktablettene derimot koster like mye som hjemme, eller mer. Så man bør være litt bevist og obs på prisene.

Det samme gjelder egentlig alle priser. Noen matvarer er omtrent samme pris her som hjemme, mens andre er kjempebillig. Det gjør det ekstra spennende å gå og handle her. 

Det er morsomt å gå på frukt- og grønnsaks-markedet. Vi har en fast dame som vi pleier å handle med, og der er det alltid kyss og klem når vi kommer. Men da vi kom dit forleden så var det ingen bak disken hennes. En av de andre som var der, og som også kjenner oss, ropte et par ganger på dama "vår", og plutselig dukket hun opp bak bordet sitt, med sovesveis og putemerker i fjeset. Hun hadde like godt slengt seg litt på eplekassene, det var jo siestatid og varmt var det også. Så hvorfor ikke. Vi smilte og lo sammen, handlet det vi skulle, og ønsket henne en god lur videre.

Nærmeste nabo er byens beste pizzarestaurant. Nå er ikke det noe som vi har funnet på, de er faktisk kåret til det av andre, og mer pizzaelskende personer enn oss. Tynn og fin italiensk- albansk bunn, vedfyrt ovn, tut og kjør. Billig og god mat. Og vedlageret til ovnen? Det har de selvfølgelig en genial løsning på: en gammel avskiltet Merce duger godt som vedskur.

På veien hjem om kvelden går vi gjerne innom vår venn gjennom mange år; Fadil. Han har vært og jobbet i Tyskland i 10 måneder, og kan telle til 12 på tysk. Og lager nydelig ekspresso (ja det heter det her, med "k") og her får du også en av byens beste is.

Jeg har ikke skrevet så mye om båter denne gangen, i og med at jeg presenterer "Dagens båt" på Facebook nesten hver dag. Men det er et yrende liv på havna, det har vel aldri før vært så mange båter inne for bunkring. Albania har jo Europas billigste bunkershavn, og selger drivstoff i tonnevis. Noen ganger er det en eller to tankbiler på kaia, mens enkelte båter skal kanskje ha 20 tankbiler med henger før de er fornøyd. Her forleden dag var det faktisk inne en norsk båt og bunkret, men den var vel helst registrert i småbåtregisteret, bare ca 30 meter lang. Men det er altså litt å følge med på for oss, og så lenge de ikke forstyrrer oss så plager ikke vi dem.

Det er gøy å se den fine stranda og den fine promenaden som er kommet i stand. Det er jo valgår i år, det er da tingene skjer. Og på strendene har de ikke bare stoler og parasoller; nytt av året er også dusj til å skylle av seg saltvann og sand. Og kanskje best av alt, og helt nytt av året: omkledningsrom på stranda, for albanere er jo stort sett ganske bluferdige av seg. Så da avslutter jeg med følgende: what is wrong with this picftures? (Bildene er tatt fra strandpromenaden rett over stranda.)

God sommer videre til alle lesere.

Sommertanker 2021 - 3

... vårt liv er en reise, og vi vet ikke hvor eller hvordan den ender, eller om den noen gang egentlig ender. (Benny Andersen)

Vår reise har i all hovedsak vært hit til Saranda, på Albanias sørlige kyst, de siste årene. Og mangt har vi møtt og mangt har vi mestret, for å si det med Erik Bye. Mye er forandret i løpet av de årene vi har reist hit, og en god del er i liten grad forandret, eller helt uforandret. Her kommer noen få av alle de morsomme og merkelige opplevelsene vi har hatt.

Det hender jo at vi må en tur i banken, det være seg innskudd eller uttak. Og alle banker her i byen har vakt. Han er som oftest storvokst, men sjeldent bevæpnet. Han skal passe på at alt går rett og riktig for seg i banken, og ikke minst at ingen sniker i køen. 

I banken er det som oftest et kølappsystem, der man skal trekke en lapp som viser din plass i køen. Og ofte er det vakten som river av en lapp og gir  til deg. Noen ganger med et nikk eller et smil. Ofte river han av to-tre lapper i slengen, og tar vare på noen av lappene selv. Og så, når en av hans mange venner kommer for å utføre sine bankærend, så får de også selvfølgelig en lapp av vakten, med et nummer som er så lavt at han kommer langt fram i køen, kanskje til og med først i køen. Og det er veldig mange som kjenner vakta i banken. Vi har følelsen av at kanskje de aller fleste gjør det. Bare ikke vi. Så vi står i kø. Lang kø.

Hvis vi skal ta ut penger, sette inn penger eller betale regninger, så må vi ha med pass. Og hvis vi har glemt passet så kan vi ikke få gjort det vi kom for. Man kan da ikke betale en bankgiro uten å vise legitimasjon, tenk om det er feil person som betaler regningene? Men her er de faktisk litt fleksible i Saranda, et bilde av passet, på telefonen, er fullgod legitimasjon. Problemet løst!

Og siden vi er inne på bankvesenet her nede, er det en ting til som må nevnes: For å få utført en banktjeneste må man opplyse om fars navn. Uansett om han døde for 20 år siden. Antakeligvis er det ikke alle her nede som kjenner sitt personnummer, eller i det hele tatt har ett, men alle vet farens navn. Så de kommer det med på alle bankpapirer.

Ber du om et glass vin, så er det ofte det du får her, ikke en liten skvett i bunnen av glasset som man gjør i andre land:

Jeg har hørt at det finnes steder der man ikke får kjøpt seg bil før man kan dokumentere at man har parkeringsplass. Det gjelder ikke her! 

Her er det vist en folkerett å ha bil, uansett. Og med dobbelt så mange biler som parkeringsplasser i byen så blir det lett litt kaos. Dobbel- og trippel- parkeringer hører til hverdagen, det samme gjør tuting og venting. Kø og kaos. Parkeringer foregår i veikryss, rundkjøringer, fortau og fotgjengeroverganger. Nå har endelig politiet begynt å skrive ut parkeringsbøter, og taue vekk enkelte feilparkerte biler, men det monner så lite. Svært mange biler er i bevegelse, de kjører rundt og rundt, hele døgnet virker det som. Heldigvis holder de seg stort sett i noen få gater under mottoet "se og bli sett". Men med en månedslønn her i landet på 3.000 - 4.000 kroner, og en bensinpris på ca 14 kr literen er det ganske merkelig å oppleve en såpass stor og unødvendig trafikk. Vi antar at det er friheten til å endelig, etter over 40 år med kommunistdiktatur, å kunne gjøre som de vil. For den gangen var jo bilen selvfølgelig kun for pampene.

Endelig har hurtigbåten til og fra Corfu begynt å gå som normalt for årstiden, eller i alle fall nesten. 2 ganger i døgnet hører vi nå drønnet fra disse "vannloppene" som ble bygget for å trafikkere de russiske elvene i sin tid. Nå freser de strekningen Corfu - Saranda på 35 minutter, fullstappet med turister.

Skjønt helt stappa er de ikke enda. Skandinavene har enda ikke tatt sjansen på å reise, koronaskrekken sitter nok i hos mange. Selv er alle vi norske som er her nede nå, i vår nærhet i alle fall, fullvaksinerte og vi føler oss trygge. Men vi vet at det ikke er like trygt alle steder, og følger med på nyheter og annen informasjon. Men for Saranda sin del håper vi at sesongen blir brukbar.

Ikke alle har Coronaskrekk:

Det er også hyggelig å se at byen har fått orden på de offentlige strendene. Ny sand er kjørt på, og de alle de offentlige strendene i byen fremstår pene og ryddige. Og med badevakt!

Mellom gatene i forskjellige nivåer er det trapper. Og i en av disse kom vi over denne artige saken. Og vi undres på om det er for enhjulte rullestoler eller pungterte barnevogner:

 Vår ferie fortsetter enda en ukes tid, og vi ønsker alle der hjemme en fortsatt god sommer.

Sommertanker 2021 - 2

 Sløve dager.

Dagene kommer og går. Vi sover, spiser, drikker og fremfor alt koser oss. Ser på båtene som trafikkerer havna, hører på bølgene som slår dovent mot stranda. Livet er sannelig ikke det verste man har.

Klokken er passert 22, og det er stille i natten. Ikke den dunka- dunka- musikken vi har vært vant med før, men bølgeskvulp- bare så deilig stille. Stillheten kommer til å bli fremtidens myrra, hevder en god venn, og vi er enige. Lysene fra den andre siden av bukta speiler seg i vannet, og en fisker glir sakte forbi i båten. Kanskje er det dagens fangst som blir avgjørende for familien denne uken? Det er klart en del familier her som sliter etter pandemien, men det virker som om de fleste har klart seg utrolig godt. Og det er et samhold i Albania som vi oppe i nord bare kan drømme om.

Albanere har en æreskodeks som heter "besa" og betyr løfte. Albanere er av natur varme og utrolig hjelpsomme. Kanskje bunner det i “Besa” - som altså er en gammel æreskode som innebærer at man skal gjøre alt man kan for å beskytte og hjelpe både gjester, venner og fiender. Denne koden ledet for øvrig albanske muslimer til å risikere sine egne liv under 2. verdenskrig, da de skapte falske identiteter, arbeidsplasser og støttenettverk for jøder som flyktet fra nazistene. I dag betyr «besa» at albanere aldri vil snu ryggen til deg i vanskelige tider – hvor fint er ikke det?

Enda har ikke hurtigbåtene til og fra Corfu begynt å gå, men det går ferge et par ganger om dagen. Og det ryktes at nå skal det være tre daglige avganger til Corfu, begge veier. Det kan virke litt rart, men til å begynne med fraktet fergene folk bare til Corfu, ikke tilbake. Men det hadde med hvor tilrettelagt det var for korona- testing. Det er en del som enda ikke er som det var, ja.

Vi kommer vel heller ikke denne gangen utenom litt matprat. Mesteparten av luncher og middager er, som vanlig, spist ute på kafe eller restaurant, og alltid på forskjellig steder. I dag hadde vi en god lunch for 2: kyllingsuppe, brød, tzaziki, en stor porsjon pommes frites, et glass hvitvin og en pils, alt til den nette sum av  kr. 100. Men middagen i går, på en finere restaurant, ble en del dyrere. Chateau Briand eller pepperbiff, begge forøvrig aldeles nydelig og mørt, med mye tilbehør, og med vann og vin kom for to personer på kr. 350. Mens middagen i dag, på en nesten like fin restaurant, kom på bare kr. 220 og smakte vel så godt. Og så er det veldig vanlig at du får noe "på huset"; det kan være en raki, en mugge vin eller en dessert. Slik viser de at de setter pris på oss og gir oss det beste de kan. Til slutt kan jeg nevne at en standard stor verdens beste pizza koster under kr. 50 på restaurant, mens en porsjonspizza får du med deg for 8 kroner. En boksøl koster ca 7 kroner.

Her er et lite utvalg av det vi har prøvd hittil:

Pizza:

Bouef Borgignon:

Kalvekotelett:

Grønnsaksrizotto:

Ovnsbakt ost:

Stekt seabass:

Kyllingfilet med avocadosaus:

Chateaubriand:

Pepperbiff:

Svinefilet med peppersaus:

Tiden går, det er en del hverdagslige ting som blir utført. I går leverte vi inn en gardin som vi hadde fått sydd i 2017, vi ville gjerne dele den i 2 deler slik at vi kunne trekke den til sidene. Det ble gjort på dagen, vi hentet den etter middagen, klokken 21.30, og det kostet ikke noe. Det var service sa de. Litt vedlikehold er det også på leiligheten; litt pussing og maling, en lampe som skal byttes, et bilde som skal henges opp. Rett og slett bare pusle rundt i heimen vår og gjøre koselige ting, og kjenne på hvor godt det er å være til.

Fortsatt god sommer!

Sommertanker 2021 - 1

631 dager

eller 1 år, 8 måneder og 22 dager siden vi sist satte fot i Albania! Dette blir vel en spesiell tur, det er vi skjønt enig om. Så her kommer litt om turen og opplevelsen.

Vi kan vel sitere Bjørnson og si "Hvem teller vel de tapte slag på seierens dag? Seier loves den som styrke tar av nederlag". Og vi vet jo at kampen ikke er over enda, i alle fall ikke globalt. Men takket være Norsk helsevesen og Pfizer, så så vi vårt snitt til endelig å kunne reise "på hytta" igjen.

For å kunne reise mest mulig behagelig ble første etappe til Lørenskog, der det ble overnatting med noko attåt. Vertskapet stilte med nydelig lapskaus og god seng. Og der ble turen videre planlagt, om ikke akkurat i detalj så i alle fall grundig. Og takket være god informasjon fra fortroppen som dro en uke før oss, dro vi til Gardermoen i veldig god tid. 

Det var ikke overfylt noen plass, og folk var ganske flinke både med avstand og munnbind. Og at det var lite folk var nok noe fuglene på stasjonen satte pris på, de hadde fest i søppeldunkene og fråtset i smulene fra de rikes bord.

Vi hadde nok ikke trengt å være ute så mange timer før, men tross alt å være bedre føre vár. Og ventetiden gikk greit, vi fikk ikke en gang varmet opp kortstokken før vi skulle boarde. Men det var tydelig at pandemien ikke hadde sluppet tak enda; mesteparten av kafeer og restauranter var stengt, og det var lite folk å se. 

Flyet, Norwegian direkte Gardermoen - Tirana, var så godt som fullt. Mesteparten så ut til å være albanere. Også der var folk flinke med munnbind, i alle fall til å begynne med. Men de som kjenner den albanske kulturen vet at albanere kan ikke sitte stille og vente tålmodig, så etter en god times tid føltes kabinen mer som en fortauskafe i Tirana: folk vrimlet rund, alle snakket med alle og hilste på gamle og nye venner. De fleste med munnbindet enten under haka eller oppe i panna. Og praten gikk høylytt, kun ispedd en god porsjon barnegråt og høylytt latter.

 Vel framme på Mor Teresa Airport var alt som før. Ingen spørsmål om papirer eller vaksinasjoner, ingen febermåling, kun en rask passkontroll og dermed var vi inne. Bagasjen kom greit til oss alle, og utenfor sperringen sto "onkel" klar med stort skilt med "Jon Morten" på og ny hotellbil. Og så bar det rett på hotellet.

Vel installert på rommene var det samling nede, klokka nærmet seg halv ti, og tarmtottene skrek etter føde. Og det er sjeldent noe problem, vi benket oss i den nye vinterhagen og fikk servert deilig suppe. Og med litt mat i skrotten ble ikke turen lang til senga og en god natts søvn. Vi var i Albania igjen.

Vi våknet friske og uthvilte, og måtte nok klype oss selv litt i armen, dette var nesten for godt til å være sant. Men vi skjønte jo etter hvert at det var sant. Ikke minst skjønte vi det når vi gikk ut av vårt luftkondisjonerte rom og møtte en vegg av 40 grader varm og fuktig luft i korridoren. Da var det godt å komme ned i en noe kjøligere spisesal og få litt frokost.

Vi hadde bestilt transport med minibuss videre, og sjåføren kom punktlig og kjørte "som en drøm" hele veien. Veldig behagelig transport som med en kaffe- og is-pause, og en solid lunch-pause på en restaurant Oda langs veien, tok ca 6 timer.

Så var det bare å slepe koffertene opp i 4de etasje, heisen hadde nok fått korona eller noe annet, den hadde i alle fall tatt kvelden. Men det å komme inn i deilig ren og avkjølt leilighet, rullegardinene oppe og markisene nede, og så ta inn lyder, lukter og stemning. Det kan ikke beskrives med ord. Det må oppleves.

Så mye mer er det ikke å si om denne dagen. Men det må nevnes at hvor enn vi gikk eller sto kom det folk som skulle hilse, klemme, kysse og høre hvordan det sto til. Og uttrykke at de var glad for å se oss, og hadde savnet oss så mye. Så også på Ørnevingen, der vi selvfølgelig spiste middag, tradisjonen tro. Og der var det store forandringer, både på menyen og lokalene. Ventetiden for å få maten på bordet var imidlertid den samme som før koronaen. 

Dagene har gått som en vind, og vi er allerede kommet til dag 6. Veldig mye er endret i Saranda, mens andre ting er som det var før. Nabobygget, et hotell som vi kalte "The Shining" er revet, og et nytt satt opp. Vi fryktet det verste, men det var slett ikke så ille. Og både området og bakken ned til oss blir avgjort penere og bedre enn det var. 

Promenaden i byen, kalt "Giroen" er helrenovert for mange millioner euro, og fremstår nå som en perle i byen. Riktignok er det gamle sjelfulle borte, men det som er nytt er virkelig flott, alt i alt synes vi alle sammen at det er et løft for byen. Og ikke minst et løft for boligprisene, de har steget med i snitt € 500 pr. kv.m. for leiligheter i førstelinje. 

Restauranter har forsvunnet og nye har kommet, men det skjer jo hvert år. Men mange har benyttet tiden godt, og pusset opp og renovert og fremstår i dag enda bedre enn i 2019. Jeg må her også nevne at vi er 4 norske par i blokka vår akkurat nå, og vi hadde en super koselig middag sammen på en av de nye stedene; Manxurane. Å ha slike flotte, hyggelige og greie naboer er absolutt et stort pluss.

Og så må jeg jo nevne at "vaskeripilsen" koster det samme, en halvliter duggfrisk drikke på kafeen koster fremdeles 140 lek ( 12 NOK).

En annen virkelig positiv ting er at de har startet innsamling av plastflasker og aluminiumsbokser, foreløpig bare på giroen, men forhåpentligvis kommer det flere slike bokser for innsamling etter hvert.

I øyeblikket er det ikke mindre enn 6 sjørøverskuter i byen. Badebåter om dagen, partybåt om kvelden. Litt lyd og liv når de går ut og inn, men stort sett er dette hyggelig.

Det viser seg at den jevne albaner, og i alle fall Sarandianer, ikke finnes det spor nervøse for kovid-19. Noen få er litt skeptiske til delta-varianten, men alle som en har sagt at det finnes ikke korona i Saranda i dag, den er utryddet. Noen få er riktignok døde av viruset, men det er svært få. Noe av det første de gjorde her i landet, etter at de gamle og svake var vaksinert, var å vaksinere servicepersonell fra kafeer, hoteller og restauranter, og i dag offentliggjorde myndighetene åpen vaksinasjonsuke for alle over 18.  

Alle er positive, glade og ser fremover, noe vi også prøver etter beste evne.