Vi har fått med oss slottet Lekuresi (Lëkurësi er et restaurert slott som ligger på en strategisk høyde i utkanten av Saranda, med utsikt 360°), og vi har sett en uforglemmelig solnedgang fra Kristiano Winebar. Vi har spist middag på Restaurant Foinike ("huset i skogen") i Karahaxhë. Vi har vært på Halo og på "jalla-markedet". Og ikke minst har vi spist oss rundt i byen, fra burgere på Nomad til jernplatestek på My Family. Det virker som at gjestene er godt fornøyd med både opphold og mat.
Ellers kan det nevnes tur til frisør, fotpleie og tannlege. Prisnivået på den type kroppspleie er som kjent en brøkdel av hva det koster i gamlelandet. Selv om fotpleien nå har steget til NOK 240.
På strendene er de i full gang med å pakke sammen og pakke ned, men gjestene lar seg ikke stoppe av det, på badehåndklær sovnes det på stranda både titt og ofte. Og brunfargen er et faktum, i alle fall hos noen. Båtlivet er fremdeles yrende, og det mangler ikke på ferger til og fra Korfu. Og turistene myldrer fremdeles som pissemaur, om enn i noe mindre antall.
Og noen takker for seg, for godt. Norske som har vært her i mange år pakker sammen og selger, av forskjellige årsaker. Det er jo trist å se dem dra, folk som har betydd mye for både nærmiljøet, for Saranda og ikke minst for andre nordmenn. Men det er livets gang, og det er en tid for alt. Og de setter spor etter seg, ikke minst ved å donere "ting og tang" de har hatt i leiligheten til andre som trenger det. Til etterfølgelse, eller for å bruke et mye brukt albansk uttrykk: "respekte".
Som vanlig kommer det litt matprat til slutt, det kunne vært mange flere bilder og minner, men det kommer nok etter hvert.
Dette ble ikke et veldig langt reisebrev, det ble det ikke tid til. Men jeg lar bildene tale for seg, og kommer sterkere tilbake en annen gang.
