# 1 / 23 - 24. Mars
Så var vi på tur igjen! Endelig, dette har vi gledet oss til lenge.
Denne
gangen har vi valgt en reiserute som er annerledes. Vi dro fra Kjevik kl. 20.15
til Bergen, og deretter vider til Budapest med Wizzair. Der ankom vi en halv
time forsinket kl. 01.25. Det ble jo ikke mulig å få sove på flyet heller, for
ved siden av meg satt en pratesyk franskmann som studerte biologi i Bergen og
skulle ut på påsketur. Han skulle til Budapest, Villnius, Praha, Sofia og Athen,
alt i løpet av en uke. Med kun en liten ryggsekk og en stor bamse. Og han
skulle aldri jobbe, bare studere, for det var både morsomt og spennende.
Litt trøtte
fikk vi oss en taxi på flyplassen, og dro til hotellet som lå rett borti gata.
Heldigvis tok vi taxi, det tok tross alt ca 10 min dit med bil. Og temperaturen
var null grader, og taxisjåføren fortalte at dagen før hadde det vært dobbelt
så kaldt. Innsjekk gikk fort og greit, vi måtte betale ved innsjekk, men så var
jo det unnagjort. Og det tok ikke mange minuttene før vi var i koma.
Lørdag
morgen spratt vi opp av senga og var klar for frokost i 9-tiden. Senga var helt
grei, rommet likeså. Greit nok at hotellet hadde tre stjerner og anbefaling fra
Trip Advisor, men det hadde sett bedre dager. Men rent og pent og helt greit
for en natt. Frokosten var helt grei, vi fikk det som skulle til, men ikke noe
mer heller. Vi spiste, og fant ut at vi ville ta oss en tur ut og lufte oss
litt før siste flyturen.
Ute var det
kalt. Fremdeles rundt 0 grader, og vind. Vi ruslet og gikk, og fikk med oss et
par cacher. En rundtur på en times tid ble det. Og da var vi godt forsynt.
Plutselig ringte telefonen, det var fra resepsjonen. Utsjekk var egentlig kl
11, om vi hadde tenkt å sjekke ut fra rommet snart? Vi hadde jo tenkt at det
var klokken 12, men vi var nesten klar, og i løpet av 10 minutter var vi ute.
Hotellet hadde egen airport-shuttle, og skulle frakte oss til flyplassen.
En
skranglet gammel VW Transporter sto klar på utsiden, og den fraktet oss til flyplassen
til samme pris som en vanlig taxi. Men vi fikk mye på kjøpet her, lyder av
risting, skrangling og knirking, og fjæringer som helt garantert hadde overled
to verdenskriger.
Vi fant
godstolene i O'Learys bar på flyplassen. Der hadde vår kjære Silje og hennes
sweetheart sittet for bare få timer siden. Men vi satt og ventet på vår egen
Winther. Det gikk knapt en halvliter før han kom, så var vi samlet og klar for
videre ferd mot Ørnelandet.
Turen
videre gikk greit, og vi landet i Tirana nesten on time. Bagasje hadde vi jo
ikke, annet enn håndbagasje, så det gikk fort og greit. Så var det å finne
leiebilen, dette gikk også uten problemer, og vi var på vei. 3 stk nordmenn og
en Suzuki Swift. På vei mot lykkeland.
Vi kjørte
en times tid før sulten innhentet oss. Da vrengte vi inn på en bensinstasjon
med kafé, og benket oss rundt et bord med duk. Har dere meny? Nei!. Men vi har
suppe. Og suppe ble det. Deilig suppe, med brød og øl. Etterpå kjørte vi
videre.
Vi byttet
litt på kjøringen, og plutselig var vi på ville veier. Her har jeg kjørt før,
sa Winther'n, og fulgte etter en trailer.
Og før vi visste ordet av det var vi i Vlore. Det ble en omvei på en
time eller to, men pytt pytt, er man på tur så er man på tur. I passet over
Llogare begynte det å hagle, og deretter snø, godt vi kom oss over før snøen
tok oss. Men vi kom oss over og i god behold ned til kysten igjen.
Vi tok en
god pause i Himare, da var det mørkt og tid for middag. Vi dro på den tavernaen
som vi har spist på 2 ganger før, der er det god mat. Men akk, så kaldt. Alle
gjestene satt med dynejakker på inne, og Winther'n fikk frost i skrotten, han
satt rett ved vinduet og tok støyten. Det var bare så vidt vi fikk tint ham opp
før vi kom hjem.
Etter at vi
hadde fått i oss litt nødvendig føde var det bare å hive seg i bilen igjen, og
dra videre, og før midnatt var vi hjemme i våre respektive heimer. Det er bare
ett ord som kan beskrive den følelsen: Deilig!
# 2 / 25 - 26. Mars
Dagen
startet med grått oppholdsvær. Helt grei temperatur både ute og inne, nå er vi
kjempefornøyd med at jeg fikk installert ny A/C da jeg var her for en måned
siden. En kjapp inspeksjon av kjøleskapet viser et glass oliven og et glass
majones pluss et par øl, så her må det nok handles, bokstavelig talt. Men er
det andre ting som må gjøres først. Vi hører duringen fra "The Flying
Dolphin", og skynder oss ut på verandaen med norske flagg. Her skal det
vinkes. Det er jo storinnrykk med fint folk fra Norge, må vite.
Vi står og
ser folket gå i land fra båten, da er det på tide å hoppe i skoene og rusle
bortover mot havna. Vi står ikke lenge og venter før 4 bleke, men blide fjes
viser seg i døra på tollstasjonen. Så blir det hilsing og klemming og takk for
sist og velkommen til Saranda. Glade og fornøyde rusler vi hjemover, guttene stikker
innom Peta-Jon og får seg en pizzabolle mens skravla går på oss andre. Her er
det ingen som bryr seg om at det er søndag morgen. Business as usual.
Vi går direkte til den leiligheten vår venner
fra Norge skal kjøpe, og sannelig får de ikke overta leiligheten på dagen, uten
at hverken kontrakt er signert eller penger betalt. Her er det tillit og håndtrykk som gjelder.
Selvfølgelig skal alt være ordentlig og formelt, men det er ikke noe hinder for
smidige løsninger.
Dagen går
med til å handle mat, spise lunsj, rydde ut av bagasjen og andre nødvendige
sysler. Vi avslutter dagen med en deilig middag på Restaurant Garden, der
sjefen Altin måtte ut og handle inn råvarer til 7 sultne nordmenn.
Mandag
morgen var det øs, pøs og plask. Det bøtta ned. Og det regnet stort sett hele
dagen. Vi kom oss ut, delvis mellom bygene, og fikk ordnet litt forskjellig.
Lunsj på Ørnevingen der vi bestilte bord for kvelden, langbord og TV. Her
skulle vi se landskampen mellom Albania og Norge. Vi hadde diskutert om vi
skulle reise til Tirana for å se kampen, men når vi så været så var vi glade
for at det ikke ble noe av. Derimot ble
det en runde med tikamp, det er jo alltid like morsomt.
Klokken dro
seg mot syv, og vi dro oss mot sentrum. Vi var 10 norske som fikk med oss at
Norge slo Albania 1 - 0. Jubelen sto i taket og stemningen på topp, god mat og
drikke med litt ekstra. Alt var med på å gjøre kvelden til et godt minne. Mette
og trøtte var det deilig å krype under dyna, det var bare så vidt vi hørte
tordenskrallene som smalt mellom fjellene.
Tirsdag
morgen våknet vi opp til deilig sol. Noen få skyer kom og gikk utover dagen,
men været ble stadig bedre, og temperaturen steg merkbart.
Dagen ble
brukt til litt forskjellig. Litt shopping, det er jo lettvint når man har bil.
Og så bestilte jeg time til kontroll hos tannlegen, jeg kunne komme alt dagen
etter. Og så hadde vi besøk av elektriker, han kom som avtalt kl. 10 og kunne
ikke et ord engelsk. Vi hadde med oss en baderomsovn hjemmefra, dette er nemlig
ikke å oppdrive i Albania. Denne ble så montert etter alle kunstens regler på
badet, og endelig kan vi ta en dusj uten å fryse når vi kommer ut av dusjen.
For monteringen skulle han ha 3.000 lek (220 kr.). Vi spurte samtidig (via
tolk) om han kunne ta en titt på kjøleskapet, det har nemlig vært fryseskap i
et år eller to og har stadig blitt kaldere og kaldere. Det kunne han ikke, men
han ringte etter en kjøleskapsreparatør som skulle komme kl. 6.
Vi inntok
lunsj på Limani, pizza på alle unntatt Winther'n som tredde seg på en
seafoodpasta. I følge vel informert kilde smakte den fortreffelig, selv om det
så skremmende ut med krabbeklør i alle retninger.
Reparatøren
kom som avtalt, på mopeden sin. Han tok ut termostaten og kjørte av gårde
igjen, og kom tilbake etter 10 minutter med ny termostat. Nå skulle det virke
greit, mente han. Og han skulle også ha 3.000 lek, 2.000 for termostaten og
1.000 (75 kr.) for jobben.
Etter hvert
kom vi oss så til Paradis, der vi hadde god middag for 7. Vår faste kelner
hadde ferie, men ikke tenk på det, vi fikk god service allikevel.
Onsdag
morgen var endelig sommeren kommet til Saranda. 18 grader på terrassen klokken
halv ni er helt innafor. Vi kastet oss i shortsen og solkremen og sèg rolig ned
i solstolen for å tine vinterfrosten ut av margen. Men hvor lenge var Adam i
Eva? Jeg skulle jo til tannlegen, så allerede i halvtolvtiden måtte jeg forlate
Nirvana. Winther kom for å hente meg så jeg ikke skulle stikke av, og sammen
ruslet vi til tannlegekontoret. Det var meget flott og meget moderne og står
ikke tilbake for noe jeg har sett i Norge. Han sjekket og studerte tennene
mine, og fant noe småtteri som jeg viste om fra før. Men så var det
røntgenbilde da, det måtte jeg jo ta. Så med rekvisisjon i hånda var det bare å
rusle til røntgensenteret, 300 meter borti gata. Der kunne man velge mellom en-
tannsbilde, halve munnen eller hele. Og jeg hadde rekvisisjon på panoramabilde,
så da ble det dét. En skikkelig maskin som spant rundt hodet mitt og laget
lyder, og ut av printeren kom det to flotte røntgenbilder av tyggeredskapen med
tilhørende struktur. Denne moroa kostet meg den nette sum av 1.500 lek (110
kr). Så var det tilbake til tannlegen igjen for å avtalte tid for behandling.
Det ble langfredag kl. 12. Jobb er jobb. Og undersøkelsen skulle han
selvfølgelig ikke ha betalt for, han hadde jo ikke gjort noe!
Vi ruslet
til en sen lunsj på La Banana, der har de billig og god mat. Og etter en deilig
lunsj ruslet vi ned til Limani's bryggekant og tok oss en kopp kaffe i sola. Nå
fikk vi virkelig en forsmak på sommeren. Da klokka dro seg mot 5 ruslet vi av
gårde igjen, med retning barnehjemmet.
Her var det
stor gjensynsglede med de barna som har vært der en stund, og mange nysgjerrige
blikk fra nykommere. Noe det var ganske mange av i år. Mange av de større barna er blitt ganske
flinke i engelsk, og kunne hjelpe med praten. Etter hvert kom også Irena, og
det ble hyggelig prat med henne også. Et
besøk på barnehjemmet er påfyll av energi og gir mye glede. Og barna viser med
hele seg at de er glade for at vi kommer på besøk. De store guttene fikk også
vist seg litt på fotballbanen, men det spørs vel om kondisen holdt helt til mål
mot guttene fra barnehjemmet som har Messi og Ronaldo som sine forbilder.
Men alt tar
slutt, og vi dro etter hvert til Limani der vi hadde bestilt bord for middag.
Ved nabobordet satt det to voksne par, de var selvsagt fra Norge. Og på biltur
i Albania, neste stopp Korca. Turistsesongen begynner stadig tidligere.
T-shirt og
knebukser. Det er antrekket i dag. Men kjøleskapet virket ikke allikevel. Jeg
får av gårde en SMS til reparatøren, han svarer at han skal komme mellom
klokken to og tre. Men så kommer kontra: om han kan komme nå? Supert, svarer
vi. Han kommer, denne gangen har skapet stått på hele natta og han ser tydelig
problemet. Måler litt og konstaterer at det er for lite freon i det, dessverre.
Men du kan jo bruke det, sier han, bare slå det av og på i intervaller. Vi spør
om han vil ha det, til å ta deler fra, noe han takker nei til. Han ville gjerne
ha det, men får det ikke med på mopeden. Så vil han betale tilbake de 3.000 lek
som vi gav ham forrige gang han var her og skiftet termostaten. Men det fikk
han jo ikke lov til. Han takket og bukket og beklaget minst 5 ganger til før
han gikk.
Vi hopper i
leiebilen og drar til elektrobutikken for å få oss et nytt kjøleskap. Det gamle
var tross alt 10 år gammelt, og var ikke spesielt fint å se på lenger. På Globe
er det godt utvalg i det meste, unntatt panelovner og baderomsovner. Det står
mellom et Elecrolux eller et Zanussi kjøleskap, begge med frys, og vi bestemmer
oss for Electroluxen som er litt større og
greit innredet. Vi avtaler levering om 2-3 timer, og drar for å spise
lunsj. Veldig mange av restaurantene holder på å gjøre klart til sesongen med
pussing, maling og vasking. Men 4 Årstider har åpent, og vi sitter ute i
solskinnet og spiser. Så ringer de fra elektrobutikken, de kan komme nå. Når de
får høre at vi spiser, blir vi enige om å ringe når vi kommer hjem. Og det gjør
vi.
De kommer
ganske kjapt, kjøleskap i heisen, og opp. Starter utpakking da vi plutselig ser
at det er jo ikke dette kjøleskapet vi skal ha. Telefonene går varme, ned i
bilen, tilbake til butikken, annullere faktura, skrive ny faktura, nytt skap i
bilen og tilbake. Endelig får vi det skapet vi skal ha, og de to andre, det
gamle og det andre nye, blir transportert bort og vekk. Jeg spurte om de tok
vare på det gamle, og evt gassen i det, men da sto de bare som spørsmålstegn.
Men vi satt med nytt kjøleskap. Prisen? Kr. 2.400 inkl transport.
Våre venner
har fått ordnet papirene på ny leilighet i dag, tenk det. Ting kan gå fort i
Albania, hvis man bare har de rette forbindelsene. Kontrakt, skjøte, betaling,
alt som trengs er ordnet i løpet av et par timer. Dette kan godt ta dager og
uker, men nå tok det timer. Selv har vi fått i ordnet skjøtet nå, det tok 10
år. Men nå er det i orden og i hus.
Og endelig
er Beerhouse åpen. Da hadde visstnok hatt åpent hele vinteren, men de hadde
stengt en måneds tid eller to for noe oppussing. Ikke at vi så noe til den
oppussingen, det så helt likt ut der. Men nye eiere eller drivere var det i
alle fall. Og maten var den samme. 3 kilo grillskiver, pølser, lange
kjøttboller, chips, grillede grønnsaker, grillet ost – det var ikke mye som sto
igjen etter oss. En smak som ikke kan beskrives, den må oppleves. Og igjen –
pris? 7 personer, med rødvin, flere liter øl, raki og brus: kr. 800 for det
hele. Da gjør det ikke noe om taxi hjem koster 500 lek. (37 kr.)
Fredag og
nydelig vær igjen. Another day in paradise! 18 grader når båten kommer ti over
halv ni. Forresten så kommer det ofte to båter nå hver morgen, en ordinær og en
med cruisemennesker. Med det er lite folk med cruisebåten, foreløpig. Vi vet at
det kommer til å endre seg snart. Og stadig nye utfordringer. Jeg skal til
tannlegen, men det blir først etter en solid sarandafrokost. Finnes ikke noe
bedre eller sunnere, her kommer vitaminene på løpende bånd og tennene løper i
vann. Og så er det godt også, på toppen av det hele.
Tannlegebesøket
ble en opplevelse. Med alderen opplever enkelte at tannkjøttet trekker seg
nedover og etterlater nakne tannhalser, noe som igjen kan skape tannråte eller
andre problemer. Jeg hadde 3 slike åpne tannhalser. Her ble det nå lagt på
plastfylling, slik at det ser ut som hel tann fra topp til bunn. Disse tre
reparasjonene kom seg på kr. 550 for det hele. Aldri mer norsk tannlege for
meg, om jeg ikke må!
Turen gikk
videre til vaskeriet, der vi leverer inn sengetøy og badehåndklær. Personlig tøy
vasker vi hjemme, men større ting liker vi å la det lokale næringsliv ta seg
av. Til den nette pris av kr. 11 pr kilo tørt tøy vasker og stryker de tøyet,
og du får det tilbake med tellekant og frisk lukt. Det kan ikke bli mye bedre
enn dette.
Vi spiser
lunsj på Ørnevingen i dag. Lang ventetid, men god mat. Men det tar tid å lage
mat til 7. Prisen er imidlertid overkommelig, 440 kroner for 7 personer, med øl
og vin. Og alle ble gode og mette og vel
så det.
Det skjedde
ikke så mye spennende på ettermiddagen, men timene gikk. Plutselig var det tid
for middag, i dag er det på Paradis igjen. Det viser seg at vår venn Bledhi er
tilbake på jobb, en uke før tiden. Og årsaken er at det skal komme flere større
grupper nå, og da må han avbryte ferien og komme på jobb. Ikke noe kjære mor
der i gården. Men ikke tenk på det, han smiler og ler og er så glad for å se
oss igjen. En god erstatter for kjære Toma som døde så alt for tidlig. Det er
en veldig god stemning på Paradis i kveld, vi er ikke her bare for maten men like
mye for stemningen. En fin avslutning på en fin dag.
Vi våkner
til vind og skyer. Mye vind, og litt skyer. Værmeldingen varslet akkurat dette
for to – tre dager fremover. Vi får ta det vi får. Det nye kjøleskapet virker i
alle fall perfekt, alt inni der er passelig kaldt nå. Deilig.
Fullt så
bra er det ikke å få blærekatarr. Her må det nok antibiotika til. Så hvordan
gjør vi da? Vi går til apoteket og spør. De peker oss videre til et laboratorium,
der må vi gå. En hyggelig lege tar oss imot, men den medbrakte prøven duger
ikke, her må det ferskvare til. Kom igjen om to dager, sier han. Det blir
mandag, andre påskedag. Da blir det Paracet og masse vann i et par dager. Og
eple-eddik, et gammelt kjerringråd som sikkert virker her også. Og eple-eddik
finner vi greit på nærbutikken.
Vi velger å
ta lunsj på en restaurant som vi ikke har prøvd før, men som har fått mye
skryt, Casa Nostra Bar Restaurant Pizza. Denne ligger i 5te gate og henger ut
over skrenten, delvis fritthengende. En koselig og rustikk plass med en
fantastisk utsikt, med god mat og mye god vin, også på flaske. Vi så forresten
flere flasker som selges på polet hjemme, og her fantes både ripasso og
amarone. Vi nøyde oss med pizza og husets vin, og var godt fornøyd. Gøy å prøve
noe i utkanten av byen også, ikke bare midt i sentrum. Stedet kan anbefales.
Etterpå tok
vi oss en liten sightseeing med bilen. Det er laget en ny vei som starter i 5te
gate, og ender mellom fiskehavna og kirkegården. Bred og fin vei, nyasfaltert
og topp standard. Like ved fotballstadion stoppet vi, her ligger det noen gamle
lagerbygninger hvorav ett som inneholder et supermarked vi aldri har vært inne
i. Nå har vi hørt av gode naboer at her kunne det være lurt å ta en titt, de
hadde blitt mektig imponert forleden dag. Grunnen til at hverken vi eller de
har vært innom før, er at det ser litt sjabby ut på utsiden, og ikke så
innbydende. Men igjen opplevde vi at man skal ikke sku hunden på hårene; vi
fikk ganske hakeslipp når vi kom inn. Kjempediger og en enorm variasjon i
vareutvalget. Alt fra mat til hageredskaper, klær, elektrovarer, sengetøy og
kjørler, ting vi har lett etter tidligere og ikke funnet noe sted. Hit kommer
vi garantert tilbake.
Vi rakk en
ti-kamp før vi måtte gjøre oss klar for kveldens gastronomiske opplevelse, kl.
19 ble vi hentet av Fatos i minibuss, og over fjellet bar det. Tradisjonelt
albansk måltid med alle retter som hører med: stekt geitekilling, froskelår,
marinert og grillet kylling, grillet svin, salat, stekt spinat, stekt paprika
fylt med feta og skinke og mye mer som jeg ikke kommer på. Vin, øl, raki, ouzo,
brus. Vi sitter ved et rundbord foran peisen der det brenner koselig i store,
tørre kubber. Praten går lett rundt bordet, her sitter ingen på hjørnet. Dette
er ubetalelig. Gode og mette blir vi transportert tilbake utgangspunktet med
enda et fint minne i minneboka.
Det er
søndag og 1ste påskedag, og hjemreisedag for noen. Litt trist, men ingenting
varer evig. Unntatt kanskje ventetiden før man kommer i stolen hos tannlegen.
Men nå har i alle fall våre venner noe å se frem til: billetter til neste tur
er bestilt, og deres nye feriehjem står klart og venter. Dette er godt å tenke
på når Yr melder 5 blå på Gardermoen. Litt trist at turen over til Corfu tar 2
timer i stedet for 30 minutter, og at det ene rommet av de to som er blitt bestilt
er kansellert, men ting ordner seg, og skuldrene senkes.
Vi finner
ut at vi må ut og kjøpe strips til blodsukkermåleren. Det kan jo bli en liten
utfordring. Apoteket har jo selvfølgelig ikke rett type, så da ender vi opp med
ny måler. Et kjent merke, Bayer Contour Plus, til den nette sum av kr. 75. Alt
ordner seg greit.
Selv drar
vi til lunsj på The Garden, det er jo ikke så mange steder som har åpent enda,
og The Garden er jo et godt alternativ. Vi får litt av hvert mat, og
primærbehovet blir dekket. Etterpå drar fruen hjem, mens gutta, det er Høsten
og Winthern, drar på fotballpub. Selv blir jeg sittende med ryggen bak og baren
foran, og får knapt med meg hvem som spiller, men det er to engelske lag. Det
blir en øl og en raki, og koselig gutteprat en times tid. Og her er det faktisk
bare hankjønn, ikke et dameben å se i lokalet. Tiden går fort når man er på
fotballkamp.
Hjemme
igjen, nå er det på tide å gjøre noe nyttig, vi skal jo snart reise videre vi
også. I dag blir det å stålbørste og klorvaske en vegg som har fått litt mye
vind og regn på seg i vinter. Så får det tørke til i morgen, da blir det å
male. Fint å ha noe å gjøre, når man kan gjøre det i sitt eget tempo. Ingen
masete sjef eller kone her, nei. (For mange er jo det samme sak, da!)
Middagstid,
vi må forte oss, vi har en avtale. Passerer Fatos og ser plutselig et kjent
norsk fjes der inne hos han, men vi må ile videre, vi har jo en avtale. Vi
rekker frem akkurat til avtalt tid. Etterpå blir det middag, nydelig
kalvefilet. Dette er avskjedsmiddagen med Winther som skal dra med bussen til
Tirana i morgen tidlig. En 6 timers tur som koster 1.300 lek. ( Kr 96.) Et
greit alternativ, det skal bli spennende å høre hvordan turen gikk, om
spisepauser underveis osv.
Kvelden
avsluttes i kjent stil med en stille Facebook-stund på sofaen for vi stuper til
sengs, trøtte og mette.
Mandag
morgen og vi våkner opp grytidlig til strålende sol. Dette tegner godt. Og det
viser seg utover dagen at dette blir faktisk den beste dagen hittil, værmessig,
på denne turen. Men vi må komme oss ut og av gårde, legekontoret åpner kl. 8.
Vi er der 5 over, og er allerede 3dje i køen, pluss en pasient til behandling.
Venterommet er forværelset til legens kontor, men det er ikke dør mellom de to
rommene, ikke engang et forheng, så alle ser og hører det som foregår der inne.
Vel, vi ser ikke alt, for undersøkelsesbenken er rundt hjørnet, men pasienten
som kler av seg og etterpå på seg igjen, det ser vi. Og vi undres igjen over
Albanerenes vane med å pakke seg inn. Det er tydelig at her fyrer de ikke for å
holde varmen, de kler på seg. Tykk hjemmestrikka ull underskjorte under skjorte,
ullgenser, dressjakke, skjerf og ytterjakke. Og ute er det nå 20 grader. På
venteværelse sitter alle og følger nøye med på hva lege og pasient sier. Etter
en stund kommer en dame inn med et merkelig blikkfat og setter en kopp kaffe på
bordet, og roper til legen at kaffen er servert. Han svarer, men vi ser ikke at
han kommer og henter den.
Heldigvis
kommer vi foran i køen, enten fordi vi har et kort ærend, eller fordi vi er
utlendinger. Vi blir invitert med inn i et annet kontor, han redegjør for
analysen som er foretatt og konstaterer en bakteriell infeksjon. Skriver ut
resept, sjekker nyrene, og vips er vi ute igjen. Moroa koster oss den nette sum
av kr. 110. Vi drar sporenstreks til apoteket der vi får antibiotika. Og
B-kompleks vitaminer, det skal vist være bra for immunforsvaret. En om morgenen
og en når det er mørkt, sier han. Dette har vi troa på.
Vi går
hjem, frokost. Deilig sarandafrokost på terrassen. 23 i skyggen, 36 i sola. Den
første cruisebåten har kommet. M/V Athena ligger til kai, den kom i 7-tiden. Et
koselig gjensyn. Etter frokost finner jeg fram malerrulle og hvitmaling, og
smører en liter på veggen. Dette er godt stoff, ingen lukt, tørker omtrent
øyeblikkelig. Etterpå pusser jeg litt rustflekker på markisestengene, disse
skal jeg flekke etter lunsj. Men det blir noen solepauser innimellom.
Det nærmer
seg lunsj, og vi tar en tur på det nyoppdagede supermarkedet. Der kjøper vi
noen lyspærer og noen fler plastkasser til oppbevaring. Vi må jo ha orden og
system, det funker ikke ellers. Etterpå går vi på Bequa. Her er det oppusset
siden sist, og riktig så lyst og fint. Og veldig gode stoler. Vi tenker
egentlig at vil ha tasqebab, men det blir kjøtt og poteter. Dette er langkokt
kjøtt og poteter, servert i kokekrafta, utrolig enkelt og samtidig godt. Med en
øl og et glass vin kom dette seg på 75 kroner. Innom apoteket igjen, må ha litt
paracet. 60 tabl x 500 mg koster her kr. 13,50.
Etter lunch
blir det litt mer flikking og maling, og så litt rydding, vi gjør klar for å
kaste loss for denne gang. Det ser ut til at antibiotikaen slår inn og formen
er for oppadgående. Vi håper vi kan sjekke ut i 11-12-tiden i morgen, men no
stress, vi drar når vi er klare.
Vi satser
på middag på Ørnevingen i kveld, det har nesten blitt en tradisjon for oss å ta
første og siste middagen der. Koselig som alltid, god og mye mat. Entiljano,
som er kelneren, forteller at de får ny meny og nye retter om en dag eller to,
det blir spennende. Og som så mange ganger før får vi en gave når vi går: en
flaske egenprodusert olivenolje fra egen hage. De fikk 10 kg olje fra dette ene
treet, og vi får en av disse literne. De vet ikke hva godt de kan gjøre for
oss. Og så blir de veldig glade når de får norsk sjokolade av oss, den
forsvinner på et blunk. Små gaver og oppmerksomheter er en del av den albanske
kulturen, noe som er veldig hyggelig. Det er jo også ikke uvanlig at man får en
liten gave når man handler, særlig i mindre butikker eller markeder.
Etter
middag rusler vi hjemover. Vi koser oss med en kveldsdrink og en quiz før vi
stuper i seng, i god tid før kl. 11.
Morgenstund.
Et ord som har endret betydning med årene. Nå skjønner jeg plutselig hvorfor de
som er gamle er så tidlig våkne, det var jo fordi vi sovner så tidlig. Og når
sant skal sies, det er jo ikke mye å gjøre oppe etter kl. 11 på kvelden.
Skjønner ikke hva vi tenkte på før i tiden. I ungdommen. Jeg rister av meg
tankene, i dag er det reisedag. Vi rydder og pakker, tar det i et rolig og
greit tempo, får alt i orden. Hva skal være med hjem, hva skal bli? Dette er
alltid et dilemma. Men vi kommer i mål.
Vi pakker
ned i bilen og finner ut at vi vil ta en tur rundt bygget før vi reiser. Se på
hva som har skjedd i det siste. Kanskje vi må ta en tur på Kalcuni, der skal jo
noen i familien bo under et besøk i juli, har vi hørt. På Kalcuni blir vi møtt av en ung dame som
ikke snakker engelsk, men som ringer sjefen. Og hun snakker engelsk. Litt, av
og til. Til slutt finner vi bookingen til de som skal komme, og hun spør om vi
har lyst til å se rommene. Det vil vi jo gjerne, og finner ut at det er et
stort familierom uten havutsikt, og et dobbeltrom med havutsikt. Etter litt
skryt av det flotte hotellet, og litt småprating skjønner hun at de vil gjerne
ha rom med utsikt begge to, og gjerne nærme hverandre i stedet for i hver sin
etasje. Ikke noe problem, hun skal prøve å ordne dette. Vi drar derfra med en
god følelse. Vi går rundt vår egen blokk. Der ser vi fort at det kommer vann og
avløp inn/ut på fem nye steder i kjelleren, ryktene stemmer. To leiligheter er blitt
bygget om til 5 rom med bad. Kanskje like greit, leilighetene var jo lite
brukt.
Vi starter
turen og kjører mot Vlore. Vi tar ikke den korteste veien, men veien om Levan.
Når vi først kjørte feil forrige gang kan vi like godt reise like feil nå. Det
er noen mil lenger, men det tar nok ikke noe særlig lenger i tid. Her er
motorvei med 110 km/t grense, de fleste kjører mye fortere. Men over alle broer
er det 50 km/t. Ikke så lett å forstå. Det er mye spennende å se på og oppleve
langs reisen. Og det er kjempeflott vei mellom Girokaster og Fier nå, bortsett
selvsagt fra noen dype hull her og der.
Første
stopp blir lunsj i Girokastra. Og første utfordring er hvordan parkere i denne
byen. Her er nesten enda verre enn i Saranda en sommerdag når det gjelder parkering.
Men plutselig ser vi en plass der det er mange ledige parkeringsplasser. Vi sør
en mann om vi kan parkere her, og jada, det går greit. Vi låser og går ut av
bilen, og han spør hvor lenge vi skal stå. To timer sier vi, vi vet jo at maten
kan ta litt tid her. Da begynner han å skrive, og vi forstår at det er
betalingsparkering vi har funnet. Vi gir en 200-seddel og får 150 igjen. 50 lek
for 2 timer. Og da passer han på bilen. Parkeringsbeviset legger han under
vindusviskeren bak på bilen.
Vi finner
en restaurant, der har de meny, sier servitøren. Så tar hun opp med telefonen,
må sjekke hva de kan levere. Vi vil gjerne ha omelett med potet, har de det?
Jada, det har de. Så ser vi ei litt eldre dame som kommer ut, og forter seg av gårde.
Hun skal sikkert kjøpe egg, sier vi spøkefullt til hverandre. Og ganske riktig,
etter 5 minutter kommer hun tilbake med en pose egg. Herlig. Det ble omelett
med pølse, og pommes frites ved siden. Så spurte vi forsiktig om de hadde
majones? Jada, det hadde de. Og dama ut igjen, ble borte 5 minutter og kom
tilbake med et majonesglass i en pose. Vi fikk hele glasset, tømt ut på og
dandert på en tallerken. Gode og mette er vi klar for videre ferd.
Like ved
Lukove tar vi igjen en bergingsbil. Det vil si en liten lastebil med en bil på
lasteplanet. Og den vaier fra side til side, og lastebilen vingler og bruker
mer enn sitt eget kjørefelt. Men det er nok helt ok, for han har hengt en
varseltrekant bak i støtfangeren på bilen som står på planet.
Vi kommer
oss greit frem til hotellet etter bare en strafferunde. Innkjøringen til
hotellet var litt vrien å finne, selv om vi visste om det på forhånd. Men for
en fantastisk beliggenhet. Hotel Bologna ble totalrenovert for 6 år siden, og
fremstår som meget bra. Men akk så albansk, vi har dansegulv på rommet vårt der
det godt kunne stått et lite bord og et par stoler foran den nydelige utsikten.
Men pytt, vi skal da ut og treffe Annhild og Ivar, våre nye venner her i byen.
Vi møter i
hotellbarens uteområde og det ble et gledelig gjensyn. Det er nesten på dagen
et år siden sist vi var sammen, også da i Vlore. Vi koser oss med et glass vin,
og raki til gutta, og så får vi en omvisning på den nye strandpromenaden. En
kjempestor åpen plass, og en promenade som er mange kilometer lang. Og benker der du kan lade opp mobiltelefonen,
disse er drevet av solcellepanel i setet. Og alt er overvåket av kamera på alle
stolper. Imponerende, rett og slett.
Vi setter
kursen mot Te Lilo, der vi spiste i fjor og skal spise i år. En fantastisk
gryte med kjøtt, kjøttkaker, grønnsaker og poteter og egg på toppen. Og det
hele ganske spicy, ulikt all mat vi har spist i Albania før. Sammen med rødvin
og raki i unevnelige mengder pratet og skravlet vi oss gjennom flere timer kos
og hygge. Historiene satt løst, og timene fløy. En meget hyggelig kveld i godt
selskap, og vi gleder oss til å se dem igjen, i Saranda, gjerne alt i mai.
Det var
godt å få lagt hodet på puta når vi kom oss på rommet igjen. Selv om puta var
av typen kålrabisekk så sovnet jeg som en stein, og helt sikkert med et smil om
munnen.
Alltid en
ny dag og en ny opplevelse. Etter en god frokost på Hotel Bologne hiver vi oss
i bilen og starter på turen til flyplassen, der vi skal levere bilen. Vi har
bestemt at hverken jordskjelv eller 10 ville hester skal få oss til å kjøre bil
i Tirana. Og tro det eller ei, vi kjørte ikke feil en eneste gang, og fant
flyplassen ved første forsøk.
Vi har ikke
før fått satt bilen fra oss før vi løper på en blid sørlending, som vi hadde
sett for et par dager siden i Saranda. Det viser seg at han skal hjem nå, etter
en ukes ferie, mens vi skal nyte Ørnens Land enda et par dager. Vi finner et
toalett, høyst i tide, og deretter blir det en liten matbit før vi finner taxi
til byen. En kuriositet er det at det koster 2.500 lek fra flyplassen til
Tirana, og bare 1.400 den andre veien. Fast pris.
Så er det å
komme seg på hotellet da. Sjåføren er usikker, men vi er kjent, og finner det
greit. Det er heldigvis ikke som den turen vi hadde en sen kveld i januar 2009,
da vi kjørte rundt i flere timer før vi fant hotellet, som da var nyåpnet.
Hotellet
var jo bestilt, og at de hadde oppgradert oss til den fineste suiten gjorde
ingen ting. Hotellet er jo så stilig og så koselig at det kommer aldri til å
bli noe annet hotell på oss, når vi skal bo i Tirana. Og så restauranten da, et
kapittel for seg selv. Eller i alle fall et avsnitt senere.
Vi hadde en
avtale i byen, vi skulle treffe vårt sponsorbarn Leo. Han er snart 17 og like
lang som meg. Han så i grunnen godt ut, i forhold til det vi hadde tenkt på
forhånd.Og gjensynsgleden ble enorm, med klemmer på alle kinn, og en liten tåre
i øyekroken. Vi tok først en kaffe/varm sjokolade, og deretter ba vi ham om å
vise oss en plass der vi kunne kjøpe litt klær til ham, et forskudd på
gebursdagsgaven. Vi gikk en halvtimes tid og kom til gamlebyen i Tirana. Der
skulle kvaliteten være god, og prisen lav. Det ble jeans, hvit skjorte og hvite
sko, antrekk som han kan bruke når han går modell. Pris blir ca 550 norske, og
topp mote. Han ver så takknemmelig at han igjen ble rørt, og takket tusen
ganger. Dette kom til å bli den beste dagen hans i år! Etter at vi hadde gått
sammen noen timer var det å si takk for seg, og rusle hver til vårt.
Ja maten på
Gloria fortjener et eget avsnitt. Egentlig en bok, men det blir vel å overdrive
litt. Men dette er definitivt den beste maten vi får når vi er i Albania. Og
ja, Steinar B., det ble Chateaubriand. Og den var så mør at du kunne tygge den
med øyelokka. Men først en mixed salat, med både bringebær, jordbær og
granateple, fantastisk god, og med forskjellige brødtyper og smørelse til
disse. Og så biffen da, med tre potetbåter til. Men vi bestilte fler, og de kom
før vi var ferdige med å spise, her har de forstått noe viktig. Vinen var
outstanding, vi valgte en liter av husets vin, og det er den beste vinen vi har
fått i Albania hittil i år. Til dessert ble det panna cotta og creme caramel,
og skal vi være ærlig så var vel disse to det som kanskje trakk en liten smule
ned, disse har vi faktisk smakt bedre. Men velsmakende og godt det også. Det
kan også nevnes at vi ikke hadde drukket opp all vinen, men sjefskelneren bar
egenhendig karaffelen ned på rommet for oss, så ikke tenk på det. Hva kan vi
si, dette er et måltid hvem som helst ville elsket. Og prisen for herligheten?
Vi slo oss løs i kveld og sparte ikke på noe. Summen ble ca 400 norske.
Gjett om vi
koser oss?
I natt sov
jeg som en stein. Eller rettere sagt som en hel steinrøys.
Det var
deilig å få levert bilen og komme seg til storbyen og Gloria. Nå var vi bare
nysgjerrig på frokosten, hvordan ville den bli?
Vi var litt
forundret på hvorfor hun dama i resepsjonen på død og liv ville vite når vi
skulle spise frokost. Men det forsto vi etter hvert, her er det nemlig ikke noe
frokostbuffet, nei. Alle får frokostplatter på bordet, og her er det alt som du
vanligvis finner på en buffet. Utenom varm mat, da. Men til gjengjeld alt mulig
av frukt. Vi spør om de tilfeldigvis har glutenfritt brød? Kelneren sjekker;
nei, men det skaffer vi. Det går ikke mer en toppen 10 minutter før de er
tilbake med glutenfritt brød. Om vi vil ha det toastet?
Her er alt
mulig på bordet, sikkert 10 forskjellige oppskårne frukter og bær, oster i
fleng, kokt egg og stekt pølse. 3 forskjellige brødsorter, 2 kakesorter.
Croisanter. Spekemat, salami, skinke. 3 forskjellige syltetøy, honning.
Cornflakes: bare spør etter melk eller yoghurt. Vann på bordet med en gang vi
kommer, deretter nypresset juice. Nytrukket kaffe etter ønske.
De er så
topp profesjonelle her. Når vi kommer til bordet er det ut med stolene, lady's
first. Servietten, selvsagt av tøy, legges sirlig i fanget på deg. Og under
hele måltidet er det bare å løfte på et øyenbryn, så står det en kelner ved din
side, som en ånd ut av en fillehaug. Vi føler oss nesten litt brydd og
beskjemmet, men liker det jo litt også.
Jeg skal
prøve å forklare litt om mitt forhold til mat. Jeg bruker ofte et begrep som
jeg kaller jålemat. Det er når maten ser bedre ut enn den smaker. Her på Gloria
opplever jeg det ikke slik. Maten er pyntet og veldig lekker, men den smaker
fremdeles deilig. Her spiser jeg det som jeg hjemme ville kalt jålemat, men her
liker jeg det, fordi pynten ikke overgår smaken. Jeg liker ekte og naturlige
smaker, og jeg er ikke så opptatt av nye og spennende kombinasjoner. Men jeg
liker godt at maten er lekker og stilfullt. Og her kommer servitørene og
snakker med deg, og virker ekte interessert, uten å være smiskete. De er
genuint interessert i at gjestene skal kose seg. Og dette tror jeg er en av
hemmelighetene til Gloria. Her føler vi oss vel.
Etter
frokosten som nå vel er beskrevet til det kjedsommelige, pakker vi koffertene
og etterlater disse i resepsjonen. Vi vil ta en bytur på egen hånd, og hva er
vel bedre da enn å cache litt. Da får vi alltid se spennende og interessante
steder som vi ellers ikke ville fått sett. Så vi rusler nedover gata, mot den
første cachen. Det er tydelig at vi er i sykkelbutikkgata, her er sykler i et
hvert hull i veggen. Nye og brukte sykler, og verksted, om hverandre. Vi rusler
ned til den røde skolen, en av de best kjente skolene i Tirana. Skolen fant vi,
men ikke cachen. Området er turistfritt og skikkelig ekte albansk, folk ser
etter oss og lurer på hva vi driver på med. Vi går videre til neste cache, den
ligger ved The Steven Center. Nok et sted vi ikke har sett før, her er det
virkelig koselig. Litt Montmartre, kanskje.
Vi finner
cachen, og deretter en gaterestaurant som ser koselig ut. En stor, åpen plass
med mange vannhull og mye folk, bare innfødte ser det ut som. Vi bevilger oss
dagens første glass vin, og nyter gatelivet og det som skjer foran oss, der vi
sitter på første rad i livets teater. Etter vinen rusler vi rundt hjørnet, og
da ser vi det, dette som vi aldri i våre villeste drømmer hadde trodd at vi
skulle oppleve i Albanian: en gågate. Nytt og fjongt, mange små bodegaer og
grillrestauranter, og litt lenger nede et stort, flott marked overbygget med
glasstak. Og her finner vi alt fra gamle fotoapparat og kikkerter til kik-erter
(billig poeng!), frukt og grønnsaker, antikviteter og bruksgjenstander. Her
står de med varene sine. Og rundt oss er det nye, eller nymalte blokker, i
overraskende flotte farger og mønstre.
Det viser
seg at dette er bygget opp det siste året. Tidligere lå det et marked her, men
det var et gammelt, tradisjonelt marked, ikke moderne som nå. Vi er imponerte
og tar av oss håret og bøyer oss i hatten. Vi rusler videre, og finner enda en
gågate i forbindelse med dette komplekset, også med mange små koselige butikker
og restauranter. Neste gang vi kommer skal vi tilbake hit, og kanskje til og
med handle litt, her er det mye artig.
Vi finner
oss en cache til før vi rusler tilbake til hotellet. Vi er ikke mye sultne, men
nå har det i alle fall gått noen timer siden forrige måltid. Vi går opp
trappene til Gloria restaurant, blir ønsket velkommen like hjertelig som sist
og blir vist til vår faste bord. Ut med stolene, yttertøy av, serviett på. Alt
klart. Vi finner noe fristende i dagens meny og får vann, vin og brød mens vi
venter. Og den som venter på noe godt, venter som kjent ikke forgjeves. Nok et
nydelig måltid. Jeg skal ikke trøtte noen med detaljer, men slår bare fast at
det nok en gang var fantastisk god mat.
100 meter
til taxi, og vi er på vei til flyplassen, der vi blir tatt imot på Hotel Airport
Tirana av vår venn Dashi. Han har ordnet et stort superior rom til oss, og vi
er kjempefornøyd. Etter en liten spasertur slår vi oss ned i lobbyen sammen med
Dashi og sitter og prater et par timer. Det er interessant å høre om likheter
og forskjeller mellom Albania og Norge. Utrolig mye er likt, og da ofte av det
mer negative, dessverre. Men det blir en koselig prat. Vi treffer også fruen
hans som kommer fra jobb, det er også koselig. Det er skiftbytte nå, og alle
som kommer på vakt kommer bortom og sier takk for sist, så hyggelig å se dere
igjen, hvordan går det. Albansk høflighet til fingerspissen, og vi må innrømme
at vi synes dette er koselig. Det hadde sikkert vært det samme i gamlelandet,
men her er det så utbredt og føles ekte og godt. Vi bare liker denne kulturen,
den har noe gammelmodig i seg.
Middagen
blir selvsagt på hotellet. Det er god mat, men vi er fremdeles mett etter
lunchen i byen. Men vi spiser og koser oss, og husets vin er fortreffelig,
italiensk, som den vi fikk på Gloria. Vi triver med oss en nattdrink på veien
opp, men da kommer kelneren, han må selvfølgelig transportere de edle dråper
til vår rom. Med et smil og et «naten e mire» smiler han og går tilbake på
jobb.
I dag er
det den store reisedagen. Først Tirana – Milano, deretter Milano – Gdansk. Ikke
visste vel vi at dagen skulle bli lenger enn vi hadde bestilt.
Først en god
frokost på hotellet før vi gjør oss klar, og blir fraktet til flyplassen av
alltid like hyggelige onkel, som babler i vei, og tror at vi forstår bedre om
han bare snakker høyere. Vi er ute i veldig god tid, og etter at vi har kommet
oss gjennom alle kontroller er det bare å sitte og vente. Lese litt, sjekke
nettet, kanskje spille litt på telefonen for den som liker det. Så er det vår
tur. Og turen til Milano går greit. At de bare fyker gjennom flyet med
kaffevogna og ikke får solgt noe som helst er verst for dem.
Å komme
gjennom passkontrollen i Milano er en prøvelse. Italienere og albanere må ha
verdens verste køkultur. Noen bruker albuer mens andre åler seg fram, alle med
ett for øyet: komme ut først. Akkurat som på flyet, der ”alle” reiser seg ved
touch-down, og sørger for kaos i midtgangen før flyet har stoppet. Men vi har
god tid, i Milano har vi fått 4 timer lenger ventetid enn det som opprinnelig
var planen, så totalt ca. 6 timer. Det blir raskt en god og kraftig lunsj, og
deretter en tur ut i friluft. Vi finner ut at det ligger noen cacher rett på
utsiden av terminalen, plassert her for akkurat slike som oss, som har litt for
mye ventetid. Vi finner greit tre cacher før vi snur og går tilbake til
ventingen, og har med dette gjort noe positivt og fysisk i over en time, i stedet
for å sitte å glo.
Vi har
e-billetten klar og skrevet ut, men online innsjekk funket ikke fra hotellet.
Det fikk vi betale dyrt for. Men her var bare å betale og smile. Penga finns! Plutselig
ble ikke denne reiseruten en like god butikk som den var når vi bestilte. Men
vi kommer oss nå ombord. Det eneste hinder nå er at det ser ut til at folk skal
ha med seg flyttelass inn i flyet. Selv benyttet vi tilbudet om å sende
håndbagasjen gratis, kanskje flere skulle benytte seg av det. Og ærlig talt;
når skal flyselskapene lære å sende 1 koffert gratis som bagasje, og heller ta
betalt for håndbagasje større enn en håndveske? Dette er rett og slett for
dumt. Og tidkrevende, folk klarer jo ikke en gang å løfte sin egen koffert opp
i bagasjehylla. Men nå gleder vi oss bare til å slappe av på hotellet i Gdansk.
Vi var litt
reisetrøtte, men kjempeheldige når vi kom på hotellet kl 22.55; restauranten
stengte kl 23, men likevel fikk vi servert meksikansk suppe, og god drikke til.
Her var de veldig hjelpsomme, veldig hyggelige og dette var i tillegg et koselig
hotell, så dette stedet kan anbefales. Og internettet er også bra. Nå er det
bare å få roet seg ned litt før vi kaster oss i sovinga. I morgen er det heimat
att.
Siste morgen, i dag skal vi hjem.
Etter en god frokost på hotell Faros hopper vi ut i taxien som står og venter
på oss, det er ikke mer enn 3 – 4 minutter og 15 zloti til flyplassen. Lech
Walesa Airport er en ganske ny og moderne, men ikke så stor flyplass. Igjen er
vi ute i god tid, og siden vi nå har fått sjekket inn på nett fra hotellet, er
det bare å dure rett gjennom en god sikkerhetssjekk. Vi sluses gjennom
taxfreen, handler litt smågodt og rusler til gaten. Vi er fremdeles ute i god
tid, da er det bare å finne frem boka som snart er utlest.
Siste etappe i luften går også på
skinner, vi får handlet litt på taxfreen på Kjevik, og hopper i taxien. Og plutselig
er vi hjemme igjen. Det er bra å være på tur, men det er sannelig ikke dumt å
komme hjem heller.
Erfaringer, tips og oppsummering
etter denne ferien?
§ Neste gang vi skal kombinere bofast
ferie med reiseferie kommer vi til å ta reisedelen enten i starten eller midt
i, hjemreisen ble veldig lang når vi skulle bruke 5 dager på å komme hjem.
§ Svært mange hoteller har for få
kontakter på rommet, med tanke på ladning av alle dagens dippedutter og
gadgeter. Derfor anbefaler vi å ta med seg en Powercube eller lignende.
Powercube fås på Power eller Clas Ohlson og koster 150 – 200 kr.
§ Dårlig Internett er mer regelen enn
unntaket, særlig var det slik i Albania. Vær forberedt på dette og ikke bli
irritert, det hjelper allikevel ikke.
§ Vær aldri redd for å spørre, folk er
fantastisk hjelpsomme og hyggelige, særlig i Albania.
§ Det med å bruke noen dager til å
reise rundt å se seg om er absolutt å anbefale. Og vi fikk enda mer lyst til å
oppdage og oppleve etter at vi leste reiseguiden til Ivar Skoglund: http://www.sarandalb.info/bin/xc.dll/htm?id=B805B298D63445AFB2795CD2F517A9D6
Så vil jeg å si takk til alle dere
som har fulgt oss på reisen, og en ekstra stor takk til dere som har
kommentert. Da er det bare igjen å takke for seg for denne gang.
TAKK FOR SEG!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar