Dag 11, Torsdag 17.mai 2018
"I et bitte lite hjørne, av vår store grønne jord, ligger vakre lille Norge med et folk som langsomt gror." Brita Wallevik runger i leiligheten vår. Det er 17 mai, og vi er stolte.
Stolte av hva? Vi er jo ikke en gang i Norge, og kan ikke ta del i feiringen?
Jo, vi er stolte av å være norske og å være frie.
"Vi vil verne om verdier, aldri tråkkes under hæl, være frie, sterke, stolte, det er Norges folkesjel." Dette er jo så albansk som det kan bli. Ingen er vel mer stolte enn albaneren. Ingen har vel blitt tråkket mer på. Vi føler et fellesskap.
Det er morgen den 17. mai 2018. Nok en 17. mai i vårt liv. For min del den 64. i mitt liv. Og det er heldigvis ingen som vet hvor mange flere 17. mai det blir, hverken i mitt eller i ditt liv. Men i år er vi i Albania, Saranda, på 17. mai, og ser frem mot en feiring utenom det vanlige.
Vi starter med flaggheising på terassen, vi står i stram giv akt for det norske flagget her langt borte fra Norge.
Så er det tid for frokost, og været er helt nydelig. Vi ser på TV at været er like bra hjemme i "gamlelandet", og ingen ting er bedre enn det. 17. mai skal være sol, pølser og is, glade barn og norske flagg. Og her er frokosten ekstra god i dag, tror det må være på grunn av dagen.
Mens vi sitter og koser oss med frokosten kommer det storfint besøk inn fjorden, MSC Poesia kommer igjen på sitt ukentlige besøk. Vi vet jo enda ikke om dette besøket vil fortsette hver uke, men det er i alle fall en ukes tid siden sist den var her. Det betyr i alle fall mye folk på byen i dag.
Vi drar ut for å møte, og spise lunch med Annhild og Ivar, og vi passerer en armada av biler og busser som står og venter på passasjerene fra Poesia. Her alt som kan rulle på to eller fire hjul, de offisielle står på kaia, piratene står i gata oppforbi. Og det er ganske mange av disse også. Vi blir tatt for å være turister og blir tilbydt taxi og guidede turer for hvert skritt vi tar. Men når vi svarer nei takk på albansk så gir de seg raskt.
Vi treffer våre venner på giroen og rusler videre i samlet flokk, og finner snart en isboks. Det er jo 17. mai, Norges isdag nr 1. Og vi er alle enig i at det er da ikke noen grunn til å bryte en slik tradisjon. Så da blir det is og øl på Gostivari. Og praten går lett som alltid. Kelnerene ser flagg og sløyfer på skjortebryst og får vite at vi feirer nasjonaldagen til Norge, og da må det jo pyntes med tradisjonell albansk hatt. Og vi blir gratulert og salutert.
Så gakker vi videre, det vil si tilbake, til Ørnevingen der vi inntar en god lunch. Og treffer tilfeldigvis på andre nordmenn som er på en ukes ferie i Saranda.
Etter lunch tar vi turen hjem til oss, der vi sitter og prater og koser oss på verandaen. Vi får også koselig besøk av naboen, og praten går. Litt vin og raki i glassene smører vel også litt, selv om ikke det er nødvendig med denne hyggelige gjengen her.
Vi bryter opp, og avtaler møte på La Petite kl. 7. Og der blir det champis, eller noe som ligner. Koselig start på middagen, takk til Ivar som kom på dette. Og alle går vi for makedonsk kasserolle til middag. God langkokt mat med mye smak, dette kan anbefales. Og så blir det en gedigen avslutning når måltidet var ferdig; "Ja vi elsker" ble spilt på full guffe, og nesten alle i restauranten reiste seg og sto oppreist under avspilningen. Det var veldig stemningsfullt, og en flott gest. Og hvis alle som reiste seg var norske så var vi i kraftig overvekt på stedet.
Så var det kveld igjen, vi går en liten omvei hjemover for å vise naboen et nytt grillsted, og så bærer det hjem. Der siger vi ned i sofaen, mette og trøtte og fyllt opp av vin og gode minner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar