Moments 2017

# 1. Fredag 7. april 2017

En slags reisebrev, der jeg vil oppsummere noen høydepunkt. Mest for oss selv, for å ikke glemme, men også for de få som måtte gidde å lese dette.

Det var jo opptur da Torilds bagasje kom ut som første koffert på baggasjebåndet i natt. Ikke fult så gøy var det at min koffert ikke kom i det hele tatt. Dette har vi vært med på før! Men det er bare å stille seg i kø. På grunn av at vi har vært gjennom dette før, sørget jeg for å komme først i køen. Dvs. en dame med et lite barn fikk komme før meg, litt hensyn må man jo ta. Så var det registrering og full pakke, heldigvis har de lært seg litt engelsk siden forrige gang vi sto her.

Etter at bagasjen var meldt savnet, var det å finne hotellet. Nå var klokken blitt ca. 01, og vi var ikke helt sikker på hvor dette hotellet var. Men det skulle være rett utenfor terminalen. Vi ruslet ut av Mor Theresa, og vi sto ikke lenge på utsiden før to kjekke unge menn kom bort og spurte om vi skulle ha taxi. Vi takket høflig nei, og sa at vi skulle bare finne hotell Ark. Ingen problem, sa de, vi skal følge dere dit, det er bare rett borti her. Og så gikk de, og pratet og var hyggelige helt til de hadde loset oss inn på hotellet. Det ble ikke noe taxi-tur på dem, de kjørte nok pirattaxi, men det ble en hyggelig stund for oss.
Hotellet var vel omtrent som forventet, noen plusser og noen minuser. Det skal bli spennende å prøve vårt "faste" hotell på hjemveien for å sammenligne.

Det gikk greit å ordne med leiebilen, og vi skjønte at vi har fått en god deal. Dette ordnet vi etter en grei frokost. Det er fantastisk å komme her, etter å nettopp ha vært på hotell Plaza i Oslo for bare få dager siden. Så lite stress, og så hyggelig, og så god mat. Det eneste som må nevnes var at her kunne vi ikke sette oss hvor vi ville, det var nesten så pekefingeren kom opp. Nei, vi måtte pent sette oss der det var dekket opp for oss. Men det funket godt, og maten var som sagt nydelig.

Hotellet i Berat var spennende. Det er ikke hver dag vi opplever at sjefen sjøl går med oss til P-plassen og kjører halve byen rundt for å få bilen parkert på en trygg parkeringsplass. Enda mer spesielt var det at når vi kom i resepsjonen og så sa vi at vi hadde en reservasjon så spurte han ikke etter noe, han bare sa "kom her", tok kofferten (den som vi fremdeles hadde) og tok oss med til rom 106 og sa "her skal dere bo". Ingen spørsmål om navn eller penger. Nei og nei så enkelt og lettvint. Hotellet er forøvrig gammelt og ærverdig, med mange utskjæringer og detaljer.

Lunch. 1 øl med en gang, og så menyen. Og så ble det grillskiver som var noe av det beste jeg har kjent på lenge, med poteter, salat, tatziki og brød. Og en liter rød vin som faktisk var veldig god. Prisen? 93 kroner. Men han var en liten luring, siden jeg ikke hadde nok Lek og betalte i €uro så ble det den nette sum av 130 kroner. Helt greit det også.

Dagens store opplevelse kom etter middag. Vi ruslet over broen til andre siden av Berat, og der ble vi ropt på av en "eldre" herremann som gikk og feide. Dere må komme her og se på kirken, sa han., Og det var en fantastisk liten kirke, det var en kirke til ære for St. Thomas, og den var fra den ottomanske tiden. Han pratet fort og mye, om alle maleriene og ikonene som hang på veggen, og om seg selv som het Vasil og var 55 år, og om moren som var død på grunn av komplikasjoner med en operasjon for hoftebrudd, og så tok han oss med på en by-vandring gjennom en by fra det ottomanske riket som fortsatt er fult bebodd den dag i dag. Vasil, du gjorde dagen til en spesiell dag for oss.

Etterpå måtte vi bli litt realister igjen, og dro på shopping. Hva skal man gjøre når kofferten er et par døgn etter oss i løypa? Da er det bare å handle inn. Det gikk i truser og sokker, og litt barbersaker og deo. Man trenger jo ikke lukte hest, selv om man kanskje ser slik ut?

Nå er det på tide å gå til en bedre middag, kanskje blir det noen ord fra den også. Eller dagen derpå?

Signe kvelden, godtfolk.




Moments # 2. Lørdag 8.4.2017. 

Ny dag, nye muligheter. Hva vil dagen bringe?

Vi sov greit her i Berat, og sov helt til vi våknet, og det var i halv-ni-tiden. Etter litt morgenstell var det ned til frokost. Det som er veldig greit, og ganske vanlig i Albania, er at frokosten serveres når du er sulten. Her er det ikke noe fra og til tidspunkt. Her vet de at folk er forskjellige. Det var ikke slik på Best Western i Tirana, men det er heller unntaket. Og et stort hotell må jo ha regler og rutiner.

Vi gikk ut etter frokost, og i det vi skulle gå, kom den forsvunne kofferten. Den kom i en flott Mercedes sammen med en sekk doruller og diverse annet stæsj som tydeligvis skulle fraktes fra et eller annet sted til et eller annet sted. Det var ikke mulig å se på tag'ene hvor kofferten hadde vært i mellomtiden, men den var både låst og plombert. Det var deilig å få tilbake tannbørsten.

Vi bestemte oss for å gå en tur opp til Borgen, eller Citadellet som det vel heter. På veien dit gikk vi innom en kiosk på hjørnet for å kjøpe noen kort. Og albaneren som drev denne, kunne "selvfølgelig" snakke norsk. Det viste seg at han hadde jobbet i Oslo noen år. Og hans norsk var mye bedre enn vår albansk.

Citadellet var fantastisk. Vi sendte en stor og takknemlig tanke til våre gode venner Laura og Per som har vært her og sjekket forholdene, og som anbefalte oss å reise hit, dette var bare rett og slett fantastisk. Citadellet er kjempestort, og her bor det ordentlige mennesker innenfor murene, det er altså en levende by med hotell, restauranter og butikker. Den eldste delen stammer fra før 200 BC, og er altså ca 2500 år gammel. Men selvsagt er det ombygd og påbygd mange ganger. Det var opprinnelig over 20 kristne kirker i citadellet, og en moské. Nå er det bare et par kirker igjen og mange ruiner. Og en enorm cisterne som samler regnvann og som rommer mangfoldige tusenvis av liter, helt unik i moderne tid.

Og hvem andre treffer vi der oppe enn vår nye venn Vasil. Han var opptatt med å guide noen andre, så det ble bare et lystig hallo før vi ruslet videre. Og vi var jo da også ferdig med turen og på vei ned igjen.

Vi hadde oss forresten lunch inne i festningen. Helt enkel og grei mat. Når vi spurte om vinen var fra Berat, smilte hun pent og svarte at "ja, den har pappa laget". Helt vanlig på disse breddegrader. Og vinen var helt ok, og den var rød.

Vi går ned til byen igjen, og ruslet langs den nye promenaden, fra ene enden til den andre. Den er kjempelang, og veldig fin. Bred og fin, og med eget sykkelfelt. Tenk det, sykkelfelt i Albania. Hvem skulle vel trodd det?

Middag spiser vi på samme sted som i går, der er den beste maten og i alle fall den beste vinen vi har fått så langt. Så hvorfor ikke? Det er hyggelig når kelneren ønsker oss velkommen tilbake og spør hvordan dagen vår har vært. Det er lørdag kveld, og vi bestemmer oss for å slå oss litt løs, med en fordrink, forrett, middag, dessert, kaffe, etterdrink, altså full pakke. Men vi klarer allikevel ikke å komme over 100 kroner pr person. Regningen lød på 195 for det hele. Her kan du betale med et smil.

Klokka er halv ti og det er lørdag kveld. Vi går innom kolonialen rett over gata på vei hjem og kjøper med oss noen flasker vin, det er alltid kjekt å ha. Så nå er vi forberedt på hva det skal være. Og i morgen reiser vi videre.

Drøm søtt, godtfolk.



Moments # 3. Søndag 9. april 2017

 
Nydelig vær i dag også, sol fra skyfri himmel. Etter frokost og utsjekk henter vi bilen og setter kursen sørvestover. På veien ut av byen ser vi de karakteristiske fjellene som virkelig bølger seg bortover, det ser ut som en gigantisk bølgeblikkplate som står oppreist i fjellet. Og der har noen skrevet, med bokstaver som sikkert er 20 meter høye eller mer, ordet NEVER. Dette er et anagram av ENVER som jo var navnet på diktatoren Enver Hoxha som holdt Albania i et jerngrep i over 40 år. Dette er noe å tenke over.

Vi kommer til Cobo som er den største vingården i Albania. De har også vunnet flere priser i utlandet for vinen sin. Det svinger inn flere turistbusser fulle av folk rett før vi skal til å svinge inn, og vi finner fort ut at dette er ikke rette dagen for oss. Så vi svinger ut og fortsetter bare vår ferd mot sør vest.

Vi har bestemt oss for å gi Vlore en sjanse, og vi vil ta en stopp og en natt her. Alle fortjener jo en sjanse.

Vi kjører vekselvis på små humpete og flekkvis på asfalterte veier, på fine veier, og på 4-felts motorveier. Men her må man være årvåken. En ku som gresser i midtrabatten mellom kjørefeltene er ikke uvanlig. Heller ikke at det kommer en bonde med saueflokken sin og et par esler imot deg på motorveien. På et innkjøringfelt til motorveien har en lokal bonde satt opp boden sin der han selger grønnsaker og frukt. Det er jordbærsesong her nå.

Vi kjører gjennom oljeland. Her lukter det råolje flere kilometer av strekningen. Vi passerer flere raffinerier og en del megastore oljetanker. Flere fakkeltårn med flamme på passerer vi også. Og det bor mye folk her. Stakkars folk.

Plutselig kjører vi inn i en møbelutstilling. Nye fine stoler og sofaer på begge sider av veien, og bare et kjørefelt. Og plutselig er vi midt i et marked, der det ikke er mulig å kjøre videre. Vi trosser advarslene fra GPS'en og svinger ned noen mindre gater uten boder og parasoller, men med desto flere biler. Men vi kommer oss gjennom dette også, og før vi aner ordet av det er vi på bygda igjen.

Hvorfor Vlore?
Hvorfor ikke?
Vlore har alltid for oss vært en by som det bare har vært om å gjøre å komme seg gjennom og forbi. Ca 125.000 innbyggere gjør dette til en storby. Men her har også nordmenn slått seg til. Vi skal treffe Ivar og Annhild, og de kommer og finner oss på hotellet. Hotellet ja, som vi fant på Booking.com og som fikk så god score, det svarte kanskje ikke helt til våre forventninger. Men det var rent, og for en natt er det helt ok. Når vil dere spise frokost?

Ivar og Annhild tok oss med. Først på lunch og deretter hjem til seg. På første balkong, med en fantastisk utsikt over bukta og byen. Dette må vel være den fineste plassen å bo i Vlore, tenker vi. En spesielt hyggelig lunch og kaffe.

Middag på en koselig, intim og heimslig restaurant. Her er de tydelig hjemme, i sitt ess. Vi blomstrer alle sammen, snakker sammen som vi skulle kjent hverandre i årevis. Her er vi hjemme, alle sammen. En utrolig fin kveld.

Taxi til hotellet. Det går ikke helt som planlagt, men etter en liten bomtur til feil hotell finner vi ut av det og kommer oss dit vi skal. Det gikk jo greit denne gangen også.

Vi gleder oss til å komme hjem i morgen, og legger oss, fulle av raki og gode minner om en fin dag.



Moments # 4. Tirsdag 11. april 2017

Turen hjem fra Vlore gikk greit. Selv om vi tidvis kjørte sikksakk mellom esler, høner, kuer og hunder som ruslet rundt i og på veien. Oftest uten tilsyn, da gjeteren ofte lå under et skyggefullt tre og hvilte.

Vi stoppet i nasjonalparken Llogara der vi også kjører over Albanias høyeste veipass, som er på ca 1050 moh. Her ville vi inn på en restaurant som ligger på kanten av stupet, og ha en is og en kaffe med panorama, men det gikk ikke, for han på kafeen hadde ikke strøm den dagen. Så da ble det til at vi kjørte videre.

Halvvegs nede fra passet stoppet vi for å ta med oss en cache, en av ikke så veldig mange i Albania. Vi kom til et nedlagt militæranlegg og måtte klatre og klyve litt, men der fant vi til slutt en bunkers, og en cache. Og en gjeter med 300 geiter, han stoppet opp og tok seg en prat med oss. Han fortalte at det var ikke noe greit når geitene hadde for lang pels, pga vegetasjonen. Og at den ene hunden hadde han kjøpt i Kosovo, det var en stor og kraftig hund med mye pels.

I Himare fant vi tilbake til en taverna som vi har spist på før, og der ble det en lett lunch. Og der fikk vi også historien til servitrisen, som hadde møtt veggen etter 17 år som frisør i Hellas, og nå hadde slått seg ned her som taverna-eier sammen med mannen. Og vi fikk høre litt om politikken og politikerne i Albania. Men til slutt måtte vi bryte opp og reise videre.

Å komme hjem var som alltid deilig. Bare å sitte på terrassen og se utover havet og bukten og høre bølgeskvulpet. Dette er medisin for kropp og sjel. Men å dvele ved dette har ingen hensikt, det må oppleves.

Middag på Ørnevingen, selvsagt. Og klem og kyss og mor og barn, og porsjoner som få kan klare få i seg på en dag. Og selvsagt raki. Det er bare å gi seg over.

Vi våkner grytidlig, før kl. 7. Ligger med døra ut åpen og hører hunder som gneldrer, og bølger som skvulper. Deilig å stå opp, 20 grader ute allerede. Kaffe, Sarandafrokost. (For de som ikke er innvidde er dette yoghurt med havregryn og friske frukter skåret i biter.) Det kan ikke bli bedre, frukten smaker slik som du husker det fra barndommen.

Ut i dagen, tur på vaskeriet med de store tingene som lå igjen fra forrige gang, møte og kaffe med Fatos. Mye nytt fra byen, mye tanker og nye vyer. Større cruisehavn, ny flyplass, gågater. Her møter vi fremtiden, men ser at virkeligheten er små, små skritt fremover. Men hva gjør vel det, vi har da god tid.

Lunchen i dag blir ekstra koselig. Vi treffer et par fra Israel, som driver hostel her i byen, på andre året. David og Dani som de heter er et svært hyggelig bekjentskap, og vi deler en del erfaringer med hverandre. Og litt rødt. Vinen på Caci er god i år. Vi sitter lenge og koser oss, det eneste som går er klokka. Men til slutt må vi andre også komme oss videre.

Nå er vi på vei mot kvelden, Saranda får hyggelig besøk helt fra Norge. Mon tro hvor det blir middag i kveld?



Moments # 5. Torsdag 13. april 2017

Dagene flyr som en vind, før vi vet ordet av det skal vi hjemover igjen. Men det orker vi ikke å tenke på nå.

I går spaserte vi opp og ned til borgen. Det har blitt en tradisjon, det. Nå var det forresten åpent der oppe, så da vi fikk oss en velfortjent drikke. Etterpå gikk vi ned igjen, og da gikk vi selvfølgelig innom våre venner, dette har jo også etter hvert blitt en vane.

Det ble en uforglemmelig stund, med servering av alt som blir dyrket i hagen. Det var syltede rødbeter, salat, spinat, forskjellige urter, oliven og sitroner, og selvfølgelig nok av raki og vin. Raki til herrene og vin til damene, må vite. Og hele tiden gikk skravla, og det ble vist bilder fra bryllup og andre festligheter. Han far sjøl virket glad for å kunne servere oss, flaska med raki var knapt nedi bordet. Heldigvis er det ikke så sterkt, så vi kom oss videre på egne ben.

Promenaden blir forresten oppgradert i år. Fra turistinformasjonsgloben og mangfoldige meter i retning mot Paradis har promenaden nå fått trapp av marmor, og masse fine marmorstatuer er blitt satt ut. Det begynner å se eksklusivt og turistvennlig ut. Kanskje de har forstått det nå?

Hjemme rakk vi akkurat en liten hvil før vi dro ut igjen til middag. Her går det i ett. Det ble godt over 20.000 skritt i dag, og vi er godt fornøyd med det. Og det ble en middag på Taverna Viljani som nå har byttet navn til Summer Restaurant. Vi fikk høre at Viljani selv hadde flyttet til Hellas for å gjøre lykken der. Men maten var den samme.

Torsdagen ble nok en flott dag. Først med en liten tur på barnehjemmet, og det er jo alltid like hyggelig og ikke minst givende. Vi var der ikke så lenge denne gangen, men skal tilbake en tur på mandag. Men det er deilig å være tilbake.

Og så kjøttsuppa på Bequa. En lunch som gir mot og krefter til det meste. Her på dette stedet går det for det meste folk som bor i byen, og så muligens en turist som forviller seg inn hit i ny og ne. Og så vi, da. Her får du ekte albansk mat. En stor porsjon kjøttsuppe med mye kjøtt, og en øl eller vin koster her 40 kroner. Og maten er god.

Vi har blitt invitert av søte Irena til å besøke familien hjemme, og selvsagt hilse på tvillingene. Det var noen skjønne små nurk på 4 måneder snart, som stort sett sov, og spiste som andre små babyer gjør. Og foreldrene viste sin Albanske gjestfrihet og bød på alt det beste de kunne komme på; der var frukt og kaker, kjeks og nøtter, juice og raki. Så det var bare å dytte innpå og nedpå. Og praten gikk lett, både hun og mannen hennes snakker veldig bra engelsk, så her er det ikke noen språkbarrierer. En flott stund.

Nok en kveld senker sløret over Saranda. Utenfor stuevinduet vårt ligger det et cruiseskip fra 2008, som skal videre til Dubrovnik i natt. Ankerkjettingen stønner hest mens den sakte blir heist ombord. En 294 meter lang lyslenke som duver, mens mørket kommer krypende. En kirkeklokke på andre siden av bukten slår sakte noen slag, kanskje for å minne oss om at nå begynner påsken. Helligdagsfreden senker seg over Saranda.

God påske.




Moments # 6. Lørdag 15. april 2017

Når du tror at det meste er sagt og gjort, så dukker det alltid opp noe nytt.

Dagene går med små og ikke fullt så små huslige gjøremål, og noen lange fotturer. I går ble det til å rydde og sortere i leiligheten, det blir jo storinnrykk til sommeren har vi hørt, og da er det greit å ha ting på stell. Håndklær, kluter, sengetøy, alt må telles og sorteres. Fort gjort skal også gjøres! Jeg monterte også nøkkelboks med kode på utsiden av døren, når man har smekklås er det greit å he en ekstra backup, i tillegg til den nøkkelen Fatos har. Vi vil jo ikke vekke ham midt på natten, om vi ikke må. Det som er så deilig med å ha leilighet i utlandet er at ingenting haster, og det er alltid noe å kose seg med.

Middag på Beerhouse kan umulig bli feil. Selv om noen av oss denne gangen valgt vin i stedet for øl, vinen i år har hittil vært bra. Når man så får en god kilo eller to med kjøtt av ymse sort og slag som er grillet så godt som det bare er mulig å få det, og så saftig og mørt at det smelter i munnen, da er det lykke å spise. Selvsagt med alskens garnityr som kommer først og som nesten er oppspist når kjøttet kommer. Alt på albansk vis.

Planen om å gå til frisøren i dag måtte jeg imidlertid forskyve, han hadde tatt seg en fridag i påska. Muligens har han oppe i morgen, hvis ikke blir det en annen dag. Hvem har vel hast, vi skal jo alle samme sted til syvende og sist.

Vi går til fiskerestaurant Erjon for lunch i dag, og spiser hver vår fisk. Og alle blir fornøyd og mette. Etterpå går vi til det vi kaller moskeen, men som vel heller er et tempel, i alle fall er det er religiøst samlingspunkt. Dette er en opplevelse som knapt kan beskrives, men jeg skal gjøre et lite forsøk.

Først går vi på fin asfaltert vei et par kilometer. Så går veien over i grusvei, som etter hvert nærmest blir en sti. Her møter vi kyr og hunder, og det er også en del mennesker som går her. Det bor folk her. Det ligger hauger med søppel på begge sider av veien, både rivningsavfall og husholdningssøppel. I veien ligger det ku-ruker og hestelort. Eller er det esellort? Vi går videre, forbi et stort pukkverk som har spist seg inn i en fjellkløft. Så går veien over i fast dekke. Det vil si at det er noen flekker sement her og der. Men gradvis blir det mer og mer betong, til slutt er veien helt av betong, og på sidene ligger det hus og murer.

Vi kommer til en enorm port, med det albanske emblem tvers over porten, i smijern. Ørnen med to hoder kneiser stolt tvers over en buet port som er kanskje 5 meter høy og minst like bred. Bak smijernet er det solid tømmer. Men porten er åpen og ønsker oss velkommen, og vi rusler inn. Vi setter oss ned og ser ut over havet. For et skue, for et panorama. Vi føler at vi kan se helt til Italia, Corfu er jo nesten til å ta på. Et skrint og magert landskap er bak oss, og en flokk geiter - eller er det sauer - går og gresser og napper i de få gresstustene som finnes oppover i åssiden.

Vi rusler videre. Litt bortenfor er det et bygg som vi tror er et slags mausoleum, der det står noe som ser ut som to kister. Fulle av respekt går vi ut igjen, og går videre ut i hagen. Her ser vi trær med sitroner, her er det salat, og alle slags grønnsaker. Her der det rett og slett en kjøkkenhage.

Vi våger oss opp den lange trappen til hovedinngangen, vi har jo vært her før, og vet litt mer om hvordan det fungerer her. Tror vi. Men ingenting er noen gang det samme. Det eneste som er likt er presten, eller hva han nå er, han med skjegget, han er den samme. Han vinker oss inn, og tar oss i hånden, samtidig legger han en arm rundt oss eller på armen vår. Kanskje det bare er meg, men jeg føler at han gir god energi.

I sammen med ham er en maler, eller som det viser seg, mannen til en maler. De holder på å renovere og pynte, ikke forstår vi hva som kan forbedres her. Men vi får samme behandlingen som sist, besøk i alle rom og tur i museet. I tillegg en tur rundt galleriet i andre etasje. Dette er en utrolig vakker bygning med masse fantastiske kvaliteter. Og vi blir tatt godt imot.

Etter å ha fått enda litt informasjon og kunnskap om stedet takker vi pent for oss og rusler ut. Fulle av andakt og gode følelser. Her er det ingen pekefinger, her er damene likestilte, her er det kjærlighet og humor som teller. Her føler du ro i sjela.

Vi rusler hjemover igjen og ramler innom puben som ligger på kirkegården. Om ikke akkurat pub, så i alle fall et serveringssted der vi får øl. Og om ikke akkurat på kirkegården, så rett over gata. Her er det i alle fall mulig å minnes de som gikk før oss.

Vi avslutter dagen med en ny tur på Ørnevingen. Vi, eller i alle fall en av oss, har bestilt blåskjell til i kveld. Og de svarte visstnok til forventningene og vel så det, levert på døra 2 timer før vi kom. DET er service, det.

Det er Albania, det.



Moments # 7. Søndag 16. april 2017

Jobb er jobb!

Jeg har lenge gått og grublet og fintenkt på hvordan jeg skal oppbevare forskjellig verktøy og utstyr på en grei og oversiktlig måte. Og etter mye fintenking kom jeg endelig fram til en løsning som så ble tatt opp i familierådet, og der ble det enstemmig vedtatt. Det blir en liten utvidelse av hyllene i garderoben. Og med en takhøyde på 2.66 er det ekstra plass i høyden også, i tillegg til at det altså er plass til en ekstra hylle ved siden av garderoben.

Utfordringen er jo da at dette burde jo vært satt i bestilling før vi reiser hjemover på tirsdag morgen. Så jeg legger inn en liten melding på Facebook-sida til snekkeren «vår», og etter et par timer er han på nett og lurer på hva det gjelder. Jeg forklarer problemet, og han sier straks at han kommer i morgen, når passer det? Vi blir enig i 10:30-tiden, det er jo tross alt 1. påskedag.

Et minutt før avtalt tid er han på pletten, som alltid med sin kone som tolk. Og vi peker og forklarer, og han måler og noterer. Mine tegninger er ikke gode nok, nei langt ifra. Og neida, dette er ikke noe problem, og det skal stå ferdig når vi kommer ned i juli.

I det de skal til å gå, bemerker de at alle vaskemidlene står oppå på kjøkkenbenken, og vi sier som sant er at vi har en vannlekkasje under vasken, og denne lekkasjen finner vi ikke, for den kommer og går. Det skjer kanskje en gang eller to hver gang vi er her, og kanskje ikke. Han legger seg øyeblikkelig inni skapet og begynner å se på koblinger og slanger, men heller ikke han ser noen lekkasje. Og så spør han om hvorfor vi ikke har aluminiumsbeslag inni skapet. Vi står som spørsmålstegn og skjønner ingen ting, han forklarer ivrig og fruen tolker: alle kjøkken som han leverer har alltid et trau av aluminium i bunnen for å fange opp en eventuell lekkasje. Hvis vi vil kan han orden et slikt for oss. Og vi vil jo gjerne. Vi tenker at det blir vel i juli det også.

Han tar telefonen og babler i veg, og så farer han av gårde. Kona står igjen, og sier at han kommer tilbake om 10 minutter. Og det gjør han. Da har han skremt ut en blikkenslager som visstnok pleier å lage disse beslagene for seg, og fått ham til å knekke et beslag til oss sånn på sparket. Første påskedag. Han klipper hull til nedløpsrør, skrur fast beslaget, og vips er vi sikret mot enda mer vanninntrengning i platen i skapet under vasken. Og prisen? 10 €uro inklusive montering. Spesial påskepris.

Og det beste av alt: dette er ikke unntaket, det er regelen.

For moro skyld spurte vi hvor mye det vil komme på å bytte ut kjøkkenet vi har nå, jeg kaller det kommunistkjøkkenet. Skjevt og skakt og ganske enkelt, men det funker. Men en gang i tiden vil vi fornye oss og få et up-to-date kjøkken. Han regnet og kalkulerte, og med god kvalitet lakkert kjøkken i samme størrelse som vi har, 15. - 20.000 kroner. Hjemme må du legge på en null til. Fristelsen til å bytte kjøkken ble ikke noe mindre nå.

Frisøren min har stengt i dag også, jeg håper han er på plass i morgen, jeg må jo få ordnet og stelt meg før jeg reiser hjemover. Men en god del av butikkene forøvrig, som var stengt i går, har åpent igjen i dag. Det tar ikke lange ferien her, nei. Man har da en jobb å skjøtte.

Vi har hatt en bedre middag i kveld, en påskemiddag kan du vel si. Og det var mye folk på giroen, og det var mye butikker og spisesteder åpne. Folk gikk pyntet og i finstasen, i alle fall mange gjorde det. På Paradis, der vi tok en night-cap, kom spørsmålet: "Alt er bra"? Selvsagt er alt bra, det går ikke an å ikke ha det bra her, som nordmann. Men det skaper også ettertanke. Hva har vi mistet hjemme på berget, hva kan vi lære? Det er ikke lite, om menneskelighet, og service, om respekt.

Nå fikk vi nettopp en hilsen fra en albaner som vil komme innom kl. 10 i morgen med en kake som svigermor hadde bakt til oss. Han måtte bare levere den før vi drar hjemover.

Jeg bare nevner det.




Moments # 8. Onsdag 19. april 2017

Kaken/desserten fra våre venner smakte himmelsk. Albanske desserter er ofte veldig søte for oss, men denne var bare nydelig. Det var også med en glutenfri variant, en kokos/melke – pudding med karamell-lokk, aldeles nydelig den også. Det er ikke farlig med slike venner, måtte de leve evig.

Ellers har denne dagen vært spesiell. En leiebil som ikke vil starte, det virker som det er tomt batteri. Vi får håpe vi får orden på det i morgen. En tur til «veskemannen», han skinte jo som ei sol, og presenterte oss for kameratene sine, og var tydelig veldig glad for å se oss. Hårklipp; endelig var frisøren på plass, etter hele to dager fri. En tur innom kjelleren der vi stort sett handler håndklær og sengetøy, nå er lintøyskapet oppdatert og klart for innrykk i juli.

Lurer på om det bare er batteriet?

En tur innom gardinforretningen, lamellgardinene på soverommet er nå 9 år gamle, og har en stund holdt på med å ramle ned av seg selv. Kanskje gardiner i stedet for lameller? Ikke noe problem, gardindama skal komme på besøk, og ta med tolk. Når passer det, og hvor bor dere? Punktlig kommer de som avtalt, hva har forresten skjedd med albansk tid, som er pluss-minus et par timer? Vi styrer og måler og ser på vareprøver, og blir fort enig. Gardinene skal bli montert av en spesialist når vi kommer ned neste gang. Hjemmebesøk er en selvfølge her, det er jo her du skal ha gardinene, og det skal jo stemme og passe. Dette er en selvfølgelighet her.

Det ble en forresten en spesiell og fin opplevelse å ha sponsorsønnen vår på besøk i leiligheten vår for første gang. Han trivdes vist, og det viste han med kroppsspråk og kjærlighet. Vi fikk høre enda litt mer om historien og bakgrunnen hans, og det er en sterk opplevelse. Det er flott å få følge en så flott ungdom, nå 16 år, videre i livet. Og det ser ut som om det kan ordne seg for ham nå, vi krysser fingrene for ham.

Og så den fordømte bilen som ikke går.

Ny dag, Fatos kommer i 10-tiden, endelig har han fått tak på en kar som har startkabler. Dette er ikke vanlig utstyr her, det er bare verkstedene som har slikt utstyr. (Notat til meg selv: Ta med et sett startkabler til Albania og Fatos!) Bilen starter øyeblikkelig og som et skudd, og går som en klokke. Jeg lar den stå og gå mens jeg er oppe og pakker ferdig, 52 minutter går den før vi er klar til å dra. Nå må vel batteriet være ladet?

Så er det farvel til Saranda for denne gangen, alt har en ende, pølsa har to. Men vi ser ikke mørkt på det, snart er vi tilbake. Og turen mot nord starter.

En halv time til det blå øyet, en time til Girokaster. Vi fyker av gårde. Etter Girokaster er veiene blitt betydelig bedre siden forrige gang vi kjørte her. Nå er det bare et stykke på ca en km som fremdeles er kjerrevei. Dette blir bra, vi ser ikke svart på å kjøre denne strekningen igjen. Det blir ca 5,5 times kjøring, inklusive lunch på kanskje 45 min. Det bør være mulig å kjøre på 4,5 time hvis man står på litt og kjører i ett. Hvis nå det skulle være et mål. Vi koser oss heller, og nyter naturen. Og for en natur!

Naturen her kan vanskelig beskrives, og vanskelig sammenlignes med noe annet jeg har sett. Med en frodighet som savner sidestykke, en mengde fjell på over 2000 meter og de høyeste på over 2800 meter. Vi ser snø på toppene, og kirsebærtrærne i full blomst langs veien. Gamle koner som står i veikanten og falbyr frukten og olivenbærene sine. Og hele tiden dyr på og ved veien.

Vi stopper og tar en lunch underveis. God og kortreist mat, uten noe tøys. Verten smiler og nikker når vi bestiller på albansk. Det er ikke så mange ordene vi kan, men den takknemlighet vi får når vi bruker det lille vi kan, er rørende. Det handler om respekt, som så mye annet i Albania.

Albanere er et stolt folkeslag, og ved å bruke noen fraser av deres språk, viser du dem stor respekt, og får derved respekt tilbake. Så enkelt er det her.

Etter god mat drar vi vider inn i nye opplevelser og på nye eventyr.



Moments # 9. Onsdag 19. april 2017

Nå er vi trygt hjemme igjen i Norge, og det er på tide å gå gjennom de siste dagene av turen i hodet. Man bør vel fullføre det man har påbegynt?

Etter en god lunch kjører vi videre mot flyplassen, der vi har planer om å levere fra oss bilen. Vi kunne hatt bilen et døgn til, men med tanke på startproblemene så leverer vi heller bilen nå, og tar taxi til byen. Dette skal senere vise seg å være en god avgjørelse. Vi kommer greit frem til flyplassen uten de store feilkjøringene, og er glade for at skiltingen er blir mye bedre i løpet av de siste årene. Ikke at det skulle så mye til, da. Det var i alle fall ikke skilting på veiene Albania var mest kjent for.

Taxi til byen, og vi kommer til hotellet, som slett ikke er like fint som det så ut på nettet, men heller ikke så ille som det kunne ha vært. Inne i en bakgård midt i Tiranas sentrum, kort veg til det meste. Vi sjekker inn på rommet og hiver oss i joggeskoa, nå skal vi gjøre oss kjent i byen.

Litt gråvær og småregn til tross, vi finner både Skanderberg plass og operaen, og mye mer. Plassen er under restaurering og operaen gikk vi forbi. Tirana er en by fylt av kontraster. Vi rusler rundt et par timer før småregnet og sulten slåss om oppmerksomheten, og vi blir enig om å prøve å finne et brukbart spisested i nærheten av hotellet. Vi tar peiling og smyger oss mellom dråpene i riktig retning.

Vi kommer til hotellet vårt uten å finne noe som virkelig tenner oss. Det er ikke det at vi ikke kan få mat, der er nok av spiseplasser, det er bare ikke noen som virkelig tenner oss. Så vi blir enig om å prøve litt lenger oppe i gata. 50 meter forbi hotellet ser vi et hotell, et enkelt og lite hotell, som skilter med en restaurant, Gloria heter stedet. Vi blir enig om å prøve der. Bare ren og skjær tilfeldighet. Og ren og skjær lykke..

Opp 3 etasjer i en smal og svingete trapp, der kommer vi inn i en koselig utseende restaurant. Ingen problemer med å få bord, bare ca 1/3 av bordene er opptatt. Vi føler oss velkommen, og setter oss ned og blir godt mottatt på perfekt engelsk.

Jeg er sikker på at hvis det finnes en gud for god mat og drikke, så var det han eller henne som ledet oss hit i kveld. Folk som kjenner meg vet at jeg er vanskelig å tilfredsstille med jålemat, men her klarte de det med glans. Og ikke bare meg, oss alle tre. Alt som ble servert, mat eller drikke, var ypperste klasse. Vinen er Cobo, veltemperert og noe av det beste jeg har smakt på veldig lang tid. Jeg vil faktisk gå så langt som til å si, og jeg har Torild med meg når jeg sier dette; dette gjør Tirana til en by vi har lyst til å besøke igjen, bare for å komme tilbake hit. Utrolig men sant. Men neste gang vil vi bo på dette hotellet.

Etter et måltid som kommer til å gå inn i historien, vralter vi tilbake til hotellet vårt, heldigvis er det bare 50 meter.

Vi har en rolig og god natt, og spretter opp av sengen når klokken er litt over, og rusler ned til frokost. Her er det litt av hvert, med trykk på litt. Ett stekt egg, ikke smør. Nei smør er de dessverre tomme for, men de anbefaler smøreost, det er nesten det samme. Vi spiser og koser oss, det kommer inn et par speilegg til, utfordringene er små og overkommelige. Steinar har alt spist, det var nok han som tok de siste smørpakkene. Vi får i alle fall kaffe, og den er god.

Dagen er startet, siste hele dag i Albania for denne gang, og været er ikke på vår side. Hva vil denne dagen bringe?



Moments # 10. Torsdag 20. april 2017

Kontrastenes by i kontrastenes land.

Vi rusler av gårde i lett regn. Kjøper hver vår paraply av en gateselger på sykkel, han har et utvalg av paraplyer, 5 €uro pr stk. Hvis vi er heldig så varer de dagen ut tenker vi, en av tre varte dagen ut. Men hva gjør man ikke for å støtte det lokale næringslivet. Hvor skal vi, er det noen som har gjort nødvendig resurch?

Torild har som alltid tenkt litt lenger enn oss gutta og sett litt på hva som kan være noe å se på. Vi siger av gårde og prøver etter beste evne å ikke bli overkjørt i fotgjengerovergangene. Her gjelder det spesielle regler, til en viss grad i alle fall. Du blir ikke kjørt ned, men du må ikke nøle i overgangen!

Visste dere forresten at Tirana har pyramider? Eller i alle fall èn. Midt i byen. Et sørgelig syn.

Vi skal til Mor Teresa plass, men på veg dit blir vi stoppet av en ung og hyggelig mann. Han spør hvor vi kommer fra, og forteller oss at han har vært turistguide i Tirana i 6 år, og har tilfeldigvis litt ledig tid akkurat nå, så hvis vi ønsker litt guiding så er han tilgjengelig. Vi takker høflig nei, og subber videre. Plutselig står vi foran en av Hoxhas bunkere, midt i byen, med skiltet BunkArt utenfor. Vi spør høflig vakten på utsiden om vi kan gå inn, og det blir bekreftet. Vi går ned ca 20 trinn, en etasje under jorden. Og der: billetter selges her.

Billettene kostet 500 for voksne, og 300 for de over 60 år. Endelig er det en fordel å være gammel. ( For orden skyld: 34,- og 20,- kr.) Vi vandrer under jorden i over en time, og ser på menneskers forferdelige oppførsel mot andre mennesker. Her var det vitnesbyrd fra før, under og etter siste verdenskrig. Og vi kan vel samstemt si at å leve i Albania før i tiden var helvete! Deres Sigurime tilsvarer Stasi eller SS, deres oppgave var blant annet å spionere på landets innbyggere. Over 200.000 var innom deres arbeidsleire som var minst like ille som tyskernes konsentrasjonsleire. En grusom historie.

Det er godt å komme ut i dagslyset igjen, og den regntunge himmelen passet godt som et bakteppe på det vi nettopp hadde sett. Så da begir vi oss mot lyset og håpet; Mor Teresas plass. Selv om Mor Teresa egentlig er født i Makedonia så er hun av Albansk opprinnelse og regnes som Albansk. Og er vel kanskje den mest kjente albaneren for oss. Plassen som var oppkalt etter henne var som navnet sier: en stor plass. Ikke noe spektakulært med den, som vi kunne se. Så vi gikk videre mens det sluttet å regne lite.

Hva er vel bedre hvis man skal få overblikket i en stor by enn å gjøre som fuglene, komme seg opp over takene. Vi tok derfor ekspressheisen av glass som sneglet seg oppover på utsiden av Sky Hotel, opp i den roterende baren. Her fikk vi en rundtur i løpet av ca 40 minutter, og god drinker til greie priser. Deilig å sitte der og samtidig våre på byvandring, uten å løfte annet enn den ene armen av og til.

Når baren hadde passert to ganger forbi oss fant vi ut at det var ikke vi som skalv og ristet, det var tannhjulene som sørget for rotasjonen som var slitt akkurat der. Og siden magene våre nå begynte å knurre i takt med motoren som snurret på tårnet vi satt i, bestemte vi oss for lunch. Og hvor vi skulle ta den var det ikke tvil om, det måtte bare bli der vi spiste middag i går, på Gloria. Så vi tok glassheisen ned igjen, og ut i byens larm og ståk, for full fart mot vår oase. Heldigvis var det begynt å regne lite igjen, så vi kom oss ganske tørre og hele til målet. Og der ble vi jo tatt imot som kongelige, eller i alle fall som adelige. Og maten vi hadde her sto ikke tilbake på noen måte for det vi hadde fått kvelden før.

Turen til flyplassen ble like halsbrekkende som turen der ifra dagen før. Men den ble 500 lek billigere, fordi det ble bestilt fra hotellet, i stedet for å ta en bil på holdeplassen. Og da kom bilen helt inn i bakgården vi bodde i, og slepte ut alle koffertene for oss i tillegg. Etter å ha sluppet av Steinar på hans hotell dro vi til vårt gode gamle, og der fikk vi enda en hyggelig opplevelse, som gamle kunder hadde de reservert en suite til oss. Med fruktfat på en asjett og to doble senger. Og et bad man kunne danse i. Og turens beste madrass. Vi følte oss virkelig privilegerte her. Og det ble ikke noe mindre hyggelig av at manageren inviterte oss på en kaffe i en av salongene.

Jeg skal ikke trette noen med flere detaljer om rommet, bare nevne at Steinar fikk litt hakeslepp når han kom for å spise middag med oss på hotellet, og først kom opp på rommet vårt. En fordrink i godstolen foran panoramavinduet mot flyplassen smakte heller ikke feil. Men middagen går vi heller fort forbi, maten var ikke så veldig når vi først har spist på Gloria.

Turen hjem gikk greit på alle måter. Når man reiser kl 15 fra Tirana og er hjemme hos seg selv 22:30, og har fått både vin og kaffe underveis, da er det ikke mye å sutre for. Og når man attpå til blir kjørt hjem av en drosjesjåfør som er fra tjukkeste posebyen og attpå til har vært på Canariøyene i januar hvert år i 30 år, da må en bare konstatere at dette har vært en vellykket tur på alle måter.

Tusen takk til alle dere som har fulgt meg på Facebook og gitt likes, og for alle de hyggelige og positive kommentarene jeg har fått, dette var helt overveldende og veldig hyggelig. Prosjektet ble først og fremst satt i gang for å kunne gå gjennom hendelsene i hodet, og for å ha en minnebok, men det er jo veldig gøy at så mange andre også har syntes det var trivelig å følge oss på turen.


Og til mine turkamerater Torild og Steinar, dere er verdens beste, takk for turen.