På tur i Albania - 5

 Dette er siste dag, noe som er et ugjendrivelig faktum. Det er gøy å være på tur, men det skal bli godt å komme hjem også. Men først er det frokost, deretter står opplevelsene i kø. Dette blir moro. Igjen.

Finfin frokost på Hotel Magalemi

Vi er en gjeng morgenfriske turister som er klar for avgang på avtalt tid, ingen trenger å vente på noen her. Men siden vår neste avtale er om et par timer, er det greit å fylle vente- timene med en opplevelse. Og Ervin har selvfølgelig et forslag: har dere lyst til å besøke en Moské? Det ligger en stor moské like nedi gata, og jeg tror jeg kan få dere inn der. Selvfølgelig vil vi det, og vi rusler nedover gata til The Sultan of Kings Mosque. 

Dette er et mesterverk fra 1400‑tallet, bygget under Sultan Bayezid II, og kombinerer osmansk eleganse med lokal håndverkstradisjon. Den er kjent for sin unike arkitektur med ti lave kupler, et rikt dekorert tak og en portiko (fungerer som et overgangsrom mellom ute og inne, beskytter mot vær og vind, og gir bygningen et klassisk, formelt uttrykk) som er større enn selve bønnehallen. Den har overlevd krig, ødeleggelse og restaurering, og står i dag som et levende monument over Albanias religiøse og kulturelle mangfold. 

Her slipper vi ikke over den gule linje før vi har tatt av oss skoene, damene må i tillegg ikle seg skaut. Men da er alt greit, og vi blir ønsket velkommen inn.

Først var vi inne her, i en stor, tom sal. Her var det ingen krav for å komme inn. 

Det var høyt under taket, og taket var vakkert dekorert

Så kom vi inn i moskeen, som var vakkert utsmykket.

En vakker bukett budeier

Aldeles nydelige dekorasjoner i taket

En storslått sal eller bønnerom

Så var det av gårde igjen, etter åndelig påfyll. For mange var dette første gang i en moské, for noen kanskje også siste, men det er viktig å være våken og vise respekt for andres religioner, levesett, tro og så bortetter. Og jeg kan trygt si at det var ingen som tok skade av besøket, snarere tvert imot.

Neste post på dagens program er besøk på vingården Kantina Pupa som ligger ca 20 minutters kjøring fra Berat. Og att og fram blir dobbelt så langt, siden vi måtte samme vei tilbake. Pupa Winery ble etablert i 1991 i Fushe Peshtan nær Berat, de startet med én hektar vinmark (1 ha = 100x100 meter = 10.000 m²) og produserte sine første 2000 flasker i 1993. I dag dekker eiendommen 30 hektar med lokale druesorter som Puls, Serina og Debina, og vinmarkene ligger 500–700 m over havet med utsikt mot Tomorr‑fjellet – et område kjent for jord som gir vin med særegen aroma og smak. Noe vi kan skrive under på.

Her ble vi godt tatt i mot, og startet med en rask omvisning i produksjons- og tappelokalene. En rask omvisning betydde et det ikke ble noen utbrodering om all verdens detaljer som de fleste av oss har hørt mange ganger før, og glemmer like fort, her fikk vi et enkelt, interessant og spennende innblikk i deres historie og produksjon, og etter en liten halvtimes rundtur bar det rett opp til prøvesmaking. Og dette var så vellykket at de fleste parene kjøpte med seg litt vin hjem. 

Smakspanelet sitter klart

Etter litt snacks og litt vin, samt egenprodusert raki, var det greit å komme i bilen igjen, og nye 40 minutters tur. Her ble det en overraskelse, et besøk i byen Kuçovë. Kuçovë, som i kommunisttida ble kalt “Stalin-town”, ble utviklet på 1950‑tallet som et kommunistisk industrisenter. Allerede i 1928 ble Albanias første oljebrønn boret her, og byen ble et viktig senter for oljeutvinning under både italiensk innflytelse og senere kommunismen. I dag har byen rundt 31 000 innbyggere, er fortsatt knyttet til oljeindustrien, og huser en modernisert NATO‑flybase. Og dette var jo gøy for gjengen der ¾ av den mannlige delen er oljeslusker. (Dvs. at vi har olje i årene i stedet for blod.)

Her river lukten av råolje og kerosen i nesa, og bitumen ligger sprett utover landskapet

Vi gjør klar for den lengste etappen på turen, nå er det 2½ times tur til Gjirokastër og etter hvert avslutningsmiddag, før vi blir fraktet til Saranda og hjem. Turen går greit, noen sitter og sløver mens andre snorker høylytt. Andre igjen sitter bare der og nyter roen og utsikten.

I Gjirokastër finner vi oss fort til rette hos en av de mange søskenbarna til Ervin, han lager G/T på øyemål for noen av oss mens andre prøver fortvilet på å få brukt opp restene av feriebudsjettet. Noe som i og for seg burde være enkelt i turistmaskinen i fjellene. Vi koser oss og praten går, helt til Ervin igjen svinger pisken og driver bølingen mot Restaurant Kodra der vi skal dinere.

 

forretten  var risboller og byrek

hovedretten var kylling og potetmos, og gul saus

Og her er gjengen samlet, alle unntatt Britt som tar bildet. Her fikk vi takket både Ervin og Albion for turen, det ble gjort med en hjemmelaget konvolutt med litt ekstra penger i, muligens til utdannelsen av deres fremtidige barn. Og selv om vi enda hadde et stykke igjen å kjøre, kjente vi alle på litt vemod. Men mot Saranda bar det, og vi kom oss greit hjem alle sammen.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

Oppsummering.

Er det mulig å oppsummere denne turen på et vettugt vis? Det er selvfølgelig vanskelig å fremheve noe spesielt når alt blir så bra som det ble.

Vi har jo snakket om det underveis på turen og kan slå fast at antallet i gruppa var helt perfekt, og at gjengen fungerte helt optimalt. Det var aldri en sur mine å se, eller et vondt ord å høre. Ikke en gang en liten spydighet, ikke som jeg fikk med meg i alle fall. Bare positivitet hele veien.

Arrangøren Albanian Trip (https://www.albaniantrip.com/) viste seg å være et godt valg. De var superproffe og leverte 100%. Hvis det blir en tur igjen til neste år, noe som det ble snakket om, kommer vi til å benytte samme selskapet, det må jo være det beste kompliment.

Guide og sjåfør, levert av arrangør, var også 100%. Dyktige, behagelige, vennlige. Meget god språkkunnskap og forståelse. Ikke antydning til "albansk kjøring", bare behagelig hele tiden. 

Ville vi gjort noe annerledes? For vår del: Nei.

"Value for money", er vi fornøyd med hva vi fikk for det vi betalte? For vår del: Ja, absolutt.

Her er noen av våre tanker:

Beste middagen: Mrizi i Zanave.

Beste lunsjen: Restaurant Bardhi i Kruje.

Beste hotell: Hotel Panorama, Kruje.

Beste opplevelsen: Zogaj gjestehus og veveri.

Og her er hva deltakerne sier etter turen:

Steinar B: "Litt av en tur."

Herdis: "Opplevelsene sto i kø".

Torild: "Opplevelsesrik fra A til Å".

Britt-Lise: "Gjestfrihet/ Vakker natur/ Kultur/ Vennlighet".

Jon Morten: "Overgikk alle forventninger".

Steinar W: "Tur verd å vente på".

Tone Karin: "Minner for livet den turen der"

Arne: "Var verdt hver krone den turen der"