Dag 2.
Etter en deilig frokost på Hotel Panorama, og etter at vi alle har fått pakket våre kofferter og bager, er det ut i bilen igjen. Klokka er presis 10, og vi skal ut på nye eventyr. Denne dagen går turen via Shkoder til en liten landsby ved bredden av innsjøen Skadarsko Jezero, som for øvrig har gitt navn til byen Shkoder.
Etter å ha kjørt en times tid gjør vi en avstikker fra hovedveien og kjører nedover en liten og smal vei mot stranda. Etter en stund får vi se en masse helt like 3 etasjes blokker som ligger på rekke og rad, i 2 rekker fra veien og helt ned til stranda. Sikkert 25 legoklosser i hver rad. Rundt området ser vi et høyt gjerde og ved innkjørselen er det en bom. Dette, fikk vi vite, var ferieleiligheter bygd av et Kosovo selskap, her midt ute i ingenting. Det var også 3 store supermarkeder i området der det knapt er et hus å se i mils omkrets.
Men det var ikke dette vi var kommet helt fra Norge for å se, snarere tvert i mot. Vi har nemlig tatt turen hit for å se triste minner fra Hoxha-tiden.
I bakgrunnen ser vi feriehus på rekke og rad
Bunkerne ved Tale strand er kystforsvarsanlegg fra kommunisttiden, bygget under Enver Hoxhas «bunkeriseringsprogram» på 1960–80‑tallet. De ligger synlig langs Adriaterhavskysten ved Rrilë–Tale, nord for Lezha, og ble reist for å hindre mulige amfibiske angrep. I dag står de som historiske monumenter og besøkes av turister og historieinteresserte. Guiden Ervin gikk bort til et hus rett over veien, og hentet eieren av området, bunkersene ligger nemlig på privat grunn. Han åpnet låsen på porten for oss, som for øvrig besto av en bit ståltråd, og slapp oss inn for å se på dette ufattelige monumentet over en gal mann. Ingen av bunkerne ble brukt i kamp; de står i dag som symboler på isolasjon og paranoia i Hoxhas regime.
Betongkuplene som vokter havet
Selv om alle i gruppa hadde sett slike krigsminnesmerker før, ga dette et kraftig inntrykk og stor ettertanke. Vi fikk høre at Albania bygde mellom 170 000 og 750 000 bunkere under Hoxha, med en tetthet på over 6 bunkere per km² – den høyeste i verden. Programmet ble ledet av militær- ingeniør Josif Zagali, og bunkerne ble utformet som kupler der granater skulle rikosjettere. Kostnaden var enorm: opptil 20 % av Albanias BNP i enkelte år, og 70–100 arbeidere døde årlig i ulykker under byggingen. Det ble ikke sagt så mange morsomheter i bussen når vi dro derfra.
Nå skulle vi videre til en annen del av Albanias krigshistorie, nemlig slottet Rozafa som ligger i den nordalbanske byen Shkodër. Det ble bygget rundt 350-tallet, etter vår tidsregning, og ligger 130 moh. på en høy åsrygg hvor elvene Bojana og Drin møtes. Vi ble kjørt nesten helt opp av en lokal minibuss som også hentet oss etterpå, noe som passet godt for de fleste av oss. Slottet ble en flott opplevelse, at noe som er over 2000 år fremdeles er så godt bevart er bare fantastisk.
En utsikt som kunne ta pusten fra hvem som helst
Når alle hadde sett seg ferdig i slottet, var det bare å starte nedstigningen, først til fots og så med buss. Herfra var det bare en 10 minutters kjøretur til lunsj i Shkoder, noe alle så fram til nå. Lunsjen ble inntatt på en koselig restaurant som heter Tradita; nydelig mat igjen.
Så går turen videre, nå til dagens bestemmelsessted, der vi skal overnatte. Vi er spente som små barn på julaften, hvordan blir dette?
Vi skal til et gjestehus i landsbyen Zogaj. Denne landsbyen ble nevnt som Zagagni av Mariano Bolizza i 1614, og var en del av Sanjak of Scutari. Den ligger bare et par kilometer fra grensen til Monte Negro, og veien hit er smal og svingete. Men ny vei er under bygging, og snart skal folk kunne kjøre denne veien til Monte Negro og videre nordover. Men vi har verdens beste sjåfør, Albion tar oss trygt helt frem til gjestehuset, der siste del av veien kan dog ikke kalles vei. Og her blir vi tatt vel imot av sjefen sjøl, Nebije, og blir innkvartert på hvert vårt koselige rom. Vi får en velkomstdrikk laget av roseblader, og nyter freden og roen.
Etter velkomstdrinken og fordeling av rom, bestemmer vi oss for å "gjøre byen", bese det som måtte være å se. Det var en kai, en butikk og en pub. Og da trengs det ikke mye fantasi for å gjette hvor vi havnet. Korcaen var som vanlig god, vinen et stykke fra det samme. Men plassen var idyllisk og sjarmerende. Skadar‑innsjøen blir ofte beskrevet som Sør‑Europas største innsjø, et sted med liljer, fugleliv og rolige vannflater som reflekterer både solnedganger og fjellene rundt. Reisende har kalt den «et speil mellom Albania og Montenegro» og «en rytmisk pust mellom to land». Det ble sagt at innsjøen kan ha en høydeforskjell på opp til 10 meter, noe vi så av plastposer langt oppe i trærne langs bredden. Dette igjen medfører at sjøens lengde kan variere fra 350 til 500 km.
«Ved Skadar‑innsjøen møtes Albania og Montenegro – vannet bærer liljer, fugler og historier som har krysset grenser i århundrer.»
«Skadar‑innsjøen ligger som et speil mellom fjell og himmel, der Shkodër vokter bredden med minner fra både legender og levende liv.» Vi skimter så vidt byen i disen.
Gjestehuset er det brune huset midt i bildet
Tilbake på gjestehuset var det dekket opp for middag. Og middagen besto av ovnsbakte karpekoteletter i en tomatisert saus. Fisken var fra innsjøen og smakte aldeles nydelig. Ganske rød i kjøttet og lite utpreget fiskesmak. Og ellers masse grønt, ost og alt som hører hjemme på det albanske middagsbord.
Ervin & Nebije
Etter maten kom akevitten fram, noe både Nebije og Albion visste å sette pris på. Og vi som var gjestene var heller ikke fremmede for å prøve litt norsk sommerakevitt.
Mor, svigerdatter og sønn. Her må alle være med å ta i et tak.
Praten gikk lystig, bare avbrutt av nok en fantastisk solnedgang. Vi koste oss, jugde og skrøt til langt på natt, klokka var sikkert bort i mot 22 før vi fikk lagt oss, trøtte og fulle av nye inntrykk. Og spenning, spente på hva morgendagen ville bringe, og om Albion klarte å få bilen opp på veien igjen.
De øyene vi ser ligger i Monte Negro
Ny dag, nye muligheter!
Etter en velsmakende frokost var vi lovet en omvisning på veverifabrikken. Fabrikken ble startet av "fyrverkeriet" og gründeren Nebije. Hun fortalte fra sitt liv, en historie som kunne ta pusten fra noen hver. Hun ble enke i fjor, men ikke engang det har stoppet henne. Hun har skritt for skritt bygget opp et gjestehus og et veveri. Hun har ansatt landsbyens damer, da det ikke fantes noe jobb for dem, lært dem å veve og strikke, og produserer for salg, på hjemmelagde vevstoler. Fra å være et uttall av mennesker i en leilighet, det kunne variere mellom 30 og 50 personer og bare 1 toalett, har hun nå et gjestehus med 10 toaletter. Hun har slått i bordet til banksjefen for å få lån, og fått det. Hun har en energi og en karisma som de fleste bare kan drømme om, og et smil som kunne smelte smør. Men i øynene lurer en vilje av stål.
Først var vi en tur i "showrommet" der flere av oss handlet veverier, prisen var utrolig lav og i tillegg fikk alle parene en liten gave, uansett kjøp eller ei.
De største teppene må lages på 2 vevstoler
Her fikk vi høre historien om en ildsjel, Ana, fortalt av henne selv. Om mange tragiske skjebner og om kvinner som har fått hus, mat og hjelp. Og alle damene i gruppa vår fikk en gave; et par ørepynt som var laget av damene som satt der og heklet, strikket og laget smykker, mens vi satt der. Og ikke nok med det, god mat og drikke fikk vi også. Det er unødvendig å si at det ble litt ekstra tips på den regningen der.
Etter at alle hadde fått handlet det de ønsket, gikk vi en etasje ned, til produksjonslokalet. Dette hadde blitt stengt på minuttet hadde det vært i Norge, men her var folk takknemlige for å ha en jobb og en inntekt.
Oppvarming av rommet var denne gamle vedovnen
Garn i alle farger, naturull og naturfarger
Nebije ved vevstolen
Så var det på tide å ta farvel med Qilim Guesthous & Cooperativ, og begi oss videre på vår ferd. Men for å komme opp på veien måtte vi gå, Albion tok ikke sjansen på å kjøre opp med oss i bilen.
Men vi kom oss opp, både vi og bilen, og gjorde oss klar for dagens først etappe, vi skulle besøke Shkodër.
Shkodër er en by ved Shkodërsjøen i det nordvestre Albania. Den er en av Albanias eldste og mest historiske byer, såvel som et viktig kulturelt og økonomisk senter. Shkodërs befolkning var 135 612 ved folketellingen i 2011.
Shkodër by har i reiseskildringer blitt omtalt som «en by av kontraster og klanger», der minareter og kirkeklokker ringer side om side, og hvor innsjøen gir byen en aura av både ro og åpenhet mot verden.
«Byggingen av Skadar» (Kënga e ndërtimit të Shkodrës) er et av de mest kjente episke dikt i den gamle balkanske tradisjonen. Her fortelles det om hvordan en festning ved Skadar (Shkodër) stadig ble ødelagt av mytiske krefter, inntil et menneskelig offer ble gitt. Dette diktet har blitt stående som et symbol på både lidelse og utholdenhet i regionens historie.
Og hva er vel en tur uten besøk i en kirke eller fem. Dagens utvalgte var den katolske katedral i Shkodër; St. Stefans Cathedral.
Katedralen i Shkodër ble reist i 1851 etter sultanens tillatelse, og fikk sin karakteristiske kuppel fornyet i 1897. Den albanske kunstneren Kolë Idromeno utsmykket hvelvet i 1909 med malerier av Jomfruen av Shkodër og engler i folkedrakter. Bygget ble skadet av jordskjelv og krig, og under komunistregimet i 1967 ble det omgjort til idrettshall. I 1990 ble katedralen gjenåpnet, og kort tid etter ble den besøkt av pave Johannes Paul II, som markerte kirkens gjeninntreden i Albanias religiøse liv.
Turistattraksjoner og solskinn har en tendens til å gjøre strupene tørre, og etter hvert få magene til å rope på rettferdighet. Da passet det bra at det på programmet var lagt inn tur til Gjuhadoli-området i Shkodër.
Gjuhadol er en historisk gate og bydel i Shkodër, med navn fra middelalderen som stammer fra det slaviske «Gluho dol» – den tørre bekken. Området var opprinnelig en fruktbar mark, men ble på 1800‑tallet gradvis til en bydel med de første husene reist rundt 1820. Under osmansk tid ble gaten kalt «Gjuhadol‑sokak», og senere fikk den ulike navn som «Franz Ferdinand» og «Justin Godart» før den i kommunisttiden ble omdøpt til «Branko Kadia». Etter 1990 fikk gaten tilbake sitt historiske navn Gjuhadol, og er i dag en del av bydel nr. 3 i Shkodër.
På "n'prag" ble vi påspandert en ny runde, bare fordi det var så stas at vi var fra Norge, og fordi han fikk legge bilde av oss på sin Instagramkonto.
Tid for lunsj, Ervin hadde lyst til å ta oss med på en spesiell kaffe. Og det stemte jo helt, "Arti´ Zanave" var en helt spesiell plass.
Hos Arti’ Zanave kan du smake tradisjonelle albanske retter laget med lokale råvarer .Hovedfokus er å støtte kvinner i Albania, og hjelpe dem som har vanskelig for å finne arbeid. Overskuddet fra restauranten går til kvinnehusene, hvor kvinnene ofte bidrar – enten ved å servere gjester eller ved å lage smykker, skjerf, vesker og klær som kan kjøpes her. All inntekt går tilbake til kvinnehusene.
Ervin & Ana
Men det får bli det første temaet i neste bolk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar