Minner: På tur i Albania

Dag 5.

For at alt skal bli mest mulig korrekt så må jeg starte med å nevne at det var 2 i turgruppa som våget seg ut blant myggen i går kveld. De kunne melde om et lykkelig samfunn uten en eneste turist så langt de kunne se. Om det var utsikten som var for overveldende, eller om det var myggen skal være usagt; det var i alle fall bare så vidt at de rakk middagen. Heldigvis fikk de spurt noen innfødte om veien, så de ankom hotellet like før vi skulle ut og gå manngard etter dem. Og dette var vel den eneste "katastrofen" som skjedde på hele turen.

Og så, etter en delikat frokost sadler vi opp og gjør oss klar for mer kultur og fine opplevelser.

Vår fantastisk sjåfør Albion stilte med nyvasket bil hver dag, tømt for tomme vannflasker og annen søppel. Her var gutta som gjorde det lille ekstra.

Vi tok farvel med sånn cirka 26 millioner mygg, knott og andre små, flygende innsekter, og satt kursen mot de indre bygder. Bare kort tids kjøring etter avgang fra hotellet må vi stoppe på grunn av en hindring i vegen. Det endte jo med at alle som én måtte ut å se på denne merkelige skapning.

Divjakë-Karavasta National Park

Jeg har blitt bedt om å gjøre oppmerksom på at pelikanen er den som står nærmest fotografen

Men nok av fjørfe og wild life, nå måtte vi videre.

I dag skal vi besøke Apollonia archaeological park og museum. Dette ligger ca. 8 km vest for Fier og ble åpnet i 1958 i landsbyen Pojan, midt i det antikke Apollonia‑området. Museet huser funn fra utgravningene av byen, blant annet over 688 gjenstander og mange mynter, og regnes som et av de rikeste arkeologiske museene i Albania.

Museet ble plyndret og stengt i 1991, men gjenåpnet i 2011 etter restaurering støttet av UNESCO. Utstillingene viser resultater fra både tidlige franske utgravninger på 1920‑tallet og senere albanske arkeologiske kampanjer.

Apollonia er et av Albanias største arkeologiske områder, med et utgravingsfelt på ca. 81 hektar, omgitt av en 3 meter tykk bymur i 3 kms lengde. Byen ble grunnlagt på 500‑tallet f.v.t. og hadde opptil 60 000 innbyggere i sin storhetstid. Området rommer ruiner av templer, teater, agora og kloster, og er i dag et nasjonalt arkeologisk museum og kulturpark.

Vi var så heldige å få bruke en times tid av dagen til en som kjente historien til "hver eneste sten" der; nemlig arkeologen Arjan Dimo. Og han fortalte med en glødende iver og en smittende interesse om alt han visste, og litt om hva han trodde. Dette ble en historietime av de sjeldne.

Her gikk sønnen til Julius Cæcar på skole

Amfiet i Apollonia kunne romme 10 000–12 000 tilskuere, og står som et monument over byens rolle som både kulturelt og politisk sentrum i antikken. Det er i dag et av de mest imponerende ruinområdene i Albania.

En sisterne for regnvann, fremdeles i bruk. Se slitasjen fra tauet som har blitt brukt til å heise opp vannbøtta med

Etter å ha trasket rundt i utgravinger en times tid, ble vi geleidet videre, til St. Mary‑klosteret i Apollonia. Dette ble reist på 1200‑tallet i bysantinsk stil, på ruinene av den antikke byen. Det er kjent for sine fresker fra 1500‑tallet og sin lange religiøse tradisjon, og står i dag som et sentralt kulturminne i Apollonia nasjonalpark.

Etter besøket i St. Marys kloster besøkte vi museet som kunne fremvise en mengde gamle skatter. Spesielt fascinerende var det å se hvordan de har bygget opp gjenstander av fragmenter og biter de har gravd frem.

sarkofag

3D Løve-puslespill

Statue med utskiftbart hode. Mye enklere å bare bytte hode, enn å lage helt ny statue

2 godt bevarte artefakter; Arjan Dimo & Ervin Budo

Da er det på tide å stenge att grinda og dra videre til neste sted, som er Berat

"Berat – “byen med tusen vinduer” – ligger som et dikt i stein langs Osum‑elven. Hvite hus klatrer oppover åssiden, mens slottet vokter fra høyden, og lys og skygge spiller i fasadene som et levende maleri."

Vi starter på toppen, i slottet som er et levende citadel, her bor og lever det mellom 1200 - 1500 mennesker, noe som gjør festningen unik som en av få i Europa som fortsatt er bebodd. De gamle husene, kirkene og gatene gir stedet en levende karakter, der historie og dagligliv møtes.

Berat‑citadellet (Kalaja e Beratit) har røtter tilbake til 300‑tallet f.v.t., men den nåværende festningen ble i hovedsak oppført og forsterket på 1200‑tallet under Despotatet Epirus. Murene ble tidligere styrket under romerne (200 f.v.t., 400–500‑tallet e.v.t.) og senere under keiser Justinian på 500‑tallet.

Vårt første besøk her er i Church of the Dormition of St Mary, her vi også finner Onufri Ikon museum. Her får vi en omvisning av konservatoren Erion selv, som forteller og legger ut om både kirken og ikonene. Vi får også lov til å ta bilder, dog uten bruk av blitz.

Her har vi kommet inn i det "aller helligste", bak alteret, der godbitene er

Onufri ikonmuseum har ca. 106 ikoner samt liturgiske gjenstander fra 1300‑ til 1900‑tallet. Det er et unikt sted der albansk ikonkunst og bysantinsk tradisjon møtes, og et av de mest betydningsfulle museene i Albania.

Et par eksempler på ikoner

Konservator Erion inviterer oss også inn på sitt laboratorie, der han holder på med å renovere et kostelig ikon. Med q-tips og rensevæske går han over hver millimeter av maleriet, og sølvholkene på ramma pusses med nennsom hånd. Dette er pirkearbeid som må utføres av en spesialist. Her ligger det ekte ikonet, Madonna med Jesusbarnet, bak hengelås og tykke vegger. Vi ville gjerne ta bilde av dette, men her var Erion litt mer restriktiv, og sa at vi fikk komme tilbake og ta bilde når restaureringen var ferdig.

Etter endt besøk på Onufri Ikonmuseum var veien kort til en av Ervins mange fettere for lunsj. Her kunne vi sitte med hele dalen for våre føtter og nyte et herlig måltid før vi skulle se oss litt mer om i citadellet.

Det er intet mindre enn 24 gudshus i citadellet, her er det bare å velge. Vi går i trange brostenslagte gater mellom stenhus, og føler historiens sus. En opplevelse for alle, selv for de av oss som har vært her før.

Citadellet i Berat blir man aldri "ferdig" med, men nå var det tid for å komme videre. Innsjekk på Hotel Mangalemi gikk som en drøm, der var de skikkelig profesjonelle. Vi fikk en velkomstdrink i baren mens koffertene våre på mirakuløst vis selv fant veien opp på rommet, det var bare for oss å finne rett rom. For øvrig flotte rom med alt man kan trenge på et hotell, og vi fikk i tillegg vindu og utsikt mot gata og kunne følge med på når folk kom og gikk. Noen valgte å slappe av en stund på hotellet, mens andre gjerne ville utforske byen. Og det virket som om alle var godt fornøyd med den avgjørelsen de tok.

Et av dagenes høydepunkt er jo alltid middagen. Hvem - hva - hvor? Denne dagen hadde vi ytret et ønske om spise hos Lili, det er et sted vi har hørt skal være så bra. Dessverre var Lili stengt på grunn av påskefeiring, men, sa Ervin, fortvil ikke, for jeg er med eder. Jeg vet om et fantastisk sted som dere garantert kommer til å bli fornøyd med. Og nok en gang fikk han rett.

Like ved hotellet finner vi Guesthouse Baba Lluka som er et familiedrevet sted. Her er det pappa Luciano, mamma Lorena og de to sønnene Pietro og Marko som driver gjestehus og restaurant i småskala- format. Med plass til 18-20 spisegjester serverer de de nydeligste retter av lokale matskatter. I tillegg driver Luciano med treskjæring og tryller fram flotte relieffer, og så lager de vin og forskjellige typer raki. Og her hadde vi en fantastisk kveld sammen med familien. Godt at det bare var kort veg og nedoverbakke til rommene vår og en god natts søvn.