Dag 3, 2dre del.
Nå skal vi på camping! Dette var vår første tanke da bilen svingte inn foran 5-6 hytter på et jorde. Vi tenker tilbake på det glade 80- tallet, og ser etter telt og campingvogner, men ser ingen. Heller ikke så vi noe til servicebygget med toaletter, dusjer og vaskemaskin. Forklaringen fikk vi ganske snart; dette var luksushytter med alt: do med vann i, dusj med både kaldt og varmt vann, dobbeltseng og aircondition. Og like bortenfor den første hytta lå en koselig bar-pub-kafe-vinstue. Her manglet det så visst ingen ting. Ordet Camping har fått en ny betydning.
Ganske snart etter ankomst gjør vi oss klar til en tur rundt på gården som ligger straks inntil, og som er målet for besøket. Mrizi i Zinave Dette er en agrofarm som drives etter slow food prinsippet. Slow food‑prinsippet er både en matfilosofi og en global bevegelse som setter kvalitet, bærekraft og rettferdighet i sentrum. Det handler om å bremse ned, nyte maten og ta ansvar for hvordan den produseres – til beste for mennesker, dyr og planeten. Og her får vi se det hele: produksjon av diverse oster, pølser, skinker og vin, og vi fikk både vin og mat- smaking. Samt at vi selvfølgelig fikk bare lokal mat til middag senere på kvelden.
Her blir noen av ostene røkt
andre oster ligger i rødvin, eller i saltet vann
før de blir lagt til modning og lagring i minst 3 måneder, noen opp til 1 år
spekeskinker på rekke og rad
spekepølser og andre kjøttvarer
blikkfang ved inngangen
noe for de yngste, trekkes av en traktor
her er god plass for større arrangementer som brylluper o.l.
velstelt og pent på utsiden
"jorden er ikke et askebeger!"
Etter å ha smakt på diverse viner og lokale mattradisjoner ruslet vi i gåsegang opp til restauranten i hovedhuset, der vi skulle spise middag. De hadde dekket opp et stort firkantet bord som vi kunne sitte rundt (litt rar setning, men slik var det), og her kom det rett på rett på rett. Forretter, hovedretter (minst 4 typer kjøtt), mellomretter og småretter før det også kom 2-3 dessertretter. Og til dette fikk vi så mye vin vi bare kunne klare å få i oss. Og alt lokalt produsert, og alt smakte nydelig. Det var vel konsensus om at dette var den beste middagen på hele turen, ikke til forkleinelse for noen av de andre som også var nydelige. Men dette var nesten overdådig.
Det opprinnelige huset som var til nedfalls, nå mesterlig restaurert. Her er to av hjørnesuitene som kan leies for overnatting
Stekt maisbrød i pisket cottage cheese, med rødbete-krem
ost, byrek og hvitløk
diverse oster, skinke og soltørkede tomater
et bugnende middagsbord
diverse desserter
en ball av saftis, med vaniljeis inni
Dag 4.
Dagens første etappe går til Durrës, der vi først besøker Albanian College (ACT). Det er en internasjonal skole i Albania som har rundt 115 elever og 45 lærere, og den rekrutterer årlig lærere fra utlandet. ACT har vært i drift siden 2014.
Skrått over gata finner vi en gammel steinmur. Muren er et bevart fragment av Durrës’ antikke bymurer, bygget i romersk og senere bysantinsk tid. Den er en av flere rester av den gamle festningsringen som fortsatt står igjen etter at store deler av muren raste under det kraftige jordskjelvet i 1273.
Så rusler vi videre, ikke langt, til en større utgravning. Her får vi se et amfiteater. Amfiteateret i Durrës er det største romerske amfiteateret på Balkan, bygget tidlig på 100‑tallet under keiser Trajan. Det kunne romme opptil 15–20 000 tilskuere og ble brukt til gladiatorkamper. Etter gladiatorkampenes slutt ble deler av arenaen brukt som kristen gravplass og kirke med mosaikker og fresker. Det ble sagt at det fremdeles er minst 3-4 meter å grave ut, kanskje mer.
Rart å tenke på at her gikk kanskje Cæcar og gjengen hans, tok seg en øl og en byrek mens de koste seg med en "meretrix", og så på at gladiatorene kappe hodene av hverandre. Ikke akkurat Netflix det, nei.
Det neste på programmet er intet mindre enn en nasjonalskatt. Vi skal til Ardenica‑klosteret (Manastiri i Ardenicës) som ligger sør for Lushnjë og ble grunnlagt i 1282 av den bysantinske keiseren Andronikos II Palaiologos etter seieren ved Berat. Det er særlig kjent som stedet der den albanske nasjonalhelten Skanderbeg giftet seg med Andronika Arianiti i 1451.
Klosteret hadde stor betydning som religiøst og kulturelt senter: det drev en teologisk skole fra 1780, ble et sted der albansk språk ble undervist under nasjonaloppvåkningen, og huset et rikt bibliotek på 32 000 bind som gikk tapt i en brann i 1932. Kirken, som er viet til Jomfru Maria, inneholder fresker av Zografi‑brødrene, og en inskripsjon av Nektarios Terpos fra 1731, denne regnes som den eldste kjente teksten på både albansk og aromansk i en bysantinsk kirke.
Under kommunisttiden ble klosteret stengt og forfalt, men ble delvis restaurert på 1980‑tallet og gitt tilbake til den ortodokse kirken i 1992. I dag står det som et viktig historisk og religiøst monument i Albania. Dette var i sannhet en ubeskrivelig vakker kirke.
Alt har en ende, sies det, og ei pølse har to. Vi må tilbake til nåtid og samtid, og da drar vi som Rune Rudberg sang så vakkert om i 1988: Ut mot havet. En ganske fin vei gjennom sumpområder og skogsområder, og gjennom masse vakker natur, helt til vi plutselig befinner oss i myggens rike. Vi skjønner jo fort hvorfor det er så mye fugler her, her er klekkeplassen til alt av mygg og knott i sør-europa, det er jeg overbevist om. Men en nydelig plass var det, og Pelikan hotell i Divjake var absolutt verdt et besøk.
Divjakë er en by og kommune i Fier fylke, Albania, med rundt 34 000 innbyggere. Den ligger ved Adriaterhavskysten i Myzeqe‑sletten, og grenser til den store Divjakë‑Karavasta‑lagunen, et viktig naturreservat. Kommunen dekker et område på ca. 310 km². Og her er også et stort viltreservat med et visitor- senter.
Etter å ha blitt innlosjert på våre forskjellige rom, var det bare å finne seg plass ved middagsbordet. Vi lot oss ikke be to ganger.
til forrett: ande-rizotto, stor nok til å være en hovedrett. Bare 2 av oss tok sjansen på å spise opp, noe de angret når de så neste rett
deilige grilla grønnsaker
hovedretten; dette var mat til 1 person. Burde holde det...
Panna Cotta med bjørnebærsaus til dessert
Og hver var de fremdeles midt i påskefeiringen.
Nå ble det takk og god natt for de aller fleste. Noen var vel så mette at de måtte hjelpes til sengs og bli kledd av. Sannelig godt at vi fikk en raki eller to før vi fant senga.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar