Påsken 2019 - Minner 1

Fredag 12. april 2019
Ett år siden sist. Sånn omtrent da. 
Vi har ventet og lengtet og savnet, nå er endelig tida her. Eller er den ikke alltid her, forresten?

Oppmøte kl 06.10 på Kjevik, Arly og Kirsti er allerede på plass. Alle er klare som egg, eller eggedosis, kanskje. Selvfølgelig var det kø helt ut, og innsjekkingsautomatene var ute av drift. Bra vi var ute i god tid.

Neste stopp er Gardermoen, der skal våre veier skilles, for igjen å forenes i Tirana. Vi reiser via Zürich, de reiser via München. Og turen gikk greit for begge par. Litt kjedelig med mye venting, men hva gjør man ikke.

Arly og Kirsti blir hentet på flyplassen, der sto fetteren med stort, trykket skilt og tok imot dem, og de ble kjørt til hotellet og sjekket inn. Litt ventemat kom på bordet, hotellet bød på bruchetta. De opplever en oppmerksomhet og vennlighet som de føler helt spesiell, og som de ikke er vant til. Men blir veldig glad for, det er godt å føle seg velkommen.

Vi kommer et par-tre timer senere, og blir hentet av onkel. Joda, dette er en familiebedrift. Velkommen og takk for sist, og ingen innsjekk. Trenger dere passet, spør jeg? Har du skiftet navn da, er svaret. Vi får suiten som sist. Her blir det satt pris på at man anbefaler og promoterer. Som ellers i Albania.

Første måltid i Albania, middag på hotellet. Vin, raki, kjøtttmat. Bruchetta. Ca en hundrings pr. person på 4-stjerners hotell. Helt innafor.

Frokost. Hva vil vi ha? Omelett? 4 omeletter kommer prompte. Frukt og yoghurt. Juice av nypressede appelsiner. Appelsinene blir ikke juice frivillig, de blir presset til det. Vi koser oss og tøyser og ler, men de få andre gjestene ser ikke en gang i vår retning.

Ute er det lille bassenget satt igang, det store er nok litt for kaldt til å benytte - enda. Men sola varmer, det er nesten så det hadde vært mulig å sitte ute. Vi tenker på, og snakker om hvordan det føles å være her i "syden" i 14 grader kontra å være hjemme i 6 grader og nordavind. Og et sted der ingenting er et problem, alt er bare muligheter.

Vi skal hente leiebil, bestillt i november. Det viser seg at vi - nok en gang - har gått i fella, totalprisen var ikke total, men bare en delpris. Men vi får til en god pris, og en avtale for fremtidige avtaler. Dette blir bra, stemningen er god og det blir fotografert og hender blir ristet.

Utsjekk fra hotellet og nesten en tåre i øyekroken. Vi får hver vår flaske Cobo -vin, complimentary fra hotellet, dette er stort og rørende. Familien vokser, det samme gjør klumpen i halsen. Og brystet.

 Turen starter og veien går sørover. Denne gangen klarer vi, ved hjelp av GPS, å komme utenom Dürres, og vi "fiser" avgårde i Peugeoten.  Etter en times kjøring begynner sulten å gnage, og vi stopper på første bensinstasjon. Mat? Det blir en porsjon dessert til hver, og en øl. 

Turen går videre, og alt gikk greit helt vi kom til Fier. GPSen ville ta oss gjennom byen, og vi bestemte oss for å høre på det øret. Det skulle vi ikke ha gjort. Vi kom inn i en enveiskjørt gate som plutselig endte blindt i en byggeplass. Da var det jo ikke annet å gjøre enn å snu i gata og kjøre mot kjøreretning tilbake, og prøve å komme bort fra krateret. Og etter en del kryss og tvers var vi "back on track", og kunne komme oss videre.

Vi kommer gjennom et forferdelig vær på veg til Vlore. Etter hvert  kommer vi til Vlore, og det er tid for en sen lunch, uten dessert. Vi surrer rundt og spør både her og der, men alle serverer drikke, ingen serverer mat. På hotell Pavarsia får vi full klaff, der får vi både mat og drikke. Det blir noen spaghettiretter, og noe scampi i saus som ikke er scampi men kreps men godt allikevel. Etter en ok lunch og en god pause er vi klar for å reise videre, over fjellet. 

Veien over fjellet er grei og spektakulær, men dessverre er det en del tåke så utsikten fra toppen blir noe redusert. Men vi tar en pause og litt å drikke på en ny og flott restaurant der på toppen; de hadde peis med god varme, og god drikke.

Så er det bare å koste ivei videre, og små landsbyer kom, og forsvant, på løpende bånd: Dhërmi, Iljas, Himare, Borsh, Lukovë, Nivicë. Endelig er vi i skaret på toppen, og har bare sjarmøretappen igjen.

Vel hjemme i leiligheten, alt klart, kofferter og folk likelig fordelt på respektive rom. Heisen står, så vi måtte slepe kofferter opp 4 etasjer. Det også gikk som en drøm. Men nå må vi ha mat, middag. Vi prøver Hashtag: Stengt! Freddi: Stengt! Caci: Stengt! Ørnevingen: Jippi! Og selv om servitøren sto klar med ytterjakke på så er det selvfølgelig åpent der, og kjøkkenet klart for oss. Så tradisjonen tro blir første middag her, vårt favorittsted. Og det er stor gjensynsglede som alltid, med raki.

Mette og trøtte rusler vi hjem til senga og dyna. En god start på årets tur.