Torsdag morgen er det tidlig opp. Jeg skal pakke, mens Torild skal jobbe. Det er fremdeles en del ordre som må effektureres før vi kan dra. Men det passer greit, jeg pakker og rydder i rolig tempo uten stress, og vi får kjørt oppvaskmaskin og ryddet skikkelig.
I 11-tiden er vi klare til å dra, og sender en melding til Murat, om han har lyst til å spise lunch med oss i Girokaster? Det vil han gjerne. Og vi legger i vei. Veien over fjellet går greit, vi ser at vi bruker en halv time fra sentrum til avkjørselen til det Blå Øyet, og en time fra byen og over fjellet til motorveien fra Hellas. Og halvannen time til dit vi skal spise, Restorant Shirku Bahe. Det var der vi traff en hyggelig kar for bare noen dager siden, som inviterte oss til å låne huset hans i landsbyen gratis så lenge vi ville.
Han gjør store øyne når vi kommer inn, han hadde ikke regnet med å se oss så snart igjen. Og kommer og setter seg ved bordet vårt og prater villig vekk. Vi bestiller maten selv om ikke Murat har kommet, vi har hørt at det blir streik i alle storbyene i en time fra kl 18 i dag, og da er det best å være kommet frem, for der slipper ingen forbi. Og øynene hans blir enda større da Murat kommer, han vet jo at vi er gamle venner men ikke at han kommer hit i dag. Og disse to karene er fra samme landsby, og er også gode venner, så det blir en riktig trivelig lunch.
Men nå vi må komme oss avgårde. Men ikke før vi har fått overrekt en flaske god italiens hvitvin i gave fra kelneren Vasil. Dette er til hans norske venner fordi vi ville besøke hans restaurant to ganger. Slik er det her i landet. Vi bukker og takker og klemmer, og deretter er det ut i bilen som vi i mellomtiden har fått vasket. Den står låst og parkert utenfor restauranten, og morroa kostet den nette sum av 25 kroner. Så starter vi opp og legger inn cruisecontrollen.
Turen til flyplassen og utleiekontoret forløper uten overraskelser av noen art. At det plutselig kommer en saueflokk, noen kyr eller en moped med 2 på mot oss på motorveien er helt normalt, vi enser det knapt. Å kjøre i Albania er en egen kunst. Her snakker bilene et annet språk med hverandre enn hjemme. Kjøring her er en kombinasjon av å være forsiktig, pågående, ydmyk, aggresiv og hensynsfyll samtidig. Og å tyde tutingen er en kunst, det er både hissig tuting, aggresiv tuting og her-kommer-jeg-tuting. Men vi kommer altså frem i god behold. Vi fyller tanken på bilen og leverer den på kontoret, og den blir godkjent og alt er vel. Depositum tilbakebetalt og bare smil og glede. Et hyggelig og nyttig bekjentskap er gjort igjen.
Vi tar taxi til byen, for nok en kveld og natt på Gloria. Heldigvis kommer vi oss avgårde ca 17.30, og vi merker at det tetner til når vi nærmer oss byen. Vi skulle ikke kommet avgårde mange minuttene senere før vi hadde sittet fast i en time. Vi legger også merke til at dette taxiselskapet skal ha € 20 til Tirana fastpris, men bare € 11 tilbake. Litt merkelig, og dessverre glemmer vi å sjekke ut hvilket selskap dette er. Og vi kommer i alle frem frem til hotellet i siste liten.
Der blir vi sjekket inn igjen, denne gangen på suiten. Og vi bestemmer oss fort for at vi gidder ikke gå ut i byen i kveld, med protestaksjoner og demonstrasjoner mot regjeringen på gang. Vi satser på en bedre middag på hotellet og deretter fred og ro. Og denne gangen blir det det full klaff, vi er begge heldig med det vi bestiller, og kelneren er lutter smil og glede. Til dessert tar vi en drink som vi vil ta med ned på rommet og nyte der, men det får vi ikke lov til. Å bære den selv, altså. Den ble levert på døra 3 minutter etter av vi selv hadde kommet oss inn, av stivpyntet kelner. Så da var det bare å sette seg i senga og ni-kose seg resten av kvelden.
Så er det fredag og et aldeles nydelig vær. Det starter godt med frokost under delvis åpen himmel, for taket er i alle fall delvis fjernet. Og etter frokost og litt morgenstell er det utsjekk og tur på byen. Nå skal vi se litt av Tirana, litt mer enn tidligere. Og vi ble skikkelig positivt overrasket. Vi fant gågater og oaser, vannhull og ruiner, minnesmerker og kjøpesenter. Til og med en Jysk-butikk mitt i sentrum, her kan vi handle det meste og mye mer, til priser som er mer enn greie nok. Ellers var det alt av klær og sko i alle prisklasser. Og vi fant også en koselig albansk restaurant med tradisosjonell mat, så Torild fikk sine fyllte auberginer og jeg fikk min tas kebab. Å lykke.
Vi fant også en by i byen, Kalaje e Tiranes. Dette er en by som ble bygget i fjor, med de flotteste små gater, butikker og først og fremst mat- og vannhull. Det er nok først og fremt et utstillingsvindu, men akk så flott, vi har ikke sett maken. De hadde egen Cobo vinbar, og mye mer. Og prisene er selvfølgelig det doble av det de er ellers i byen, men spektakulært så det holder. Kan anbefale et besøk her, ja.
Men 28 grader er ganske hett, det blir behov for væskejustering et par ganger. Men vi må jo videre. Tilbake på Gloria er det bare å bestille en bil. De bruker nok et annet selskap en vi kom med, her var det ikke fastpris, og vi betaler € 19 til flyplassen og flyplasshotellet. Og her blir vi igjen tatt imot som konger, og får den råeste suiten, med sengeplass til 5. Dette er bare helt fantastisk. Så nå er det å spise middag her, og så prøve å ta en tidlig kveld, for vi må opp igjen i natt kl. 03.
Men det er en annen historie.
Til slutt takk til alle dere som har fulgt oss på tur og har lest minnene våre, og for mange koselige kommentarer underveis.
God sommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar