I dag er det siste kveld med gjengen. Det vil si at Jan-Erik og Gro skal over til Corfu i morgen, og vi skal kjøre Arly og Kirsti til Tirana. Så i kveld er det farvel og takk for denne gang.
Men først er det en hel dag og et hav av tid. Gjestene tar en tur ut i byen og handler inn kvoten, eller noe lignende, mens vi steller og vasker i heimen. Etterpå skal vi ha lunch, det er sommervarmt og vi havner på terrassen til Caci. Og drikken var meget god, mens pizzaen var av varierende smak. Når det smaker sau eller geit av pizzaen så blir det litt sært for de fleste norske ganer. Men den vanlige "Prosiuto" var deilig. Og noen kaster seg over en liten skalldyrstallerken som vanlig.
Etter lunch rusler vi hjem, vi skal ha et nytt møte med noen av medbeboerne, mens andre benytter anledningen til en god strekk.
Middagen tar vi på Paradis, det er enstemmig. Miri kjører de som ikke vil slite ut sålene på skoa, mens de sprekeste går. Og Bledi varter opp, som alltid smilende blid. For en glede det er. Nydelig mat og drikke, og sannelig får vi både vin og dessert på huset. Desserten er syltet fiken i honning, skikkelig snadder for søtmonser. De viser at de setter pris på oss faste gjester. Det blir en kveld med mye latter og glede, før vi begir oss hjemover igjen.
Det er stille på kaia en stund, men plutselig durer og brummer det noe veldig, og 7 store tankbiler ruller opp og parkerer. Vi aner at det er storbesøk i vente, noe som viser seg å være riktig. Men de kommer ikke før det er dag igjen. Det er yachten Andromeda som kommer til havn. Den er ca. 107 meter lang og kostet ny US$ 250 millioner.
Første påskedag, søndag 21. april.
Etter en lett frokost - for noen helt uten frokost - og litt pakking, og et grundig farvel med de som skal til Corfu, setter vi kursen mot Tirana. Gjestene våre er betatt av den fantastisk storslagne naturen over fjellet, og vi koser oss ivei. Når vi nærmer oss Girokaster kommer sulten snikende som en ulv i mørket, og vi svinger innom byen for å finne en kafe og en parkeringsplass, noe som ikke er så enkelt, og vi kjører videre mot Tirana. En kilometer etter Girokaster svinger vi inn på en veikro, og der får vi det deiligste måltid: omelett, stekt ost og mer. Og ikke nok med det, vi blir Facebookvenn med sjefskelneren, og blir tilbudt gratis overnatting så lenge vi vil, i landsbyen han kommer fra. Huset står bare tomt alikevel. Og vi finner Arly på You Tube og forlater Tavernaen til tonene av "The Gambler" rungende utover slettene i dalen.
Veien går videre, og halvveis slår vi på GPS'en. Og den tar oss på en skikkelig tur utenfor alfarvei. Det skal vistnok være snareste vei, men det tror vi ikke noe på, særlig fordi vi stopper på toppen av fjellet vi kjørte på. Vi kjørte faktisk på toppen, med stup på begge sider. Området heter Kreshpan, og restauranten vi stoppet på heter Akropoli. En fantastisk flott restaurant med en utsikt som strekker seg over minst 7 prestesogn, og som kan ta pusten fra hvem som helst. Her hadde vi en god drikke- og do-stopp før vi la ivei videre. Og selv om veien ble lenger, eller i alle fall tok lenger tid, var vi alle enig om at dette var et høydepunkt på flere måter. Vi anbefaler alle å kjøre over der og nyte utsikten.
Jeg hadde gruet meg til å kjøre i Tirana, men det gikk forbausende greit. Litt skyldtes nok det at det var føste påskedag, og "lite" trafikk og litt fordi vi hadde GPS som loste oss trygt gjennom byen. Utfordringene sto i kø, særlig i alle kryss og rundkjøringer, men det gikk heldigvis greit. Og vi fant hotellet også greit, akkurat der det lå sist vi var der.
En trapp opp, og en liten beskjeden resepsjon. Men et stort smil og en varm velkomst. Vi lot nykommerne få suiten, og tok selv det "lille" superiorrommet. Ikke at noen av rommene er spesielt store, men med bare 6 rom på hotellet er alle rommene superflotte, og på suiten føler du deg nesten kongelig.
Arly og jeg gikk ut en times tid, vi skulle finne en butikk for e-sig og tilbehør, det gikk greit, og Arly fikk et utvalg han aldri hadde sett maken til, og priser han bare hadde drømt om. Røykmaskiner koster omtrent det samme som i Norge, men olja kostet ca en tredel. Og med bedre kvalitet, ifølge spesialisten. Han slo seg løs, og handlet opp hele ukelønna, og da vi vandret tilbake til hotellet var han mer enn veldig fornøyd.
Fornøyd ble også Kirsti når vi kom opp i restauranten, og kelneren danderte servietten på fanget hennes. Og igjen når han skviste sitron i suppa vi bestilte som forrett. En og en, mens han vernet det omkringliggende for uønsket sitronsprut. Rett for rett, superb mat og vin, en klasse helt for seg selv, her kan du få følelsen av å spise med "fiffen". Fordrink, forrett, hovedrett, dessert, vann, vin og etterdrink, og selvsagt noen retter på huset, alt kom seg på ca kr 1000 - for 4 stk. Men det er ikke prisen som er mest fantastisk, det er hvordan de får oss til å føle oss vel og velkommen. Bare den følelsen!!!
Mandag 22. april.
Opp og hopp.
Frokosten er like så unik, og spennende. Ingen av oss har opplevd lignende andre steder, og vi spiser og koser oss lenge. Og etter frokost og pakking tar vi en rusletur på byen. De nye hallene rett ved hotellet er spennende. Der selger de hjelmer fra krigen og tobakk i kilosvis. Etterpå drar vi til Skanderbeg plass. Den er nyoppusset og kjempefin. Og med vannspeil som sildrer over flisene på kryss og tvers. Etter en kjapp bytur drar vi tilbake til hotellet for en avkjedsdrikk og et - nesten - tårevått farvel. Så setter vi nesa mot Saranda igjen, mens de har et fly å rekke. Men lite viste de at de tar bare kontanter innenfor sikkerhetskontrollen på flyplassen.
Hjemover følger vi GPS'en igjen, og tenker ikke over at den ser motorveien som "ikke asfaltert grusvei", så vi havner på en gammel vei som tar oss gjennom skog og hei. Delvis helt fin, andre plasser verre enn et uttørket elveleie. Men rett etter Dürres finner vi motorveien igjen, og peiser ivei sørover. Med bare et par tissepauser og innkjøp av litt chips og vann går turen unna i ett, og vi er fremme på ca 5 timer. Og alt var koselig og fint, ingen uønskede hendelse. Men det blir nok siste gang på lenge at vi kjører til Tirana med gjester. Og vi skal tross alt tilbake til Tirana om bare få dager.
Litt trist når alle reiser på en gang, og litt deilig å kunne surre rundt i leiligheten i bare "unnikken". Er det det som kalles blandede følelser tro? Noen hevder at blandede følelser er å se svigermor kjøre utfor et stup med din nye bil, men der er ikke jeg, jeg savner bare vennene mine. Men det er helt ok å savne de på avstand også. Vi tar med oss paraply ut for sikkerhets skyld, det ser litt uttrygt ut, og rusler til Ørnevingen. Der får vi oss et måltid, enkelt men godt, og rusler deretter hjem igjen til en rolig kveld.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar