Sommerminner 2018 - 5
Ferien er på hell, tiden for hjemreise nærmer seg med stormskritt. Men det er fremdeles tid for noen refleksjoner og ikke minst noen bilder og minner.
Det vi kanskje husker best fra siste uka, og kanskje fra hele turen, er vel besøket av verdens største seilyacht; "Sailing Yacht A". Med sine enorme dimensjoner og futuristiske utseende var dette virkelig en opplevelse. Og den bukret ca 850 000 liter drivstoff mens den lå her, Og ved å bunkre i Albania i stedet for i Hellas eller Montenegro for eksempel, sparte denne multimilliardæren ca 100 000 euro. Så det var nok ikke bare på grunn av den sjarmerende byen at de valgte Saranda for bunkring.
Først kom det en katamaran med fendere, og folk som skulle klargjøre kaia. Det finnes 4 slike katamaraner ombord, pluss noen RIBer. Og selvfølgelig en mini- ubåt.
Luka på siden er hvor landgangen kom ut.
Den bakket pent og forsiktig på plass, nesten helt lydløst.
Og den tok ca 2/3 av kaia
Men spesielt pen er den ikke, om enn imponerende.
Og mastene som er over 100 meter høye ruver godt i bybildet.
Over 850.000 liter bunkers ble levert av 24 tankbiler som kom i ett sett. Den bunkret i ca 22 timer.
Og selvsagt ble det flere matopplevelser:
Og bananene vokser i gata, men ikke helt modne enda:
Av andre opplevelser kan nevnes årets madrasskjøp: våre naboer ville bytte ut madrassen, som var gått langt over "best før"-dato. Som tenkt, så gjort. Og slik gikk det for seg: gangtid leilighet - møbelbutikk: 10 minutter. Peke på madrass og betale: 4 minutter. Legge madrassen på taket av Mercedesen til butikkeieren: 2 minutter. (NB: Ingen surring/festing av madrassen) Kjøre med madrass på taket til leiligheten og bære den inn: 4 minutter. Totaltid: 20 minutter. Pris for en god madrass 160x190 cm ca. 1.600 kr. Enkelte ting er veldig lettvint her. Og den gamle madrassen settes utenfor, oppe på veien ved siden av søppelkontaineren, og forsvinner i løpet av et par timer.
Vi måtte en tur i banken og betale det årlige for vedlikehold av blokka. Og her i banken er det ordnede forhold. På utsiden står det en politimann med maskinpistol, så her frarådes det å gjøre ureglementære uttak av penger. Inne trekker man kølapp, og venter. Vi undres litt over at det er ca 25 foran oss i køen i henhold til nummerne, men bare 5-6 personer som sitter og venter. Men etter en stund skjønner vi hvorfor: albanerne kommer inn og trekker en kølapp og så går de igjen, ut for å gjøre andre ærend eller kanskje gå på kafè. Hvis deres plassnummer er passert når de kommer tilbake, så trekker de bare et nytt nummer, og går igjen. Til slutt klaffer det det vel, tenker de kanskje. Men vi er standhaftige, og blir på vår post. Og de tre damene bak glassveggen jobber virkelig så hardt som de bare kan, det er bare at alt tar så fryktelig lang tid. Etter bare 20 minutter er det vår tur, og vi skal sette inn penger. Om vi har pass, blir vi spurt, det må vi ha for å sette inn penger. Nei, det har vi jo glemt, selv om vi jo egentlig visste om det. Men klok av skade har jeg tatt bilde av passet mitt på telefonen, og det holder. Vi får betalt inn, og på innbetalingen står både mitt navn og min fars navn, han døde i 1990. Glad og fornøyd drar vi til nærmeste vannhull der våre kjære venter med kald øl. Puuuh. I dag har vi faktisk målt 38 grader på terassen, så det blir å gå på sakte fart.
Tid for lunch, vi bestemmer oss for La Petite. Suppe er grei lunch, og god var den også. Kelneren er hyggelig og snakker godt engelsk, han er egentlig elektriker og kommer fra Berat. Etter litt spør han om å få rulle en røyk, han rullet mye for noen år siden og lurte på om han husker hvordan. Han spør om vi ikke bruker filter, men er komfortabel med å røyke uten. Og himler med øynene og synes nok dette var tøffe saker. Han står og skravler ved bordet til de roper fra kjøkkenet, da takker han for sigaretten og skynder seg tilbake på jobb.
Vi har forresten fått et nytt uttrykk i år, etter en ganske tørr kyllingfillet på Caci fikk retten sitt nye navn: Sahara-chicken. Men vi tviler på at det navnet kommer i menyen.
Og mens vi er inne på ikke fullt så god mat: i år er året da vi har sendt ut mat 2 ganger, heldigvis på 2 forskjellige plasser. Men heldigvis fikk vi forståelse og beklagelse fra begge plasser, og ny rett eller slapp å betale. Dette er nok dessverre et resultat av mange ufaglærte kokker og høyt arbeidstempo. Men det er nok viktig å si i fra, og ikke godta uspiselig mat. Det er eneste måten vi kan få de til å skjerpe seg på.
Etter deilig middag på Mare Nostrum er det koselig å stikke innom Mano for en kvelds-ouzo. Dessverre er det ingen av de kjente servitørene der nå, men det var jo koselig å mimre litt der, særlig for de to som bodde der noen uker i fjor sommer.
Nå er det bare siste dagen igjen, i dag skal vi kjøpe billett til båten og i morgen vender vi nesa hjemover. Kanskje blir det et lite reisebrev til, kanskje ikke. Uansett takk til dere som har fulgt oss og minnene våre og en ekstra takk til dere som har kommentert.
Luka på siden er hvor landgangen kom ut.
Den bakket pent og forsiktig på plass, nesten helt lydløst.
Og den tok ca 2/3 av kaia
Men spesielt pen er den ikke, om enn imponerende.
Og mastene som er over 100 meter høye ruver godt i bybildet.
Over 850.000 liter bunkers ble levert av 24 tankbiler som kom i ett sett. Den bunkret i ca 22 timer.
Men det var ikke bare denne båten som fanget vår oppmerksomhet, her er en annen raritet, yachten Guilty:
Og selvsagt ble det flere matopplevelser:
Og bananene vokser i gata, men ikke helt modne enda:
Av andre opplevelser kan nevnes årets madrasskjøp: våre naboer ville bytte ut madrassen, som var gått langt over "best før"-dato. Som tenkt, så gjort. Og slik gikk det for seg: gangtid leilighet - møbelbutikk: 10 minutter. Peke på madrass og betale: 4 minutter. Legge madrassen på taket av Mercedesen til butikkeieren: 2 minutter. (NB: Ingen surring/festing av madrassen) Kjøre med madrass på taket til leiligheten og bære den inn: 4 minutter. Totaltid: 20 minutter. Pris for en god madrass 160x190 cm ca. 1.600 kr. Enkelte ting er veldig lettvint her. Og den gamle madrassen settes utenfor, oppe på veien ved siden av søppelkontaineren, og forsvinner i løpet av et par timer.
Vi måtte en tur i banken og betale det årlige for vedlikehold av blokka. Og her i banken er det ordnede forhold. På utsiden står det en politimann med maskinpistol, så her frarådes det å gjøre ureglementære uttak av penger. Inne trekker man kølapp, og venter. Vi undres litt over at det er ca 25 foran oss i køen i henhold til nummerne, men bare 5-6 personer som sitter og venter. Men etter en stund skjønner vi hvorfor: albanerne kommer inn og trekker en kølapp og så går de igjen, ut for å gjøre andre ærend eller kanskje gå på kafè. Hvis deres plassnummer er passert når de kommer tilbake, så trekker de bare et nytt nummer, og går igjen. Til slutt klaffer det det vel, tenker de kanskje. Men vi er standhaftige, og blir på vår post. Og de tre damene bak glassveggen jobber virkelig så hardt som de bare kan, det er bare at alt tar så fryktelig lang tid. Etter bare 20 minutter er det vår tur, og vi skal sette inn penger. Om vi har pass, blir vi spurt, det må vi ha for å sette inn penger. Nei, det har vi jo glemt, selv om vi jo egentlig visste om det. Men klok av skade har jeg tatt bilde av passet mitt på telefonen, og det holder. Vi får betalt inn, og på innbetalingen står både mitt navn og min fars navn, han døde i 1990. Glad og fornøyd drar vi til nærmeste vannhull der våre kjære venter med kald øl. Puuuh. I dag har vi faktisk målt 38 grader på terassen, så det blir å gå på sakte fart.
Tid for lunch, vi bestemmer oss for La Petite. Suppe er grei lunch, og god var den også. Kelneren er hyggelig og snakker godt engelsk, han er egentlig elektriker og kommer fra Berat. Etter litt spør han om å få rulle en røyk, han rullet mye for noen år siden og lurte på om han husker hvordan. Han spør om vi ikke bruker filter, men er komfortabel med å røyke uten. Og himler med øynene og synes nok dette var tøffe saker. Han står og skravler ved bordet til de roper fra kjøkkenet, da takker han for sigaretten og skynder seg tilbake på jobb.
Vi har forresten fått et nytt uttrykk i år, etter en ganske tørr kyllingfillet på Caci fikk retten sitt nye navn: Sahara-chicken. Men vi tviler på at det navnet kommer i menyen.
Og mens vi er inne på ikke fullt så god mat: i år er året da vi har sendt ut mat 2 ganger, heldigvis på 2 forskjellige plasser. Men heldigvis fikk vi forståelse og beklagelse fra begge plasser, og ny rett eller slapp å betale. Dette er nok dessverre et resultat av mange ufaglærte kokker og høyt arbeidstempo. Men det er nok viktig å si i fra, og ikke godta uspiselig mat. Det er eneste måten vi kan få de til å skjerpe seg på.
Etter deilig middag på Mare Nostrum er det koselig å stikke innom Mano for en kvelds-ouzo. Dessverre er det ingen av de kjente servitørene der nå, men det var jo koselig å mimre litt der, særlig for de to som bodde der noen uker i fjor sommer.
Nå er det bare siste dagen igjen, i dag skal vi kjøpe billett til båten og i morgen vender vi nesa hjemover. Kanskje blir det et lite reisebrev til, kanskje ikke. Uansett takk til dere som har fulgt oss og minnene våre og en ekstra takk til dere som har kommentert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar