Påskebrev 2022 #4

 Saranda er stedet der vi møter gamle venner, og får noen nye. Verden er jo tross alt full av venner du ikke har truffet enda. Fascinerende er det at de alle har sin egen historie. Noen historier er mer spennende enn andre, og noen er triste. Noen er morsomme og noen spennende.  Men det vet du jo ikke før du har snakket med dem, og da er du plutselig blitt en del av deres historie, og de er en del av din. Det er dette som er livet, men man hadde vel blitt smårar om man skulle tenke for mye på det. Derfor tør jeg ikke det, jeg sier heller som Narum synger: "Sitter nå og undres åssen væg alt tok." 

Det er morsomt når det dukker opp nye landsmenn i byen, og vi får kontakt. En hyggelig prat etter maten på en restaurant blir til et enda hyggeligere treff, og det er bare fordi noen gjør alvor av det man ofte sier om å ta kontakt, etter et flyktig møte. Det er kanskje Ikke særlig norsk å snakke med fremmede, men terskelen er mye lavere når man er i utlendighet: Og så kan det jo bli desto mer hyggelig når det klaffer. Jo da, det går an.

Og som nevnt; et hyggelig møte ble det. Midt mellom byen og himmelen. Tankene går raskt til Solan og Ludvig, for utsikten fra toppen av 5te gate er minst like god som den de to har i filmen. Og uteplass har de her, minst like stor som tunet til han Reodor. Her blir vi servert både tått og vørt, og praten går lett. Vi utveksler erfaringer og ideer, og lærer litt av hverandre. Og vi koser oss til vi har inntatt nok mot til å ta fatt på hjemveien, som jo heldigvis er stort sett nedoverbakke. Og når dette er sagt, det ble en kveld vi kommer til å huske med glede.

Nå er det 2-300 skandinaviske familier bosatt i byen. Man kan vel snart si om oss som sørlendingene sa om rogalendingene på Lindesnes: de er som pissemaur, de kommer i flokk og er ganske plagsomme. Vi håper og tror at vi er mer populære her nede enn rogalendingene var, vi legger i alle fall igjen mer penger etter oss her enn det de gjorde. Og er det noe de trenger her nå, så er det turistpenger. For det meste har doblet seg i pris, uten at lønninger har gått opp. Så om det var dårlig stelt før, så er det ikke bedre nå.

Men parkeringen er ikke blitt noe bedre de siste årene, her er det vel mulig å gi ut et ti-binds leksikon om dårlige parkeringer og ditto trafikkultur. Er det plass til å parkere en bil, så er det definert som parkeringsplass, det spiller ingen rolle om det er på fortau eller inngangsparti. Men det er jo en del av helheten det også.

Så litt matprat igjen: vi kommer ikke utenom å nevne de små og koselige spiseplassene nok en gang, det er noe av det vi setter stor pris på. De samme menneskene som møter oss i døra år etter år og gang etter gang, stort sett den samme menyen, og nesten den samme prisen. Deilig og forutsigbart.

Her representert ved La Banana.

Nydelig snitzel her

Til dessert: sukkersyltet appelsinskall.

Og igjen på Laberia som er vår nærmeste Taverna:

Vi ba om en liten porsjon tatziki, og det fikk vi!

For noen er ovnsbakt fetaost et must til middagen.

Pancetta- porsjon til 4.

Dessert: gresk yoghurt med honning,  og raki "on the house"

Men mennesket lever ikke av mat alene, var det en klok mann som sa en gang. Eller vin, for den saks skyld. Opplevelser er føde for sjelen. Og i dag har vi opplevd. Vi gikk og trasket langt og lenger enn langt, men ikke for langt, akkurat passe. Ca 8 km ble det, i fjellet og heia opp forbi det som kalles for 5te gate (sikkert fordi det er den femte gaten fra sjøen, og den nedenfor kalles fjerde gate). Det er synd det ikke går an å ta bilder av lukt, duftsjasmin og andre velluktende planter bugnet i skråningen. Og det er synd at bilder aldri yter virkeligheten rettferdighet, men her er i alle fall et lite knippe utvalgte:

Fiskehavna

På veg oppover i høyden.

Ikke mye asfalt her, nei. Stort sett fin grusvei, men noen steder hadde buskene overtatt.

Idyllisk middelhavssjarm, drueranker, appelsiner og sitroner langs veien.

Glimt mellom blokkene.

Hjemme igjen, det var deilig med et fotbad og en G/T.

Vi kan vel konkludere med at det å være her i sydligere strøk er så oppsiktsvekkende og avslappende og deilig at det blir lite tid til noe annet enn å leve.