Påskebrev 2022 #3

 Med så mange hyggelig tilbakemeldinger på det lille reisebrevet mitt er det lett å dyppe tastaturet i blekkhuset igjen, og tenke ut nye høyde- og lav- punkter. Det første som slår meg her jeg sitter er følelsen av takknemmelighet. Vi har så mye å være takknemlige for, tenker jeg. Penger og helse så vi klarer oss. Og når så beskjeden kommer om at en god venn og kollega gjennom mange år gikk ut av tiden nylig, (fred over hans minne), da blir det naturlig at man reflekterer litt over livet og døden. Jeg er så glad for at vi, min bedre halvdel og jeg, har evnen til å gjøre ting vi begge har lyst til, og at vi ikke bare tenker på å gjøre det, eller bare sitter der og har lyst til å gjøre det. Vi sier som Nike: "Just do it!" Dette er jo faktisk grunnen til at vi er akkurat her akkurat nå. Og for det føler jeg en stor takknemlighet, både til universet og til de genene som vi har fått i arv og som har gjort oss som vi er på dette området. Og så skal vi ikke legge skjul på at vi har tatt grep, og bestemt oss for å gripe dagen og øyeblikket. Og  takknemligheten strekker seg selvfølgelig mye lenger; jeg kan holde på med oppramsing i lang tid, vi kan nevne mye om barn og barnebarn, hus og heim, gode jobber og ditto venner. Men det kan lett bli for seriøst, Gud forby. 

Så hva snakker man om når man ikke har noe konkret og spennende å snakke om? Selvfølgelig været. Vi har hatt alt fra klar blå himmel og flereogtyve grader, vi har hatt bommulssauer på himmelen, vi har hatt grått og sort, vi har hatt øs pøs regn og sannelig har vi hatt haglebyger. Men nå ser det ut til at sommeren har kommet hit, i dag er det godt over 20 grader i skyggen, men bare ca. 3 cm i vanntemperatur. Værguden har med andre ord levert godt over 100% til nå. Og nå har Yr lovet sol og 27 grader neste uke, og vi gleder oss til terrasseliv igjen.

Saranda-frokost på terrassen.

Hellstrøm rydder opp! Et populært konsept hjemme, det spørs om det hadde vært like enkelt her. Men i dag fikk vi en aldeles nydelig brun saus, kalt peppersaus men uten peppersmak, på kalvekjøttet som nok var en godt voksen stutekalv.  Men kjøttet var velsmakende og ikke minst med saus på, så godt at vi ba om å få samme sausen på svinekjøttet også. Og etter måltidet anbefalte vi å servere denne sausen til alle kjøttretter i fremtiden. Det kan heve opplevelsen og omsetningen, tenker vi. De takket, og lovet å vurdere forslaget. Andre plasser har de nok å gjøre allerede, men leverer topp, både på volum og kvalitet. De fleste steder får vi både raki og dessert på huset, andre plasser er det enten eller. Men alltid hyggelig, velsmakende og rimelig.

Dette er, tro det eller ei, menyen til to personer. De koste seg lenge og vel før de fikk med restene i en liten aluminiumsbakke.

Vår middag blir liten i forhold til enkelte andre.

Super hyggelig vertskap på Restaurant Laberia.

På en spiseplass ble vi "venner" med 4 amerikanere, de bodde fast i Saranda og trives også godt der, tydeligvis. To av dem driver en koselig liten pub i "vårt" område, "The Place". Og den måtte jo selvfølgelig testes. Det kan nok bli noen luncher her etter hvert, det var veldig hyggelige folk, både Eric og Jamie. Som vi vel har sagt før: verden er ikke større enn vi gjør den. Vi må også nevne at litt lenger oppe i gata finne men en nyetablering til, nemlig "American Bar". Det ser ut til at amerikanerne har startet en invasjon. Kan det være at de rømmer hjemmefra?

Jamie.

  

Mer enn 14 år har vi vært her, rundt 30 ganger har vi besøkt denne flotte byen, og enda har vi ikke besøkt stedet som er bakgrunnen for navnet Saranda. Det måtte vi gjøre noe med, fant vi ut. På tide med topptur! Og vi hadde en flott tur. Varmt og bratt, men mye fint å se på veien, og hyggelige folk som hilste og nikket. En tur vi anbefaler.

I gatene vokser det både appelsin og sitrontrær.

Nydelig blomstring i gatene.

Fantastisk utsikt er en av belønningene vi får når vi kommer opp til toppen.

Spennende ruiner og mye større enn vi hadde innbilt oss.

Monastery of the Forty Saint Martyrs er et ødelagt øst -ortodoks kloster med utsikt over kystbyen Sarandë i Sør -Albania. Klosteret ble reist i løpet av 600 -tallet e.Kr. og ble muligens i minst ett årtusen det viktigste pilegrimsstedet i Det joniske hav. Wikipedia (engelsk)

Nå er vi snart ferdig med siste helgen i Saranda for denne gang, neste helg går med til å reise hjem. Men fremdeles ligger det mye spennende foran oss, og vi ser med stor glede framover mot fortsettelsen.