Vi fikk for oss at vi skulle prøve å få orden på papirene våre her nede, en gang for alle. Og det var da det startet. Kanossagangen som endte i polsk riksdag. (Kanossagang betyr egentlig botsreise, noe som er ganske betegnende for situasjonen. Og Polsk riksdag er en betegnelse på en støyende og kaotisk forsamling, noe som absolutt er dekkende for opplevelsen.) Å fly som en strikkball mellom arkitekt, notar, bank, heim, hipoteket, ikke bare en gang men gang på gang, er en gymnastisk øvelse på olympisk nivå. Tusenvis av skritt ble det i alle fall på skrittelleren, selv om det var mitt skritt som ble telt hele tiden. Og så hipoteket, da.... tenk deg et lite rom på 2x4 meter, fylt opp med 20-30 hissige middelaldrende menn med mye testosteron og høyt lydvolum, og alle prøve å rope høyest. Legg til hvitløksånde og gammel svette og absolutt mangel på køkultur og dannelse. Da har du opplevelsen av et besøk der. Jeg hadde 3 besøk der i dag, alle på mellom en halv og en hel time hver. Dette er for folk med utpreget interesse for selvpining, SM- typer som har abstinens, og for øvrig spesielt interesserte. Ikke noe for en sindig sørlending. Jeg takker alle gode guder for sørlendingens tålmodighet og sindighet, sier jeg bare. Nå gjenstår det bare å se om disse dagens krumspring og økonomiske c-momenter gir den ønskede effekt, og om vi får korrekt sertifikat og nødvendige papirer når vi kommer tilbake neste gang. Husket jeg å nevne at jeg nå heter Jon Jensen Emanuel her nede? Selvfølgelig skal de ha fars navn, og det skal på papiret. Det spiller ingen rolle at han døde forrige årtusen. Og jeg måtte oppgi hvor jeg jobbet, og med hva. Vær så god bli gal!
Hos arkitekten.
Det er jo koselig å rusle rundt i byen eller ta seg en kaffe og se på trafikken som siger forbi. Her er dobbeltparkering gjort til en livsstil. Så lenge du står parkert midt i gata med nødblinken på, så er det greit, men hvis du vrenger Audien inn på en fotgangerovergjeng og forlater den der så kommer politiet med bøteblokka. Og da nytter det lite om du kommer springende med tusen unnskyldninger på lager, bot og bedring vanker uansett om du kjører Audi eller noe annet fancy. Det virker som at der er her som det er hjemme; at Audier og BMW'er skiller seg ut negativt i trafikken. Men vi legger jo merke til en noe minkende grad av manglende trafikkultur, tross alt.
Enkel, dobbel og trippel-parkering.
Da er det deilig å rusle bakgatene til vår mest albanske restaurant i nærområdet. Den er godt gjemt i en skog av palmer og trær, og har hittil vært besøkt hovedsakelig av albanere. Det viser både maten og prisene. Det er ikke mange plasser som kan levere så høy kvalitet på pris og hygge til så lav pris. Derfor sier jeg ikke noe om navn eller lokasjon, noe må vi jo holde for oss selv.
Pus er klar til sprang.
Seafood- mix fra frityren. Med sur-søt chilli.
Albanske kjøttkaker med smeltet ost i midten.
Nydelig laksekotelett.
Det er ikke så mye mer å si denne gangen, det meste er sagt. Nå blir det snart ut på Laberia for turens siste middag. Koffertene er pakket og skittentøysdunken er tømt. Det er bare å begynne å glede seg til neste tur.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar