Saranda sept. - okt. 2024. Brev nr. 3

 På tur til fine folk i Vlore, og litt til.

Vlorë (albansk Vlorë eller Vlora, gresk Αυλών, Avlón eller Αυλώνα, Avlóna) er en kommune og den nest største havnebyen i Albania etter Durrës, med ca. 105 000 innbyggere (2011). Den er hovedsete i regionen med samme navn. Kommunen Vlorë ligger sørvest i Albania og grenser i nord til regionen Fier. (Wikipedia)

Google-kartet er bare sånn passe riktig, nordover dro vi indre veien og brukte

ca 2t.30 min. mens hjem igjen kjørte vi kystveien som tok godt 3 timer.

Vi har vært så heldig å bli kjent med fine folk i Vlore. Og nå har det blitt en tradisjon gjennom flere år at vi besøker hverandre, annethvert år der og her. En veldig trivelig tradisjon synes vi alle sammen. Og i år var det vår tur til å ta turen nordover. Det passer jo for øvrig bra for OCD'en min at de bor lenger mot nord og vi i sør i Albania, i og med at de bor langt mot nord og midnattssol og tundra resten av året også. Kanskje ikke så rart at de reiser til Middelhavet for å tine opp når de begynner å klakne, det er vel fullt forståelig. Og dette har de gjort i snart en mannsalder. 

Okke som, vi leide oss en praktisk liten Toyota og dro av gårde nordover på en fredag ettermiddag. Turen gikk greit, bilen gikk greit, og alt var var bare velstand, så da kan det vel knapt bli bedre. Vi sjekket inn på Hotel Bologna hvor vi har bodd en gang tidligere, greit hotell sentralt beliggende og inneholdende det man måtte trenge av både vått og tørt. Så var det bare å ta kontakt med de "innfødte" og avtale tid og sted for å møtes.

Rommet var stort og med utsikt mot sjøen

Utsikten fra rommet

Vlorë har en flott promenade, både i det vide og det brede

Solnedgangen her er nesten like fin som i Saranda

Restaurant Sunset, på en pir uti havet, aldeles nydelig plass.

Men de hadde ikke kjøtt eller raki. Derimot en aldeles nydelig pizza.

Ivar & Annhild på Sunset

Siden vi ikke fikk raki på Sunset, måtte vi innom et annet sted.

Meget elegant, med bilder på veggene og kelner i uniform. Og rakien var god, den.

Med en raki innabords gikk veien tilbake til hotellet som en lek, og for våre venner ble nok bakkene opp til "Villa Utsikten" bare moro. Første kveld var over, vi var sånn nogen lunde ajour hva gjaldt familiære oppdateringer siden sist, og vi var klar for å ligge noen timer på lading.

Frokosten på hotellet var helt ok, og vi var klare for dagens tur. Vi hadde lyst til å besøke et kloster vi hadde sett og hørt litt om, og det var absolutt ikke nei til det forslaget. Turen dit var lenger enn forventet, men, fikk vi vite, den måtte være så lang for å rekke helt frem. Og etter en halvtimes tid, først gjennom urbane bystrøk med egen bydel for romani-folk, deretter gjennom trolsk og vakker barskog var vi fremme ved klosteret.

Det er flere meninger om tidspunktet for byggingen av denne kristne helligdommen. En av dem, den albanske lærde A. Meksi, hevder at kirken tilhører 13-14-tallet. Mens et par østerrikske forskere Helmut og Herta Bushhausen mener at byggetiden tilhører 10-tallet. Og en annen forsker, Krauthemeri, mener at denne typen tok den arkitektoniske stilen fra romerske mausoleer og ble bygget vekk fra urbane sentre mellom 10-11-tallet. Denne ideen virker interessant fordi det merkelig nok inne i kirken i skipet også er en gravstein på gulvet. Skrevet på bysantinsk gresk, fungerte det som omslaget til en sarkofag, som enten var der fra begynnelsen, eller ble tatt av byggherrene for å bli plassert på gulvet i kirkesalen. På gårdsplassen til klosteret finner du graven til Marigo Posio, en jente fra Korca kjent i Albanias historie som broderte det røde og svarte flagget som ble brukt av Ismaili Qemali på dagen for uavhengighetserklæringen. (28. november 1912)  I området rundt klosteret er det en liten kirke med malerier og gamle møbler, typisk for de ortodokse kirkene på 13-tallet. (Oversatt av Google.)

Her kunne vi kjøpe og tenne lys, en gest til de man savner.

Dette var et fredfylt sted, og vi koste oss masse der vi gikk rundt og beså vårs lite grann, både ute og inne. Vi fikk også tent noen lys for de som har gått ut av tiden, og vi hadde alt i alt en veldig fin stund. Men alt har som kjent en ende, vi hadde sett oss ferdig, og ruslet tilbake til fastland og bil som ventet. Og bilen tok oss med til en liten strand med en koselig restaurant som Ivar og Annhild av og til besøker, denne ligger bare 5-10 minutter fra klosteret, koselig plassert i en bukt. Og her ble det etter hvert både mat og drikke.

Vi var eneste betalende gjester, men de holdt på å dekke opp til selskap når vi dro

Vi skulle ha litt vin, og så noen isbiter ved siden av. Det ble nesten som vi hadde tenkt

Det ble litt forskjellig mat, bl. annet stekt ost.

Etter mat var det full fart tilbake til "Villa Utsikten" der vi fikk servert deilig "norsk" kaffe, Evergood importert fra Norge, før vi dro tilbake til hoteller for en dusj, og for å gjøre oss klare for middag i "gamlebyen".

Dette må vel være Vloras beste utsikt

På promenaden, på vei for å ta bussen til "gamlebyen"

"Gamlebyen" ligger i området Muradie.

Bydelen har røtter tilbake til 600-tallet før vår tidsregning.

Denne hyggelige gaten som omgir deg i farger og lar deg se den grå høsthimmelen der fugler flyr og trekker i flokker, er en urban oase. Dette stedet heter i dag Justin Godard gate. Dette er ikke det første, gamle navnet på denne gaten. Faktisk har det vært flere. Fra 1912-1921 ble gaten kalt "Liria" (Frihet). Dette navnet ble utløst av ankomsten av uavhengighetsdelegatene på denne veien. Før den ble kalt "Liria", var gaten kjent som "Cafe Street". I 1921, etter vedtak fra datidens kommunestyre, ble gaten kalt "Justin Godard", til ære for den franske politikeren med samme navn, som var en velkommen politiker i Albania. Hver bygning på begge sider av gaten har sin historie, men det som skiller seg mest ut når det gjelder storhet, men også når det gjelder interessante hendelser som kjennetegner den, var byggingen av Swaraj. Denne bygningen ble bygget av Sharraj-familien i 1880, og ble revet 100 år senere, rundt 1980-tallet. Da denne bygningen ble bygget for første gang, ble det montert et solur på fasaden, som på den tiden var den eneste klokken i Vlora. Huset fikk størst betydning i 1912 da flagget ble heist i Vlora, da 3 ministre var gjester der. 27. november 1912 sov også Ismail Qemali, lederen av Vlora-regjeringen, samtidig en av nasjonalheltene i landet, i dette huset.

Ved inngangen til Muze Street er det fortsatt en bygning med én butikk, som var den første bokhandelen i Vlora, åpnet i 1936 av en gruppe kultiverte mennesker, som læreren Ibrahim Kushta, publisisten Ibrahim Shyti, som er kjent som en gammel fotograf av Vlora og som sekretær for Ismail Qemali, hvor han tok mange fotografier av Vlora.

I denne gaten kan vi slett ikke glemme en bygning som rundt 20- og 30-tallet, ble kalt "Europa Hotel", som senere, rundt 60-tallet endte opp som ungdomsbibliotek. Også rundt 20- og 30-tallet var dette hotellet ganske luksuriøst for den tiden, og mange høye personligheter i verden bodde her. Her i kaffebaren fantes 12 gullkopper som skilte seg ut, og var forbeholdt for beys (stammehøvdinger og prominente). Ikke alle kunne komme inn i denne baren. 

Mange andre historiske figurer holder til i bygningene i denne museumsgaten, så de historiske verdiene er høye for albanere. Det er også en to-etasjers bygning med vinduer fra gaten der Marigo Posio bodde. Marigo Posio var jenta fra Korca, kjent som jenta som broderte det albanske flagget som ble heist i Albanias uavhengighetserklæring. Du finner dette spesielle stedet noen få meter unna flaggplassen i Vlora. 

Gå en tur, ta en kaffe og se på husene ett etter ett.

(Oversatt av Google.)

En av de få gatene i Muradie som er ferdig restaurert.

En kirke som har blitt supermarked

Klar beskjed

Vi spiste på restaurant Gaia, og var ikke spesielt fornøyd med maten der.

Men det var en hyggelig plass, kanskje det hadde vært bedre om vi hadde valgt noe annet

(Biffen kunne nok gjort jobben som skosåle, om nødvendig)

Så var det bare å ta bussen tilbake til dit vi skulle for å komme oss i seng. Bussene går sånn cirka hvert 10 minutt og koster 40 lek, (4,70 nok.) Der er det billettør som selger billetter, og det er ganske greie busser, selv om de tydeligvis er noen år gamle. 

På hotellet er det selvfølgelig nødaggregat.

God Toyota Yaris leiebil

Turen hjem til Saranda gikk som en drøm i April, gjennom den 6 km. lange Llogoratunellen som visstnok reduserer kjøretiden til Saranda med 40 minutter. Vi tok også turen nedom Dhërmi, en ny flott vei som er en del av det nye strekket. Dessverre er det like mange svinger og bakker fra Dhërmi som det var tidligere, og man må være våken på veien. Plutselig er det en bøling kuer eller en kontingent syklister som dukker opp bak neste sving. Men vi kom oss altså hjem uten en eneste ku eller syklist på samvittigheten.

Det har gått en del omgangssyke i byen, stadig hører vi om noen som har blitt liggende med full gjennomblåsing. Heldigvis varer det bare noen (10-12) timer, så er man slapp og trøtt et døgn eller to, og så er alt tilbake til normalen. Selv hadde jeg meg en omgang, mens fruen gikk klar. Og jeg overlevde det også.

Men vi har da sannelig gjort mye koselig og morsomt også siste uken, i tillegg til turen til Vlore. Eller var det Vlora? Her kommer et lite resymé:

Enda en "ny" plass. Litt forvirring med navnet;

skal det være "Mer raki" eller "Med Raki" tro?

Selv om det går mot høst er det fremdeles koselig å rusle gatelangs

- og trappelangs

En dag hadde vi et forferdelig vill-vær. 

Lyn, torden og en syndeflod av en annen verden.

Og regnbue.

Vi har hatt boccia-mesterskap med og uten tilløp

Vi klarte å samle en gjeng på 10-12 nordmenn på Rustemi,

der de disket opp på albansk vis. Et ete-gilde.

Det minker på solsenger og parasoler langs stranda.

Da blir det lettere å gå tur der.

Hos "Skipperen" på Pllakat får vi alltid frukt etter maten

Med tanke på navnet så er kanskje ikke dette treningssenteret 

jeg ville valgt hvis jeg hadde vondt i ryggen

Bursdagsmiddag på Limani, Bledi sørger for at alle er fornøyd 

og at stemningen er god

Bursdagsbarnet på Port Side, der han ble påspandert soft-is, 

ikke det spor rart at han er blid.

Nå er det kort tid til hjemreise. Ikke at jeg teller, altså, men jeg vet helt tilfeldig at det er 5 dager til. Eller 120 timer om du vil. Eller 7.200 minutter. Et hav av tid, spør du meg. Ikke så store havet, riktignok, men hav er hav. Og med mindre det skjer noe spektakulært, spennende, sykt eller morsomt i løpe av de 5 neste dagene, så kommer ikke jeg til å røre et tastatur.

Men for minneboka: denne gangen har vi hatt det virkelig ekstra veldig fint. Temperatur og vær har stort sett vært bra. Vi har fått litt TV - kose - hjemme tid og best av alt; vi har hatt masse flott kvalitetstid sammen med gode, flotte venner som vi ikke treffer så ofte. Denne turen lever vi lenge på.

Takk for denne gangen.