Vi har hørt fra såkalt pålitelig og etterrettelig hold at det er mer enn 300 norskeide leiligheter i byen Saranda.
Eller er det Sarandë? Hvorfor skal det være så vanskelig? I følge orakelet i Filadelfia, (det er vel de som lager fett til risboller og filadelfiakakene til jul), har dette med språket å gjøre; på albansk heter det Sarandë, mens på engelsk er det Saranda. Så vet vi det, for en stund i alle fall. Vi er jo medlem i NKMF. (Norsk Korttids Minne Forbund. Eller er det Forening? Det har jeg glemt.) Noen hevder forresten at det handler om bestemt eller ubestemt form, kanskje er det slik det er?
Og når vi llikevel snakker om språk, så la jeg merke til en pussig sak forleden: mens "Përqafime" betyr "klemmer" så betyr "Përquafime" "fornærmelser". Her gjelder det å ha bein tunge i rett munn.
En annen ting er jo at Albania har 2 språk, tosk og gheg. Men det får jeg ta mer om en annen gang. Dette var jo bare en digresjon.
Innbyggertallet i byen og kommunen Saranda har nå sannsynligvis passert 45.000 innbyggere, siden det i 2017 var opptelt 41.000. Og byen fortsetter å vokse. Det er stor omsetning av leiligheter, også blant de norske. Det kan vel ramses opp i alle fall 8-10 norske som har takket for seg det siste året, solgt gård og grunn og tatt med både pikk og pakk hjem til gamlelandet (eller må jeg si mann og mus, så ingen blir krenket?). Grunnene til at folk flytter er selvfølgelig sammensatt, men vi har ikke hørt om noen som selger fordi de mistrives. Og de vi kjenner har alle fått grei pris, og gjerne nok til salt i såret også. Selv om det var en Norge-boom her for ca 12-15 år siden og alt er blitt dyrere også her, håper og tror vi at det alltid vil være et norsk miljø her. Vi setter stor pris på det norske miljøet, og vi har det hyggelig sammen. Vi møtes, noen ganger ofte, andre ganger litt mer sporadisk, men det er alltid hyggelig når det skjer.
Noen ganger spaserer vi en tur til "der elva kommer ut". Det blir en rundtur på omtrent en mil. Da er det godt at det er både vannhull og lunsj-spiseplasser underveis. Eller vi tar "Halo-runden" rundt Koddra, en tur på 3 - 5 km avhengig av rutevalg. Andre ganger, som forrige helg, leier vi bil og drar til norske venner i Vlorë. Eller var det Vlora? Uansett, den turen kommer jeg tilbake til senere.
Plutselig har det kommet et hotell der det tidligere bare var et skall.
Hotel Sea View står virkelig til navnet sitt, man kan godt se havet en kilometer eller to nedenfor.
Og er det godvær ser man helt til Corfu og den Joniske bukt.
Selv om de har forsøkt å kamuflere denne elefanten så godt det lot seg gjøre,
så klarte de ikke å lure oss. Vi så den.
Det var et kjempestort arrangement for off-road-biler i eller omkring Saranda,
og vi møtte noen av dem, den ene mer nedsprøyta av gjørme enn den andre.
De hadde det helt sikkert gøy.
Der det før var et skall med et tak, ble det plutselig en forretningsidé.
Juice og kaffe under, utleie av mopeder med mer oppe, og parkeringsplass på taket.
Og neste år? Hvem vet, kanskje kolonialbutikk. Eller hotell?
Det er et tankekors at noen butikker ser seg nødt til å lære folk vanlig høflighet og folkeskikk.
Men slik er det altså blitt, også i Albania.
Der som storskjermen sto under fotball-VM, finner vi nå en koselig karusell
(Foto: Laila B. Ommedal)
Altså overvannsbåt. Den tøffer rundt utenfor her både sent og tidlig.
(Foto: Stig Nyhus)
Vi fikk det for oss at det kanskje ikke er så urimelig dyrt å spise på nabohotellet som vi har bilt oss inn, og finner ut at vi skal dinere med fiffen for en gangs skyld. Det ble en hyggelig og slett ikke helt urimelig dyr middagsopplevelse. Så greit var det faktisk, at vi gjentok besøket noen dager senere. Og deilig mat hadde de også. Her er hva vi testet ut på Yacht hotell:
Rå reker, lime-marinert
Stekte reker
Grillet filet av okse, beste jeg har spist i Saranda
Og konklusjonen vår er at det nok er litt dyrere enn de fleste spiseplassene vi pleier å besøke, men slett ikke avskrekkende. Og med nydelig mat var det verdt prisen, sånn en gang i blant. Men vær obs på at utvalget av flasker med rød vin er dårlig og dyrt, ikke noe hverdagsvin der. Vi gikk for glass med vin, eller øl.
Vi kommer ikke utenom Onhezmi denne gangen heller, her leverer de nydelig mat til hyggelige priser. Dessverre stengte de dørene ca 1.oktober, og åpner ikke igjen før til neste år. Det er i alle fall planen.
Oxhaku er også en plass vi stadig kommer tilbake til. Unntatt på lørdagene da, for da er det dans og levende tradisjonell musikk. Noe vi synes kan være ok, i bitte små doser, og på god avstand.
Stekte, grilla grønnsaker
Da gikk vi i kjelleren, bokstavelig talt, til vårt nye og enda bedre
stamkafé: Jesa. Koselig plass, hyggelig betjening og nydelig is.
Helt på tampen kan jeg fortelle at vår alles kjære Bledi nå har tatt skrittet ut og bort fra Restaurant Kristiano (tidligere Paradise) og inn på Limani. Dette er et stort tap for Kristiano men en desto større gevinst for konkurrenten Limani. Vi traff ham første dag på jobb der. Han gledet seg stort og så frem til nye utfordringer som sjef for alle kelnerne der, og han skal jobbe ettermiddag og kveld. Vi gratulerer og gleder oss til å se ham på hans nye arbeidplass.
Stay tuned!
Hyggelig brev nok en gang. Dere bestemte dere for å reise til Vlorë, og her er ë’en stum. Så Vlor. Takk for at dere besøkte oss som bor i Vlora. 🤩🥰
SvarSlettJeg kommer til at savne Sarandë endnu mere efter at jeg har læst ditn fine blog. Henrik Smith
SvarSlett