Saranda sept. - okt. 2024. Brev nr.1

 Vi er tilbake på "hytta" i Saranda. Egentlig har vi vært tilbake en lang stund allerede, og selv om reisebrevene har blitt etterspurt (takk til dere!) så har det vært lite nytt å berette, eller kanskje det har vært et snev av skrivesperre? Her har det i alle fall stort sett gått i dagligdagse gjøremål, og jeg må anstrenge hjernen (Gud forby!) for å komme på hva vi egentlig har holdt på med disse siste 2 - 3 ukene. Men her kommer en liten oppdatering.

Turen denne gang startet hjemmefra på morgenen mandag 16. september, fra den lille og tidligere så uanselige flyplassen Kjevik. Og det jo bare interessant å se at Kjevik nå prøver å komme opp på samme nivå som de holder i storbyen, i alle fall hva det gjelder priser i restauranten. Så vidt jeg kan forstå er de nær ved å klare det, og samtidig utkonkurrere seg selv, også der.

Nesten 200 kroner for et lite glass vin, da smaker det penger.

Ruta vår var Kjevik - Oslo - Beograd - Tirana. Forsinket avgang fra Oslo og enda mer forsinkelse i Beograd, men der ventet flyet på oss. Dessverre ventet de ikke på bagasjen vår, så den kom etter med neste fly. Men det visste jo ikke vi, så vi sto i Tirana og ventet på bagasje i en time før vi endelig måtte stå i kø i nye 40 minutter, sammen med mange andre som var mye mer fortvilt enn oss, og ventet for å melde tapt bagasje. Den ble for øvrig levert "på døra" 2 dager senere.

Vi ble plukket opp av en hyggelig sjåfør som snakket lite engelsk men kjørte effektiv til Saranda på 3t.15 min. Med en Mercedes Vaneo Diesel skulle han ha den nette sum av € 100 eller 1175 NOK. (Det er jo ikke hans skyld at euroen er dyr.) Og dieselen koster 177 lek for literen her, eller 21 NOK. Distansen fra flyplassen til leiligheten er 260 km. Da skal det ikke mye til å regne ut at dette er ikke noen lukrativ forretning for ham, men som han sa: det er jobben min. Vi gav ham 1000 lek ekstra fordi han hadde ventet over en time på oss på flyplassen, og da smilte han som en sol. Og vi kom oss hjem til leiligheten samme dag som vi dro fra Norge.

På veg til den forjettede by, her litt over halvvegs 

Så er vi her igjen da, endelig tilbake. Det er jo ikke så lenge siden sist, men av og til virker det som det er en evighet siden. Det er variasjonen og miljøendringene som trekker oss, å skifte miljø er like godt begge veier. Og så er det det jo trivelig å vandre gatelangs og få masse inntrykk, og selvfølgelig besøke nye og "gamle" spisesteder. Så kom og bli med oss på tur igjen:

Spaghetti Bolognese er alltid spennende, oppskriftene varierer

Det sies, av mange, at du ikke finner bedre pizza enn i Albania. 

Her er vi på Maria Magdalena pizzeria, en av de beste.

Et nytt og fint hotell på promenaden.

Er ikke helt sikker på om denne løsningen hadde blitt godkjent i Norge,

men her er det helt innafor. 

Nye spiseplasser popper opp i nærområdet, flere enn vi klarer å teste ut

Også en nykommer i nærområdet, noen små koselige bord på fortauet,

 og enkel og rimelig meny.

En smakebit "på huset" på Rustemi, ost og smultbakst.

Salatene er ofte store og imponerende, og aldeles nydelige

I en kjeller lå det haugevis med klær i sekker. 

Vi aner ikke noe om opprinnelse eller årsak til at de lå der

Albanske menn er helt tussete etter domino. 

De samles i grupper, og sitter i timevis hver dag, og spiller og koser seg.

I byparken har de fjernet den gamle fontenen og bassenget, og anlagt ny, stor platting.

Det ser ut til at det er dyser også her, kanskje det blir musikalsk fontene? Det blir spennende å se.

På JoAn får vi god mat; kokte poteter og grønnsaker, og grillet kjøtt.

Saus er derimot en mangelvare de fleste steder.

Her også på JoAn; nydelig helstekt filet av kalv, på en seng av potetmos.

Og med stekesky som saus. Morsomt med frukt eller bær som garnityr.

For den som er i arbeid på kontoret fra morgen til kveld går tida fort, men også for en stakkars pensjonist som verken får ferie eller feriepenger flyr dagen som en vind. Selv om man kanskje ikke har så mange konkrete oppgaver som skal gjøres, så er det alltid noe. Når man dertil legger seg syk med diare og oppkast en dag eller to, ja da går tiden. Heldigvis kom det planlagte maleprosjektet mitt i havn, og diverse andre små oppgaver er også fullført, så vi kan nok en gang fastslå at det er lite lediggang her. Og lediggang er som vi vet roten til alt ondt!

4 markisestenger skal demonteres, grunnes og males. 

Skruer, skiver og muttere skal kjøpes. Og så er det all ventingen da, 

sitte og se på at malingen tørker. Det skal også gjøres.