Sensommer 2022 - 3

 Dagene går. Eller er det tiden som kommer? Slikt kan man sitte på verandaen og fundere og filosofere over, mens fruen sitter på kontoret og retter korrektur. Det er ikke alltid at tiden går like fort, men her vi sitter og ser utover flotte havseilere og blått middelhav har vi det ikke travelt. Og vi sender en stille takk i tankene til de som fant på å sende nuller og ettall i tynne glasstråder, slik at det er mulig å jobbe like effektivt her som der.

Noen dager, når det ikke er korrektur å rette eller menighetsblad som skal designes, tar vi på oss sandalene og går oss en tur. Kanskje oppdager vi en stikkvei vi ikke har gått før, eller en kafe som vi ikke enda har testet ut. Og kanskje treffer vi nye venner vi ikke har møtt før eller noen gamle venner som vi kjenner litt. Det er uansett alltid noe artig å ta bilder av. Her kommer en liten samling av siste ukes opplevelser og minner:

Man kan lære mye på en bytur

Langt oppe i lia ligger det er hus..... for anker.

Dette er en av skolene i byen. 

Legg merke til de fine fargene rundt vinduene.

Nye spisesteder dukker stadig opp når vi går rundt i byen.

Eller egentlig så er det vel vi som dukker opp, spisestedet har ligget der en stund.

Uansett, slike lokale spiseplasser er oftest billige og har god mat.

Og interiøret er også ofte originalt.

Stor øl til far, liten til mor. Eller omvendt? Det viktigste er at alle som vil ha, får.

Utsikt fra "Den nye stranda" i skumringstimen.

Hvis du er i tvil....

Her heises varene opp til 5te etasje, greit i trange og lange trapper.

"The Pink Shop". 

Orange, appelsin, er jo egentlig noe positivt. Her i Saranda, derimot, forbinder vi det gjerne med noe bråkete og støyende, nemlig en musikklubb. Musikken de spiller der er for de coole og hippe, ikke for oss som har vokst opp med Kurt Foss & Reidar Bøe og "De nære ting". Men når det gjelder designet er det ikke noe å klage på.

The Orange Club.

Det må jo bli litt prat om mat også. Det blir ikke skikkelig blogg uten litt matprat, og her kommer et lite utvalg av delikatesser fra "gamle" og "nye" favorittsteder. Den første jeg må nevne er Restaurant Agimi, et skikkelig jordbærsted:

Stekt aubergine med parmesan

Kalvefilet med bbq-saus, aldeles nydelig.

Grillede store reker, ryktene vil ha det til at det smakte fortreffelig.

Vi har en koselig, passe stor, lokal taverna i nærområdet: Taverna Rrapo. Her får vi nydelig lokal og kortreist mat. En av favorittene der er pølse, en annen kjøttboller som ligner det som på godt norsk kalles rollerburger. Vi var der til middag en dag, 6 stykker av oss, og bestilte mat og drikke. Da vi kom til å bestille drikke fikk vi opplyst at de fremdeles hadde øl på fat, og det er stort på denne tiden av året, og han kunne i tillegg informere om at han åpnet nytt fat i går. Så da ble det en stor øl på gutta boys. Jentene ville ha hvitvin, og bestilte en liter av det. Det holder med en halv liter, sa verten. Vel, sa jentene, vi tar likegodt en liter med en gang. Da, sa verten, begynner vi med en halv liter først, og så får dere en halv liter til etterpå. God idé, sa jentene. Det holdt med en halv liter.

Til lunch, når vi ikke nyter hjemme-buffe, kan det funke bra med fire pils og en pizza. Akkurat denne dagen ble det en pils og en tredjedels pizza. Som de sier hos Rema 1000: det enkle er ofte det beste.

Og når vi først nevner hjemlig og kortreist mat vil jeg slå et slag for honning. Det produseres og selges enorme mengder honning i dette landet. Honning er supermat, det er det ingen tvil om. Men det er heller ikke tvil om at det er mye lureri med honningen her i landet. Vi er blitt fortalt at en god del av honningen blandes eller spes ut med sirup eller sukkerlake, og selges til turistene, både fra butikk og marked. Så vårt råd er: snakk med en albaner du kjenner godt, de kjenner helt sikkert en bonde som har honning som bi-inntekt. Vi kjøper honning rett fra en birøkter i Giirokaster, det er ikke billig men garantert vare. Og kortreist nok for oss. Og veldig god, helt uten bismak.

Den siste restauranten jeg vil nevne i dag er Old Story, tidligere Mare Nostrum. Stedet drives av en serber, en veldig hyggelig mann, og med en raki som egentlig er slivovitsj fra svigerfar. Her er restauranten for oss som liker det lille ekstra. At det også merkes i lommeboka er ikke en hemmelighet. Men om du først skal kose deg med god mat og drikke så er dette er godt alternativ. Vi hadde en kjøttmiddag for 8 personer, noen fikk kalv mens andre gikk for kylling, alt var prima. Dessverre stenger den 30 september, men kom gjerne tilbake i mai.

Nydelig varmt pitabrød attåt.

Vi merker tydelig et værskifte, det er ganske vanlig på denne tiden. Det skifter mellom sol og regn på et øyeblikk, det kan også være øs, pøs, plask regnvær nesten hele dagen, og da flyter alt av veier og plasser over av vann. De fleste holder seg inne, men noen er nok nødt til å ta turen ut. 

Plutselig er regnet over, og sola titter frem. Da gjør det godt med et bad, sjøen er god og varm fremdeles. Men plutselig styrtregner det igjen, og da er spørsmålet: skal man skynde seg i land før man blir gjennomvåt av styrtregnet?

Når man stikker hodet frem, heter det, er det jo alltid en mulighet for at noen hugger det av. Men det er fordeler også med å stikke seg fram, men "risikerer" å treffe mange venner man ikke tidligere har møtt. Det er jo alltid hyggelig, og kanskje man også kan tilføre hverandre noe bra. Og foruten det sosiale så gir det en trygghet å ha landsmenn i samme by. Dette året er det flere hyggelige norske som har tatt kontakt, og vi ser jo via Facebook og andre sosiale medier at det er et betydelig antall norske i Saranda. Det snakkes om over 300 familier nå. Da er det jo flott at vi kan utveksle erfaringer, tips og råd til hverandre. Så når det gjelder det å ta kontakt med hverandre så sier vi som Nike: "Just do it".