Sommeren er over. Eller er den egentlig det? Er det høsten som banker på og vil inn, kommer vinteren virkelig rundt neste sving? Vi vet ikke sikkert, men det er noe som skjer der ute. Det har blitt langbuksevær om kveldene, og jakke over skuldrene på terrassen om morgenen. Bortsett fra for noen få tøffe og harde, som skal holde ut, ut måneden.
Kirsti Sparbo sang om en sommer som var over og at bare minnene består. Men nei da, der er ikke helt korrekt, her er det fremdeles litt sommer igjen, og uendelig med minner består. Det blir fremdeles 26 grader og mer midt på dagen, og det er enda folk som bader i havet. Det snakkes enda om godt og varmt vann i den Ioniske bukt. Masseturismen har heldigvis forsvunnet, ryggsekkturismen florerer fortsatt, det er nok av ungdom som skal oppleve noe før de slår seg til ro og blir voksne ansvarlige mennesker. Vi husker fremdeles den tiden, om enn noe vagt, og mye er vel fortrengt. Det er best slik.
Så hva betyr det for oss, rent praktisk, dette at sommeren nærmer seg høst. Solsengene ryddes bort, parasollene like så. Bare de mest innbitte og standhaftige stranddrivene har fremdeles et tilbud til soltilbederne, og da gjerne med godt rabatterte priser. Strandrestaurantene og fortausrestaurantene pakker sammen stoler og bord, og kjører vekk utstyret for lagring, eller pakker inn i presenninger. Eller bare legger det på en dertil høvelig plass. Spisested etter spisested annonserer at de stenger 30 september, men heldigvis er det nok av helårsåpne plasser for oss som blir igjen.
Noen blir igjen
Lagring av parasoller.
På promenaden blir det lett å gå, vi trenger ikke lenger å sikksakke oss frem mellom solsvette kropper og småfeite tyskere. Nå er det vår tur. Vi kan rusle rolig og nyte roen, stoppe opp og ta en is på Kayak, eller bare slå av en prat med innehaveren. Hvis han da ikke sitter på en taverna og nyter sin vel fortjente halve feriedag. Og er man riktig heldig, som vi var, så betaler han diskret vinen vår, før han trekker seg tilbake. Han fortalte forresten at det hadde vært en grei sesong i år, og så hadde han tatt det litt mer med ro, han hadde fått seg et par deltidshjelpere. Ikke som i fjor da han hadde 18 timers arbeidsdag hver dag, og overnattet på gulvet i isbaren.
Vi stopper og prater litt med "grønnsaksdama" vår, hun som pusher frukt og grønt til oss fra markedsplassen der hun står. Og det er flotte varer hun har, usprøyta og rett fra jordet. Her har ikke EU-pampene vært med reglene sine enda, og BAMA har de heldigvis aldri hørt om her nede. Så agurkene her krummer feil vei, og løken kommer i alle dimensjoner.
Det er fornøyelig å se hvor enkelt ting kan gjøres, når det ikke sitter en mengde pamper og byråkrater som skal bestemme alt for oss. Det er befriende å selv få bestemme om vi tåler å se reklame av tobakk, eller om det er farlig å se vin i butikkene, og om det leder til anfall av drukkenskap. Vi har kommet langt i Norge, men kan det være at vi har kommet for langt? Er vi blitt navlebeskuende bedrevitere som må ha hjelp til å tenke? Er vi kommet dit hvor vi må beskyttes mot oss selv?
Det er alltid like spennende å se om det har kommet båt i løpet av natta, og eventuelt hvilken båt. Så overraskelsen var jo absolutt stor da vi så en "dame" i sin beste alder ligge til kai forleden dag. Skjønt se, vi hørte den lenge før vi så den. Det var MS Serenissima som hadde lagt til, og etter et raskt søk hos han Google kunne vi slå fast at dette var tidligere hurtigruteskipet "Harald Jarl" som ble bygget ved Trondheims Mekaniske Værksted i 1960, og som nå seiler under flagget til St. Vincent & Grenadines. Den fikk først navnet MS Andrea, etter at den i 2001 sluttet som hurtigruteskip, før den igjen skiftet navn. Og med sine 59 lugarer kan den ta opp til 118 passasjerer. Det var i sannhet en flott middelaldrende dame som hadde funnet veien til vårt paradis. Vi var imidlertid noe bekymret for passasjerenes hørsel, det var veldig mye lyd både fra motor og hjelpemotor. Helt til vi fikk se passasjerene som hadde vært på dagstur og kom ut av bussene på kaia, da ble vi noe beroliget; det er tvilsomt at det var noen av dem som hadde særlig mye hørsel igjen å miste. En større samling grått hår og spaserstokk er det lenge siden vi har sett.
Litt matprat må med denne gangen også. Matlivet her i Saranda, og Albania for øvrig, er som en selskapsreise fra buffé til buffé, og det er svært få kalde skuldre som serveres her. Jeg kan nevne steder i fleng, men det tror jeg at jeg har gjort til det kjedsommelige før, jeg skal derfor bare nevne et par av de siste: lunch og middag på Onhezmi er garantert uovertruffen føde og spennende meny, og en middag på Meathouse kan være uforglemmelig. Spesielt kyllingvingene får skryt.
Onhezmi
Meathouse
Dette får holde for denne gangen, det er lørdag, og da er det ting som skal skje: raki som skal testes, vin som skal prøvesmakes, lunch som skal nytes og mange andre viktige avgjørelser som skal tas. Skal vi prøve en restaurant i kveld som vi ikke har vært på før? Avgjørelser, avgjørelser.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar