Sensommer 2022 - 1

Så var jeg i gang igjen, da. Selv om jeg hadde bestemt meg for at denne gangen kom det helt sikkert ikke til å skje noe som jeg hadde lyst til å skrive om. Så feil kan man altså ta!

Det kan nok være at dette blir en kjærlighetserklæring like mye som et reisebrev. For selv om vi er på reise, så er vi jo på et merkelig sett hjemme også. Og man kan vel ikke skrive reisebrev når man er hjemme? Men så er det det da at opplevelsene står i kø, brystet blir trangt og øyet stort og vått. Og da er det jo bare å spisse fyllepennen og sette seg foran pc'en og håpe at det kan bli litt reisebrev og litt kjærlighet.

Jeg skriver uten mål og mening, og ikke nødvendigvis i sluttet orden denne gangen heller, totalt uten retningssans. For dette skal jo være minner som vi vil ta vare på, og kunne ta fram den dagen vi ikke kan reise hit eller dit lenger. For vi glemmer ikke at vi rykker stadig fremover i køen. Så spørsmålet blir da: Hvor starter man på en historie som verken har begynnelse eller slutt? Det får bli som det blir.

Når jeg sitter i stua eller på verandaen, noe jeg gjør særlig om ettermiddagen, og ser mot sør, så ser jeg hav og fjell. Kanskje ikke så rart, med tanke på at Saranda omkranses av nettopp hav og fjell. "Dei gamle fjell i syningom er alltid eins å sjå", sa Ivar Aasen det så fint for en del år tilbake, og vi vet jo at Dovre har alltid vært et symbol for noe stødig og solid, man regner ikke med at Dovre faller med det første. Men også Albania har sine fjell, her er det over 70 fjell på over 2000 meter. Og det er særlig et fjell jeg har lagt min elsk på. Jeg vet ikke med sikkerhet om det er albansk eller gresk, eller hvor høyt det er, men det er usigelig fint. Av og til ser det ut som det er et maleri, noen ganger er det nær, andre ganger fjernt. Samspillet av sollys og skygger gjør fjellet levende. Det er blitt mitt Dovre. Jeg kan sitte og se på fjellet i lange stunder om gangen, og bare føle. Så kan men jo lure på hva og hvorfor, til det har jeg ikke noe godt svar, det bare er sånn.

Mitt fjell i syningom!

En annen ting jeg har snakket om så mange ganger før, men som fremdeles fyller meg med glede og gode følelser er "gultimen". Jeg vet at de som bor midt i gullet ikke kan se det, slik som det ofte er ellers i livet. Men vi som bor på skyggesiden, vi ser den fantastiske solnedgangen som reflekteres i husene og fjellene på motsatt side. Det gule går etter hvert over i rosa, for så til slutt bli grått og sort, alt i løpet av en times tid. Gultimen er for meg et like stort under hver dag, som en fødsel.

I Norge har vi noe som heter Tono, en organisasjon som skal sørge for at artistene får sin del av betalingen når  musikk spilles. Det er nok litt vanskelig i dag, da mye av den musikken som spilles i Norge i dag strømmes via nett. Her i landet er det fremdeles DVD'er og CD'er i omløp, kanskje også musikkassetter og helt sikkert VHS. Det er vel ingen på vår alder som er ukjent med at man i "gamle dager" tok opp musikk fra radio til kassett, i fra "Ønskekonserten", "10 i Skuddet" og andre høyprofilerte populærmusikkprogram. og vi er vel heller ikke ukjent med at det ble kopiert en kassett eller en CD eller to. Her tar de det imidlertid til helt nye høyder, og selger piratkopier åpent fra stand på bensinstasjonen. Det spørs vel hva Tono og de hadde sagt til det?

Kontrastenes land, pleier vi å si. Du får tak i alt, her, hvis du bare vet hvor. Vi har nettopp oppdaget City Park i Tirana, og der får du alt det du ikke får her. Når det gjelder albanske produkter så la det være sagt med en gang: det de mangler på kvalitet tar de igjen på design. I City Park finner du megastore butikker som Megatek med mye importvarer, og enorme kjøpesenter som QTU med Scandinavian Living - butikker. Det du ikke får her i City Park, det trenger du ikke.

Jeg kan ikke kommer utenom en liten beskrivelse av reisen vår fra Tirana til Saranda. Vi hadde hørt så mye positivt om det å ta bussen, det skulle være både greit og billig. Og begge deler er korrekt, la det være sagt med en gang. Vi ble transportert av en venn av en venn, via Megatek og QTU, til bussterminalen, som var en opplevelse i seg selv. Der sto det sikkert 50 forskjellige busser, eller kanskje enda flere, parkert i noe som for oss så ut som det totale kaos. Foran hver buss sto en eller to personer som ropte ut hvor bussen skulle, og tydeligvis prøvde å kapre kunder. I alt dette kaoset kjørte det drosjer, mens noen personer forsøkte å selge piratturer med taxi og buss, Gud vet hvor. Billettene til de store bussene ble solgt fra 2-3 små boder på ca 1x1 meter med hull i veggen, og det er ganske sikkert, tror jeg, at billetter til minibussene blir solgt på bussen. Prisen varierer, til Saranda koster det mellom 1500 og 1700 leke pr person, uten at vi aner hvorfor den varierer. Og heldigvis var setene nummererte.

Turen startet 10-15 minutter etter oppsatt tid, og bussen var stappa full av folk og bagasje, heldigvis var det ikke mye fe å se. Men det var tydeligvis solgt flere billetter enn det var plasser, for det satt folk både i trappa foran og i midtgangen bak, sistnevnte på medbrakt plastkrakk. 

Omtrent halvvegs ble det stopp på en stasjon der våre kroppslige behov ble ivaretatt på best mulig måte, vi fikk både kvittet oss med litt og fylt på litt. Blant annet fikk vi kjøpt oss et glass med verdens verste vin, det burde vi ha skjønt  når vi så flaska. Det ble stående igjen.

Etter en halvtimes pause fortsatte turen. Og nå ble det stopp både ofte og titt, med noen som skulle av og noen som skulle på. En familie på 5, 2 voksne og 3 barn sto i midtgangen på turen over fjellet, og betalingen var en seddel rett i hånda. Men vi kjenner jo svært godt til at det er to typer økonomi her i landet, den åpne og synlige økonomien og den andre. Men vi kom oss greit hjem, både en erfaring og ganske mange leke rikere enn vi ville vært om vi hadde tatt taxi.

En dag som begynte som de fleste andre skulle jeg få meg en opplevelse som satte gode og dype spor. Vi, det vil si Jan-Erik og jeg, skulle ta en tur for å levere noe tøy på vaskeriet. Vi har nemlig bestemt oss for at sengetøy og store håndklær gidder vi ikke styre med å vaske selv, det koster tross alt bare 8-10 kroner kiloen å få  det vasket, og så er det en god støtte for det lokale næringsliv. Og etter å ha levert disse kiloene med tøy, var det tid for den obligatoriske vaskeripilsen. Dette selvfølgelig også utelukkende for å støtte de lokale. Det er flere små kafeer i området, felles for de alle er at prisen her er bare halvparten av hva det koster på promenaden, både når det gjelder mat og drikke. Vi bestemte oss for Rustemi denne dagen, en liten koselig taverna i en koselig liten bakgate.

Og der på utsiden satt de, "gutta fra Calcutta", de som har levd en stund og kjent livet på kroppen. Tannstellet var ymse, barberingen like så, men humøret, det kan ingen ta fra dem. De snakket litt engelsk, nok til å spørre hvor vi kom fra, og vi snakket litt albansk, nok til å forklare at vi kom fra Norge. Og så spilte og de sang de, og de koste seg og underholdt oss etter alle kunstens regler.

Dette var så spesielt, koselig og fint, at vi måtte ha en liten øl til, og kom i vanvare til å bestille en øl til gutta som underholdt også. Gitaristen drakk ikke alkohol, så han fikk Fanta, de andre takket veldig og tok hjertelig imot. Og de sang, på både albansk og gresk, og vi klappet. Ordet "bravo" er internasjonalt, det samme er musikk og sang. Og selv om det ikke alltid lød like rent så er det ingen tvil om at gleden var ekte. Det er vel ikke til å stikke under en stol at vi fikk både en liten klump i halsen og en liten tåre i øyekroken av bare pur glede. Det kom flere til, eieren av tavernaen kom med sin støtte-bass og folk som gikk forbi både danset og sang med, mens noen stoppet for å se og lytte. Etter at jeg kom tilbake fra en liten tur på toalettet sto det plutselig et par små pils på bordet vårt. Det er slik her, stoltheten er stor og menneskene fine. Det er ingen tvil om at vi kunne ha sittet der en lang stund til, men det nærmet seg lunchtid.

Dette er uten tvil den beste vaskerituren vi har hatt på alle disse årene, og ingen vaskeripils har vel noen gang smakt bedre.

Det ble forresten en liten vaskeripils i dag også, ved henting av den nevnte vasken. Den ble  tatt på en helt annen plass, og det er en annen historie.