Varme sommertanker, 2022 - "Covid edition"

 Det var en klok person som en gang sa at om du ser ut som passbildet ditt, så er du for syk til å reise.

Vi kan fremdeles ikke klage på utsikten.

Allerede som ganske liten lærte jeg av min kjære mor at når man er syk jobber kroppen med alle resurser for å bli frisk, å komme i likevekt, equilibrium. Da, sa hun, trenger den mye vann og hvile. Senere i livet lærte jeg at om man er syk så skal man ikke utsette den samme kroppen for ytterligere belastninger ved å tilføre kroppen gifter som kaffe, nikotin og alkohol. Det vil bare forsinke legingen. Dette er råd jeg har prøvd å følge gjennom livet, og som fremdeles har god relevans hos meg. Selv i tiden jeg røyket var det ikke så vanskelig å motivere seg selv til å ta en liten røykepause, man ønsker jo å bli frisk så raskt som mulig.

Vi aner ikke når det skjedde, hvordan det skjedde, hvor det skjedde, men vi vet hva som skjedde. Vi var blitt smittet! O skrekk og gru.

Nå har jeg alltid hevdet at om du drikker nok raki, og spiser nok honning og hvitløk så klarer ikke koronaen å få fotfeste i kroppen, og blir du smittet da, så kommer koronaen bare ut med avføringen. Vel; avføringen kom ut i, en fart, men koronaen ble tydeligvis igjen. Og det skyldes ikke for lite raki, det er garantert.

Heldigvis hadde vi med oss 3 test-kit hjemmefra, vi tenkte jo at muligheten for covidsmitte er jo til stede, og som gammel speider må man være alltid beredt, det har jeg lært. Så, på torsdag 7. juli, begynte fruen å føle seg litt urven og tufs, og vi spanderte den første testen. Den viste negativt, noe som jo var positivt, siden vi var invitert på travløp på lørdag. Det ble en lett eggemiddag hjemme på torsdagen, og på fredagen holdt vi oss også mest inne, men formen var såpass at vi dro en tur på Allegro til middag. Men jeg tror det ble mest suppemiddager på gjengen, formen var liksom ikke helt der på mange av oss.

På lørdag skulle vi altså opp i 5te gate for å se på "Moen Thor" springe inn noen saftige summer til eierne sine. Vel, slik gikk det ikke, det stakkars dyret klarte ikke å holde seg på bena lenge nok til å komme til startstreken engang, og fikk ikke bli med på løpet. Jeg er usikker på hvem det er mest synd på, eller hvem som hadde høyest puls, men jeg har en mistanke. Så, i mangel av noe bedre å ta oss til, shampersen ble jo liggende på kjøl og risikerer vel å bli årgangsvin, så satte vi i gang med å spille brettspillet "Politisk Ukorrekt". Dette er garantert ikke noe spill for de som er snerpete eller fisefine, eller de som tror at de kan (og skal) redde verden. Eller føler seg krenket ved bruk av diverse "ukorrekte" ord. Men for oss vanlige sunne, relativt normale og oppegående mennesker som er trygge på oss selv så var dette midt i blinken. At det kan bli så mye latter av så lite er jo utrolig. Men du, det gjør godt.

Vi skulle spise middag på Casa Nostra, den ligger vegg i vegg med Winther-leiligheten, sånn sett kunne det ikke passet bedre. Og, under middagen, følte jeg at det var noe på gang som jeg ikke likte. Sikkert litt for mye spilleraki eller G&T, tenkte jeg, og tok det rolig med både mat og drikke. Grønnsakssuppe og vann. Eller kanskje øl. I alle fall tenkte jeg ikke mer på det, og vi fortsatte å spille en god stund til før vi bestilte en firmabil hjemover.

"Morroa" for min del begynte i 4-tiden om morgenen, med oppkast. Selvfølgelig bare grønn galle og rester av G&T. Etter å ha svelget den 3 ganger, og det garantert ikke var mer G&T igjen, deponerte jeg resten i WC og gikk og la meg igjen.  Der fikk jeg vel ca 30 sekunder, før det var opp, og på'n igjen. Etter 3 runder med dette, med en tur i senga mellom hver omgang, kom det andre veien. Og etter et par runder med det også, kom det begge veien, samtidig. Dette nevner jeg bare sånn i forbifarten for at jeg selv skal huske det, og eventuelle lesere som har lest helt hit, skal få med seg hvordan det kan være å få korona. Heldigvis, sier jeg, så har jeg 3 solide Pfeizer- vaksiner under vesten, jeg tør ikke tenke på hvordan det hadde gått ellers. Da hadde jeg nok aldri overlevd morgendagen.

Sannhetens øyeblikk.

 Neste dag skulle vi møtes på Meat House for avskjedsmiddag, men hadde jeg trasset meg dit så hadde det vært min avskjed som hadde blitt feiret, da som gravøl. Dagen min forløp i en dis av utydelige og uryddige minner; meg som døser, meg som sover, meg som prøver å drikke vann og brekker meg; alt dette satt på repeat. Dette ble en dag jeg ikke kommer til å minnes med noen som helst form for glede, og går derfor raskt videre uten ytterlige kommentarer.

Mandag 11.juli kom, og formen var atskillig bedre. Da var det på tide å kjøre test-kit nr 2, for å få et svar. Møysommelig pirking og skraping langt ned i svelg og enda lenger opp i bihuler, alt gjort med analytisk nøyaktighet, her skulle ingenting overlates til tilfeldighetene. Og svaret var jo som ventet positivt, noe som vi synes var negativt. Det ble ikke noe høyere stemning når min kjære tok siste testen og kom til samme nedslående positive resultat. Da var det å sette seg på hver sin tue, og tenke over sine hyss. Hva gjør vi videre, og hvorfor.

På noen måter var mandag en deilig dag, i alle fall værmessig. Men igjen, det er jo over 90% av alle dager her. Når det gjaldt appetitten på mat, derimot,  så var den ganske laber hos oss begge to, vi satt bare og pirket i maten. Det minnet veldig om den aller første gangen vi skulle lage noe god mat sammen, tilbake på 2000- tallet. Etter å ha stekt kylling og kokt ris, og laget tomatsalat, så satt vi den gangen også bare å pirket i maten. Det hele løste seg når jeg sa at "når jeg ser på deg, så mister jeg appetitten". Noe vi altså var to om den gangen også. 

En veldig positiv ting som må nevnes oppi alt dette, er den fantastiske hjelpsomheten og godheten vi har møtt fra enkelte. Naboen under oss leverte matvarer og sykepakke nesten før vi hadde bestilt, og en nabo som vi har truffet bare en gang og bor i 5te gate tok kontakt og lurte på om det var noe han kunne hjelpe med, før han reiste hjem på fredag. Folks hjertevarme er helt fantastisk, og vi fikk testet ut livet i utlandet når det går på tverke, og viktigheten ved å ha gode folk rundt seg. Bare å vite at du har noen der du kan stole på.

Sykepakke.

Så går dagene. Sakte, veldig sakte. Det skjønte jeg jo etter hvert når jeg oppdaget at vegguret var stoppet. Ikke det spor rart, sa fruen, at tida har gått sakte, den har jo faktisk stått stille. Så da skiftet jeg batteri bare for å se om det kunne få tiden til å gå litt fortere. Det hjelp litt, men allikevel så lite.

Vi merket jo en liten bedring fra dag til dag, og tirsdag var en god dag for testing, fant vi ut. Vi dopa oss med Paracetamol og Tylol og dro til Intermedica som er det laboratoriet som utfører dette her i byen, og her ble vi av med 612 nok for 2 stk PCR-tester. Etter to timer kom vi tilbake og fikk den offisielle dommen, med stempel av lege og QR- kode. Selvfølgelig var svaret like positiv som det vi hadde funnet ut hjemme. Men dette er offisielt, og nå kan vi reise nesten hvor vi vil. Vi må bare ha billett, og det er ikke like lett i disse streiketider. 

Onsdag gikk fruen på butikken, hun hadde ikke hatt symptomer som feber og nedsatt allmenntilstand de siste to dager. Og på torsdag hadde jeg hatt to dager uten symptomer, da gikk vi ut og spiste en lett lunch på en strandbar. Det var de to første dagene uten Paracetamol eller Tylol, en god følelse av å være på vei tilbake til normalmodus, eller til livet som det også kalles.

Jeg prøvde meg med å si at jeg synes kanskje at smakssansen min er blitt noe redusert, men den slo ikke inn. Det er vel ikke din gode smak du er mest kjent for, svarte fruen. Vel, forsvarte jeg meg, jeg valgte jo deg, da. Men som vi vet, det finnes alltid ett unntak som bekrefter regelen. Heldigvis snakker vi om en 10-20% reduksjon i smak, og personlig synes jeg umami er den smaken som har tapt seg mest. Og det sies at smakssansen kommer tilbake. Og heldigvis har jeg min venn "Nesehornet". Jeg ble anbefalt denne finurlige medisinske apparaturen av en god venn for mange år siden, og har gått til anskaffelse av en slik en både her og hjemme. Og i en tid der farge og konsistens på det som kommer ut av nese og svelg varierer mellom majones og guacamole, da e nesehornet min venn. Enkelt i bruk og utrolig effektivt.  

Min venn Nesehornet.

Så nå er det bare å vente, la dagene gå. Så ble det terrasseferie i år, da, og ikke noe å gjøre med det. Vi kan dunke hodet i veggen eller si alle de styggeste ordene vi kan, men hjelper det? Ikke lange stunden i alle fall. Det verste er egentlig at vi ikke har fått gjort noe. De første 8-10 dagene var det for varmt, så tok koronaen oss. Det var jo så mange flere steder vi skulle ha sjekket ut, så mange vaskeripils vi skulle ha drukket, så mange venner vi skulle ha besøkt og delt en kaffe eller en øl med. Men nye muligheter kommer. Kanskje til og med neste uke?

Gultime og supermåne samme dag, det blir ikke mye bedre enn dette.

Ikke med klær på i alle fall!

Etterord:

Alle oss norske her i Saranda er ved godt mot, det har ikke vært behov for lege eller innleggelser for noen. Vi er 8 stykker i samme gruppe som ble smittet, og det var det. Jeg har ikke hørt om andre norske som har blitt smittet her nede i år.