Varme sommertanker, 2022 - 4

Bjørnstjerne Bjørnson var en klok og bereist mann. Han sa en gang at en av de mange fordelene med å reise er at vi lærer å velge vin. 

Nå er det vel kanskje ikke så mye vi lærer om vin ved å reise i Albania, men vi har lært oss noe som er like viktig: alltid spørre om å få smake på husets vin, både hvit og rød, før vi bestemmer oss for å ta øl. Det blir i alle fall resultatet noen ganger. Smak og kvalitet på husets vin varierer nemlig fra plass til plass og fra år til år. I år virker det som at de fleste av de hvite vinene er gode, og at de røde vinene er litt mer varierende på smak, men stort sett innafor. Det kan faktisk variere litt med fatølet også, noen plasser kjører de på utenlandsk øl, men andre steder er det de kjente albanske merkene som selges. Selv så foretrekker vi Kaon når det er fatøl, og Korca når det er flaskeøl. Men det er også forbausende mye Amstel og Heineken som tilbys her, noe vi selvfølgelig skyr som pesten. Når vi har mulighet til å velge så blir det kortreist og naturlig framfor industrielt og langtransportert kjemikalieøl.

En kveld tar vi turen på Taverna Rrapo igjen, det er så nærme og greit for oss, og så får vi vist fram litt av restauranttilbudet i nærområdet vårt til våre venner som bor i fjernere himmelstrøk, eller femte gate som de liker å kalle det. Og der sitter vi og koser oss og ler og forteller skrøner, vi hever glassene og har det greit. Skål, blir det sagt. Bare vent litt, blir det svart, jeg må bare drikke opp først.

Enkel og dobbel ekspresso, som det heter her, med k.

Plutselig kommer et tordenskrall, et av de skikkelig kraftige. Og et til, og enda et. Lyn flerrer over takene og plutselig pøser det ned. Det høljer, som om alle himmelens porter åpner seg samtidig. Erjon kommer løpende, skalker alle luker, lukker hvert et vindu og hver glugge, her regner det seriøst og vannet spruter i alle retninger, både inne og utendørs. I løpet av bare et par minutter er gatene blitt til bekker og elver, og hadde vi hatt båt kunne vi nok greit ha rodd hjem. Men så, etter en halvtimes tid med syndeflod har det gitt seg og Tor reiser videre med Mjølne. Det er over for denne gang. Det er ikke ofte vi opplever dette værfenomenet her i Saranda, men det er til de grader spektakulært når det først skjer. Og vi har stor forståelse og sympati for Noah og hans byggeprosjekt.

Noe som alltid har potensialet i seg for enten suksess eller fiasko er Albansk aften. Om det blir det ene eller det andre avhenger i stor grad av mengden klarinettmusikk og atonal strupesang som presenteres i løpet av kvelden. Begge deler er spesialiteter i dette området. Det er jo fascinerende og morsomt i små doser, slitsomt i større mengder, og på grensen til tortur hvis du utsettes for dette over lenger tid uten å være tilvendt. Derfor var det med stor spenning vi la opp til en Albansk aften på et sted vi ikke har vært på 10 år, nemlig landsbyen Nivice Bubar. Den ligger bare 14 km eller 25 € fra Saranda, og består av 260 hus og 1600 innbyggere, ved foten av fjellet Shëndelli, i en høyde av 400 moh. Midt i byen står et enormt tre, det kalles tenke-treet, her kan man sette seg ned i ly under en enorm løvkrone der det er svalt selv på den varmeste sommerdag. Og her samlet vi 30 naboer, sultne på mat og opplevelser.

Dette ble en ubetinget suksess. Selv om det nok er litt lenger dit enn mange har tenkt, og litt brattere vei enn noen hadde håpet på, så kom alle frem med livet i behold. Med 2 minibusser som hver tok 2 turer gikk dette helt utmerket. Når vi kom fram så satt vi oss først under tenke-treet og prøvde å komme på noe lurt vi kunne tenke på, men det eneste vi tenkte på var mat, så da gikk vi inn på Taverna Muzhaqi og fant oss en ledig plass ved langbordet i stedet. 

Så bæres det inn mat, rett etter rett, albanske spesialiteter den ene mer lekker og velsmakende enn den andre. Først kommer brød og en grov masse laget av most oliven og hvitløk, og bakte paprika med fyll. Og så fortsetter det å komme noe for alle: smeltede oster, grillet lam og gris, smørbønner i tomatsaus, tre forskjellige typer bürek. Stekte grønnsaker, stekt potet, friske grønnsaker, kokt spinat med revet feta, og mye, mye mer. Hvitvin og rødvin på mugger, øl i flasker. Små nusselige flasker med veldig god raki. Dette ble et ete-gilde som savner sidestykke i årets saga, og som det nok kommer til å gå gjetord om i lang tid. Eller som det ble sagt med stor innlevelse: dette blir nok en kveld vi aldri kommer til å huske.

Etter at alle hadde kommet seg tilbake til sivilisasjonen ble det en spontansamling på den lokale kafeen, der den harde kjernen tok en kopp kaffe eller en øl for å avslutte dagen. Og da var det var bred enighet om at det bør bli en årlig sommertradisjon at vi norske samles til en middag ett eller annet sted. Så får vi se da, om det blir årlig eller 10-årlig.