Minner: Saranda, Juni 2026

Om kvelden, mellom klokken 20 og 24, kan det være like greit å holde seg inne med dørene lukket og luftavkjølingen i gang. Med mindre du er spesielt glad i tekno-pop og dunka-dunka-musikk, da kan du gjerne benke deg på terrassen og suge inntrykkene til deg. Av en eller annen grunn vegrer party-båtene seg for å seile midtveis ut på fjorden eller lenger, der de kan lyd-forurense så mye de vil. Det virker som om de på død og liv må ligge rett utenfor bryggekanten vår med bassen sin. Det kan se ut som om det er en del folk om bord, vi antar at det er stort sett er døve og/eller tonedøve ungdom som bruker pengene på dette. Pluss selvfølgelig de som hopper på supertilbudet om mat og ubegrenset med drikke for bare € 45, bare fordi det sikkert er en cool ting å gjøre. Drikke drinker og stå og hoppe opp og ned. Hvor ble det av rocken og rytmisk dans?

Om dagen er bråket utenfor av mer kortvarig karakter, det er interessant å se at antallet småbåter som fiser forbi, på vei til eller fra ett eller annet, har tatt seg opp både i antall og knop. For en del år siden stormet vi til vinduet hvis det kom en enslig fisker roende forbi mens han sto oppe i båten og skåtet. Og for de spesielt interesserte er det nå mulig å frese av gårde i en Ferrari eller en Porche. Det koster flesk, men det er tydelig at noen har fremdeles igjen litt av arven etter bestemor.

(foto: Stig Roger)

Folk er i harnisk om dagen. Svigersønn til Trump, Jared Kushner, har kjøpt seg inn eller fått opsjon på å bygge ut deler av øya Sazan utenfor Vlorë. Nå er det slik at "ingen" er imot utenlandske eller innenlandske investeringer i Albania! Det folket er imot er at den aktuelle investeringen forventes å bli gjort i et beskyttet område som inkluderer en fuglelagune og biologisk mangfold i Adriaterhavet, og alt dette gjøres uten noen åpenhet fra regjeringens side, og kun for å kjøpe innflytelse fra Trump-familien! Det sies høyt og tydelig at Albania er ikke til salgs for politiske interesser. Det snakkes også mye om korrupsjon og bestikkelser, noe som visstnok har forekommet i Albania fra tid til annet.

Og når Albanere sier i fra, så gir det gjenklang i maktens korridorer

Og mens folk går i protesttog i Tirana, så gjør Saranda gjør seg klar til fotballkamp. Som jo de fleste av oss interesserte vet, kom Albania ikke med i fotball‑VM 2026. Laget gjorde det sterkt i kvalifiseringen og endte som nummer to i sin gruppe bak England, men røk ut i play‑off‑runden høsten 2025. Albanere er som kjent et fotballelskende folkeferd, så storskjermer settes likevel opp på byens promenadegate og i alle restaurantene rundt omkring. Og, om det mot formodning, skulle være noen som kun er marginalt opptatt av ballens poesi, er det nok bare å stenge seg inne, rulle ned gardinene og sette på en klassiker med Olsen‑Banden på titteboksen, til det hele går over av seg selv. Og vi tar det jo som en selvfølge at Norge kommer til å vinne. Om ikke annet så i alle fall moralsk seier.

(foto: Stig Roger)

For øvrig går dagene våre med hverdagslige sysler; fruen produserer menighetsblader, bøker og annen luguber litteratur på løpende bånd, mens jeg gjør det jeg er best til: koser meg. En tur og to til tannlegen blir det også, jeg har en rotfylling som må gjøres, den begynner å murre litt. I den anledning ble jeg først sendt en tur til fotografen for å ta bilde, det ble gjort på straksen og kostet 1.500 Lekë. Deretter var det tilbake til tannlegen igjen, og avtale time. Så er det bare å få jobben unnagjort. Og det blir spennende å se hva prisen blir, tannlegen hjemme tar glatt 15 tusen eller mer for jobben.

Turer på butikken blir det også noen av. Nå som vi har fått et mini- supermarked rett over gata, har dette blitt den nye nærbutikken vår. Kanskje bittelitt høyere pris på enkelte varer sammenlignet med Spar, men akk, så mye bedre service. Her får du store smil og mauregift med på kjøpet, og alltid en hyggelig handel. Vi savner Vangjeli, men har fått en god erstatning.

Enkelte ting må man bare legge merke til her. Som det at to karer som holdt på å flislegge et fortau i nærheten av Oxhaku restaurant, utenfor et hotell. De var så godt som ferdig, bare en flis sto igjen. Det var bare at der sto det en lyktestolpe midt i hullet. Så hvordan løste de problemet? De fleste ville vel delt flisa i to, og skåret ut sirkelen til stolpen i kappet. Men nei da, her var fantasien større. De skar ut nøyaktig hull i flisen, fikk tak i stige, klatret opp de 5-6 meterne til toppen av stolpen, demonterte gatelyset og tredde deretter flisa nedover stolpen. Vi sto der ikke lenge nok til å se om den passet på første forsøk, men når vi kom igjen i dag var flisa på plass. Og helt uten skjøt på midten. Godt jobba!

Lyktestolpen er den midt i bildet

Vi har selvfølgelig vært ute og fått oss litt mat denne gangen også. Og et merkelig fenomen som må nevnes, og som blir nevnt av mange utlendinger som er langtidsboende her, det lønner seg dårlig å spise hjemme kontra ute. Selvfølgelig er det noe eget med hjemmelaget mat, men prismessig er det lite å hente. De rimeligste kafeene og restaurantene selger middager for rundt hundrelappen, pizza for det halve. Og da blir det marginalt man kan spare ved å lage det selv. I tillegg har man selvfølgelig det sosiale aspektet ved å spise sammen med venner, betydningen av dette kan i seg selv ikke overdrives. Og det å komme sammen med hyggelige mennesker som man sjeldent eller aldri ser hjemme; det er gull verdt. Her kommer en liten matrunde på tampen.