Saranda, Juni 2026 - 2

Om kvelden, mellom klokken 20 og 24, kan det være like greit å holde seg inne med dørene lukket og luftavkjølingen i gang. Med mindre du er spesielt glad i tekno-pop og dunka-dunka-musikk, da kan du gjerne benke deg på terrassen og suge inntrykkene til deg. Av en eller annen grunn vegrer party-båtene seg for å seile midtveis ut på fjorden eller lenger, der de kan lyd-forurense så mye de vil. Det virker som om de på død og liv må ligge rett utenfor bryggekanten vår med bassen sin. Det kan se ut som om det er en del folk om bord, vi antar at det er stort sett er døve og/eller tonedøve ungdom som bruker pengene på dette. Pluss selvfølgelig de som hopper på supertilbudet om mat og ubegrenset med drikke for bare € 45, bare fordi det sikkert er en cool ting å gjøre. Drikke drinker og stå og hoppe opp og ned. Hvor ble det av rocken og rytmisk dans?

Om dagen er bråket utenfor av mer kortvarig karakter, det er interessant å se at antallet småbåter som fiser forbi, på vei til eller fra ett eller annet, har tatt seg opp både i antall og knop. For en del år siden stormet vi til vinduet hvis det kom en enslig fisker roende forbi mens han sto oppe i båten og skåtet. Og for de spesielt interesserte er det nå mulig å frese av gårde i en Ferrari eller en Porche. Det koster flesk, men det er tydelig at noen har fremdeles igjen litt av arven etter bestemor.

(foto: Stig Roger)

Folk er i harnisk om dagen. Svigersønn til Trump, Jared Kushner, har kjøpt seg inn eller fått opsjon på å bygge ut deler av øya Sazan utenfor Vlorë. Nå er det slik at "ingen" er imot utenlandske eller innenlandske investeringer i Albania! Det folket er imot er at den aktuelle investeringen forventes å bli gjort i et beskyttet område som inkluderer en fuglelagune og biologisk mangfold i Adriaterhavet, og alt dette gjøres uten noen åpenhet fra regjeringens side, og kun for å kjøpe innflytelse fra Trump-familien! Det sies høyt og tydelig at Albania er ikke til salgs for politiske interesser. Det snakkes også mye om korrupsjon og bestikkelser, noe som visstnok har forekommet i Albania fra tid til annet.

Og når Albanere sier i fra, så gir det gjenklang i maktens korridorer

Og mens folk går i protesttog i Tirana, så gjør Saranda gjør seg klar til fotballkamp. Som jo de fleste av oss interesserte vet, kom Albania ikke med i fotball‑VM 2026. Laget gjorde det sterkt i kvalifiseringen og endte som nummer to i sin gruppe bak England, men røk ut i play‑off‑runden høsten 2025. Albanere er som kjent et fotballelskende folkeferd, så storskjermer settes likevel opp på byens promenadegate og i alle restaurantene rundt omkring. Og, om det mot formodning, skulle være noen som kun er marginalt opptatt av ballens poesi, er det nok bare å stenge seg inne, rulle ned gardinene og sette på en klassiker med Olsen‑Banden på titteboksen, til det hele går over av seg selv. Og vi tar det jo som en selvfølge at Norge kommer til å vinne. Om ikke annet så i alle fall moralsk seier.

(foto: Stig Roger)

For øvrig går dagene våre med hverdagslige sysler; fruen produserer menighetsblader, bøker og annen luguber litteratur på løpende bånd, mens jeg gjør det jeg er best til: koser meg. En tur og to til tannlegen blir det også, jeg har en rotfylling som må gjøres, den begynner å murre litt. I den anledning ble jeg først sendt en tur til fotografen for å ta bilde, det ble gjort på straksen og kostet 1.500 Lekë. Deretter var det tilbake til tannlegen igjen, og avtale time. Så er det bare å få jobben unnagjort. Og det blir spennende å se hva prisen blir, tannlegen hjemme tar glatt 15 tusen eller mer for jobben.

Turer på butikken blir det også noen av. Nå som vi har fått et mini- supermarked rett over gata, har dette blitt den nye nærbutikken vår. Kanskje bittelitt høyere pris på enkelte varer sammenlignet med Spar, men akk, så mye bedre service. Her får du store smil og mauregift med på kjøpet, og alltid en hyggelig handel. Vi savner Vangjeli, men har fått en god erstatning.

Enkelte ting må man bare legge merke til her. Som det at to karer som holdt på å flislegge et fortau i nærheten av Oxhaku restaurant, utenfor et hotell. De var så godt som ferdig, bare en flis sto igjen. Det var bare at der sto det en lyktestolpe midt i hullet. Så hvordan løste de problemet? De fleste ville vel delt flisa i to, og skåret ut sirkelen til stolpen i kappet. Men nei da, her var fantasien større. De skar ut nøyaktig hull i flisen, fikk tak i stige, klatret opp de 5-6 meterne til toppen av stolpen, demonterte gatelyset og tredde deretter flisa nedover stolpen. Vi sto der ikke lenge nok til å se om den passet på første forsøk, men når vi kom igjen i dag var flisa på plass. Og helt uten skjøt på midten. Godt jobba!

Lyktestolpen er den midt i bildet

Vi har selvfølgelig vært ute og fått oss litt mat denne gangen også. Og et merkelig fenomen som må nevnes, og som blir nevnt av mange utlendinger som er langtidsboende her, det lønner seg dårlig å spise hjemme kontra ute. Selvfølgelig er det noe eget med hjemmelaget mat, men prismessig er det lite å hente. De rimeligste kafeene og restaurantene selger middager for rundt hundrelappen, pizza for det halve. Og da blir det marginalt man kan spare ved å lage det selv. I tillegg har man selvfølgelig det sosiale aspektet ved å spise sammen med venner, betydningen av dette kan i seg selv ikke overdrives. Og det å komme sammen med hyggelige mennesker som man sjeldent eller aldri ser hjemme; det er gull verdt. Her kommer en liten matrunde på tampen.

På Joan får vi stekt laks eller fiskefilets

På Cibo & Vino ble det ruccolasalat med spekeskinke, en artig kombo

Svinekotelettene på Cibo & Vino var både store og saftige

Noen foretrekker "agn" på Ørnevingen

På taverna Skandebeg var det en deilig bris, god plass og nydelig mat

Det ble omelett og Caesar-salad, begge deler fikk terningkast 8

Mye nydelig å se på når man går gatelangs. Her en Bougainvillea Spectabilis, 

under en Pasjonsblomst (Passiflora caerulea)

Saranda, Juni 2026 - 1

 Og plutselig var vi her igjen. Pur lykke kaller vi slikt. 💗

Å komme helt "ned" til Saranda eller helt hjem til Norge på én dag ser ut til å ha blitt ny standard, selvfølgelig med enkelte hederlige unntak. Og det å slippe overnatting underveis gjør jo alt så mye enklere, mer behagelig og selvfølgelig rimeligere. For det skal sies at prisene på flybilletter har steget, det samme har hotellovernattinger, som selvfølgelig alt annet har det. Men det beste av alt er å kunne reise hjemmefra om morgenen, og så legge seg i egen seng og med egen dyne samme kveld. Det kan nesten ikke betales med penger, det må oppleves. Luksus kaller vi slikt.

Når man flyr med Air Serbia må man stå i kø på Gardermoen. Der har de ikke klart å innføre innsjekk på automat, her gjøres det på gamlemåten. Og de som står bak skranken er nok konstant på opplæring, for de har god tid og stadig problemer som må diskuteres.

Forrige tur hit ble veldig spesiell, først med stormen Dave som "fucket up" avreisen vår og gjorde at vi måtte kaste oss i bilen og "beinfly" til Torp og Sandefjord, (takk til Wizz), og deretter fikk vi en returreise der SAS ikke ventet på oss i Wien. Dermed fikk vi en ufrivillig overnatting der. Og som om ikke det var nok, "måtte" jeg hjem en tur midt i turen for å delta i min søsters begravelse. Så derfor kan jeg si, med stor fare for å gjenta meg selv; at dette ble en tur for minneboka. Selv om vi kanskje helst vil glemme akkurat denne reisen.

Eva & meg, ca 1954-55

Så da er det bare å minne seg selv om at det ikke hjelper å gråte over spilt melk, i alle fall ikke hvis du har øl i kjøleskapet. Livet går videre, om vi vil det eller ei. Og hva hjelper vel bedre på humøret enn å komme "hjem" til plassen vi elsker, folka vi er glade i og maten som vi nyter. Vårt hjem nummer 2. Og hvis man skal bruke en floskel som at livet går videre, så er det i sannhet her det skjer. For her skjer det både store og små ting, fra ene uka til den andre. Butikker og restauranter åpner for sesongen, og alle strendene i byen får en skikkelig "make-over" med masse ny masse og topping av sand, Saranda får sandstrender i stedet for stein-strender. Til turistenes glede og fornøyelse. Her på vår lokale og "egne" strand kan vi more oss over hvordan det arbeides med å gjøre strendene fine. Først kjører de på med utallige lass sand og stein, deretter går det opp til 8 mann i en hel uke og snur sanda med spader for å finne og fjerne steinene. Disse kastes i sjøen, mens sanden jevnes og planeres etter alle kunstens regler og beste evne. En jobb som med en traktor og en svans hadde tatt en dag og en mann, tar her en uke for 6 til 8 menn. Sysselsetting kaller vi slikt.

For mange år siden opplevde vi å få vekslepengene i moreller, og synes det var sjarmerende. Men her forleden opplevde vi det samme igjen, denne gangen på det lokale Spar Supermarked. Kassadamen hadde ikke nok veksel, og spurte kunden om det var ok at han fikk en  Orbit tyggis i stedet, noe han godtok øyeblikkelig. Løsningsorientert kaller vi slikt.

Vi kom her forleden, uvisst av hvilken årsak, til å snakke om en episode under starten av Covid-tiden. Ordføreren i Saranda gikk da ut i de lokale medier og hevdet med stort alvor at han oppfordret folket til å bruke raki, både innvortes og utvendig. Dette, påsto han, skulle forhindre smitte, og stoppet garantert alle virus. Men det gikk ikke mange dagene før han måtte ut i pressen igjen, denne gangen med et dementi. Han måtte pent forklare at dette var ment som en spøk, mens folk virret sanseløse i gatene, fulle av medisin. Det går godt an å flire av det nå, i ettertid.

(Illustrasjonsbilde)

Tenke seg til at vi skulle være så heldig å oppleve en blodrød måne. Jeg trodde først at det var en såkalt "blodmåne", men fant senere ut at det nok bare var atmosfæriske forhold som spilte inn. 

"En blodmåne er en total måneformørkelse der månen får en rødlig, oransje eller dyp purpur farge. Fenomenet oppstår fordi sollys presses gjennom jordens atmosfære og brytes, og det krever ikke noe spesielt utstyr for å observeres."

Det er bare noen få minutter mellom disse bildene, og rødfargen varte bare et par minutter

Vi vandret, med freidig mot og gode sko, mot Cukës kanal og våre gode venner der. Normalt en overkommelig tur på ca 5 km og en times tid. I godt vær og hete på over 30° tok det nok 5 minutter mer. Men for en tur! Her har virkelig Saranda lagt ned penger i år. Det er enveiskjøring fra Santa Quaranta og helt til Cukës, og det har blitt bredt og fint fortau hele veien. Det er benker for omtrent hver 10-15 meter, og søppeldunker hver 100 meter. At søppeldunkene er fulle og renner over får så være. Man kan da virkelig ikke forvente at noen skal tømme disse, det får holde at de er der. De fleste hus og blokker er nymalte og/eller nyoppusset, og det er farger og blomster over alt. Og hoteller. Jeg er sikker på at det er hotellrom nok til alle kinesere i Kina, om de plutselig skulle finne på å reise hit samtidig. Og bydelen formelig oser av optimisme. Butikker, supermarkeder og restauranter, kroer og tavernaer, kaffesjapper og og pølseboder slåss om plassen. Det hele står i grell kontrast med det grå og triste, og ikke minst tomme området vi opplevde i vinter.

Her gikk vi også forbi byen nye helseforetak: privatpraktiserende lege med egen ambulanse og 24- timers service. Her er både akutt og innleggelse, og visstnok gode språkkunnskaper.

Selvfølgelig hadde vi lunsj "der elven renner ut i havet", både fast og flytende. Rakien som ble servert på Restaurant Dervishaj var av ypperste klasse, den klassifiseres som farlig god. Og maten var prima, den også. Ellers er det bare å si at vi har foreløpig ikke lagt oss sultne denne gangen heller. Her kommer en liten billedkavalkade:

Han heter Grisild, kalles Sildi og er helt sjef.

Vi fikk begge en av våre favorittretter på My Family: bildet over er av fylte aubergine, under er min favoritt: bønner og kokt kjøtt. Bønner og langkokt kjøtt som er så mørt at det ramler fra hverandre, du kan nesten tygge det med øyelokka.  

Her har jeg lånt noen matbilder av Ellen, nydelige grillretter og fast-food

Desserter følger ofte med på denne tiden av året, når det er mindre stress på kjøkkenet

foto:Ellen.

Nydelig Bolognez på Dervishaj. Og forretten, som var "på huset", forsvant før jeg rakk å få fram kamera. Men virkelig velsmakende med tunfisk og tomater, heldigivs var ikke alle med parmesanost.

Ny taverna i gata "vår": Skanderbeg. Så koselig ut.

Båtflyktninger? Neida, bare småfulle turister på dagstur

En som tar livet med ro

Det føles rett og riktig å avslutte med et sannhetens ord.