Og plutselig var vi her igjen. Pur lykke kaller vi slikt. 💗
Å komme helt "ned" til Saranda eller helt hjem til Norge på én dag ser ut til å ha blitt ny standard, selvfølgelig med enkelte hederlige unntak. Og det å slippe overnatting underveis gjør jo alt så mye enklere, mer behagelig og selvfølgelig rimeligere. For det skal sies at prisene på flybilletter har steget, det samme har hotellovernattinger, som selvfølgelig alt annet har det. Men det beste av alt er å kunne reise hjemmefra om morgenen, og så legge seg i egen seng og med egen dyne samme kveld. Det kan nesten ikke betales med penger, det må oppleves. Luksus kaller vi slikt.
Forrige tur hit ble veldig spesiell, først med stormen Dave som "fucket up" avreisen vår og gjorde at vi måtte kaste oss i bilen og "beinfly" til Torp og Sandefjord, (takk til Wizz), og deretter fikk vi en returreise der SAS ikke ventet på oss i Wien. Dermed fikk vi en ufrivillig overnatting der. Og som om ikke det var nok, "måtte" jeg hjem en tur midt i turen for å delta i min søsters begravelse. Så derfor kan jeg si, med stor fare for å gjenta meg selv; at dette ble en tur for minneboka. Selv om vi kanskje helst vil glemme akkurat denne reisen.
Så da er det bare å minne seg selv om at det ikke hjelper å gråte over spilt melk, i alle fall ikke hvis du har øl i kjøleskapet. Livet går videre, om vi vil det eller ei. Og hva hjelper vel bedre på humøret enn å komme "hjem" til plassen vi elsker, folka vi er glade i og maten som vi nyter. Vårt hjem nummer 2. Og hvis man skal bruke en floskel som at livet går videre, så er det i sannhet her det skjer. For her skjer det både store og små ting, fra ene uka til den andre. Butikker og restauranter åpner for sesongen, og alle strendene i byen får en skikkelig "make-over" med masse ny masse og topping av sand, Saranda får sandstrender i stedet for stein-strender. Til turistenes glede og fornøyelse. Her på vår lokale og "egne" strand kan vi more oss over hvordan det arbeides med å gjøre strendene fine. Først kjører de på med utallige lass sand og stein, deretter går det opp til 8 mann i en hel uke og snur sanda med spader for å finne og fjerne steinene. Disse kastes i sjøen, mens sanden jevnes og planeres etter alle kunstens regler og beste evne. En jobb som med en traktor og en svans hadde tatt en dag og en mann, tar her en uke for 6 til 8 menn. Sysselsetting kaller vi slikt.
For mange år siden opplevde vi å få vekslepengene i moreller, og synes det var sjarmerende. Men her forleden opplevde vi det samme igjen, denne gangen på det lokale Spar Supermarked. Kassadamen hadde ikke nok veksel, og spurte kunden om det var ok at han fikk en Orbit tyggis i stedet, noe han godtok øyeblikkelig. Løsningsorientert kaller vi slikt.
Vi kom her forleden, uvisst av hvilken årsak, til å snakke om en episode under starten av Covid-tiden. Ordføreren i Saranda gikk da ut i de lokale medier og hevdet med stort alvor at han oppfordret folket til å bruke raki, både innvortes og utvendig. Dette, påsto han, skulle forhindre smitte, og stoppet garantert alle virus. Men det gikk ikke mange dagene før han måtte ut i pressen igjen, denne gangen med et dementi. Han måtte pent forklare at dette var ment som en spøk, mens folk virret sanseløse i gatene, fulle av medisin. Det går godt an å flire av det nå, i ettertid.
Tenke seg til at vi skulle være så heldig å oppleve en blodrød måne. Jeg trodde først at det var en såkalt "blodmåne", men fant senere ut at det nok bare var atmosfæriske forhold som spilte inn.
"En blodmåne er en total måneformørkelse der månen får en rødlig, oransje eller dyp purpur farge. Fenomenet oppstår fordi sollys presses gjennom jordens atmosfære og brytes, og det krever ikke noe spesielt utstyr for å observeres."
Vi vandret, med freidig mot og gode sko, mot Cukës kanal og våre gode venner der. Normalt en overkommelig tur på ca 5 km og en times tid. I godt vær og hete på over 30° tok det nok 5 minutter mer. Men for en tur! Her har virkelig Saranda lagt ned penger i år. Det er enveiskjøring fra Santa Quaranta og helt til Cukës, og det har blitt bredt og fint fortau hele veien. Det er benker for omtrent hver 10-15 meter, og søppeldunker hver 100 meter. At søppeldunkene er fulle og renner over får så være. Man kan da virkelig ikke forvente at noen skal tømme disse, det får holde at de er der. De fleste hus og blokker er nymalte og/eller nyoppusset, og det er farger og blomster over alt. Og hoteller. Jeg er sikker på at det er hotellrom nok til alle kinesere i Kina, om de plutselig skulle finne på å reise hit samtidig. Og bydelen formelig oser av optimisme. Butikker, supermarkeder og restauranter, kroer og tavernaer, kaffesjapper og og pølseboder slåss om plassen. Det hele står i grell kontrast med det grå og triste, og ikke minst tomme området vi opplevde i vinter.
Selvfølgelig hadde vi lunsj "der elven renner ut i havet", både fast og flytende. Rakien som ble servert på Restaurant Dervishaj var av ypperste klasse, den klassifiseres som farlig god. Og maten var prima, den også. Ellers er det bare å si at vi har foreløpig ikke lagt oss sultne denne gangen heller. Her kommer en liten billedkavalkade:
Her har jeg lånt noen matbilder av Ellen, nydelige grillretter og fast-food
Like fint å lese om hva der opplever hver gang, Høsten.
SvarSlettHilsen Winther'n